Mariann sin blogg

Det er søndag, det er farsdag, første kakespising er allerede unnagjort, og det er nå helt stille i huset. Akkurat det siste skyldes at resten av husholdninga har dratt på basketkamp for å se Tromsø Storm (forhåpentligvis) slå Asker. Men her sitter jeg altså og lurer på hva jeg skal bruke disse fritimene på. Lese avisa? Lese en av de mange bøkene jeg allerede har begynt på? Sortere bilder? Tenke på middag? Men det jeg tenker på er bestefaren min - en av de flotteste menneskene jeg kjenner her i verden. For en uke siden ble han lagt inn på UNN med hjerneslag. Blodpropp i hjernen. Slaget rammet særlig talesenteret og høyre arm. Han er 90 år og for gammel til trombolyse-behandling. For en uke siden var vi meget bekymret. For en uke siden kunne han verken snakke eller løfte kaffekoppen. Allerede etter en dag kom de første ordene tilbake. Etter få dager klarte han å bevege fingrene. Etter 4-5 dager danset han vals med fysioterapeuten. Etter en uke kan han si hele setninger. Og bli forstått....

I enkelte land feires Guy Fawkes Day 5. november. Som anglofil burde jeg selvsagt ha inngående kjennskap til denne fargerike briten, men sannheten er at alt jeg forbinder med mr. Fawkes er bål og sprengstoff og at han gjorde et eller annet ikke helt lovlig for ganske lenge siden. Historieløs! Det er det jeg er! Men jeg vet da å finne svar på saker og ting. Vi har da Wikipedia! For eksempel. Det første jeg finner ut er at vi snakker om 1500-tallets England, nærmere bestemt 1570-1606 . Mannen ble altså ikke særlig gammel. Og det verste av alt: han ble født i Stonegate i York. Min by!!! Og i Stonegate ligger jo både Bettys Tearooms 2 og The Teddy Bear Tearooms. Med andre ord en gate jeg frekventer så ofte jeg kan. Men så til mannen himself. Jeg kunne ha ramset opp en rekke av hans bragder, og uttalige godord om mannen. Jeg nøyer meg med å beskrive utseende hans (det er jo det som teller, er det ikke?): Han var visstnok en høy, kraftig mann med tykt rødbrunt hår, en flagrende bar...

Det er ikke alltid så lett å være voksen. Det stilles krav fra alle kanter. Det hender dine omgivelser skuffer deg. Det hender hverdagsslitet sniker seg inn i helgene også. Det er da du trenger noen som betyr noe helt spesielt i livet ditt. En som ikke sårer, skuffer eller gjør deg sint. En som alltid stiller opp, som alltid trøster og aldri svikter. Jeg har en sånn venn. Jeg ser ham ikke så ofte, bare et par ganger i året. Dette er vi begge innforstått med og slik vil vi fortsatt ha det. Forholdet vårt er såpass lidenskapelig at når vi først treffes er det lite annet som betyr noe, selv om det faktisk kan bli litt for mye noen ganger. Men det har vi alltid glemt til neste gang vi treffes. Vi hadde ikke sett hverandre på lenge, men plutselig var han der. Søt og innbydende. Jeg holdt ham på pinebenken en hel uke før jeg ga etter og tok ham med hjem. Det passet for øvrig utmerket. Mannen min var bortreist og jeg var sliten og lei og trengte noe oppmuntrende. Vi går så ...

Hvorfor skriver du ingenting på bloggen din lenger? Spør folk. (Mest familien min ...) Og jeg spør meg selv: Hvor ble det av mine gode intensjoner om å skrive litt hver uke? I alle fall hver måned? Kan høsten ha vært så usedvanlig travel at jeg ikke engang har hatt tid til å skrive om hvor travelt det er? Det føles sånn. I hele høst har jeg tenkt at bare Prosjekt 1 er over, skal jeg sette av tid til å skrive om uviktige ting her på bloggen. Men så kom Prosjekt 2. Og deretter Prosjekt 3. Og plutselig er det snart jul. Men nå er jeg her. Og skriver om musikk og bøker. Jeg er litt kjedelig sånn. Det er søndag og jeg er mutters alene hjemme, og selv om jeg egentlig skulle ha vært en tur på jobb, må det av diverse årsaker utsettes til kvelden. Jeg hadde også tenkt å bake knekkebrød. Men vi får se. Kanskje. Kanskje ikke. Akkurat nå har jeg skrevet litt av hvert, både til jobb og til fritid og det føles fint igjen. På platespilleren snurrer Prefab Sprout og plata Jordan: The Comeback . For an...

A-ha, Band of Horses, Bel Canto i originalbesetning (burde kanskje skrive Bel Kanto!), Prodigy - en festival som lokker med så gode navn kan man ikke utebli fra, om man kaller seg musikkinteressert. (Og bor i Tromsøområdet.) Årests Døgnvill-program er vel bortimot det beste jeg noensinne har opplevd på en festival i Tromsø. Og alle mine favoritter infridde til gangs. Etter at fredagen var over var jeg sikker på at A-ha kom til å bli høydepunktet, men så kom Bel Canto med sitt modige og tilbaketrukne sett og med Anneli Drecker bedre enn noensinne. To helt forskjellige konserter, og begge to av meget høy kvalitet. Har nok et nærmere forhold til Bel Canto enn til A-ha, men stortrivdes på begge konsertene. Hele festivalen ble avrundet med The Prodigy, et band jeg har fulgt siden Experience kom 1992. (OK - tror ikke jeg oppdaga dem før i 1993 ...). Kan huske at jeg som lærer på Lakesvåg videregående i 1995 prøvde å tvinge elevene mine til å høre på bandet, men de syntes nok bare jeg var rar...

Før du leser videre, må jeg komme med en advarsel: Jeg er ingen rockedame, men heller mer mot pop og elektronika. Men - jeg er genuint og lidenskapelig opptatt av musikk. Dessuten liker jeg stemningen på Bukta. Derfor prøver jeg å få med meg denne festivalen. Også når programmet ikke er spesielt godt. Som for eksempel i år der det ikke er et eneste 'må se'-band. I mine ører altså. Men jeg er svært fornøyd med bookingen av Datarock. Mew og Ingenting er de to andre bandene jeg så fram til. Dag 1: Sol!!! Dagens høydepunkt ble rett og slett det deilige solskinnet Tromsø ikke har hatt for mye av i det siste. Enhver festival fortjener godt vær. Særlig her i nord :-) Big Bang åpnet hele festivalen. Som vanlig spiller de godt og alt det der, men de er da UTROLIG kjedelige i lengden. De trenger ikke å inviteres til flere festivaler i Tromsø på en stund. Synes ikke de klarte å få opp den rette festivalsteminga, selv om det er en tung jobb å skulle spille mens folk ennå er mer opptatt av ...

Siste stoppested i vår rundtur i Sørvest-England ble Salisbury. På veien tok vi et obligatorisk stopp på en av Englands mest populære turistattraksjoner - Stonehenge! Her var det massevis av folk, men så snart man kom seg unna inngangspartiet og parkeringsplassen var det ikke så verst. Stonehenge var mindre enn jeg hadde trodd, merkelig nok. Men likevel et fantastisk skue. Etter at turister blant annet har gått løs på steinene med hakker for å få en bit historie med seg hjem, får man ikke lenger gå rundt mellom steinene slik man kunne i de gode gamle dagene (i følge flere vi møtte), men dette er helt greit synes jeg. Utrolig at steinene fortsatt står etter så mange tusen år. Etter at forrige B&B ikke var spesielt luksuriøs var det deilig å komme til lille Spire House med himmelseng, karnappvindu med sitteplasser og utsikt mot Englands høyeste kirkespir. Joda det var teppegulv og dårlig trykk i dusjen, men slik er det nå engang i dette landet! Spire House har bare 4 rom, og vi okku...