Forrige uke ramlet jeg inn i en platebutikk, egentlig på utkikk etter en DVD, men endte opp med 2 CDer istedet. Det er noe som skjer altfor sjelden i disse MP3-tider. Den ene CDen var Editors siste, en plate jeg hadde planlagt å kjøpe - i et eller annet format. Den andre var den siste til Cerys Matthews. Walisiske Matthews var tidligere vokalist i Catatonia, et band jeg alltid har likt, selv om de aldri har vært en sentral del av min musikkverden. Det var derfor en tilfeldighet at Cerys Matthews' Don't look down ble med meg hjem. I en travel hverdag tok det meg en hel uke før plata ble foret inn i cd-spilleren min. Og allerede fra første spor, Arlington Way, er det klart at dette er Mariann-musikk av første grad. Det er lenge siden jeg har falt sånn for en plate. Og jeg nyter det. Gleden ved å lytte til musikk som treffer deg akkurat der den skal treffe er vanskelig å beskrive. De som har et sånt forhold til musikk vet hva jeg mener. Alle andre må bare prøve å forestille seg hva det vil si å la seg påvirke så sterkt av musikk. Som rus. Som forelskelse. Som terapi. Musikk som gjør at du glemmer alt annet og bare lar deg henføre til en annen verden. Slik har jeg det med mye musikk - helt fra U2 fanget meg i oktober 1984, via Smiths, Waterboys og Bel Canto på 80-tallet til Goldfrapp, Editors, Anna Ternheim og Röyksopp på 2000-tallet.
I dag har jeg spilt Don't look down omtrent 4-5 ganger. Favorittspor er Arlington Way (1), It's what's left (5), Salutations (7), Evelyn (9) og Heron (11). Det er pop og feel-good og fengende og steminigsfullt og emosjonelt (på en god måte) og kreativt og GOD MUSIKK rett og slett. Og jeg vet at denne plata kommer til å bli spilt mye framover. Helt til et annet band fanger min oppmerksomhet. Og akkurat nå setter jeg på Arlington Way på nytt igjen og er bare glad. :-)
No comments:
Post a Comment