Mariann sin blogg

Her er oppskrifta på en av mine favorittsjokoladekaker. Den er en kombinasjon av 3 sjokoladetyper - hvit, melkesjokolade og mørk sjokolade - derav navnet, men det er ingefæren som gjør at den skiller seg ut fra andre sjokoladekaker. Enjoy! Hvit sjokoladekrem 200 g hvit kokesjokolade 1 ½ dl kremfløte Bunn 90 g smør 120 g mørk sjokolade (helst 70% kakaoinnhold) 2 egg 90 g hvetemel 225 g sukker 75 g grovt hakkede pekannøtter (valnøtter går sikker også bra) 1-2 ss hakket fersk ingefær Sjokoladesaus 2 dl kremfløte 150 g melkesjokolade *********************************** Fremgangsmåte: Bunn: Smelt smør over vannbad og tilsett mørk sjokolade. Avkjøl litt. Pisk eggene og rør inn sjokoladeblandingen. Tilsett hvetemel, sukker, nøtter og ingefær og rør forsiktig sammen. Hell røren over i en smurt form, ca. 20 x 20 cm (eller rund form, 24 cm diameter). Stek ved 180 grader på midterste rille i 25 min. Kaken skal være litt bløt inni. Den bør ikke stekes for lenge, da blir den litt hard i kantene. Av...

Har du vært på bærtur i år? (Og da mener jeg bærtur i den helt konkrete betydningen av ut i skog og mark med bøtter og spann.) Det har jeg. Ingen skal beskylde meg for å bidra til økt slitasje i den norske fjellheimen, men hver høst må jeg på blåbærtur. Selv i øsende regn har jeg trakket rundt med blåbærspannet mitt, men jeg anbefaler absolutt oppholdsvær! Årets blåbærhøst ser strålende ut med rikelige mengder stor, fin blåbær. Ikke at jeg er så kravstor når det gjelder kvantitet. Finner jeg en liter er jeg strålende fornøyd. Egentlig er det ikke matauk som er hovedårsaken til blåbærturene mine, selv om blåbær er fabelaktig godt og man ikke får kjøpt ordentlig blåbærsyltetøy i butikkene. Det viktigste er i bunn og grunn opplevelsen av fred og ro - balsam for sjela med andre ord, samtidig som man gjør noe nyttig. Det er flott med nyttige ting som også er behagelige. Når det gjelder dette med fred og ro, bør man imidlertid unngå populære utfartssteder på strålende og solfylte søndager. ...

Det er de små detaljene i hverdagen som teller. I går var jeg for eksempel på kafe. De 4 Roser (i Tromsø) for å være helt eksakt. Og det skal man jo være. Og æres den som æres bør, selvsagt. Som jeg ofte gjør på kafe, bestilte jeg en kopp te. Og det er nå jeg kommer til den lille gledelige detaljen: sammen med teen fulgte det en liten kake/kjeks. Sånt liker jeg!!! Tea and biscuits! Jeg blir meget vennlig innstilt når noen serverer meg søtsaker uten at jeg har bedt om det! I samme slengen kan jeg jo nevne at suppeporsjonen på De 4 Roser denne gangen var stor nok til at jeg ble mett. Kanskje skyldtes det den ovennevnte te/kjeks-komboen jeg hadde til forrett! Eller at skalldyrsuppen rett og slett ikke var like god som fiskesuppen jeg prøvde sist. Jeg syntes nemlig suppen smakte litt for bittert. (Min venninne mener at bittert vanligvis ikke er et ord man bruker for å beskrive supper, så kanskje jeg burde slå opp i en matterminologiordbok?) Anyway - ros til De 4 Roser for kjeks til teen. (...

Til å være et aldri så lite matvrak, har jeg egentlig ikke skrevet så mye om mat at det gjøre noe. Merkelig nok. Derfor kaster jeg meg ut i en beskrivelse av mitt første besøk på en ny kafé i byen. Men først litt om Tromsø som matby. Tromsø er kjent for å flomme over av utesteder, kaféer og restauranter, men spør du meg er tilbudet heller magert. Utestedene er for homogene, det er for lite personlighet og egenart i tilbudet til byens befolkning. Også restaurantfronten preges av dette. Vi har nok av pizzaplasser å velge mellom, nok av asiatisk mat, nok av middelmådige kjeder fulle av hylende barnefamilier (som f.eks. Egon, som har servert meg den absolutt verste Chicken Tikka jeg noensinne har hørt om). Men har vi en indisk restaurant? Nei dessverre. Stakkars Indigo gjorde et tappert forsøk på 90-tallet, men overlevde ikke her i byen. (Mens den tilsynelatende klarer seg i Vadsø!) Har vi en meksikansk restaurant? Nei! Eller hva med en restaurant med nord-afrikansk meny? Neida! Vi har sel...

Det var en periode der man mye heller ville være på jobb enn hjemme med syke barn. Og fortsatt er det en viss hestehandel ute og går når man skal avgjøre om mor eller far skal bli hjemme og ta seg av den syke. Vi prøver å fordele denne type fravær likt mellom oss. Den som ikke har forelesninger, kurs eller møter den aktuelle dagen må som regel ta hjemmevakta. I dag er det mai og solskinn og jeg er hjemme med en 7-åring som er for syk til å være på skolen, men likevel frisk nok til å aktivere seg selv. Dessuten har man jo NRK Super. (Takk og lov hakket bedre enn Disney-channel, som jeg avskyr.) Dette er slett ikke ille, må jeg si. Alt jeg trenger å gjøre er å servere Cola, kjeks, is og friske jordbær en gang i blant. Resten av tida kan jeg sitte foran PCen, svare på e-post, skrive blogginnlegg osv. Eventuelt gjøre husarbeid, noe jeg har vurdert kraftig i dag. Hva om jeg vasket og ryddet litt, slik at jeg slapp å gjøre det til helga? Jeg vurderer det fortsatt, har bare ikke bestemt meg f...

Hvordan kan det ha seg at noen få klesplagg tar så stor plass? Og hvordan kan barneklær for 2 uker fylle en HEL STOR koffert? Skjønner ikke dette. Det ser så lite ut når man begynner, men plutselig er lokket umulig å få igjen. Bortsett fra flyplassmat er pakking det aller verste ved reising. Denne tanken om at du antakelig pakker alt for mye... men dersom du skulle la noen plagg ligge igjen hjemme, får du garantert bruk for dem. Ahhhrrgg! Og har jeg glemt noe? Hva var det jeg absolutt måtte huske? Og med tanke på de to ukene med shopping som ligger foran meg, hvordan skal jeg få med meg alt hjem igjen? Kanskje best å gå å legge seg nå?

For å ta noen elementære fakta først. Jeg er fan av U2. Synes ikke alt de har gjort er like genialt, men jeg er altså fan likevel. Man holder med laget sitt i medgang og motgang, you know. I motsetning til de fleste synes jeg The Joshua Tree var en smule kjedelig og at The Unforgettable Fire er den beste plata deres. Det var den som gjorde meg til fan. Det skjedde en lørdags morgen i oktober 1984. (Radioprogrammet var Pandoras jukebox!) Denne nye plata fenger meg mye mer enn flere av de siste utgivelsene. Her er en gjennomgang av låtene. Og NB: jeg bryr meg ikke om tekstene! Musikk er musikk. Litteratur er litteratur. 1. No line on the horizon : Liker refrenget. Men jeg skjønner det kan bli litt mye Bono av og til. Her skulle produsentene har barbert bort litt av hulkingen hans. 2. Magnificent Super låt, klart singlevalg. Fin, gjenkjennelig Edge-gitar, tar oss med til Unforgettable Fire , noe som vel skyldes produsentene Lanois/Eno. Dette er en feelgood-sang som får meg i godt humør. 3...