Mariann sin blogg

This is my favourite book so far this year, and it's not even fiction! David Crystal writes wonderfully interesting for us non-linguists, as always. He has chosen 100 words that in one way or another say something significant about the development of the English language, from 'roe' to 'twittersphere'. I've been pestering the rest of my family (who is only moderately interested in language history) with quotes from the book. Did you know that the word lord originally comes from 'hlaf-weard' ('bread warden')? And did you know that there is a b in 'debt' because scholars in the 16th century wanted to emphasise the word's classical (Latin: debitum) origin and therefore started writing it with a b. And you learn that a wonderful word like 'fopdoodle' has more or less vanished from use. The book is perfect for small bite-size reading sessions, or you could dive into it and read it as any other book. You could pick out the most in...

Kombinasjonen solskinn og fridager i mai er en ytterst god ting. Som nordlendinger flest har jeg lært at solskinnsdager ikke er en selvfølge og bør dermed nytes til fulle. I morra kan det som kjent bli regn og sludd. Så når man står der en fritorsdag og sola skinner vurderer man bare noen få sekunder på om man skal vaske rundt eller rydde i skap, før man tar med seg solbriller, te og bok og setter seg på verandaen. Godt kledd, selvsagt. Det er jo bare mai. Denne torsdagen tok jeg med meg en barnebok som har blitt liggende i stua alt for lenge uten at noen har giddet å lese den, Mirakel (Wonder) av R. J. Palacio. Jeg tenkte det ville være enklere å overtale 11-åringen til å lese den om jeg visste hva den handlet om. Så jeg leste alle 426 sidene ute i sola denne torsdagen og ble fullstendig oppslukt av historien. Heldigvis hadde jeg store solbriller på, så naboene slapp å se tårene som trillet når jeg leste de mer rørende partiene. Men det er altså ikke en gråte-bok. Det er ikke en sp...

After finishing with Knausgård's 6 volumes, I needed something different. And I must admit, I only bought James Bowen's book because I adore cats. Which, I suppose is the key message of his book. Would I have bothered to read a book about a recovering drug addict without a cat? I fear not. The book isn't exactly Shakespeare. The story is told in a simple, and surprisingly unsentimental way. It's not a book that makes you cry. If anyhting, this story will make you slightly ashamed of yourself, if you're anything like me. If you haven't already heard about this bestseller, it's about how the author, James, meets a homeless cat, Bob, and how they stay together and help each other. Bob is truly helping James get a sense of meaning in his life, if we are to believe the story. Which I do. As I said, it's not a literary masterpiece. But it really made me think about all the people we see, or rather not see around us. Not just Big Issue-sellers in bigge...

Folk jeg stoler på (litterært sett) påstår at Knausgård skriver knakende godt. Jeg bestemte meg derfor tidlig til å lese salgssukessen Min kamp . Kom bare litt seint i gang. Som vanlig! 3600 sider tror jeg det et tilsammen. Et formidabelt verk i 6 bind. Om og med Karl Ove Knausgård og nærmeste familie og omgangskrets. Og ryktene stemte. Han skriver svært godt, selv om jeg irriterer meg over hans noe arkaiske språk. "... bølger, nesten fuktige i sin av kveldsunkletes frambrakte fargeintensitet ..." (bind 3), "... den tørre, av gatelykter opplyste asfalten ..." (bind 5), "... i dagene av skjebne tunge." (bind 6). Slik skriver han hele tiden. Men til tross for alle slike kronglete formuleringen skriver han forbausende lett. Du leser om hverdagsliv og annet liv og kjeder deg ikke. Hans store appell er nok at leseren vil kjenne seg igjen i mye av det han skriver. Kanskje særlig vi som tilhører Knausgårds generasjon. Hans tema er mennesket, og til tross for at h...

For nesten to år siden skrev jeg på denne bloggen om Tromsøs eneste indiske restaurant, Indian House. Jeg ga maten godkjent, men var ikke helt fornøyd med helhetsinntrykket, både på interiør- og servicesida. Fordi jeg har vært bortreist et års tid, har det ikke blitt noen besøk på en stund. Jeg leser av anmeldelsene på Trip Advisor at folk har veldig blandet oppfatning av stedet, men lot ikke det forhindre meg da noen venner foreslo å gå dit for å spise. Lokalene er fine og ryddige, og ser ut som indiske restauranter flest. (De kritikkverdige forholdene fra første gang er forduftet.) Servicen var også god, noe som forøvrig bare skulle mange ettersom vi var de eneste gjestene der. Maten er dog det viktigste, og selv om det smakte veldig godt sist, var jeg enda mer fornøyd denne gangen. Kan de ha skiftet kokk? Jeg spiste chicken tikka masala igjen, og den smakte ikke det samme som sist. Mye mer smak denne gangen, og veldig sterk (Jeg bestilte medium styrke. Er du ikke vant til sterk ma...

I discovered Simon Armitage, not through his poems, but through his book Gig : the life and times of a rock-star fantasist , pop music being one of my true joys in life. Since then he's been situated in my head as an author to like. What I also have a tendency to like is Northern England, so when Armitage published his book about walking along the Pennines from north to south, it was of course bought for my Kindle. Not that I'm a walker myself, other than to pick bilberries in the autumn. Though as excercise goes, walking is not so bad. Armitage sets out to walk along the Pennines, setting up poetry readings at every stop and raising enough money to keep him fed and lodged throughout his trek. The Pennine Way is a trail of more than 400 km, and not done in a day! The book is written as a day-to-day diary where we follow his ups and downs (both geographically and mentally). Surprisingly enough, the landscape described is much more varied than I thought, but then, the only p...

Ved jevne mellomrom skriver mennesker inn til avisene og klager på musikken som spilles i NRK. (Som regel P1.) Felles for de aller fleste er at de synes det spilles for mye popmusikk, og i særdeleshet engelskspråklig popmusikk. Jeg synes også musikken som spilles på radio er traurig, men i mitt tilfelle synes  jeg det er for lite popmusikk. Da jeg var ung slo jeg meg til ro med at jeg ikke var i målgruppa. P1 spilte musikk for voksne mennesker, ikke for ungdom. Men når jeg nå har nådd voksen alder og vel så det kan jeg fastslå at jeg fortsatt ikke er i målgruppa. Musikken som spilles er fortsatt beregnet på de som er 20 år eldre enn meg og som tilsynelatende kan komme til å sette morrakaffen i halsen om de får høre musikk som er nyere enn 8 år. For hva er det med nordmenn? Hvorfor er musikksmaken så hundeaktig. For hva er egentlig musikk tilpasset  "eldre" lyttere? De virkelig store lyttermassene var jo unge da rocken gjorde sitt inntog. De har vokst opp med Beatles og Roll...