Mariann sin blogg

No, not that Northanger Abbey, which I of course enjoy immensly. This one is written by Val McDermid, and is a modernised version of the Austen classic. We meet the same people, but this time set in modern Britain, most of the time in Edinburgh. There's Catherine Morland, the (stupid) heroine who gets invited to the Edinburgh Book Festival by some friends of the family to keep the wife company (how likely is that!!!). She falls in love with Henry Tilney who lives at Northanger Abbey (of course). And then there is the even more stupid (and also bad) Bella Thorpe who creates a bit of drama wherever she goes. Now, it's been a while since I read the original, but I simply can't remember any of the characters being as stupid as these. The modernisation of the story simply doesn't work. The characters and their actions all seem very unlikely and more like cartoon figures. The book doesn't even work as an Austen parody, like some of the zombie-books, which are equally ba...

I have completely fallen behind on my reading updates, so I thought I'd try to catch up a bit. My most recently read book was read on the journey to Italy, where we are spending a couple of weeks this summer. I know a few words in Italian, but far from enough to talk or understand much of the language. Italian is not really difficult to learn, but as an adult I struggle because the vocabulary doesn't seem to stick as easily as it did when I was young. And of course I don't get to practice it very often. But in an effort to catch up with the few phrases I knew, I bought this book to read on the plane. I must admit I'm not really a fan of the 'for dummies'-books. I recently started British History for Dummies , and I get a bit irritated because I don't feel 'dum' enouogh. It's style is more suitable for children, I feel. But not this Italian book, though. It tries to cover an enormous area in very few pages and is thus doomed to fail. It lists so...

Ahh - hva kan man si? Tilbake i Italia og det føles helt riktig. Nesten som å komme til England:) Tilfeldigvis fikk vi 2 døgn i Lucca denne gangen, et sted vi har hørt mye positivt om, men aldri besøkt tidligere. Hotellet vårt heter San Luca Palace og er absolutt fortreffelig. Vi har et familierom med grei plass til alle 4. Martin sover i en egen liten alkove, og Helena på ekstraseng. Alt er rent og pent, og dusjen er fabelaktig! (Dvs. den har godt trykk og nok varmtvann, hvilket er alt jeg krever av en dusj!) Frokosten er super, særlig om du er glad i det søte. Her er nemlig flust med kaker, frukt og frokostblandinger og yoghurt. Ikke fullt så mye pølser, egg og bacon, selv om det også finnes. Selv valgte jeg rundstykker, brie, skinke, bakt eple, melon, nektarin og kake. Servicen overalt er veldig god, og hotellet er såpass lite at du føler at du blir en stamgjest med en gang. Hotellet har ingen utendørs terrasse eller svømmebasseng og slike ting, men en liten, trivelig bar der du ...

Det siste halvåret har jeg vært som en av disse nyforelska menneskene som ikke har vett til å begrense utlegningene om sin utkårede, selv om alle rundt meg har minimal interesse av å høre på. Jeg har nemlig vekket til liv en gammel flamme. Det er så mye som er rart her i livet. For eksempel at man ikke vet hva man savner før man savner det … Noen er skikkelig glad i å trene og kan bli tilnærmet avhengig av det. Det sies at man får en eller annen lykkerus eller endorfinkick av det. Ikke vet jeg. Det virket aldri på meg. Men jeg skjønner hva de mener, de som sier slikt. Jeg har det nemlig på samme måte. Det har bare ikke sammenheng med fysisk aktivitet. Snarere tvert i mot. I hele dette semesteret har jeg lekt student, nærmere bestemt BED-2011-student. (For de av dere som ikke er inne på kurskodene til UiT, dreier det seg om et kurs i statistikk og metode.) Det har vært ganske interessant på så mange vis. Blant annet syntes jeg det faktisk ikke var spesielt ukomplisert å r...

Earlier this year I was so lucky as to be invited to a library event in Moscow. I got invited on a very short notice, and there was quite a few practical arrangements that needed to be taken care of, most importantly the visa. But there is more to life than practical matters, so before I left, I decided to prepare myself for Russia, by reading a Russian novel. A colleague of mine suggested I read something more modern than the usual classics, so I downloaded a novel by Andrey Kurkov to my beloved Kindle. It turned out Kurkov is apparently a Ukranian author who writes in Russian! In the light of political events over there these days, some will probably claim I made a deadly mistake there! That's not really important in this connection, however. The book turned out to be well written (translated) and very entertaining. I finished the book before my 3 day stay in Moscow was over, in spite of a full programme of library and touristy events. It is the kind of book that makes you feel...

Tenkte jeg skulle lese noen lokale forfattere og under årets hyllerydding på UB kom jeg over romanen til en av mine tidligere forelesere, Even Arntzen. Man kan vel trygt si at dette ikke er en A4-roman. Snarere en litteraturviters våte drøm. Eller kanskje en parodi på en litteraturviters våte drøm. Boka er nemlig stappfull av allusjoner til andre litterære verk. Jeg føler et usselt grunnfag i litteraturvitenskap ikke strekker til når man skal beskrive boka. Kort fortalt følger vi hovedpersonen, Veen Trannez (et anagram over forfatterens eget navn), i en noe diffus jakt på den fabelaktige og enda mer diffuse, Brett Ashley (en karakter fra Hemingways Og solen går sin gang ). Jeg fikk ikke helt med meg hvorfor helten jakter på Brett. Det er kanskje mer selve jakten som er hensikten med fortellingen. Det kryr av folk i boka. Såpass mange at jeg mister litt oversikten over hvem som er hvem. Boka kunne nok ha nytt godt av en redaktørs kyndige hånd. (En redaktør ville forhåpentligvis fortal...

Det sies at Facebook fyller 10 år i dag. Tida går sannelig fort når man har det artig! Selv har jeg bare vært venn med Facebook i mindre enn 7 av disse årene. 2. juni 2007 traff vi hverandre første gang, og forholdet har for det meste bestått av gode dager. En og annen dårlig dag har det kanskje vært, uten at jeg kommer på noe nevneverdig. Jeg er ingen kløpper på tekniske greier, så hvis ting blir for vanskelig finner jeg som regel på noe annet å gjøre i stedet. Facebook fikset jeg fra første sekund, og trengte ikke å be om hjelp for noe som helst. Det er et godt tegn, og antakelig noe av suksessen bak Facebook. Jeg har sett at folk klager over at personverninnstillingene er så vanskelige. Selv har jeg aldri skjønt hva dette dreier seg om. Det er ikke akkurat rocket science! Det jeg kan skjønne er betenkelig er måten informasjonen lagres på og videreføres til andre, for dette vet man i grunnen ikke alt for mye om. Men skal man begynne å tenke på sånt hele tiden kan man jo like godt p...