Mariann sin blogg

For tida les eg dagbøkene til Olav H. Hauge. Eg begynte med bind 5 og blei heilt hekta. Bøkene dreg meg inn i sin verden og eg lengter etter å vere der blant alle orda og tankane og visdomen. Eg følte med han då den vesle kattungen hans døydde. Han gråt heile dagen, står der. Eg tenkjer på Hauge, gråtande over kattungen, og gret nesten sjølv. Så begynte eg på bind 1. Eg venta meg ein ung og umoden gut, men i staden skriv han som ein livserfaren, eldre mann. Han må ha vore svært spesiell.  I kveld har eg vore på Riksteateret si forestilling: "Kom ikkje med heile sanningi". Eg lika ikkje ho syngedama. Det passa ikkje til dikta hans. Orda forsvann i musikken. Og det er jo orda som er Hauge. Forestillinga ville vore mykje betre om det bare var Stein Grønli, og litt pianomusikk i bakgrunnen. No skal eg halde fram med dagboka. Av ein eller annan grunn grip den meg meir enn sjølve dikta. Det er personen Hauge som grip tak i meg, side etter side. Eg let meg gripe. Om band 1 Om band ...

Jeg følger med interesse det pågående rektorvalget ved UiT. Har jobbet ved institusjonen i 12 år, og før det var jeg student i 6 år. Jeg har altså rundt 18 års fartstid ved Universitetet i Tromsø, men har aldri før registrert så mye engasjement ved et rektorvalg. Eller er det jeg som er mer ved bevissthet enn tidligere? Det kan godt være en mulighet:-) Argumentene er mange og dårlige. På Kort sagt-sidene i Nordlys i dag (ikke at man skal bry seg så nøye med hva som står der, men...) leste jeg en variant av et ofte hørt argument: "... Aarbakke har gjort en utmerket jobb" men likevel må vi få en endring! Altså endring for endringens del, ikke fordi den sittende rektoren har gjort en dårlig jobb. Hva er det som går av folk? Verken Aarbakke eller Hauglidama er perfekte kandidater, bare så det er sagt. Men: UiT har en tøff jobb å gjøre med å få til fusjonen på en mest mulig smertefri måte. Da kan man ikke forkaste de som med entusiasme og engasjement har gjort grunnarbeidet, til f...

Aller først: Hjelp! Sny på fjellan! Til og med på Fløya. Værgudene har vært grusomme i sommer og gir seg tydeligvis ikke. Det blir en kald grillfest i kveld, spår jeg. Best å ta med ullpledd! Men så til overskrifta - Leste nesttopp en artikkel av Stephanie Brown på ACRLog om hvilken tittel vi gir oss selv i bibliotekverdenen. Synes bibliotekar er et utmerket ord, men skjønner jo at det er en yrkestittel som vanligvis ikke frembringer stjerner i øynene på folk. Selv kalles jeg noe så elegant som fagreferent, altså et fullstendig intetsigende ord for de aller fleste av våre brukere. De fleste tenker nok på en som refererer noe - kanskje de tror jeg skriver referater??? Referansetjenester er det ingen av våre yngre lånere som forbinder noe som helst med. Dessuten tilbringer jeg egentlig svært lite tid med referanseoppgaver. Husker det ble diskutert på en fagreferentkonferanse for flere år siden. Noen foreslo fagkonsulent, men det falt ikke i god jord. Konsulent er et fy-ord som forbindes ...

Jeg har ikke vært i særlig mange bryllup i mitt liv. Folk rundt meg har ikke for vane å gifte seg. Og hvis de gjør det er det gjerne et stykke unna. Men altså, i år passet det utmerket inn i ferieruta vår å være gjest i Kristian og Sylvia sitt bryllup. Mitt favorittbryllup så langt! Selve vielsen fant sted i den katolske kirka i Ålseund. Ganske seriøse greier, dette katolske vielsesritualet. Det hele foregikk på engelsk, ispedd norske salmer og norske folketoner i orgelmusikken. Gjestene kom fra store deler av verden: Australia, Malaysia, Spania, Tromsø m.m., pluss en hel flokk fra Storbritannia (brudgommen er halvt skotsk/halvt ålesunder, og paret bor i London). Etterpå ruslet vi over til et båtmuseum der vi etter hvert gikk om bord i en båt som fraktet oss ut til seilforeningas lokaler på Gåsholmen, ei lita øy i nærheten. Maten var nydelig, gjestene hyggelige, utsikten vakker og kakene utsøkte. Helena falt for krumkakene og spiste minst 6 stykker, før vi måtte forlate selskapet i 11-...

Dag 4 startet med sol og fint vær, og vi kjørte vestover med godt humør. Ingen av oss hadde vært på disse traktene før, så vi kjørte innom flere av byene. Første stopp var Kristiansund. Vi tusler litt rundt i byen, spiser lunsj på en anonym cafe, men får egentlig ikke noe spesielt inntrykk av byen. Kald vind gjør at vi ikke blir så lenge. Vi kjører videre og tar Atlanterhavsveien mot Molde. Dette var en fantastisk flott veistrekning. Sola skinte og vi ønsket at tiden skulle stå stille. Vel verdt en omvei om du er i nærheten. Neste stopp er Molde. For å rekke den ferga vi ønsker, blir vi ikke så lenge, men Martin får ønsket om å se Molde stadion (eller Aker Stadion som den heter) oppfylt. Nokså seint på kvelden ankommer vi Ålesund i strålende kveldssol og byen viser seg fra sin beste side. Vi tok inn på SAS-hotellet, som viste seg å være nokså middelmådig. Ettersom det var såpass seint bestilte vi en lett middag på rommet. Det tok over 1 time før maten kom, og den var ikke spesielt god....

Dag 3 av ferien startet grå og nokså kald. Vi tok en forholdsvis tidlig (til oss å være) ferge fra Nesna. Nordland er et langt og vakkert fylke - i alle fall langs riksvei 17. Turen sørover var fin, og ungene var meget fornøyd med å se både elg og ørn. Vi voksne var mest begeistret over flekkene av blå himmel som stadig ble større. Endelig glimt av sol! Fergene gikk unna som bare det, og ut på ettermiddagen kom vi inn i Nord-Trønderlag og tok av fra Kystriksveien (R17). Allerede rundt Steinkjer begynte vi å tenke overnatting, med fant liksom ingenting som fristet. Til slutt endte vi opp på Rica Hell Hotell. Slett ikke så ille hotell og ganske fint rom, men du verden for en traurig plass Stjørdal er.

Jeg lovet å skrive litt om ferien, og fant ut at jeg får ta litt om gangen. I kveld skriver jeg om Nordland. Etter en St. Hansaften på Langnes i strålende sol med grilling av pølser og pannekaker og anna godt, startet vi ferien 24. juni i gråvær og regn og ikke så veldig mange varmegrader. Det tok over to dager å kjøre til lettere skydekke. Første stopp var Hamarøy, nærmere bestemt Tranøy helt i nord. Vi hadde planlagt forholdsvis lite på forhånd, og tok en god del på sparket underveis. Første overnatting hadde vi imidlertid booket. Etter å ha surfet litt rundt på internett kom jeg over et lite hotell ved navn Edvardas Hus , og til tross for en litt høy pris (1850 for oss 4) bestemte vi oss for å slå til. Det gjorde vi rett i, for etter 19 dager på tur, var dette et av de aller beste stedene vi bodde på. Ren idyll. Jeg tør nesten ikke tenke på hva som hadde skjedd om været hadde vært bra. Da hadde vi kanskje blitt der resten av ferien!!! Maten var utsøkt, og servicen var personlig uten...