Mariann sin blogg

Til å være et aldri så lite matvrak, har jeg egentlig ikke skrevet så mye om mat at det gjøre noe. Merkelig nok. Derfor kaster jeg meg ut i en beskrivelse av mitt første besøk på en ny kafé i byen. Men først litt om Tromsø som matby. Tromsø er kjent for å flomme over av utesteder, kaféer og restauranter, men spør du meg er tilbudet heller magert. Utestedene er for homogene, det er for lite personlighet og egenart i tilbudet til byens befolkning. Også restaurantfronten preges av dette. Vi har nok av pizzaplasser å velge mellom, nok av asiatisk mat, nok av middelmådige kjeder fulle av hylende barnefamilier (som f.eks. Egon, som har servert meg den absolutt verste Chicken Tikka jeg noensinne har hørt om). Men har vi en indisk restaurant? Nei dessverre. Stakkars Indigo gjorde et tappert forsøk på 90-tallet, men overlevde ikke her i byen. (Mens den tilsynelatende klarer seg i Vadsø!) Har vi en meksikansk restaurant? Nei! Eller hva med en restaurant med nord-afrikansk meny? Neida! Vi har sel...

Det var en periode der man mye heller ville være på jobb enn hjemme med syke barn. Og fortsatt er det en viss hestehandel ute og går når man skal avgjøre om mor eller far skal bli hjemme og ta seg av den syke. Vi prøver å fordele denne type fravær likt mellom oss. Den som ikke har forelesninger, kurs eller møter den aktuelle dagen må som regel ta hjemmevakta. I dag er det mai og solskinn og jeg er hjemme med en 7-åring som er for syk til å være på skolen, men likevel frisk nok til å aktivere seg selv. Dessuten har man jo NRK Super. (Takk og lov hakket bedre enn Disney-channel, som jeg avskyr.) Dette er slett ikke ille, må jeg si. Alt jeg trenger å gjøre er å servere Cola, kjeks, is og friske jordbær en gang i blant. Resten av tida kan jeg sitte foran PCen, svare på e-post, skrive blogginnlegg osv. Eventuelt gjøre husarbeid, noe jeg har vurdert kraftig i dag. Hva om jeg vasket og ryddet litt, slik at jeg slapp å gjøre det til helga? Jeg vurderer det fortsatt, har bare ikke bestemt meg f...

Hvordan kan det ha seg at noen få klesplagg tar så stor plass? Og hvordan kan barneklær for 2 uker fylle en HEL STOR koffert? Skjønner ikke dette. Det ser så lite ut når man begynner, men plutselig er lokket umulig å få igjen. Bortsett fra flyplassmat er pakking det aller verste ved reising. Denne tanken om at du antakelig pakker alt for mye... men dersom du skulle la noen plagg ligge igjen hjemme, får du garantert bruk for dem. Ahhhrrgg! Og har jeg glemt noe? Hva var det jeg absolutt måtte huske? Og med tanke på de to ukene med shopping som ligger foran meg, hvordan skal jeg få med meg alt hjem igjen? Kanskje best å gå å legge seg nå?

For å ta noen elementære fakta først. Jeg er fan av U2. Synes ikke alt de har gjort er like genialt, men jeg er altså fan likevel. Man holder med laget sitt i medgang og motgang, you know. I motsetning til de fleste synes jeg The Joshua Tree var en smule kjedelig og at The Unforgettable Fire er den beste plata deres. Det var den som gjorde meg til fan. Det skjedde en lørdags morgen i oktober 1984. (Radioprogrammet var Pandoras jukebox!) Denne nye plata fenger meg mye mer enn flere av de siste utgivelsene. Her er en gjennomgang av låtene. Og NB: jeg bryr meg ikke om tekstene! Musikk er musikk. Litteratur er litteratur. 1. No line on the horizon : Liker refrenget. Men jeg skjønner det kan bli litt mye Bono av og til. Her skulle produsentene har barbert bort litt av hulkingen hans. 2. Magnificent Super låt, klart singlevalg. Fin, gjenkjennelig Edge-gitar, tar oss med til Unforgettable Fire , noe som vel skyldes produsentene Lanois/Eno. Dette er en feelgood-sang som får meg i godt humør. 3...

Workinnmarka skole (i Tromsø, om noen lurer på det) er en (stort sett) velfungerende skole. Men av og til hører man om ordninger man ikke forbinder med moderne pedagogikk. På Workinnmarka opererer de for eksempel med jentegym og guttegym. Både på SFO og i skoletida. Dette gjelder altså både 6-åringene og 6-klassingene (eller heter det 6-trinningene nå?) Da jeg spurte lærerne om årsaken til dette var svaret "fordi mange av jentene(i noen aktiviteter) har en tendens til å bli passive, og noen gutter veldig dominerende." Hva gjør man så med passive jenter og dominererende gutter? Jo, man deler dem, slik at jentene får være passive i fred, og guttene får dominere i vei, uten å måtte ta hensyn til de passive jentene. Og hva slags signaler sender dette til de unge elevene? Fordi du er jente passer du til en bestemt type fysisk aktivitet? Og fordi du er gutt passer du til en annen? Eller kan det være at lærerne/SFO-personalet ikke orker å roe guttene, eller øke jentenes aktivitetsni...

Det er jo han Finn Arve! Der er han Finn Arve igjen! Det er han Finn Arve som e mannen med ljåen! Og så videre. Ingen tvil hvem som var den store helten i HTs suksessforestilling Peer. I alle fall om vi spør en 7-åring. I helga tok jeg med meg tanta mi og begge ungene (nesten 7 og 11.5) på teater. Det er jo viktig å gi ungene kulturelle input i denne disneyfiserte verden, og hva er vel bedre enn Ibsen! Selv stormleste jeg Peer Gynt i originalversjonen et par dager før forestillinga... sånn for å være litt forberedt, og for å kunne fortelle ungene hva det hele handlet om. Med skam å melde var det faktisk første gang jeg leste hele stykket. (Hva i all verden gjorde man i norsktimene på 80-tallet??? Vi leste ikke klassikerene i alle fall.) Anyway. Knut Nærums og HTs Peer var noe helt annet enn forventet. Morsomt hele veien, med humor for både store og små, iblandet små glimt fra moderne populærkultur, for eksempel koblingen mumie og mummitroll! Sangene var hentet fra hitlistene de siste 2...

OK, jeg innrømmer det gjerne. Jeg er lettrørt. Av og til. For eksempel når jeg ser triste og/eller sentimentale filmer. Eller leser om noe trist, enten det er fiksjon eller virkelighet. Men jeg kjemper mot tårene så lenge jeg klarer. I alle fall om jeg er på et offentlig sted, for eksempel i en mørk kinosal. Liker egentlig ikke å gråte når andre er til stede. Men av og til er det vanskelig å la være. I dag inviterte min søster meg med på kino: Bienes hemmelige liv (The Secret life of bees), basert på Sue Monk Kidds roman med samme navn. Har ikke lest boka, og ante ikke hva filmen handlet om. Det er vel ikke en skrekkfilm, eller en thriller, eller noe med tragisk slutt, spurte jeg min søster, etter at vi hadde satt oss godt til rette i Sal 5. Neida. Og det hadde hun rett i. Men gjett om det var en gråtefilm! En nydelig film, med handling fra Sørstatene og 1960-tallet, om honning og rasisme, men aller mest om å bli elsket og om å høre til. Vakkert og trist og gode skuespillere. Jeg holdt...