Hver gang vi synges: Special edition

Disclaimer: Dette er kanskje ikke engang marginalt interessant om du ikke liker sånn noenlunde samme musikk som meg! :) 

Velkommen til Hver gang vi synges, som i kveld er garantert fri for snørr og tårer og vanskelige barndommer. Vi prøver oss på en helt ny vri der gamle og nye stjerner samles for å framføre sanger fra 2024 de selv kunne kunne laget eller vært inspirasjonskilde til.

Først ut er sjølvaste heidersmannen, Stein Torleif Bjella. Han skal framføre "Baron's Claw" av The Libertines. Et naturlig valg, for om man hører på låten med bare ett øre, hører man tydelig at den egentlig synges på Bjellask. Bjella har sjølvsagt omset songen til nynorsk og dei andre gjestane er ikkje i tvil om at songen kler Bjella like godt som eit trekkspel! Bjella fortel til journalisten frå Mariann sin blogg at det var ein lettelse å sette musikken i fokus og sleppe å fortelle om den gongen han blei for sein til bussen og måtte gå heile veien heim, og ser ikkje bort frå meir samarbeid med sin sjelefrende og nye ven, Pete Doherty,

Bjella har celebert selskap rundt bordet. Ved siden av ham sitter et lite boyband fra Dublin, som har inspirert verden i 4 tiår. De kaller seg U2, og skal i kveld ta for seg "Worth the wait", en en av sangene fra tromsøvennene High Vis sin plate fra i fjor. "Even better than the real thing", hvisker Bono til Bjella etter framføringa, mens han innerst inne ønsker at han fortsatt klarte å lage slik befriende musikk. Edge er innerst inne helt enig!

Mens vi er inne på boyband fra den gang da. Robert Smith har akkurat ankommet rommet, etter å ha blitt litt forsinka hos frisøren. Men nå er både hår og sminke perfekt kaotisk, og han er klar til å ta fatt på en sang av selveste Shout out louds sammen med resten av The Cure. Bono ønsker å protestere på låtvalget, "100 ˚" som egentlig kom ut i 2003. Jeg trodde vi skulle framføre ny musikk, ikke nostalgere, prøver han seg, men Robert gidder ikke høre på det øret. Dessuten ble sangen gitt ut i ny versjon i fjor, så da så. The Cure gjør låten til sin egen, og tilfører den dype desperasjonen bare Robert Smith kan tilføre en hyggelig popmelodi. Bjella og Bono er imidlertid mer opptatt av om det er snakk om Fahrenheit eller Celsius i tittelen.

Men nå er det Erlend Ropstads tur til å blinke lurt til de andre, for inn på scenen kommer sjølvaste Kringkastingsorkesteret. Ropstad venter til de første tonene strømmer ut i rommet, før han rusler opp på scencen for å hylle en av sine store helter, Thåstrøm. Ropstad har oversatt Mathilde til sin egen dialekt, men resten av gjengen rundt bordet hører selvsagt ikke forskjell på svensk og norsk. Bortsett fra Bjella da, som nikker anerkjennende.

Før neste gjest entrer scenen bryter det ut en aldri så liten diskusjon etter at Bono utbasunerer at makan til gubbete forsamling har han ikke befunnet seg i siden innspillinga av "Do they know it's Christmas". Hvor er alle damene, lissom? Han sier det selvsagt med et glimt i øyet, men både Robert og Ropstad synes det var en skikkelig teit uttalelse. Erlend Ropstad er bare såvidt 50 og vil ha seg frabedt gubbestempelet. Tom Waits, som eldstemann i forsamlinga, klarer imidlertid å roe ned flokken ved å ta over mikrofonen og synge en hyllest til Beth Gibbons, som faktisk er en dame! Med tung og seig rytmeseksjon framfører han hennes "Reaching out" på en måte som bare han klarer. Og alle skjønner at sangen er perfekt for ham, selv om den er laget av en kvinne. 

Mannen som sitter rett overfor Bjella har nesten ikke sagt et eneste ord så langt. Han er like kul som et Cillian Murphy-meme og nikker bare anerkjennende iblant. Men nå skal han ta plass på scencen, og da er han uten tvil kongen av denne planeten med sin magiske og forførende stemme. Han fremfører australske Grace Cummings "Common man", og sangen passer perfekt til både stemmen og stilen til herr Isaak. Bjella feller nesten en tåre, og selv unge Ropstad er blank på øynene.

Etter at applausen har lagt seg rusler de 6 herrene inn på nabopuben og fortsetter samtalen i stadig mer gemyttlig humør. Joda, kvinner lager også god musikk, blir de enige om, og Bono er veldig fornøyd med status som rock 'n' rollens kvinneforkjemper! Skål!

Vi har dessverre ikke rettighetene til framføringa av disse coverlåtene, så vi kan bare be om at du lytter til låtene med disse gjestene i bakhodet. Så skjønner du kanskje hvorfor de valgte akkurat disse sangene! :)

 Liker du ikke Spotify, finnes alle sangene på You Tube: (Men da får du ta ansvar for å overleve de teite reklamene!)

The Libertines: "Baron's claw"

High Vis: "Worth the wait"

Shout out louds: "100 degrees - Revisited" 

Thåstrøm: "Mathilde"

Beth Gibbons: "Reaching out"

Grace Cummings: "Common man"