Mariann sin blogg

Det er med glede jeg registrerer at det har dukket opp flere nye restauranter i Tromsø. Modig, vil jeg si. Statistisk sett er det ikke plass til så fryktelig mange flere restauranter i Tromsø, og noen vil nok måtte regne med å stenge dørene etter en stund. Derfor er det uhyre viktig at alt fungerer de første ukene etter åpningen. Dagens besøk på Pastafabrikken (tror det er det den heter), vis a vis Austadbygget, var såpass skuffende at vi nok ikke vil vende tilbake. Førsteinntrykket av lokalet var veldig bra, men det lå søppel på gulvet, og de få ledige bordene var ikke ryddet. Dette ble imidlertid fikset når vi ga beskjed om det. Betjeningen virket forøvrig urutinert, noe som vel skyldtes at de fleste var unge og antakelig hadde kort fartstid i bransjen. Anyway - alt dette er detaljer som er lett å fikse på, og som vel rett og slett kan kalles innkjøringsproblemer. Men maten derimot... Jeg tør påstå at de fleste lager bedre pastaretter enn dette hjemme på en alminnelig tirsdag. Hverke...

YouTube kan brukes til så mangt - både nyttig og unyttig. Noen ganger har jeg inntrykk av at sistnevnte kategori er i stort flertall. Men hva vet jeg! Er nemlig ikke så ekstremt fascinert av YouTube. Synes ikke det er så morsomt å se dyr gjøre morsomme ting. Noen av klippene grenser mot dyremishandling og jeg klarer ikke se at dyr blir brukt som underholdning på denne måten. Har det litt på samme måten når det gjelder videoer med små, mer eller mindre, søte barn. Synes egentlig andre sine barn har begrenset underholdningsverdi. Er heller ikke den som setter meg ned for å se scoringene fra cupfinalen i reprise når jeg har et ledig øyeblikk. MEN! Av og til dukker det opp noen perler. Og når jeg ser nærmere etter er det sannelig flust med perler. Via Vidar og Facebook ble jeg gjort oppmerksom på BBCs programserie, Synth Britannia , som altså er tilgjengelig på YouTube. Har ikke sjekket lovligheten, men dette er en fabelaktig serie for en musikkinteressert sjel. Og ved en tilfeldighet sjek...

Jeg vet ikke hva som kom først: min anglofile legning eller min interesse for britisk popmusikk. Sannsynligvis det første. Jeg føler i alle fall en sterk forkjærlighet for ganske mye britisk. (Det finnes noen få unntak, f.eks. Marmite og potetgull med eddik...) Med tanke på at nesten all god musikk her i verden kommer fra Storbritannia, er det underlig at konseptet britisk aften ikke er mer utbredt på byens utesteder. I helga testet jeg ut Bastard Bars British weekend. (God service i baren, by the way!) DJer var Sir Jørn og Lord Strangeways. Eller noe sånt. En av dem var i alle fall Andreas Høyer - som er noe så sjeldent som en DJ med ufattelig god musikksmak. (Dvs en DJ som bare spiller musikk jeg liker.) Nå skal det sies at jeg bidro til å heve gjennomsnittsalderen på Bastard BETRAKTELIG! Klientellet der er tilsynelatende unge menn på 23 år. Eller kanskje var det denne delen av befolkningen som lot seg friste av britisk musikk. Mange så i alle fall veldig britpop ut. Men de hadde ik...

Er noen mennesker født til å bli bibliotekarer? Etter 13 år i bransjen vet jeg at du må kunne mye mer enn alfabetet for å jobbe i bibliotek. Men jeg tror du bør være glad i alfabetet. Og andre systemer. Om du ikke skjønner vitsen med å formidle informasjon ved hjelp av visse systemer (som for eksempel alfabetet) er du kanskje ingen arketypisk representant for bransjen. Selv havnet jeg her ved en tilfeldighet, men du verden hvor godt jeg trives på denne hylla. Og det er da jeg tenker på åpningsspørsmålet. Er jeg genetisk betinget til å trives i denne jobben? Jeg tenker da ikke på at både moren min og søsteren min jobber i samme bransje. I hele mitt liv har jeg elsket systemer og lister av ulike slag. Jeg liker å sortere. Egentlig. (Et mareritt å bo sammen med, tenker du kanskje!!!) Men kan det gå for langt? Kan man bli for systematisk. Ja, helt sikkert. Har jeg tippet over sorteringskanten? Nei! Men en ytterst sjelden gang beveger jeg meg ytterst på grensa. Det siste eksempelet på akkur...

Forrige uke ramlet jeg inn i en platebutikk, egentlig på utkikk etter en DVD, men endte opp med 2 CDer istedet. Det er noe som skjer altfor sjelden i disse MP3-tider. Den ene CDen var Editors siste, en plate jeg hadde planlagt å kjøpe - i et eller annet format. Den andre var den siste til Cerys Matthews. Walisiske Matthews var tidligere vokalist i Catatonia, et band jeg alltid har likt, selv om de aldri har vært en sentral del av min musikkverden. Det var derfor en tilfeldighet at Cerys Matthews' Don't look down ble med meg hjem. I en travel hverdag tok det meg en hel uke før plata ble foret inn i cd-spilleren min. Og allerede fra første spor, Arlington Way, er det klart at dette er Mariann-musikk av første grad. Det er lenge siden jeg har falt sånn for en plate. Og jeg nyter det. Gleden ved å lytte til musikk som treffer deg akkurat der den skal treffe er vanskelig å beskrive. De som har et sånt forhold til musikk vet hva jeg mener. Alle andre må bare prøve å forestille seg h...

At the moment, I'm relaxing in my hotel room in Kensington, and decided to sum up this year's ILI while it's still fresh in my mind. I'll try to be as short as possible, but summing up a two-day conference in a few sentences isn't easy! First of all, congratulations to ILI for giving us two very good keynote speakers, Cory Doctorow and Peter Murray-Rust. Both of them was thought provoking and excellent speakers. They gave two very different presentations, but copyright was a keyword for both of them. After the opening keynote, I went to a session on Invisible libraries, with presentations from Tony Hirst and Amanda Richardson. Hirst talked quite interestingly on the issue of invisible libraries in general, whereas Richardson talked about the process of making the Hewlett Packard library virtual and thus 'invisible'. After lunch it was time for Frode's and my own presentation. I think it went well, but have no idea really. I think I forgot to listen. But ...

Norsk er sannelig et vanskelig språk. Stadig vekk skriver man feil, og selv når man har lest korrektur på et dokument flere ganger kan det snike seg inn en trykkfeil her og der. Opp gjennom årene har jeg hatt mye moro av ungenes ukeplaner, som gjerne er fulle av skrivefeil. Rødblyanten blir flittig brukt! I dag kom for eksempel andreklassingen hjem med en oversikt over hva de skal gjøre på skolen neste uke. På fredag skal de blant annet ha uteskole. Da kan de som vil "ta med noe varmt og drikke"! Hva? Skal matpakken være varm? Skal de ta med en varm stein? Et par varme sokker? Jeg rister oppgitt på hodet. Mer forvirret blir jeg når jeg ser hva de skal gjøre på onsdag. Da skal de "leke økt". Hva er det slags lek? Jeg prøver å spørre 7-åringen hva de gjør når de leker økt, men hun ser bare rart på meg. Heia alle landets norsklærere! Stå på! Dere har antakelig landets vanskeligste jobb: å lære nordmenn norsk!