Mariann sin blogg

1) Jeg liker musikk 2) Jeg liker Tromsø 3) Jeg liker folk (noen i alle fall) = Jeg liker musikkfestivaler i Tromsø Jeg liker det faktisk så godt at jeg går på festivaler der musikkprofilen i stor grad befinner seg en smuldrepai unna min egen musikksmak. (Som jo er verdens beste!) Derfor går jeg på Buktafestivalen når det passer seg sånn. Været er som regel ufint (=kaldt), men stemninga er varm og upåklagelig. Alltid! Synes faktisk også folk flest er nokså hyggelige. Årets festival var akkurat slik den pleier å være. Her er referatet - for de som gikk glipp av herligheta. Torsdag: Kaldt og litt lite variert musikk Så kaldt at jeg er fristet til å bruke noen ufine adjektiv, men slikt passer seg jo ikke. Til tross for flere lag ull og fleece og fuskepelskrage og lue og hansker klarte jeg ikke å holde meg komfortabelt varm. Burde kanskje danset litt mer, men på den annen side  - kanskje ikke:) Jeg fulgte min oppsatte plan til punkt og prikke og ramlet inn på område...

For noen år siden gjorde jeg skikkelig forarbeid før Buktafestivalen og laget en plan. Det tenkte jeg å gjenta i år. (Planen ble selvsagt ikke fulgt, da jeg, fornuftig som jeg er, heller lot meg rive med av vær og føreforhold og altfor enkelt lot meg overtale til å se på heavymetal når jeg burde valgt pop.) Her er altså min forhåndsomtale av konsertene, basert utelukkende på synsing og mine musikalske fordommer, (særlig mot alt som ikke er pop!): Torsdag 16. juli: 17:00: Danko Jones Ettersom det ikke er noe annet som foregår så tidlig regner jeg med at jeg kommer til å innfinne meg i Telegrafbukta en eller annen gang mens dette bandet spiller. Har sett dem før. De appellerer ikke til meg og spiller kjedelig, hardtslående, fortgitar rock 'n' roll. 18:30: Brutus eller Heave Blood & Die? Heavyrockblues eller ungdommelig angststøy? Jeg velger meg Brutus i Paradisbukta:) 19:25: Onkl P & de fjerne slektningene. Kveldens eneste sikre. Kan jeg navnet på noen av låtene...

Festivalens fineste film, spør du meg, og kanskje også den mest ordinære (i ordets beste betydning!) filmen jeg fikk med meg. Tror nok denne dukker opp på vanlig distribusjon om det finnes spor av rettferdighet i kinoens verden. Amelié (spilt av Pauline Etienne, som også spiller i en annen festivalfilm, Eden ) er belgisk, men tilbrakte sine første 5 år i Japan. Som 20-åring vender hun tilbake til Japan, landet hun mener hun hører til i, og tar seg jobb som privatlærer til en ung mann på samme alder, som elsker alt som er fransk. Dette er en ganske så tradisjonell kjærlighetshistorie, men styrket av fokuset på Japansk kultur og, ikke minst, karakteren Amelié. (Og ja, det er nesten umulig å ikke tenke på Amélie fra Montmartre !) Artig var det også å høre Ane Bruns versjon av "Big in Japan" i filmen. En finfin avslutning på årets filmfestival, som alt i alt har gitt meg noen helt greie filmopplevelser. Men enten har jeg vært usedvanlig uheldig med mine 9 filmer, eller så h...

Endelig en film med en slags happy ending! Dette er en engelsk/amerikansk film om et veldig sært rockeband (Litt Residents, litt 'American prayer'-Doors), som ved en tilfeldighet får en helt normal keyboard-spiller, britiske John. John drømmer om musikalsk suksess og lager middelmådige låter som slett ikke passer inn i bandet han er blitt med i. Ved hjelp av sosiale medier som Twitter og YouTube klarer han imidlertid å skape en slags tilhengerskare og ender opp med en prestisjefyllt spillejobb på South by Southwest-festivalen i Texas. Bandet har imidlertid ikke noe spesielt ønske om å bli superstjerner, kanskje bortsett fra den mentalt ustabile hovedpersonen Frank, som til enhver tid går med en stor maske over hodet. John klarer å overtale bandet til å dra til Texas, og det ender selvsagt med katastrofe. Bandet går i oppløsning og John skjønner at det er han som har bragt ubalanse inn i disse "sære" musikernes verden.

Dette var en rolig og nydelig film. En typisk "dvelende landskapsscener"-film, men uten at det tippet over i det kjedsommelige. Handlingen, en slags western, foregår for det meste i Patagonia på 1880-tallet. Selve navnet på filmen, Jauja, refererer til et mytisk land med velstand og det gode liv. (Myten har sitt opphav i den faktiske byen Jauja i Peru.) Vi møter kaptein Gunnar Dinesen (Viggo Mortensen) og hans 15-årige datter Ingeborg i et goldt og øde landskap. Hun rømmer med en soldat,og Gunnar drar ut i ørkenen på leting etter henne. Etter en tids leting forlater filmen "virkeligheten". Han møter en gammel dame, som kanskje er datteren hans, og plutselig møter vi unge Ingeborg igjen i nåtidens Danmark. Veldig sært og vi skjønner stort sett ikke hva som har skjedd. Men det spiller for så vidt ingen rolle. En god filmopplevelse.

I prgogrammet står det følgende om denne filmen: "I stedet havner Wallace hos en sjøulk med gode historier på lager og en livslang pasjon for hvalrosser. Herifra og ut tar TUSK fullstendig av i en retning som ikke lar seg beskrive – du må rett og slett se det." Nei, folkens, du må rett og slett ikke se dette. Dette er en makaber og grotesk film som virkelig ikke egner seg for sarte sjeler. Det står også noe om syk humor i beskrivelsen av filmen, og det er en passende merkelapp. Men når det er sagt, er dette i det minste en film som forteller en historie. Som har en begynnelse, en midte og en slutt, så rent filmatisk fungerer den faktisk godt. I motsetning til så mange andre av TIFF-filmene jeg har fått med meg:) Men altså - se opp for gale menn med en pasjon for hvalrosser. Sier ikke mer. Ikke gå og se filmen! Du er herved advart!   PS. Jeg så filmen på Driv. Et fryktelig sted å vise film! Vondt i nakken hele neste dag! 

Amerikansk og trivelig liten kjærlighetsfilm. Vi møter den mislykka og litt sutrete filmskaperen Anderson som reiser til Berlin for å prøve å redde filmprosjektet sitt. Der treffer han på en gammel flamme, som forlot ham på en strand i Montenegro, flere år tidligere. Anderson strever fortsatt med å komme over tapet over henne, men nøler likevel ikke med å kaste seg i armene hennes, til tross for at de bare har tre dager sammen, før han skal tilbake til USA. [Og til tross for at de er en ÅPENBAR mis-match, spør du meg, men siden filmen er sånn halvt selvbiografisk, må man vel finne dette troverdig:)] Spoiler alert: Selvsagt møtes de i Montenegro igjen. Et sidespor i filmen dreier seg om begges forhold til kunst: han lager film og hun er danser. Hva skal man ofre for suksess og hva skjer med idealismen når man må tenke på banklånet? Et tredje spor handler om Andersons venner i Berlin, som etter 7 år sammen, strever med å finne ut av hva de vil med hverandre. Kan tenke meg filmskapern...