Bukta 2015: Minutt for minutt (not!)

1) Jeg liker musikk
2) Jeg liker Tromsø
3) Jeg liker folk (noen i alle fall)
= Jeg liker musikkfestivaler i Tromsø

Jeg liker det faktisk så godt at jeg går på festivaler der musikkprofilen i stor grad befinner seg en smuldrepai unna min egen musikksmak. (Som jo er verdens beste!) Derfor går jeg på Buktafestivalen når det passer seg sånn. Været er som regel ufint (=kaldt), men stemninga er varm og upåklagelig. Alltid! Synes faktisk også folk flest er nokså hyggelige. Årets festival var akkurat slik den pleier å være. Her er referatet - for de som gikk glipp av herligheta.

Torsdag: Kaldt og litt lite variert musikk
Så kaldt at jeg er fristet til å bruke noen ufine adjektiv, men slikt passer seg jo ikke. Til tross for flere lag ull og fleece og fuskepelskrage og lue og hansker klarte jeg ikke å holde meg komfortabelt varm. Burde kanskje danset litt mer, men på den annen side  - kanskje ikke:)

Jeg fulgte min oppsatte plan til punkt og prikke og ramlet inn på området circa 15 minutter ut i Danko Jones sitt åpningsshow. Hadde ikke store forventninger og ble ikke overraska. Bandet spiller litt for traust heavyrock og Jones himself BABLER utrolig mye tull mellom låtene - til det kjedsommelige. Men entusiastisk er han, det skal han ha. Og det er jo artig på en torsdag ettermiddag.
Neste stopp var Brutus, som heller ikke klarte å omvende meg til de hardtslående rockeres trosretning.

OnklP & de fjerne slektningene (som jeg fikk opplyst egentlig er Oslo Ess, uvitende som jeg er om denne type musikk) var helt klart kveldens beste! Trivelig rap med trøkk. Veldig kult av Buktafestivalen å faktisk booke noen band som er på sida av det sedvanlige A4-rock-formatet.
Så tuslet man hit eller dit for å høre neste band. Jeg hadde store håp for svenske Hurula, men de leverte ikke helt like bra som på plate. Lyden der jeg sto var ikke helt god, og vokalisten hørtes ikke helt bra ut. De manglet dessuten det helt store publikumstekket - eller kanskje de gjorde et poeng av å ikke ha det. Men i teorien liker jeg dette:)

Til slutt var det headlinerne Dream Theater - som i mine ører rett og slett ble så kjedelige at jeg heller valgte å tusle litt ut i ytterkanten av festivalområdet og skravle med kjentfolk i stedet. Og det skal man jo ikke kimse av:)

Fredag: Antydning til sol, men sørgelig avlysning (både av sola og Buktas beste booking)
Finfin start med svenske Daniel Norgren. Færre folk enn torsdagens åpning, men overraskende bra stemning likevel. Knakende god stemme på mannen  - synes godt han kan synge litt mer. Ble litt mye kjedsommelige instrumentalpartier. Pluss for kontrabass! Så var det danske depperock-jenter, aka Baby in Vain, som som sto på programmet. Slett ikke ille, men jeg orket ikke hele konserten. Hørte rykter om nybanka tørrfisk!
The Growlers ble kveldens favoritter med sin vestkystrockpop, mye takket være den yberkule vokalisten, Brooks Nielsen. Han hadde verken langt hår, skjegg eller skinnbukse og skilte seg dermed kraftig ut fra den gjennomsnittlige bukta-artist. Dessuten hadde han festivalens kuleste moves:) Nevnte jeg at jeg også likte musikken?'
Neste omgang satt jeg på benken og gikk glipp av Fru Pedersen, men fikk til gjengjeld mer tørrfisk. Dessuten måtte jeg deppe litt over at festivalens eneste skikkelige gode band, Temples, måtte avlyse. Visstnok på grunn av manglende utstyr. (Rotet bort av flyselskapet, visstnok!). Kunne de ikke fått låne noe? Var det virkelig nødvendig å avlyse? Så mange spørsmål ... Sukk!
I stedet tok svenske Hypnos plassen til Temples (sukk!) og et lokalt band, Late Great, stilte opp i Paradisbukta på meget kort varsel. Hypnos spilte høyt og hardt! Jeg orket ikke det og på min vei for å kjøpe te endte jeg i stedet opp med en trivelig prat med gamle kjente om alt fra musikk (mest det) til plagiat (alltid på jobb!). Det fine med Bukta er at det faktisk kommer en håndfull musikkinteresserte dit. Og er det noe jeg savner mest her i mitt voksne liv er det å prate musikk med folk. (Min omgangskrets er sørgelig blottet for popmusikkafficionados.)
Gikk imidlertid glipp av Late Great. (Måtte jo gå og kjøpe te!)
Kvelden fikk en strålende avslutning med Rival Sons. Ypperlig Bukta-band med rivende og drivende råkkenråll. Kul vokalist her også, barfot og med høyvannsbukser:)

Lørdag: Hvem trenger heavyrock når vi har sola?
Jeg har opplevd det før, men det hører jo med til sjeldenhetene. Sol og (nokså) varmt vær på Bukta er en helt fantastisk opplevelse. Og all musikk høres fin ut i sola. Nesten.
Åpningsartisten Jonathan Wilson underholdt mens vi satt i gresset og smilte. Har en mistanke om at stemninga ville vært en helt annen i 8 grader og pøsregn. Vestkyst-Dylan funket helt fint, selv om jeg ikke helt festet meg ved sangene hans denne gangen. Skyld på sola!
Neste steg var å forlate gresset og tusle bort på Little Henrik for å høre på Northern Belle. Men sannelig min hatt, der var det stappfullt, så jeg måtte snu i døra. Nevermind - Torgeir Waldemar var ikke så verst han heller, med sag og det hele.
Chuck Prophet & The Mission Express var neste på programmet. Ex. Green on Red, sies det fra høyre, uten at jeg hadde et nært nok forhold til det bandet til å kunne huske ham derfra. Pent og greit, men sola engasjerer mer enn musikken, må jeg flaut nok innrømme.
Så var det klart for heavyrocktimen. Her vant Bukta (som sted), og både Hjortene og Vidunder måtte klare seg uten meg blant publikum. (Det gikk visst helt fint, ryktes det!) Selv valgte jeg å sitte i gresset og se på havet og prate med Mona:) (Note to self: Lys bukse i gresset! Not a good idea!)
Refused sin heavyrock ga meg heller ingenting, så sola og havet og fjellan der borte fikk min hele og fulle oppmerksomhet. Og andre hyggelige Buktafolk, sjølvsagt.
Så klarte jeg å rive meg løs fra sommeren og sto på fremste rad i Paradisbukta for å beskue skjeggerockerne i The Devil & The Almighty Blues. Artig for ungan, men litt for tungt for meg. (Har jeg sagt det før, kanskje? Ja?) Men det spilte ingen rolle for etterpå kom festivalens høydepunkt med ekte BRITISK popmusikk, som bare ekte BRITISKE (unntatt han som er norsk, da) popmusikere kan lage. Jaddajadda, Wombats er hverken nyskapende eller hippe, men sammenliknet med resten av programmet var de guddommelige! Feiende flotte fengende låter man til og med kunne gjøre noen små, trippende dansetrinn til. Om man ville. (Men det ville ikke alle.) Hurrah! Og så gikk vi hjem:)

Fordomsfull gammel popdame lager en plan for Bukta 2015

For noen år siden gjorde jeg skikkelig forarbeid før Buktafestivalen og laget en plan. Det tenkte jeg å gjenta i år. (Planen ble selvsagt ikke fulgt, da jeg, fornuftig som jeg er, heller lot meg rive med av vær og føreforhold og altfor enkelt lot meg overtale til å se på heavymetal når jeg burde valgt pop.)

Her er altså min forhåndsomtale av konsertene, basert utelukkende på synsing og mine musikalske fordommer, (særlig mot alt som ikke er pop!):

Torsdag 16. juli:
17:00: Danko Jones
Ettersom det ikke er noe annet som foregår så tidlig regner jeg med at jeg kommer til å innfinne meg i Telegrafbukta en eller annen gang mens dette bandet spiller. Har sett dem før. De appellerer ikke til meg og spiller kjedelig, hardtslående, fortgitar rock 'n' roll.
18:30: Brutus eller Heave Blood & Die?
Heavyrockblues eller ungdommelig angststøy? Jeg velger meg Brutus i Paradisbukta:)
19:25: Onkl P & de fjerne slektningene.
Kveldens eneste sikre. Kan jeg navnet på noen av låtene? Nope - så gammel er jeg! Men etter 30 år med mainstream rap i media har jeg omsider begynt å venne meg til denne sjangeren. Dessuten er det ikke heavyrock:)
20:40: Hurula eller The Graveltones?
Svensk poprock eller britisk bluesrock? Denne er vanskelig ettersom jeg er programmert til å like alt britisk. Og jeg liker faktisk et snev av Graveltones sin musikk. Men her og nå velger jeg meg Hurula.
21:30: Dream Theater. 
Har slett ikke hørt om disse, så da regner jeg med at jeg ikke liker det:) Høres veldig prog og 70-tallsmetall ut i mine ører. Klarer de å holde min oppmerksomhet med dette? Gleder meg til å finne det ut. Tror jeg.

Fredag 17. juli:
17:00: Daniel Norgren
Ofret Norgren sist han spilte på Bukta, og angret på det. Skal ikke gjøre samme feil i år. Svensk visepoprock. Faren er at det kan bli for rolig. Men antakelig ikke.
18:00: Baby in Vain eller Wedge?
Heaevyrockdamer fra Danmark eller tysk zeppelinsk heavyrock? Enten pause eller Baby in Vain.
18:45: The Growlers
Disse høres ikke så ille ut - litt rootsrock'n'roll-aktig. Kan bli morsomt.
19:45: Dienamic eller Fru Pedersen?
Ingen frister egentlig, men Dienamic blir nok for tungt for meg. Kanskje. Velger Fru Pedersen. Kanskje.
20:30: Temples
Kveldens sikre! Og endelig et band jeg både har hørt om og liker og i popsjangeren! Jeg kåret 2014-plata Sun Structures til fjorårets 13. beste plate. Gleder meg og håper de leverer live også.
21.40: Vederkast eller Hypnos?
Heavyrock eller heavyrock? Satser på Hypnos - de høres litt sånn 70-tallsgammeldags ut. Eller kanskje tørrfisk?
22:30: Rival Sons
Nok et ukjent band i min verden. Altså må det være heavyrock:) Høres Zeppelin ut. Og det liker man jo. Kanskje dette blir bra:)

Lørdag 18. juli:
17:00: Jonathan Wilson
Ganske så fin hippievisepoprock med referanser til både det ene og det andre, og ikke minst Dylan. Utfordringen hans er selvsagt å unngå å gjøre konserten for stille og rolig.
18:30: The Northern Belle eller Torgeir Waldemar?
Hmm  ... disse to befinner seg i samme sjanger. Skulle ønske man ikke satte opp to liknende artister samtidig. Dette blir nesten umulig. I skrivende stund tenker jeg at det blir Northern Belle. Eller kanskje man må få med seg litt av hver.
19:15: Chuck Prophet & The Mission Express
Amerikansk gitarrock. Fint, men kan bli litt kjedelig i lengden. Forhåpentligvis ikke:)
20:10: Hjortene eller Vidunder?
Dansk heavyrock eller svensk heavyrock? Holder en knapp på Vidunder, men kanskje det blir dokø i stedet:)
20:55: Refused
Mer svensk heavyrock, denne gang av brøletypen. Holder kanskje ut. Eller ikke. Litt fisk og potet, kanskje?
21:50:
Changeling eller The Devil & The Almighty Blues?
Lokal heavyrock eller nasjonal heavybluesrock? Velger The Devil. Er det bare meg, eller er det en slags 70-tallsfeeling på årets festival?
22:35: The Wombats
Hurra, endelig litt lørdagspop! Og britisk! (ALT for lite britisk pop på på Bukta!!! Kan aldri bli nok, egentlig!) Sikker vinner:)

Og så går man hjem og har forhåpentligvis ikke pådratt seg frostskader og forhåpentligvis truffet mange hyggelige mennesker:)

PS: Om du er en skikkelig musikkkjenner fnyser du nå av min lite nyanserte sjangerinndeling. Men i min verden er altså popbegrepet meget vidt. Det samme er heavyrockbegrepet:)

TIFF 2015: Tokyo Fiancée

Festivalens fineste film, spør du meg, og kanskje også den mest ordinære (i ordets beste betydning!) filmen jeg fikk med meg. Tror nok denne dukker opp på vanlig distribusjon om det finnes spor av rettferdighet i kinoens verden.

Amelié (spilt av Pauline Etienne, som også spiller i en annen festivalfilm, Eden) er belgisk, men tilbrakte sine første 5 år i Japan. Som 20-åring vender hun tilbake til Japan, landet hun mener hun hører til i, og tar seg jobb som privatlærer til en ung mann på samme alder, som elsker alt som er fransk.

Dette er en ganske så tradisjonell kjærlighetshistorie, men styrket av fokuset på Japansk kultur og, ikke minst, karakteren Amelié. (Og ja, det er nesten umulig å ikke tenke på Amélie fra Montmartre!) Artig var det også å høre Ane Bruns versjon av "Big in Japan" i filmen.

En finfin avslutning på årets filmfestival, som alt i alt har gitt meg noen helt greie filmopplevelser. Men enten har jeg vært usedvanlig uheldig med mine 9 filmer, eller så har programmet i år vært noe svakere enn vanlig. Det var i alle fall få wow-momenter for meg på lerretet. Men hva gjør vel det når man har plenty av wow-momenter utenfor kinosalene, sammen med gode venner. Og det er jo en vesentlig del av TIFF:) Vi ses til neste år!

TIFF 2015: Frank

Endelig en film med en slags happy ending! Dette er en engelsk/amerikansk film om et veldig sært rockeband (Litt Residents, litt 'American prayer'-Doors), som ved en tilfeldighet får en helt normal keyboard-spiller, britiske John. John drømmer om musikalsk suksess og lager middelmådige låter som slett ikke passer inn i bandet han er blitt med i. Ved hjelp av sosiale medier som Twitter og YouTube klarer han imidlertid å skape en slags tilhengerskare og ender opp med en prestisjefyllt spillejobb på South by Southwest-festivalen i Texas.

Bandet har imidlertid ikke noe spesielt ønske om å bli superstjerner, kanskje bortsett fra den mentalt ustabile hovedpersonen Frank, som til enhver tid går med en stor maske over hodet. John klarer å overtale bandet til å dra til Texas, og det ender selvsagt med katastrofe. Bandet går i oppløsning og John skjønner at det er han som har bragt ubalanse inn i disse "sære" musikernes verden.

TIFF 2015: Jauja

Dette var en rolig og nydelig film. En typisk "dvelende landskapsscener"-film, men uten at det tippet over i det kjedsommelige.

Handlingen, en slags western, foregår for det meste i Patagonia på 1880-tallet. Selve navnet på filmen, Jauja, refererer til et mytisk land med velstand og det gode liv. (Myten har sitt opphav i den faktiske byen Jauja i Peru.) Vi møter kaptein Gunnar Dinesen (Viggo Mortensen) og hans 15-årige datter Ingeborg i et goldt og øde landskap. Hun rømmer med en soldat,og Gunnar drar ut i ørkenen på leting etter henne. Etter en tids leting forlater filmen "virkeligheten". Han møter en gammel dame, som kanskje er datteren hans, og plutselig møter vi unge Ingeborg igjen i nåtidens Danmark.

Veldig sært og vi skjønner stort sett ikke hva som har skjedd. Men det spiller for så vidt ingen rolle. En god filmopplevelse.

TIFF 2015: Tusk

I prgogrammet står det følgende om denne filmen: "I stedet havner Wallace hos en sjøulk med gode historier på lager og en livslang pasjon for hvalrosser. Herifra og ut tar TUSK fullstendig av i en retning som ikke lar seg beskrive – du må rett og slett se det."

Nei, folkens, du må rett og slett ikke se dette. Dette er en makaber og grotesk film som virkelig ikke egner seg for sarte sjeler. Det står også noe om syk humor i beskrivelsen av filmen, og det er en passende merkelapp.

Men når det er sagt, er dette i det minste en film som forteller en historie. Som har en begynnelse, en midte og en slutt, så rent filmatisk fungerer den faktisk godt. I motsetning til så mange andre av TIFF-filmene jeg har fått med meg:) Men altså - se opp for gale menn med en pasjon for hvalrosser. Sier ikke mer. Ikke gå og se filmen! Du er herved advart!  

PS. Jeg så filmen på Driv. Et fryktelig sted å vise film! Vondt i nakken hele neste dag! 

TIFF 2015:Meet me in Montenegro

Amerikansk og trivelig liten kjærlighetsfilm. Vi møter den mislykka og litt sutrete filmskaperen Anderson som reiser til Berlin for å prøve å redde filmprosjektet sitt. Der treffer han på en gammel flamme, som forlot ham på en strand i Montenegro, flere år tidligere. Anderson strever fortsatt med å komme over tapet over henne, men nøler likevel ikke med å kaste seg i armene hennes, til tross for at de bare har tre dager sammen, før han skal tilbake til USA. [Og til tross for at de er en ÅPENBAR mis-match, spør du meg, men siden filmen er sånn halvt selvbiografisk, må man vel finne dette troverdig:)] Spoiler alert: Selvsagt møtes de i Montenegro igjen.

Et sidespor i filmen dreier seg om begges forhold til kunst: han lager film og hun er danser. Hva skal man ofre for suksess og hva skjer med idealismen når man må tenke på banklånet?

Et tredje spor handler om Andersons venner i Berlin, som etter 7 år sammen, strever med å finne ut av hva de vil med hverandre. Kan tenke meg filmskaperne diskuterte lenge og vel før de ble enige med seg selv hvordan det skulle gå med disse to. Kanskje de kastet terning?

Til tider en vakker film, men skjemmet av stiv og unaturlig dialog til tider. Ikke helt min type film, selv om jeg koste meg gjennom hele visningen. Regissørene (og hovedrolleinnhaverne) var forøvrig til stede og fikk applaus i en fullsatt Fokus 1-sal.

PS: Mesteparten av filmen foregår i Berlin, så den som håper på 90 minutter fra vakre Montenegro blir nok skuffet:)

TIFF 2015: Eden

Har nettopp kost meg med over to timer fransk tekno i filmen Eden. Vi følger DJen Paul og kompisene hans fra tidlig 90-tall fram til i dag, med raves, festing, dop og musikk. Paul og en venn utgjør DJ-duoen Cheers og oppnår en viss suksess, uten av pengene strømer inn av den grunn. Framstillingen er basert på regissørens, Mia Hansen-Løves bror, Sven.

Til tross for at filmen til en viss grad skildrer house-miljøet i Paris, er jeg usikker på hva som er den egentlige hensikten med filmen. For meg ble det en litt trist skildring av tomheten i livet til Paul, som fyller hverdagen med kokain, dyre kjærester og lånte penger.

Siden jeg liker musikken synes jeg filmen var ok. Men rent filmatisk er jeg ikke så veldig imponert. Brukte ganske lang tid på å skille de ulike karakterene fra hverandre. Og noen handling er det egentlig ikke snakk om, snarere litt usammenhengende episoder fra en ung manns liv. Med litt opprydding kunne filmen dessuten ha kuttet minst en halv time. Men slik er det på TIFF! Man vet ikke alltid hva man går til. Heldigvis:)

TIFF 2015: That thing you love

Hoi! Dette må være den sprøeste filmen jeg har sett på lenge! Vanvittig og absurd og fargerik og en dash Addams family. Jeg storkoste meg:)

Handlingen (med alle sine forviklinger) går i korthet ut på følgende: Eierne av et lite hotell strever med å få endene til å møtes. I et fyrtårn like ved bor en gjeng merkelige skapninger som ønsker å overta hotellet og åpne et casino. De prøver dermed å skremme vekk hotellets gjenster, slik at eieren blir tvunget til å selge. I tillegg har vi en dose kjærlighet og sjalusi. For ikke å glemme et enormt tre, med en grønn sevje som har helt spesielle egneskaper.

Hotellets gjester er er alle karikerte figurer, nærmest som tegneseriekarakterer. Her er en (erke)fransk kvinne som klager over manglende croissanter, en mor med angst for dyr og et engelsk par som snakker spansk med en sterk engelsk aksent og mest av alt er opptatt av hårsveisen sin. Blant annet. Antakelig ikke noe for den seriøse filmelsker, men har du sans for det rare, anbefaler jeg herved filmen.

TIFF 2015: Human capital

Juryen er delt når det gjelder denne filmen. (Forøvrig basert på romanen med samme navn av Stephen Amidon.) Men jeg heller til at det er en bra film. Hovedkriteriet mitt er at jeg ikke en eneste gang så på klokka, gjespa, eller på noen måte mistet konsentrasjonen, til tross for at dette var en rett-fra-jobb-film. Et annet pluss er selvsagt at filmen er italiensk, og bare språket er nok til å sjarmere meg.

Karakterene på sin side var i grunnen ikke spesielt sjarmerende. Ikke så mange av dem, i alle fall. Vi får samme historie presentert fra synsvinkelen til tre forskjellige personer. Den første er Dino, en stakkarslig og ikke spesielt lur mann, som så gjerne vil menge seg med de rike og mektige. Den neste er Carla, kona til en av disse rike og mektige. Den siste er Serena, Dinos datter og eks-kjæresten til Carlas sønn. Det hele bindes sammen av en ulykke i begynnelsen av filmen, der en syklist blir truffet av en bil som ikke stopper opp for å hjelpe, men kjører videre. Et av spørsmålene i filmen er hvem sjåføren av denne bilen er.

Dette er ingen morsom film, og man føler seg ikke spesielt oppløftet når filmen ender, selv om man kan si at slutten er tilnærmet happy. Men absolutt verdt et par timer av dagen min.

Bøker 2015. Da byen ble stille

Dette er ikke en bok jeg typisk ville valgt å lese, men siden den lå og slang i stua vår tenkte jeg at jeg like godt kunne lese den før jeg tildelte den en plass i bokhylla. Boka er skrevet av Henrik Broberg og omhandler situasjonen for jødene i Tromsø under andre verdenskrig. Jeg skal innrømme at jeg bare er sånn måtelig interessert i nyere, norsk historie. Jeg foretrekker 1800-tallet. Det er tryggere og fjernere fra mittt liv, på en måte. Denne boka plasserer plutselig krigen svært nært. Det dreier seg om byen min og de som bodde her for ikke så alt for lenge siden. Det dreier seg om tida da mine besteforeldre var unge.

Det viser seg at min kunnskap om hva som skjedde i Tromsø denne tiden var mindre enn jeg trodde. Jeg innbilte meg faktisk at Tromsø var mer eller mindre uberørt av krigen. Da byen ble stille er en hjertskjærende fortelling om skjebnen til byens jødiske befolkning. Her er alt fra intervjuer, gamle sakspapirer, dagboknotater og liknende samlet sammen for å fortelle en historie som ikke må bli glemt. Boka fortjener å bli lest av alle, både unge og gamle. Særlig historiesvake sjeler som meg selv. Det skal godt gjøres å ikke bli rørt til tårer av beretningene. Eller bli sint. For hvordan gikk dette an? Hvordan kunne dette skje?

Jeg spurte meg selv underveis om dette ville skjedd i dag. Ville vi ha slått oss til ro med at våre naboer ble fengslet og deportert uten grunn, og aldri kom tilbake? Det er et skremmende tankeeksperiment. At dette skjer i dag også - i andre deler av verden - gjør ikke lesingen noe lettere.

Om jeg skal sette fingeren på noen detaljer gjelder det to aspekter ved boka. Det ene er savnet av en redaksjonell hånd som kanskje kunne strukturert innholdet litt bedre. Her er svært mange kapitler i en (til tider) tilsynelatende tilfeldig rekkefølge, og en del gjentakelser. Det andre er mangelen på språkvask. Nå skal det sies at forfatteren er dansk, og det er derfor impoerende at språket er så godt som det faktisk er. Men jeg skulle nok ønsket at det var blitt lest korrektur på manuset før publisering.

Men som sagt, dette er bagateller. Det viktigste er innholdet. Boka finnes på alle bibliotek i Tromsø, samt hos gode bokhandlere.

Broberg, Henrik (2014): Da byen ble stille. Tromsø, MARGbok.

TIFF2015: Taxi and Telephone

Torsdag 8. januar fikk UiT-ansatte en før-visning på filmen Taxi and Telephone. Dette er en veldig hyggelig tradisjon, og som regel har Martha Otte & co plukket ut en finfin film til oss. Sjelden finner man vel så mange akademikere på Verdensteateret:)

Handlingen i filmen går som følger. Se for deg en sein kveld i en eller annen by i Kirgisistan. Det pøsregner. En taxi står og venter på passasjerer. Passasjerende får valget mellom å betale for fire, eller vente til taxien er fylt opp. Det blir mye venting. Innimellom går enten sjårføren eller en av passasjerene til telefonboksen like ved for å ringe. Enten til sin kone, sin utro ektemann eller til en venn (der kona står for mesteparten av pratinga.) Til slutt bestemmer passasjer 2 og 3 seg for å spleise på den fjerde billetten, og taxien kjører avgårde. The end.

Under telefonsamtalene splittes skjermen i to slik at vi får se begge scenene samtidig. Man humrer lett til de noe karikerte personene i andre enden av røret - den 'fryktede' kona og den utro 'kvinnebedåreren' og hans 'blonde' elskerinne.

Men altså: Hold dere fast - her kommer en skikkelig lavpannet vurdering: Selv holdt jeg på å sovne flere ganger. Jeg er nok altfor mainstream til å finne denne type filmer særlig interessante. Lettglemt og middelmådig er hovedinntrykket. Resten av TIFF blir garantert bedre enn dette.

Happy New Year, Miss Sophie!

Joda, man er her fortsatt. Man har ikke helt gitt opp bloggosfæren. Selv om det har vært nære på mange ganger. Skal man legge ned bloggen og kvitte seg med dårlig samvittighet over at man aldri får tid til å skrive noe? Eller skal man beholde den i live i tilfelle man glimter til med noen minutter skriveglede? Så langt har man klynget seg til det siste. Når sant skal sies tok man juleferie med en slags tro på at en drøy uke med marsipan og riskrem ville gjøre sitt til at man på nyåret ville ta fatt med ny energi og kreativitet og kraft og alt det andre.

Det er nå 8 timer til jeg skal være på jobb. Jeg sitter i sofaen med TVen på VH1 (bare dårlig musikk som vanlig!) Og jeg har spurtet gjennom en oversikt over bøkene jeg har lest de siste fire månedene, men ikke hatt tid til å skrive om. Og lovet meg selv at det slett ikke er nødvendig å blogge om hver bok jeg har lest. Kjedelig er det også. Både for meg og leseren. Men er man listoman, så er det visst lite som hjelper.

Men tilbake til poenget jeg tror jeg begynte på for to setninger siden. 2015! Året da alt skal bli så mye bedre. (Ikke at 2014 var dårlig på noe måte. Bare travelt!) 2015 skal bli året da jeg skal slutte å ta på meg alt for mye arbeid. Da jeg skal få tid til å oppdatere meg faglig. Da jeg skal få tid til å bruke pause-koppen på jobb. Men jeg vet allerede nå at mine intensjoner kommer til å gå rett i vasken. Jeg vet her jeg sitter at i morgen blir en lang, lang dag. Og dersom jeg ikke sovner først, kommer jeg antakelig til å bli sittende og generere flere plusstimer som jeg ikke har tid til å bruke. Selv læreryrket virker mer fristende enn dette. Fryktelig irriterende er det derfor at man liker jobben sin så altfor godt. Til tross for at man sitter her og sutrer litt for seg selv. Og kom akkurat på at man glemte å drikke te i kveld. Og at man ikke er trøtt. Er vel bare å finne fram en ny bok.

I 2015 lover jeg meg selv at jeg:

Fortsatt ikke skal begynne å trene!

Skal høre PopQuiz hver lørdag, så sant det lar seg gjøre (og jeg ikke forsover meg)!

Skal la meg inspirere til å lytte til masse ny musikk!

Skal spise mindre kjeks på kontoret!

Skal kjøpe en bukse som ikke er jeans!

Ikke skal kjøpe flere par sko enn jeg trenger!

Skal drikke te hver dag! (Unntatt når det passer bedre med noe kaldt!)

Skal se ferdig sesong 7 av Doctor Who!

Skal bruke pausekoppen minst en gang i måneden. Eventuelt halvåret.

Skal være snill og grei! (Unntatt når det er nødvendig å være det motsatte.)

Hurra for det nye året!

Books 2014: British History for Dummies

I mentioned before my opinion on the 'For Dummies' books. It seems their main audience is children. And perhaps it is. But I do have a couple of them at home. And this one about British history was actually quite fun to read. Having studied English at University when I was young, I really ought to know more about British history than I do. But I tend to forget too much, and can never remember the correct order of all the Henrys and Richards etc. So this summer I actually started reading this book. My idea is that if I just read enough history books, I will learn something eventually. And hopefully remember it.

Anyway. The book takes us from the Stone Age to modern times in less than 400 pages. That is quite an achievement. And I truly understand the need to cut away all the details. What is left is the interesting and entertaining bits. Next time, I'll read a proper history book.  Possibly. Maybe.



Lang, Sean (2004): British History for Dummies. 3.ed. Chichester: John Wiley.

Bøker 2015: Pixley Mapogo

Det beste med juleferie er at kroppen får lov til å følge sin egen rytme. I mitt tilfelle betyr det alt annet enn å stå opp klokka 7 om morgenen. Noen ganger betyr det faktisk å gå og legge seg klokka 7 om morgen. For eksempel i natt, da jeg slett ikke fikk sove. Og da kan man for eksempel lese en bok. Ideelt sett bør det være en kjedelig bok, slik at man sovner, men det er det jo ikke alltid amn har for hånden. I går kveld plukket jeg ut en noe uvanlig bok. Den var a) på norsk og b) i papirformat. Hyggelig det. Men altså, selv om jeg liker Knausgårdske stilen til Renberg (eller var det omvendt!) klarer jeg ikke annet enn å irritere meg over denne boka. Den var altså god nok til at jeg leste hele på en natt, men som sagt - irriterende. Nå kjenner jeg ikke til universiet til hovedpersonen Jarle Klepp (som går igjen i flere av Renbergs bøker har jeg forstått), men jeg tror altså ikke på ham i denne boka. Hans reaksjonsmønster og "sammenbrudd" virker rett og slett ikke troverdig, men snarere desperat og oppkonstruert. Ja, det er faktisk mer sannsynlig at Smiths faktisk skulle holde en reunion-konsert i Oslo. Jaja, sånn går no nettene. Sleepless in Tromsø!

Renberg, Tore (2009). Pixley Mapogo. Oslo:Oktober.

Books 2014: Suspended Sentences

Patrick Modiano is a French author who won the Nobel Prize for Literature in 2014, which is the reason I picked up one of his books. Suspended Sentences is a collection of three separate novellas/long short stories (originally written in the late 80s/early 90s), though sometimes they seem connected. The titles are:
Afterimage (Chien de printemps) (1993)
Suspended sentences (Remise de peine)(1988)
Flowers of ruin (Fleurs de ruine) (1991)
The books is translated by Mark Polizzotti, and since I have no chance of comparing it to the original, I don't know if this is a good translation or not. Personally, I didn't like it much. I found both the style of writing and the stories themselves slightly boring, and was happy when I reached the last page. But then, I've had that feeling before with Nobel Prize winners.(So it might just be me ...) But again - perhaps the translation didn't manage to express the true greatness of Modiano's writing?

 

Modiano, Patrick (2014). Suspended Sentences: Three Novellas. New Haven & London: Yale. Kindle edition. 

Books 2014: Colorless Tsukuru Tazaki and his Years of Pilgrimage

This is actually my first Murakami book. His books have always been praised in my circles, but somehow I've never set out to read one of them until now. I'm quite sure it won't be my last. As I don't understand Japanese, I've read the English translation, so my view of the book is based on this version. Written in a cool and distanced language I'm amazed on how strongly I was drawn into the story. The story itself centres around Tsukuru, who having enjoyed a happy life with his friends, suddenly is cut off from them, being told they want nothing to do with him. This has an enormous effect on his life, but he struggles through it and life goes by, without him trying to find out what happened back then. Then, one day, he meets a girl, who asks him to confront his past, and he does. And this is why I could hardly put the book down. As a reader you want to find out, perhaps even more than Tsukuru himself, what really had happened that made his friends reject him.A fascinating narrative technique:)

Murakami, Haruki (2014). Colorless Tsukuru Tazaki and his Years of Pilgrimage. London: Harvill Secker. Kindle edition.
Translated by Philip Gabriel.

Books 2014: Dirty Bertie

Another infotainment book from Stephen Clarke, this time about British francophile royalty, King Edward VII, apparently also known as Dirty Bertie.  Prince Edward became a great fan of the French jet set lifestyle and was called the playboy prince. This is a book about his life, from a young boy and the eldest son of Queen Vicotira (who really didn't believe in him) until he died in 1910, a popular and respected King. An enjoyable biography of the lighter sort.

Clarke, Stephen (2014). Dirty Bertie; An English King made in France. London: Century. Kindle edition.

Books 2014: Flaubert's Parrot

Another book by Julian Barnes! Originally from 1984 and one of his earlier books, it isn't one of my favourites. It took a while to engage in the story, and I wasn't as charmed by it as I've been by most of his other novels. We follow a retired Flaubert scholar, trying to track down which of
two stuffed parrots belonged to Flaubert. Woven into this are stories about Flaubert's life and and about the scholar himself. Still, a good read, and shortlisted for the Man Booker Prize in 1984.

Barnes, Julian (2009). Flaubert's Parrot. London: Vintage.

Books 2014: Talk to the snail

The full title of this book by Stephen Clarke is Talk to the Snail: Ten Commandments for Understanding the French, and if you've ever read anything by Clarke you then know this is a book making fun of the French (and the English ...) I think most of Clarke's books are witty and entertaining, and if you know the English and/or the French, I guarantee you'll laugh too:)

This is a very funny guide to understanding the French - or perhaps I should say understanding the French stereotype. Examples of chapters are: Thou shalt not work - Why long weekends are good for the French economy, Thou shalt not sing in tune, Thou shalt not be served. Etc. Truly entertaining for us Anglophiles. Not sure about the Francophiles, though ... :)

 

Clarke, Stephen (2007). Talk to the Snail: Ten Commandments for Understanding the French. London: Black Swan. Kindle edition.

Books 2014: Arthur & George

One of my favourite reads of 2014 and of course written by Julian Barnes, first published in 2005. I started reading it because it was by Barnes, and I didn't really check what is was all about. It therefore took quite a few pages until I realised that Arthur in the novel is in fact Sir Arthur Conan Doyle, author of the Sherlock Holmes stories. George is a half-Indian solicitor who is wrongfully accused of a crime. He seeks the help of Arthur and Arthur spends considerable time and effort in not just clearing George's name, but also solving the crime. The novel is to some extent based on the true story of this case. The characters and their lives are wonderfully portrayed, and with them a glimpse of turn-of-the-century Britain.

Barnes, Julian (2012): Arthur & George. London: Vintage. Kindle edition.

Books 2014: Digital Dieting

The last book of 2014 (actually finished early January) was Tara Brabazon's Digital Dieting: From information Obesity to Intellectual Fitness. I've written about this book in my library blog.

Brabazon, Tara (2013): Digital Dieting: From Information Obesity to Intellectual Fitness. Farnham: Ashgate.

My favourite music 2014

The music year 2014 has been good, but not outstanding. This made it especially difficult to range my favourite 15, since all of them were of similar quality according to my ears. I've listened to a lot of good artists, some new acquaintances, some childhood friends. I've been delighted, surprised and disappointed. In the end, 56 albums fought for a place on the top 15 list. Common for all the artists are:
1. They've released an album in 2014
2. I like them

In alphabetical order (One is a librarian, after all!): The Acid, Damon Albarn, Craig Armstrong, Basement Jaxx, Bombay Bicycle Club, Julian Casablancas and the Voidz, Dum Dum Girls, Sophie Ellis-Bextor, Sharon van Etten, Bryan Ferry, First Aid Kit, Foster the People, Francois & the Atlas Mountains, French for Rabbits, Ed Harcourt, Hooray for Earth, Horrors, Howling Bells, I Break Horses, iamamiwhoami, Joan as Policewoman, Damien Jurado, Kaiser Chiefs, Kent, Klaxons, Daniel Lanois, Little Dragon, Lykke Li, Johnny Marr, Scott Matthews, Eugene McGuinness, Sarah McLachlan, Merchandise, Metronomy, Ingrid Michaelson, Milagres, My Autumn Empire, New Build, Paolo Nutini, Peggy Sue, Real Estate, Royal Blood, Røyksopp, Simian Mobile Disco, Simple Minds, Snowbird, St. Vincent, Angus & Julia Stone, Temples, Todd Terje, U2, The War On Drugs, Warpaint, Wild Beasts, Wye Oak, Young Fathers.

Problem is, I liked most of these - with a couple of exceptions. If I were to write this list in a month or two, it probably would be different. Some of these I've listened a lot to, others, not enough, which clearly affects my rating. But here goes:

15. Røyksopp (N): The Inevitable End
I love Røyksopp, not just because they're a local band, but because their electronica is simply brilliant. Their live shows are amazing as well! This album is not as fresh and fabulous as Junior, but slightly quieter, exhuming a sense of beautiful hopelessness. (In a good way!) Their collaboration with Susanne Sundfør has proven to be very successful, and her voice really suits the atmosphere of the album. (Not so sure about Robyn, this time.)
Fave songs:
Skulls
*Running to the Sea
Sordid Affair

14. Foster The People (US): Supermodel
In 2011 I rated their debut Torches as the third best album I heard that year. Supermodel isn't quite as good, but still contains some brilliant songs. They have managed to find a unique sound amongst the thousands of other bands trying to break through. What they do well is simply creating good songs, often up-tempo pop which somehow appeals across ages. I think. Or is it just me?
Fave songs:
*Pseudologia Fantastica
Are you what you want to be
Best Friends

13. Temples (UK): Sun Structures
Temples is a new band to me, but they sound very familiar, placing themselves in a long tradition of British psychedelica, from Beatles to Primal Scream. When I say they sound familiar, it is because their songs are really catchy. I don't know if it is an album you can listen to forever, but at the moment I truly enjoy these pop songs.
Fave songs:
Shelter Song
*Mesmerise
The Guesser
 

12. Francois & The Atlas Mountains (F): Piano Ombre
Another new acquaintance to me, and absolutely worth listening to. Most songs are in French, but since I've never been one to care about the lyrics, what language they sing in is irrelevant to me. Having said that - the couple of songs in English would have been so much better if a)they were in French or b)the singer could pronounce English words. But as I said - minor detail:) I know the French has a horrible reputation when it comes to pop music, but there are actually quite a few decent bands out there, this being one of them. Don't know quite how to describe their music, other than indie piano pop with a slightly sad sound.
Fave songs:
La Vérité
*La Fille aux Cheveux de Soie
Piano Ombre

11. Iamamiwhoami (S): Blue 
Third album from the Swedish electronica band with the impossible name. I've been following their releases since the "hit" single Goods in 2012. This is Nordic electronica with musical similarities to for instance Røyksopp. The band stands out because of singer Jonna Lee's distinct voice and their sometimes quirky (don't know if that is the best word) melodies in combination with their synth-based sound.
Fave songs:
*Hunting for pearls
Chasing Kites
Shadowshow  

10. The Acid (UK/US): Liminal
Now, this is not exactly mainstream electronica, but strangely enough it's difficult not to be drawn into their dark, industrial world. I know absolutely nothing about them, other than that one of them is a British DJ and producer. Not radio friendly music, but the kind of album you listen to alone late at night.
Fave songs:
*Creeper
Ghost
Basic Instinct

9. Joan as Policewoman(US): The Classic
I took some time to decide whether I like the singer Joan Wasser's voice or not. The song Holy City did the trick, and I ended up playing the song repeatedly. It's a great song to listen to when walking or cleaning the house! Her music moves between genres, from pop, rock, jazz and soul.
Fave songs:
*Holy City
Shame
Stay

8. Kaiser Chiefs: Education, Education, Education and War
I haven't listen a lot to Kaiser Chiefs, but have registered that they play catchy pop rock tunes with a "military" sound. I'm now thinking that I should perhaps give their older stuff a chance if it's similar to this, their fifth album. Maybe they just caught me at the right moment after I'd been listening to a lot of dream pop/electronica and my head was ready for some straight rock 'n' pop with real guitars and all:) (They've even played my home town, but unfortunately I was away then.) I find Education  to be a fine and solid album packed with good songs. Good job, guys. You got yourself a new fan!
Fave songs:
Misery Company
*Meanwhile up in Heaven
My Life

7. Damien Jurado (US): Brothers and Sisters of the Eternal Son
Over to some Americana (but in a good way)! When going through all the 50+ albums I've listened to this year, something that struck me was the many artists of the singer/songwriter genre. I keep telling people I'm an electronica girl (middle aged lady!), but it seems I'm returning to my younger taste in music, i.e. folk, indie rock etc. Perhaps. Jurado is new to me, and reminds me quite a lot of Scott Matthews in his singing style and his melancholic songs. (Who also released a very good album in 2014, but didn't make it to the top 15. I still recommend it!) Another late evening album to listen to when the world ouside is quiet and has gone to bed:)
Fave songs:
Jericho Road
Silver Katherine
*Magic Number


6. Simple Minds (UK): Big Music
Now, I really didn't see this one coming. Who'd believe that Simple Minds was still alive &kicking and could create their best album since 1983? Not me! I hadn't even planned to give it a listen, because I thought it would just be embarrassing. But here they go and surprise me! Never take anything for granted, I say! This album is clearly Simple Minds, with all the right elements from the 80s and a dash of 2014 to give it a contemporary and electronic sound. And it works. And must be played loud. It's like meeting someone you used to have a crush on again after 30 years, finding they're still cute and charming, but with added life experience, which makes them as attractive now as in 1983. I'm so happy for them:)
Fave songs:
*Let the day begin
Imagination
Broken glass park

5. Dum Dum Girls (US): Too true
A lot can be said about American girl pop bands, and not necessarily good things, but Dum Dum Girls manages to steer away from the cliches with their pure pop music. In the early 1990s Lush was one of my favourite bands, and that's the band I find it easiest to compare Dum Dum Girls to. I've listened quite a lot to some of their songs and still find them appealing, which is a good sign.
Fave songs:
Rimbaud Eyes
Too True to be Good
*Under These Hands

4. Metronomy (UK): Love Letters
Another band that has featured on my lists earlier. (Seventh best song in 2011). Then, I found the full album too uninteresting to make it to my album list. This time they've made a much better album with great variation. I can understand that not everyone likes the singer's voice, but it somehow works so well with the music it couldn't really be any different. Musically, this is pop/melodious electronica with a sense of carelessness and melancholia. If that was a helpful description at all:) (Probably not!)
Fave songs:
*Monstrous
Month of Sundays
Reservoir

3. Bryan Ferry UK): Avonmore.
At number three, we find one of my childhood "heroes". I was 13 in 1982, when Roxy Music's Avalon was released, and it was love at first hearing. It was one of the first 5 cassettes (!) I bought with my own money. (I remember this because I used to number them ...) I've bought quite a few of Ferry's solo albums since then, and this is by far the best. (Or is it just me getting nostalgic?) There are clear references to Avalon in the sound of Avonmore. (Not just in the name.) There are two cover songs, one is Send in the Clowns - quite beautiful, and one by Robert Palmer, Johnny and Mary, which is a collaboration with Norwegian electronica favourite, Todd Terje.
Fave songs:
Loop de Li
Driving me Wild
*Send in the Clowns

2. Snowbird UK): Moon
What can go wrong when former Cocteau Twin, Simon Raymonde, decides to release an album? Nothing, according to me, and I'm still debating whether or not this should hold the number 1 spot. We don't get Elizabeth Fraser's heavenly voice, but Snowbird's Stephanie Dosen is not far behind. She sounds very Cocteau Twins! This is superb atmospheric dream pop. No more words needed!
Fave songs:
I Heard the Owl Call my Name
*Bears on my Trail
In Lovely


1. I Break Horses (S): Chiaroscuro
There's no doubt about it: The Swedes make good pop music! Not that this is mainstream pop, more electronica/dream pop. Their soundscape is darkish and industrial, but soft and dreamy at the same time. Each song has it's own identity, which in the end made me decide to put it in the top spot. I get easily bored when listening to an album where less than half of the songs stand out. In this case, all 9 is worth listening to. Warning: not music to make you happy!
Fave songs:
Denial
Faith
*Medicine Brush

So that's it for now. Almost. I've made a Top 15 Spotify list and a longer Favourite Songs Spotify list if you're interested.

Some artists deserve special mention even if they didn't make it to my list.
Ed Harcourt released a mini-album, Time of Dust, containting 6 beautiful songs. If this had been a proper full length alum, it would have been among my top 5.

Craig Armstrong released the album It's Nearly Tomorrow. I didn't include it in my list, because I havent't had time to listen to it properly. It sounds like a soundtrack to a dark and wonderful film. (Armstrong's Ruthless Gravity is the "theme song" to Tromsø International Film Festival, and is played before the start of every film, which means every time I hear it I'm put in film mode.) This album is sad and beautiful and perfect for solitary late evenings and makes me feel romantic and lyrical and lost and desperate at the same time.

U2 changed my life in 1984, when Unforgettable Fire was released. Since then I've been a more or less faithful fan. But persons change, and bands change, and their music no longer reaches me as it used to. The band and their 2014 album, Songs of Innocence, seems to have become everyone's favourite hate object, which is just plain stupid! Even if their songs don't appeal to me as much as they used to, Bono's voice is still one of the best in the business. And if Simple Minds can come back with a great album after 30 years, there's still hope for U2:)

Finally, here are some songs that stood out on otherwise not too interesting albums:
Royal Blood: Figure it out (Probably the best single of 2014!)
Young Fathers: Get up
Paolo Nutini: Scream (Funk my life up)
Sophie Ellis-Bextor: Birth of an Empire (Her collaboration with Ed Harcourt is more than noticeable!)
Sharon van Etten: Taking Chances
Wild Beasts: Wanderlust