Sommerferie 2013: Sveits

Helt tilfeldig bestemte vi oss for å ta en liten omvei på tur hjem, og stoppet i Geneve et par dager. Hotellet vi brukte var EastWest Hotel og var absolutt ypperlig. Men dyrt. Men flott var det. Rommet hadde 2 bad og to etasjer. Perfekt for en familie på 4. Siden vi kom nokså sent på søndagskvelden valgte vi å spise middag på hotellet - noe vi vanligvis ikke gjør - og det var et nydelig måltid. Mye mat og mye smak. (NB - Byens red light-district ligger i parallellgata til hotellet, så jeg anbefaler ingen å legge ut på vandring uten å sjekke kartet først. Ingen hyggelig opplevelse!)

Geneve er egentlig ikke en helt vanlig turistby. Synes i grunnen ikke det var noe som helst spesielt med byen - unntatt Genfersjøen selvsagt. Det beste man kan finne på i denne byen er å dra ut på innsjøen - enten leie en liten motorbåt eller ta en tur på en av cruisebåtene. Vi valgte det første i sommerheten, og tøffet rundt på innsjøen i 4 timer og hadde det helt fantastisk. Båten gikk ganske sakte, og vi kunne ikke gå i land noen steder, men det gikk helt fint. Vi hadde med snacks og drikke og storkoste oss. Ungene badet en hel masse, og til slutt ble det så varmt at til og med jeg hoppa over bord i det deilige vannet.

Middag andre dag ble libanesisk - også dette et meget heldig valg. Geneve er en svært internasjonal by og man finner mat fra alle verdenshjørner her. Restauranten vi valgte het L'Arabesque og også denne tilhører et hotell, uten at det gjorde kvaliteten noe dårlig. Storartet mat og ypperlig service.

Siste dag var litt uheldig planlagt. Utsjekking klokken 13 og flyavgang klokken 21.45. Hva gjør man så i 30+ varmegrader i en by som denne. Svar: Ikke så mye - om man ikke drar ut på sjøen igjen. Hvilket vi valgte å la være. Geneve er fryktelig dyr - selv i norske øyne, så shopping var ikke aktuelt. Det er også grenser for hvor mange is- og brus-pauser man orker. Det ble derfor en noe kjedelig avslutning på oppholdet.

Men - når jeg blir milliardær skal jeg kjøpe et hus et eller annet sted langs Genfersjøen, med båt selvsagt. Det blir saker det!

Sommerferie 2013: Spania del 2

(Bilder og lenker kommer senere!)

Og vips hadde vi forflyttet oss fra Barcelona tvers over landet til San Sebastian på nordvestkysten. Transportmiddelet var tog og turen tok ca 5.5 timer. Med unntak av at turen startet klokka 07.30, noe som medførte at vi måtte stå opp klokka 5, var det en herlig reisemåte. Toget var behagelig og luftig og det var stille og rolig i vogna vår. (Vi hadde 'preferente'-billetter.)

Også i San Sebastian leier vi en leilighet i stedet for å bo på hotell. Vi foretrekker å ha litt mer plass for oss selv og ikke omgås andre turister hele tida:) Leiligheta fant vi gjennom feelfreerentals.com og vi er svært fornøyd med både standard og beliggenhet. Det eneste som mangler er en større balkong/terrasse til å spise frokost på. Vi ble visst litt godt vant i Barcelona:) Vi bruker imidlertid maks 10 minutter til stranda, så vi har ingenting å klage over. Stranda, La Concha, er stor og fin, og forholdsvis oversiktelig. Mer folk seint på ettermiddagen enn før 4. Men en ting savner jeg på stranda - utleie av solsenger og parasoller. Det eneste man kan leie er noen harde klappstoler, og det er ikke det jeg har mest bruk for på stranda. Om vi skulle vært her en uke til skulle jeg kjøpt meg en billig solstol og tatt med meg ned:)

Selve byen er trivelig og kompakt. Man kan stort sett gå overalt. Her er fin arkitektur og trivelige utekafeer overalt. Den ene regnværsdagen vi hadde brukte vi til et besøk på byens akvarium. Ikke verdens største, men absolutt verdt en time eller to. Favoritter var hai, skilpadde og rokker. Og Nemo:) I enden av strandområdet ligger Monte Urgull - et lite "fjell" (knaus er vel et bedre ord) der toppen domineres av en gigantisk jesus-statue. Det går vei/sti hele veien opp - en fin ettermiddagstur. Men husk å ta med vann, for du finner ingen kafe/butikk på toppen. (Like under toppen ligger det imidlertid en bar - som du kanskje snubler over om du tar den bratte veien opp/ned.)

Det var ikke helt tilfeldig at vi valgte en uke i denne vakre byen. Den er også kjent som byen med størst tetthet av michelinstjerner i verden. Vi snakker altså restauranter av høy standard. Her må man enten bestille på forhånd eller ha veldig flaks for å få bord. Vi tok middag på Arzak en dag og lunsj på Akelare en annen dag. Begge steder valgte vi en tasting-menu på 8 retter. Utsøkt. Ikke godt å si hvem jeg likte best, men desserten på Arzak var helt klart vinneren. (Mer om dette i et annet blogginnlegg.) Om man ikke har råd/lyst til å besøke slike restauranter er det flust med andre å velge blant. Det bugner av god sjømat og pinxos ("pinsjås" for å si det på godt norsk) - baskerlands variant av tapas. Akkurat dette med pinxos synes jeg ikke er spesielt barnevennlig. Maten er absolutt god, men ofte skal man henge i baren og spise, og det er litt upraktisk når man har ungene med. Synes nå jeg. Spesielt fordi det som oftest er stappfullt på de beste plassene. Så langt har vi derfor foretrukket vanlige menyer.

Dette er en by jeg skal kjøpe feriehus i når jeg blir milliardær. Ser for meg å tilbringe en måned eller tre her hvert år når jeg blir pensjonist. Så kan jeg fordele tida mi mellom Tromsø, England, Spania og Italia. Høres ikke det ut som en god plan?

Sommerferie 2013: Spania 1

Hva skal man si egentlig? Nordmenn har valfartet til Spania for å oppelve sol og varme i minst fire tiår nå. Og ettersom man hører nordmenn overalt hvor man går er det fortsatt et utrolig populært ferieland. Av en eller annen merkelig grunn er dette familiens første spaniaferie. Skjønner ikke helt hvorfor, men vi har antakelig ikke klart å forestille oss at det finnes like fine feriedestinasjoner som Storbritannia:)

Hovedårsaken til at vi nå befinner oss i Barcelona er at jeg deltokk på en konferanse her for to år siden og falt hodestups in love med byen. Jeg synes rett og slett den er slående vakker med all sin flotte kunst og arkitektur. Den gangen hadde jeg knappe tre dager her, og det meste av tiden ble tilbrakt på universitetsbiblioteket her. Nå har vi hatt en hel uke og det er så sørgelig alt for lite. Det geniale med Barcelona er at man kan kombinere strand- og byferie. Vi leier en leilighet litt utenfor byen, bare ti minutter fra en av de flotte strendene, Mar Bella - forøvrig mye roligere enn bystranda Barceloneta. Det er bare ti minutter til nærmeste metrostasjon, så byen er ikke langt unna heller. Har ikke prøvd å gå men regner med at det vil ta rundt 45 minutter.

Vi har prøvd å fordele tiden jevnt mellom strand og by. Ungene har fått seg en tur på stranda hver dag med andre ord:) Vi har i tillegg vært skikkelige turister og fått med oss alle tre attraksjonene på lista vår: Camp Nou (for de fotballinteresserte), La Sagrada Familia og Park Guell. Med så mye flott å se og gjøre måtte vi prioritere hardt, men vi vet vi kommer tilbake, så da gjør det ikke så mye å tenke på alt vi ikke får sett:)

Vi brukte en hel dag på katedralen og parken. Vi tok en av de mange sighseeing-bussene som stoppet begge steder. Køen ved La Sagrada Famila tok over en time. Sist jeg var her lot jeg være å gå inn fordi køen var så lang. Det var i oktober. Det er antakelig kø hele året! Men vi er tålmodige køståerer - i alle fall halve familien, så mens Martin og jeg sto i kø, satt Helena og Jan Yngve på en kafe i nærheten og venta til vi nærma oss inngangen. Og bare for å ha sagt det: Å komme inn i kirka var verdt all køståinga. Det var som å komme inn i en marmorskog  - helt annerledes enn alle andre kirker jeg har vært i. (Til tross for min noe antireligiøse holdning til det meste, er jeg svært glad i kirkearkitektur!)

Bussen tok oss så videre gjennombyen og opp til Park Guell - en enorm park i regi av Gaudi. Flott og fantastisk og jeg skulle ønske vi hadde tattt hele dagen her - kanskje helst utenfor turisthøysesongen. Det var mye folk her - og vi var i grunnen slitne etter Sagrada Familia, så vi fikk ikke med oss hele. Nok en grunn til å komme tilbake!

Neste besøk bli nok i oktober eller april eller noe sånt. Blir litt svett av de store folkemassene. Derfor er det ekstra godt å bo litt utenfor sentrum. De to siste dagene blir det bare strandliv på oss. Og mat. Barcelona er full av god mat og du kommer ikke utenom tapas i alle mulige varianter. Jeg må/burde antakelig skrive et eget innlegg om tapasrestauranten Tickets, som var en absolutt fabelaktig matopplevelse. Og når man vil gjøre det enkelt finnes det små koselige restauranter på hvert et hjørne her i nabolaget vårt, Poublenou. Pizza, sjømat, spansk bondekost, tapas - du finner alt du kan ønske deg. Vi kan spesielt anbefale Sigarra, noen få minutter unna der vi bor. En delikatesseforretning, med tapas på 'samlebånd', ala sushibarer. Strålende hyggelig service og god mat. Et tips for Helmersen i Tromsø?

Barcelona har nå blitt et nytt favorittreisemål i familien Løkse/Sand. Jeg er spesielt begeistra for all den vakre arkitekturen. Spanjolene har også vist seg å være både hyggelige og høflige. Stort sett. Men  jeg merker at spansk holdning til tid og regler ikke helt stemmer overens med min egen. Prøv for eksempel ikke å bestill taxi og tro at den kommer når den skal!!! Men slikt overlever man greit:)

Gretten gammel dame sier skjerpings, folkens!

I helga leste jeg Dagbladet. Jeg merket meg spesielt to artikler, den ene om tidsklemma, den andre om livet til en ung, homofil mann. Den ene artikkelen sto helt i begynnelsen av avisa, den andre helt til sist, og sammen symboliserer de på en måte vår sterke selvopptatthet og vårt tilsynelatende åpne og liberale samfunn som likevel har store skyggeområder. Jeg reagerte på begge tekstene, men på svært forskjellig vis.

Artikkelen om tidsklemma er godt skrevet og svært fornuftig. Forfatteren foreslår 6-timers arbeidsdag for småbarnsforeldre, noe som i teorien er en utmerket ide. I teorien burde det faktisk gjelde alle, ikke bare småbarnsforeldre. Det finnes mange som av ulike grunner er slitne på grunn av forpliktelser utenom arbeidsliv. Men, som den gretne gamle damen jeg er, strever jeg med å finne sympati overfor alle som syter og klager over denne tidsklemma. Joda, jeg er fullt klar over at det er beinhardt å ha små barn og være i full jobb. Men ærlig talt - de fleste av oss jobber 37.5-timers uke. De færreste av oss har fysisk harde jobber (med mange hederlige unntak, særlig i omsorgssektoren). Våre foreldre og besteforeldre og oldeforeldre hadde i mange tilfeller langt mer slitsomme arbeidsliv og mindre fritid. Til og med Mor som var hjemme med barn og gårdsarbeid hadde nok å henge fingrene i, før heimen ble fylt med hjelpemidler som vaskemaskin, tørketrommel, sentraltøvsuger, online shopping og Facebook.

Grunnen til at jeg strever med å mane fram sympati er at når jeg ser rundt meg er det ikke arbeidslivet som sliter ut folk. Det er folks egne selvpålagte ideer om hva man skal gjøre på fritida si. Da skal man nemlig ikke ha fri. Man skal gå på toppturer, slite ut tredemølla på nærmeste treningsstudio eller gå på yoga for å mestre travelheten man selv skaper. Og alt dette overfører man til barna sine fra de er store nok til å gape. Du har ikke rett til å klage på at du føler deg som en yrkessjåfør der du kjører 8-åringen fra den ene fritidsaktiviteten til den andre annenhver ettermiddag eller at det er så slitsomt med alle dugnadene. Du har selv valgt det enten fordi du tror det er barnets beste, eller for at du ikke har hjerte til å si nei når gullklumpen har lyst til å begynne på fotball, i tillegg til korps, speider, håndball og gitar.

Og når jeg først er inne på barns fritidsaktiviteter - når ble det nødvendig at foreldre skal sitte og se på treningene? Når ble det så viktig å møte opp på skolens sangsamlinger? (Midt i arbeidstida!!!) Når ble det nødvendig å stille opp og se (og fotografere) barna HELE TIDA? De fleste barn i normalt ressurssterke familier får så mye oppfølging og kvalitetstid og oppmerksomhet at det ikke er rart at foreldrene er slitne og trenger å hvile når de burde være på jobb! (Og ja, jeg er en av dem selv. Jeg ser at mine barn har alt de trenger og mer til, de blir fraktet hit og dit og de hadde reist til flere land før de fyllte 10 enn jeg hadde som 30-åring osv. )

Mitt poeng er at hvis vi bare stresser litt ned på fritida, er det ikke så umulig å jobbe en vanlig arbeidsdag. La barna kjede seg litt. Kutt ut halvparten av fjellturene og bruk tida i heimen uten å gjøre noe. (Ja, tenk - det går an!) Gå til jobb om du kan, da får du trening og frisk luft og slipper å bruke ettermiddagen på å stå i kø på Sats. La humla suse (både bokstavelig og i overført betydning) og senk kravene til hva det vil si å være en perfekt forelder/partner/menneske etc. Dessuten er det ikke farlig å være sliten en gang i blant. Har vi helt glemt det?

Så til den andre artikkelen - som er langt viktigere. Her forteller en ung mann om livet som homofil og om de fryktelige holdningene han fortsatt møter i vårt åpne og vidundelig liberale samfunn. Selv ikke familien hans gir ham støtte og forståelse. Nå tror/håper jeg hans tilfelle ikke er representativt for hele landet. Men bare det faktum at noen opplever slikt gjør meg opprørt. At vi i 2013 fortsatt ikke aksepterer at folk er født forskjellige - enten det gjelder utseende eller seksuell legning betyr bare at vi må jobbe beinhardt med holdningene våre. At vi frykter og forhåndsdømmer våre medmennesker på grunn av disse forskjellighetene betyr bare at vi slett ikke er så rause som vi vil ha det til. Denne forfatteren fikk min fulle og hele sympati. Hans problemer og utfordringer i hverdagen er reelle og unødvendige. Det er hardt å være menneske. Vi møter alle motstand og utfordringer ved ujevne mellomrom. Det er uunngåelig. Men denne mannens prøvelser skulle vært utryddet for lengst. Det er vårt ansvar som en del av et felleskap å sørge for at hets mot homofile ikke er akseptabelt. Hva om det er ditt barn som må oppleve slike ting neste gang?

Tilbake til utgangspunktet mitt. Vi syter og klager mye i dette landet. Jeg også. Hele dette innlegget er jo egentlig en klage på at andre klager! Men noen klager er viktige! Noen saker trenger oppmerksomhet! At man blir så sliten av fritidsaktiviteter og familieliv at man må jobbe mindre er ikke viktig. (Selv om det faktisk er/blir et samfunnsproblem at folk ikke jobber nok. Vi trenger alle hender i arbeid for å få hjulene til å gå rundt!) At noen behanlder andre råttent på gunn av fordommer og uvitenhet er ikke greit. Slike ting skal vi bruke tid og spalteplass på. På tide å sette seg ned og få perspektiv på ting, folkens!

Rammefjell, Geir (2013): "Exit tidsklemmedebatt". Dagbladet, 29.06.2013:3.
En student (2013): "Jeg er homo". Dagbladet, 29.06.2013:76-7.