Mariann sin blogg

Min beste vintervenn er ikke lenger blant oss. På torsdag sa den takk for seg og dro til de evige jakkemarker. Dette er et stort tap for meg personlig, og et litt mindre tap for alle rundt meg. Dessverre klarer jeg meg ikke lenge uten, så en erstatning måtte skaffes immediately. De som kjenner meg vet selvsagt at det bare er to ting jeg ikke kan leve uten på vinteren. Det ene er min kjære dundyne. Det andre er min kjære dunjakke. Det var sistnevnte som la inn årene her forleden. Eller skal jeg si la inn glidelåsen. For det var den som sviktet. Og glidelåsen er selvsagt et av jakkens vitale organer det er vanskelig å klare seg uten. Knapper holder bare til et visst punkt. Så det var bare å gi opp. Min gamle venn var kjøpt på postordre (Josefssons, ikke noe fancy, altså!) for ganske mange år siden og kostet meg et tresifret beløp. Kvaliteten var det imidlertid ingenting å si på. Den oppfylte sin rolle til punkt og prikke og sviktet aldri i Tromsøs minusgrader. Som kjent er det vanskelig ...

Jeg elsker jula. Bare sånn at ingen skal misforstå. Jeg kan ikke fordra snø og vinter og kulde og mørketid. Men jula liker jeg altså. Jeg liker å spise god mat, jeg liker å kunne sove lenge hver eneste dag, jeg liker duften av gran i stua og jule-te og røkelse og jeg pøser på med julemusikk fra tidlig i desember. Uten tvil er jula min favoritthøytid. (Jula er vel egentlig de flestes favoritthøytid, ettersom konkurransen ikke er spesielt stor når det gjelder høytider her i landet.) Men når man er en suksess – som jula er i mine øyne – er det nærmest uunngåelig at man ikke blir gått nærmere etter i sømmene. Som med kjendisene leter vi etter feil og mangler, noe som kan vippe jula ned fra sin høye hest. Klarer vi det? Nei, selvsagt ikke!!! Men! Man kan ikke overse at det finnes visse detaljer man kanskje ikke trenger for å feire en frydefull jul. Her er min lille liste – i tilfeldig rekkefølge: (Og tro meg, jeg har jobbet hardt for å klare å gruble fram hele 10 punkter!) 1. Lutefisk. H...

Bibliotekansatte er slett ikke bare interessert i bøker. Noen er interessert i mat, andre i musikk, det finnes til og med bibliotekansatte som er interessert i idrett. Og så har vi noen som er interessert i drikke. Øl for eksempel. Men ikke jeg. Jeg skjønner meg omtrent like mye på øl som på mikroøkonomi. Analfabet med andre ord. Men jeg henger med og drikker det jeg får beskjed om. Morsomt og underlig var det derfor at jeg ble invitert med på en eksklusiv liten sammenkomst her om dagen. Tema for sammenkomsten: foreta en komparativ analyse av 4 årganger Underlig jul fra bryggeriet Nøgne Ø. Det hele foregikk svært vitenskapelig: Et glass for hver årgang og smak i vei. Første smaksprøve var årgang 2006, utgått på dato var den faktisk også. Men full av jul og hint av nellik og ingefær og kanskje en dæsj pepperkake. 2007 var mer ordinær, smaken var mindre rund, men likevel ok. 2008 var egentlig ikke så veldig annerledes enn forrige, men smakte en anelse kjemisk. 2009 derimot skilte seg u...

Det er høysesong for lister og kåringer av årets beste musikk, filmer, bøker etc. Selv har jeg en tendens til å ikke alltid være enig med andres kåringer, så derfor er det aller mest fornuftige å lage sin egen liste. Problemet er bare alt man har glemt når det nå er blitt desember. For ikke å snakke om alt man ikke har rukket å høre på. Eller alt man ikke engang har hørt om. Her følger imidlertid en oppsummering over den beste musikken fra 2009 jeg kan huske å ha hørt på. (Skulle være 10 plater, men klarte ikke å bestemme meg til slutt, så det ble 12!) 1. Ediors: In this light and on this evening Likte førsteplata veldig godt. Deretter ga de ut en meget bra andreplate. Og sannelig slår de ikke til med en strålende tredjeplate. Stilen er litt annerledes på denne enn de to første. Litt mer 80-talls synth, men på en god måte. Joy Division i pop-modus. Men på en god måte :-) Åpningssporet treffer deg rett i magen (eller hjertet - alt etter hvor god musikk pleier å treffe deg) og de neste l...

Det er med glede jeg registrerer at det har dukket opp flere nye restauranter i Tromsø. Modig, vil jeg si. Statistisk sett er det ikke plass til så fryktelig mange flere restauranter i Tromsø, og noen vil nok måtte regne med å stenge dørene etter en stund. Derfor er det uhyre viktig at alt fungerer de første ukene etter åpningen. Dagens besøk på Pastafabrikken (tror det er det den heter), vis a vis Austadbygget, var såpass skuffende at vi nok ikke vil vende tilbake. Førsteinntrykket av lokalet var veldig bra, men det lå søppel på gulvet, og de få ledige bordene var ikke ryddet. Dette ble imidlertid fikset når vi ga beskjed om det. Betjeningen virket forøvrig urutinert, noe som vel skyldtes at de fleste var unge og antakelig hadde kort fartstid i bransjen. Anyway - alt dette er detaljer som er lett å fikse på, og som vel rett og slett kan kalles innkjøringsproblemer. Men maten derimot... Jeg tør påstå at de fleste lager bedre pastaretter enn dette hjemme på en alminnelig tirsdag. Hverke...

YouTube kan brukes til så mangt - både nyttig og unyttig. Noen ganger har jeg inntrykk av at sistnevnte kategori er i stort flertall. Men hva vet jeg! Er nemlig ikke så ekstremt fascinert av YouTube. Synes ikke det er så morsomt å se dyr gjøre morsomme ting. Noen av klippene grenser mot dyremishandling og jeg klarer ikke se at dyr blir brukt som underholdning på denne måten. Har det litt på samme måten når det gjelder videoer med små, mer eller mindre, søte barn. Synes egentlig andre sine barn har begrenset underholdningsverdi. Er heller ikke den som setter meg ned for å se scoringene fra cupfinalen i reprise når jeg har et ledig øyeblikk. MEN! Av og til dukker det opp noen perler. Og når jeg ser nærmere etter er det sannelig flust med perler. Via Vidar og Facebook ble jeg gjort oppmerksom på BBCs programserie, Synth Britannia , som altså er tilgjengelig på YouTube. Har ikke sjekket lovligheten, men dette er en fabelaktig serie for en musikkinteressert sjel. Og ved en tilfeldighet sjek...

Jeg vet ikke hva som kom først: min anglofile legning eller min interesse for britisk popmusikk. Sannsynligvis det første. Jeg føler i alle fall en sterk forkjærlighet for ganske mye britisk. (Det finnes noen få unntak, f.eks. Marmite og potetgull med eddik...) Med tanke på at nesten all god musikk her i verden kommer fra Storbritannia, er det underlig at konseptet britisk aften ikke er mer utbredt på byens utesteder. I helga testet jeg ut Bastard Bars British weekend. (God service i baren, by the way!) DJer var Sir Jørn og Lord Strangeways. Eller noe sånt. En av dem var i alle fall Andreas Høyer - som er noe så sjeldent som en DJ med ufattelig god musikksmak. (Dvs en DJ som bare spiller musikk jeg liker.) Nå skal det sies at jeg bidro til å heve gjennomsnittsalderen på Bastard BETRAKTELIG! Klientellet der er tilsynelatende unge menn på 23 år. Eller kanskje var det denne delen av befolkningen som lot seg friste av britisk musikk. Mange så i alle fall veldig britpop ut. Men de hadde ik...

Er noen mennesker født til å bli bibliotekarer? Etter 13 år i bransjen vet jeg at du må kunne mye mer enn alfabetet for å jobbe i bibliotek. Men jeg tror du bør være glad i alfabetet. Og andre systemer. Om du ikke skjønner vitsen med å formidle informasjon ved hjelp av visse systemer (som for eksempel alfabetet) er du kanskje ingen arketypisk representant for bransjen. Selv havnet jeg her ved en tilfeldighet, men du verden hvor godt jeg trives på denne hylla. Og det er da jeg tenker på åpningsspørsmålet. Er jeg genetisk betinget til å trives i denne jobben? Jeg tenker da ikke på at både moren min og søsteren min jobber i samme bransje. I hele mitt liv har jeg elsket systemer og lister av ulike slag. Jeg liker å sortere. Egentlig. (Et mareritt å bo sammen med, tenker du kanskje!!!) Men kan det gå for langt? Kan man bli for systematisk. Ja, helt sikkert. Har jeg tippet over sorteringskanten? Nei! Men en ytterst sjelden gang beveger jeg meg ytterst på grensa. Det siste eksempelet på akkur...

Forrige uke ramlet jeg inn i en platebutikk, egentlig på utkikk etter en DVD, men endte opp med 2 CDer istedet. Det er noe som skjer altfor sjelden i disse MP3-tider. Den ene CDen var Editors siste, en plate jeg hadde planlagt å kjøpe - i et eller annet format. Den andre var den siste til Cerys Matthews. Walisiske Matthews var tidligere vokalist i Catatonia, et band jeg alltid har likt, selv om de aldri har vært en sentral del av min musikkverden. Det var derfor en tilfeldighet at Cerys Matthews' Don't look down ble med meg hjem. I en travel hverdag tok det meg en hel uke før plata ble foret inn i cd-spilleren min. Og allerede fra første spor, Arlington Way, er det klart at dette er Mariann-musikk av første grad. Det er lenge siden jeg har falt sånn for en plate. Og jeg nyter det. Gleden ved å lytte til musikk som treffer deg akkurat der den skal treffe er vanskelig å beskrive. De som har et sånt forhold til musikk vet hva jeg mener. Alle andre må bare prøve å forestille seg h...

At the moment, I'm relaxing in my hotel room in Kensington, and decided to sum up this year's ILI while it's still fresh in my mind. I'll try to be as short as possible, but summing up a two-day conference in a few sentences isn't easy! First of all, congratulations to ILI for giving us two very good keynote speakers, Cory Doctorow and Peter Murray-Rust. Both of them was thought provoking and excellent speakers. They gave two very different presentations, but copyright was a keyword for both of them. After the opening keynote, I went to a session on Invisible libraries, with presentations from Tony Hirst and Amanda Richardson. Hirst talked quite interestingly on the issue of invisible libraries in general, whereas Richardson talked about the process of making the Hewlett Packard library virtual and thus 'invisible'. After lunch it was time for Frode's and my own presentation. I think it went well, but have no idea really. I think I forgot to listen. But ...

Norsk er sannelig et vanskelig språk. Stadig vekk skriver man feil, og selv når man har lest korrektur på et dokument flere ganger kan det snike seg inn en trykkfeil her og der. Opp gjennom årene har jeg hatt mye moro av ungenes ukeplaner, som gjerne er fulle av skrivefeil. Rødblyanten blir flittig brukt! I dag kom for eksempel andreklassingen hjem med en oversikt over hva de skal gjøre på skolen neste uke. På fredag skal de blant annet ha uteskole. Da kan de som vil "ta med noe varmt og drikke"! Hva? Skal matpakken være varm? Skal de ta med en varm stein? Et par varme sokker? Jeg rister oppgitt på hodet. Mer forvirret blir jeg når jeg ser hva de skal gjøre på onsdag. Da skal de "leke økt". Hva er det slags lek? Jeg prøver å spørre 7-åringen hva de gjør når de leker økt, men hun ser bare rart på meg. Heia alle landets norsklærere! Stå på! Dere har antakelig landets vanskeligste jobb: å lære nordmenn norsk!

Her er oppskrifta på en av mine favorittsjokoladekaker. Den er en kombinasjon av 3 sjokoladetyper - hvit, melkesjokolade og mørk sjokolade - derav navnet, men det er ingefæren som gjør at den skiller seg ut fra andre sjokoladekaker. Enjoy! Hvit sjokoladekrem 200 g hvit kokesjokolade 1 ½ dl kremfløte Bunn 90 g smør 120 g mørk sjokolade (helst 70% kakaoinnhold) 2 egg 90 g hvetemel 225 g sukker 75 g grovt hakkede pekannøtter (valnøtter går sikker også bra) 1-2 ss hakket fersk ingefær Sjokoladesaus 2 dl kremfløte 150 g melkesjokolade *********************************** Fremgangsmåte: Bunn: Smelt smør over vannbad og tilsett mørk sjokolade. Avkjøl litt. Pisk eggene og rør inn sjokoladeblandingen. Tilsett hvetemel, sukker, nøtter og ingefær og rør forsiktig sammen. Hell røren over i en smurt form, ca. 20 x 20 cm (eller rund form, 24 cm diameter). Stek ved 180 grader på midterste rille i 25 min. Kaken skal være litt bløt inni. Den bør ikke stekes for lenge, da blir den litt hard i kantene. Av...

Har du vært på bærtur i år? (Og da mener jeg bærtur i den helt konkrete betydningen av ut i skog og mark med bøtter og spann.) Det har jeg. Ingen skal beskylde meg for å bidra til økt slitasje i den norske fjellheimen, men hver høst må jeg på blåbærtur. Selv i øsende regn har jeg trakket rundt med blåbærspannet mitt, men jeg anbefaler absolutt oppholdsvær! Årets blåbærhøst ser strålende ut med rikelige mengder stor, fin blåbær. Ikke at jeg er så kravstor når det gjelder kvantitet. Finner jeg en liter er jeg strålende fornøyd. Egentlig er det ikke matauk som er hovedårsaken til blåbærturene mine, selv om blåbær er fabelaktig godt og man ikke får kjøpt ordentlig blåbærsyltetøy i butikkene. Det viktigste er i bunn og grunn opplevelsen av fred og ro - balsam for sjela med andre ord, samtidig som man gjør noe nyttig. Det er flott med nyttige ting som også er behagelige. Når det gjelder dette med fred og ro, bør man imidlertid unngå populære utfartssteder på strålende og solfylte søndager. ...

Det er de små detaljene i hverdagen som teller. I går var jeg for eksempel på kafe. De 4 Roser (i Tromsø) for å være helt eksakt. Og det skal man jo være. Og æres den som æres bør, selvsagt. Som jeg ofte gjør på kafe, bestilte jeg en kopp te. Og det er nå jeg kommer til den lille gledelige detaljen: sammen med teen fulgte det en liten kake/kjeks. Sånt liker jeg!!! Tea and biscuits! Jeg blir meget vennlig innstilt når noen serverer meg søtsaker uten at jeg har bedt om det! I samme slengen kan jeg jo nevne at suppeporsjonen på De 4 Roser denne gangen var stor nok til at jeg ble mett. Kanskje skyldtes det den ovennevnte te/kjeks-komboen jeg hadde til forrett! Eller at skalldyrsuppen rett og slett ikke var like god som fiskesuppen jeg prøvde sist. Jeg syntes nemlig suppen smakte litt for bittert. (Min venninne mener at bittert vanligvis ikke er et ord man bruker for å beskrive supper, så kanskje jeg burde slå opp i en matterminologiordbok?) Anyway - ros til De 4 Roser for kjeks til teen. (...

Til å være et aldri så lite matvrak, har jeg egentlig ikke skrevet så mye om mat at det gjøre noe. Merkelig nok. Derfor kaster jeg meg ut i en beskrivelse av mitt første besøk på en ny kafé i byen. Men først litt om Tromsø som matby. Tromsø er kjent for å flomme over av utesteder, kaféer og restauranter, men spør du meg er tilbudet heller magert. Utestedene er for homogene, det er for lite personlighet og egenart i tilbudet til byens befolkning. Også restaurantfronten preges av dette. Vi har nok av pizzaplasser å velge mellom, nok av asiatisk mat, nok av middelmådige kjeder fulle av hylende barnefamilier (som f.eks. Egon, som har servert meg den absolutt verste Chicken Tikka jeg noensinne har hørt om). Men har vi en indisk restaurant? Nei dessverre. Stakkars Indigo gjorde et tappert forsøk på 90-tallet, men overlevde ikke her i byen. (Mens den tilsynelatende klarer seg i Vadsø!) Har vi en meksikansk restaurant? Nei! Eller hva med en restaurant med nord-afrikansk meny? Neida! Vi har sel...

Det var en periode der man mye heller ville være på jobb enn hjemme med syke barn. Og fortsatt er det en viss hestehandel ute og går når man skal avgjøre om mor eller far skal bli hjemme og ta seg av den syke. Vi prøver å fordele denne type fravær likt mellom oss. Den som ikke har forelesninger, kurs eller møter den aktuelle dagen må som regel ta hjemmevakta. I dag er det mai og solskinn og jeg er hjemme med en 7-åring som er for syk til å være på skolen, men likevel frisk nok til å aktivere seg selv. Dessuten har man jo NRK Super. (Takk og lov hakket bedre enn Disney-channel, som jeg avskyr.) Dette er slett ikke ille, må jeg si. Alt jeg trenger å gjøre er å servere Cola, kjeks, is og friske jordbær en gang i blant. Resten av tida kan jeg sitte foran PCen, svare på e-post, skrive blogginnlegg osv. Eventuelt gjøre husarbeid, noe jeg har vurdert kraftig i dag. Hva om jeg vasket og ryddet litt, slik at jeg slapp å gjøre det til helga? Jeg vurderer det fortsatt, har bare ikke bestemt meg f...

Hvordan kan det ha seg at noen få klesplagg tar så stor plass? Og hvordan kan barneklær for 2 uker fylle en HEL STOR koffert? Skjønner ikke dette. Det ser så lite ut når man begynner, men plutselig er lokket umulig å få igjen. Bortsett fra flyplassmat er pakking det aller verste ved reising. Denne tanken om at du antakelig pakker alt for mye... men dersom du skulle la noen plagg ligge igjen hjemme, får du garantert bruk for dem. Ahhhrrgg! Og har jeg glemt noe? Hva var det jeg absolutt måtte huske? Og med tanke på de to ukene med shopping som ligger foran meg, hvordan skal jeg få med meg alt hjem igjen? Kanskje best å gå å legge seg nå?

For å ta noen elementære fakta først. Jeg er fan av U2. Synes ikke alt de har gjort er like genialt, men jeg er altså fan likevel. Man holder med laget sitt i medgang og motgang, you know. I motsetning til de fleste synes jeg The Joshua Tree var en smule kjedelig og at The Unforgettable Fire er den beste plata deres. Det var den som gjorde meg til fan. Det skjedde en lørdags morgen i oktober 1984. (Radioprogrammet var Pandoras jukebox!) Denne nye plata fenger meg mye mer enn flere av de siste utgivelsene. Her er en gjennomgang av låtene. Og NB: jeg bryr meg ikke om tekstene! Musikk er musikk. Litteratur er litteratur. 1. No line on the horizon : Liker refrenget. Men jeg skjønner det kan bli litt mye Bono av og til. Her skulle produsentene har barbert bort litt av hulkingen hans. 2. Magnificent Super låt, klart singlevalg. Fin, gjenkjennelig Edge-gitar, tar oss med til Unforgettable Fire , noe som vel skyldes produsentene Lanois/Eno. Dette er en feelgood-sang som får meg i godt humør. 3...

Workinnmarka skole (i Tromsø, om noen lurer på det) er en (stort sett) velfungerende skole. Men av og til hører man om ordninger man ikke forbinder med moderne pedagogikk. På Workinnmarka opererer de for eksempel med jentegym og guttegym. Både på SFO og i skoletida. Dette gjelder altså både 6-åringene og 6-klassingene (eller heter det 6-trinningene nå?) Da jeg spurte lærerne om årsaken til dette var svaret "fordi mange av jentene(i noen aktiviteter) har en tendens til å bli passive, og noen gutter veldig dominerende." Hva gjør man så med passive jenter og dominererende gutter? Jo, man deler dem, slik at jentene får være passive i fred, og guttene får dominere i vei, uten å måtte ta hensyn til de passive jentene. Og hva slags signaler sender dette til de unge elevene? Fordi du er jente passer du til en bestemt type fysisk aktivitet? Og fordi du er gutt passer du til en annen? Eller kan det være at lærerne/SFO-personalet ikke orker å roe guttene, eller øke jentenes aktivitetsni...

Det er jo han Finn Arve! Der er han Finn Arve igjen! Det er han Finn Arve som e mannen med ljåen! Og så videre. Ingen tvil hvem som var den store helten i HTs suksessforestilling Peer. I alle fall om vi spør en 7-åring. I helga tok jeg med meg tanta mi og begge ungene (nesten 7 og 11.5) på teater. Det er jo viktig å gi ungene kulturelle input i denne disneyfiserte verden, og hva er vel bedre enn Ibsen! Selv stormleste jeg Peer Gynt i originalversjonen et par dager før forestillinga... sånn for å være litt forberedt, og for å kunne fortelle ungene hva det hele handlet om. Med skam å melde var det faktisk første gang jeg leste hele stykket. (Hva i all verden gjorde man i norsktimene på 80-tallet??? Vi leste ikke klassikerene i alle fall.) Anyway. Knut Nærums og HTs Peer var noe helt annet enn forventet. Morsomt hele veien, med humor for både store og små, iblandet små glimt fra moderne populærkultur, for eksempel koblingen mumie og mummitroll! Sangene var hentet fra hitlistene de siste 2...

OK, jeg innrømmer det gjerne. Jeg er lettrørt. Av og til. For eksempel når jeg ser triste og/eller sentimentale filmer. Eller leser om noe trist, enten det er fiksjon eller virkelighet. Men jeg kjemper mot tårene så lenge jeg klarer. I alle fall om jeg er på et offentlig sted, for eksempel i en mørk kinosal. Liker egentlig ikke å gråte når andre er til stede. Men av og til er det vanskelig å la være. I dag inviterte min søster meg med på kino: Bienes hemmelige liv (The Secret life of bees), basert på Sue Monk Kidds roman med samme navn. Har ikke lest boka, og ante ikke hva filmen handlet om. Det er vel ikke en skrekkfilm, eller en thriller, eller noe med tragisk slutt, spurte jeg min søster, etter at vi hadde satt oss godt til rette i Sal 5. Neida. Og det hadde hun rett i. Men gjett om det var en gråtefilm! En nydelig film, med handling fra Sørstatene og 1960-tallet, om honning og rasisme, men aller mest om å bli elsket og om å høre til. Vakkert og trist og gode skuespillere. Jeg holdt...

Bryr meg ikke så mye om selve videoen, men Tommy Sparks "I'm a rope" er er fabelaktig energilåt. Tommy Sparks - I'm A Rope

Av og til befinner man seg midt i en krise uten å vite om det. Da er det godt at det finnes omtenksomme medmennesker som ikke nøler med å si fra dersom de føler at dette er nødvendig. Du finner sikkert slike medmennesker i alle yrkesgrupper, men selv har jeg særlig møtt dem bak disken på parfymerier. For en tid tilbake var jeg innom nettopp en slik butikk. Selv om jeg ikke er noen stor kunde der, liker jeg parfymerier ganske godt. Jeg liker butikker fulle av lekre, velduftende varer. (Bakeriutsalg, delikatesseforretninger etc. faller også inn under denne kategorien.) Mitt forrige besøk til et parfymeri skyldtes behov for ny dagkrem. Dette var en ettermiddag. Jeg svinset rundt på et varmt kjøpesenter ikledd full vinteruniform (dunjakke og ullundertøy), og hadde store planer om å være ute igjen så raskt som mulig. Dette er nemlig slikt jeg gjør unna kjapt og greit. Kjøper stort sett det jeg kjøpte sist. Men denne gangen traff jeg på en salgssulten, men hyggelig ekspeditør, som straks påp...