Blåbær og andre optiske illusjoner

Har du vært på bærtur i år? (Og da mener jeg bærtur i den helt konkrete betydningen av ut i skog og mark med bøtter og spann.) Det har jeg.

Ingen skal beskylde meg for å bidra til økt slitasje i den norske fjellheimen, men hver høst må jeg på blåbærtur. Selv i øsende regn har jeg trakket rundt med blåbærspannet mitt, men jeg anbefaler absolutt oppholdsvær!

Årets blåbærhøst ser strålende ut med rikelige mengder stor, fin blåbær. Ikke at jeg er så kravstor når det gjelder kvantitet. Finner jeg en liter er jeg strålende fornøyd. Egentlig er det ikke matauk som er hovedårsaken til blåbærturene mine, selv om blåbær er fabelaktig godt og man ikke får kjøpt ordentlig blåbærsyltetøy i butikkene. Det viktigste er i bunn og grunn opplevelsen av fred og ro - balsam for sjela med andre ord, samtidig som man gjør noe nyttig. Det er flott med nyttige ting som også er behagelige. Når det gjelder dette med fred og ro, bør man imidlertid unngå populære utfartssteder på strålende og solfylte søndager. Det er ikke gøy å plukke bær i kø. Synes nå jeg.

Store, flotte, saftige blåbær så langt øyet kan se. Virkeligheta er ikke alltid slik, men det er fint å tenke at det er slik. Det pussige med blåbær er at de bryter elementære fysiske lover, som for eksempel dette at jo nærmere du kommer en ting, jo større blir den. Og omvendt. Med blåbær stemmer ikke dette. Utallige ganger har jeg fått øye på fine, store bær, men i det jeg bøyer meg den for å plukke dem ser jeg at de er små og puslete. Jeg er med andre ord blitt offer for en optisk illusjon. Merkelige greier. Men svært lurt av blåbærene som jo sikkert gjerne vil plukkes.

Aller helst liker jeg å dra alene på bærtur (unntatt når det er skyteøvelser i nærheten…). Det er deilig å gå rundt i sine egne tanker og holde indre monologer for seg selv som man slipper å dele med andre. Du oppnår heller ikke den helt store sjelefreden når du har med deg små barn på tur – selv om du oppnår en hel del andre ting.

Blåbæra er blitt mitt årlige alibi for å komme meg ut i skog og mark. Hvert år tenker jeg at man kan jo gå på tur resten av året også, men av en eller annen grunn blir det heller lite med det. Slik er det med oss sofasittere. Men bedre med 10 blåbær i spannet enn ingen, sier nå jeg. Ut på tur aldri sur! (Bortsett fra hvis du heller vil spille PlayStation med en kamerat.)

PS. Den observante leser har selvfølgelig fått med seg at overskrifta lover optiske illusjoner (i flertall). Her må jeg bare beklage. Jeg kommer ikke på flere illusjoner i farta. Synes imidlertid det var en bra overskrift, så derfor fikk den stå. For de som er mer interessert i optiske illusjoner enn blåbær anbefaler jeg heller en titt i bøkene til kunstneren Escher, som har spesialisert seg på dette området.