Er noen mennesker født til å bli bibliotekarer? Etter 13 år i bransjen vet jeg at du må kunne mye mer enn alfabetet for å jobbe i bibliotek. Men jeg tror du bør være glad i alfabetet. Og andre systemer. Om du ikke skjønner vitsen med å formidle informasjon ved hjelp av visse systemer (som for eksempel alfabetet) er du kanskje ingen arketypisk representant for bransjen. Selv havnet jeg her ved en tilfeldighet, men du verden hvor godt jeg trives på denne hylla. Og det er da jeg tenker på åpningsspørsmålet. Er jeg genetisk betinget til å trives i denne jobben? Jeg tenker da ikke på at både moren min og søsteren min jobber i samme bransje. I hele mitt liv har jeg elsket systemer og lister av ulike slag. Jeg liker å sortere. Egentlig. (Et mareritt å bo sammen med, tenker du kanskje!!!) Men kan det gå for langt? Kan man bli for systematisk. Ja, helt sikkert. Har jeg tippet over sorteringskanten? Nei! Men en ytterst sjelden gang beveger jeg meg ytterst på grensa.
Det siste eksempelet på akkurat dette bunner ut i min sterke lidenskap for musikk. For en god stund siden lånte jeg boka Revolver: en skarpladd plateguide til rockhistorien av Asbjørn Bakke. Et uimotståelig oppslagsverk over verdens beste plateutgivelser. (According to Asbjørn Bakke.) Her finner du 399 artister og 1791 album. Med terningkast!
De fleste artistene kjenner man jo. Men mange har man egentlig ikke noe forhold til. Hva gjør dette med en systematisk sjel? Ved hjelp av Spotify har jeg nå spilt meg gjennom alle artistene(!). Kriteriet har vært å bare spille det som finnes på Spotify (det meste, altså) og dessuten bare velge de som har fått terningkast 6 + alle utgivelsene i del 2. Galskap, spør du meg. Og ganske så morsomt. Jeg er så heldig at jeg kan spille musikk på jobb, så de siste ukene har det virkelig strømmet variert musikk ut fra kontoret mitt. Problemet er imidlertid at den godeste Asbjørn Bakke og jeg har meeeget forskjellig musikksmak. Jeg er rystet over at Tina Turners Private dancer-plate er med, mens INGENTING av Goldfrapp er funnet verdig til å inkluderes. Her er lite elektronika forøvrig, selv om storselgerne er med. Jeg synes Elvis har fått unaturlig mange 6-ere (12 stk på 48 utgivelser). (Depeche Mode får 1 på 11 utgivelser.) Eldre utgivelser får rett og slett ofte høyere score enn nye. Og her er fryktelig mye langhåra rock av den hardere sorten. Kort sagt: Asbjørn Bakke er ingen pop-prinsesse. Og tittelen lover forsåvidt ingenting om popmusikk - her er det rockhistorien som er lagt til grunn. Så da så. Jeg, for min del, trekker et lettelsens sukk over å ha kommet til veis ende på dette lille prosjektet og gleder meg nå til å gå over til pur pop, indie og elektronika med høy feel-good-faktor!
No comments:
Post a Comment