Bukta 2023

 

Buktafestivalen 2023! Den 20. i rekken. Ikke at jeg har fått med meg alle. Men de fleste. (Det tok nemlig en stund før jeg skjønte at man kan trives på en heavyrockfestival! Og at musikken faktisk noen ganger er veldig bra!) Årets festival kunne by på et av de beste programmene på åresvis, til tross for mangelen på kjente internasjonale artister. (Rival Sons er vel det eneste unntaket, og de er ikke akkurat godt kjent utenfor den harde kjerne av fans. Og noen til.) Vil glatt påstå at Bukta hadde et bedre program enn Rakettnatt i år! (Well, Rakettnatt har jo ennå ikke vært, men tror min spådom stemmer.)

 

Været var på vår side, og regndråpene som falt var såpass få at man ikke rakk å få ødelagt sveisen engang. Ikke at det betyr så mye. På Bukta kan du komme som du er, som det så pent heter. Her er det ikke snakk om festivalmote, for å si det sånn. De fleste kler seg praktisk og vet at det alltid blir kaldt utpå kvelden. Tror jeg bare observerte et par (godt voksne) damer i litt malplasserte høye hæler og/eller silkeskjerf. Men det er jo også lov! Generelt sett blide folk overalt, god mat (fisk og bacon - yes!), ikke så god rødvin, ikke ingefærøl(?), men de vakre omgivelsene tar fortsatt pusten fra meg, så det går ikke an å ikke trives på Bukta. 

                     
 

Jeg har imidlertid et par forslag til nytt Bukta-reglement:

1. Alle som skal sjabbe med naboen under konsertene må stå bak lydteltet.

2. Det samme gjelder alle over 1.90 m. (Beklager!)

3. Ingen får kaste øl over hodene til folk!

Sånn! Da var det avklart. Da kan vi gå løs på årets oppsummering. (Viktig for at jeg selv skal huske hva jeg har hørt og sett!)

Torsdagens åpningsartist var jeg noe skeptisk til. Ikke på grunn av musikken i seg selv, men for at han ikke skulle klare å vekke liv i publikum. Daniel Norgren har noen fine sanger og en bra stemme, men virker noe introvert og stille til å være åpningsband. Det funka forsåvidt greit, men det var ikke akkurat hæla i taket-stemning. Nydelig solskinn og tilnærmet t-skjorte-temperatur gjorde selvsagt at folkemassen var i godt humør.
 

Så kom festivalens største problem. Hva gjør man når to artister man liker spiller samtidig? Louien (hvordan uttales dette navnet?) og Takeshi's Cashew spilte som nummer to på torsdagen, og jeg klarte rett og slett ikke å velge, så dermed ble det første del av Louiens konsert og siste del av Takeshi's Cashew. Louien har vist seg å være en kløpper til å snekre sammen gode folkpop-sanger, som for eksempel "I follow you" og "Better woman". Jeg fikk med meg begge før jeg ruslet over til Paradisbukta og fikk nyte den orientalsk inspirerte funken til Takeshi's Cashew. Strålende moro med både tverrfløyte og panfløyte og kul bass. Skulle gjerne hatt med meg alt av begge.
 

Neste stopp på hovedscenen var The Good, the Bad and the Zugly. Tilnærmet brølerock i mine ører, men noen i bandet har både sans for humor og språk. Synes det er litt artig med låt-titler som "The kids are alt-right", NAV or never", "Kings of inconvenience" etc. Du skjønner tegninga! (Jepp, jeg har litt sans for ordspill!) Musikalsk sett derimot, synes jeg dette er kjedelig og lite originalt. 

Kontrasten ble dermed stor til Bob Vylan, som gjorde en heftig og knallsterk konsert i Paradisbukta like etterpå. Her var det fullt kjør, sjarme og trøkk, i en salig blanding av grime og grunge! (Tenk Stormzy/Rage Against the Machine!) Veldig bra booking fra Buktagjengen.
 

Helt til slutt kom selveste Aurora. En veldig popete booking til Bukta å være, men Aurora rocket hele sydpissen og satte fyr på publikum på en måte som verken Norgren eller The Good, The Bad etc. klarte. Jeg vil også tro at denne bookingen var et smart grep for å rekruttere nye Bukta-fans. Det er jo ikke til å komme fra at mange blant publikum er godt voksne mennesker (med sin indre ungdom i behold). Uten at det gjør så mye, altså! 

 
Fredag:

Dag to startet med gjengangeren Danko Jones. Jeg er ikke egentlig veldig imponert, og synes musikken gjerne blir litt for tradisjonell fortrock og A4. Litt sånn som man likte på Finnsnes på 80-tallet. Men de hadde god kontakt med publikum og det er jo en viktig ingrediens for et åpningsband. Men etter minst 4 besøk på Buktafestivalen trenger de kanskje ikke å bookes igjen på en stund.

Aromatic Ooze var et helt nytt bekjentskap for meg. (Som så mange andre band på Bukta også pleier å være.) Psykedeliatungrock med mye gitarsolo. Noe falt i smak. Noe ble for kjedelig.
 

Brenn var neste ut på hovedscenen. Jeg liker Brenn. Uten at de opptar veldig mye plass på spillelistene mine! De spiller til tider veldig fengende hardpop, men vokalistens stemme er litt slitsom. Jeg får vodt i stemmebåndene av å høre på ham!
 

Så over til Paradisbukta igjen, til energiske Moillrock! Artig for ungan! Med låter som "E det nån som drikk brennvin i quell?" og "Satan her lukte det fesk" var det klart for en festforestilling med halve Honningsvåg blant publikum. De synger bra, stiller mannsterk på scenen (7 stk!) og har det rett og slett (tilsynelatende) kjempetrivelig! Og publikum er med til siste tone!

 

Susanne Sundfør er nok en pop-/elektronikaartist på årets program. Jeg digger Sundfør. Og synes konsertene hennes er trollbindende og fantastiske. (Unntatt den katastrofale yoga-konserten hun hadde i Kulturhuset i fjor!) Men i Bukta slet hun. De rolige låtene i begynnelsen når ikke ut til oss, og når hun endelig setter i gang klassikeren "Kamikaze" svikter stemmen hennes. Har ikke opplevd at hun har sunget surt tidligere, men det gjorde hun i kveld på flere sanger. Det kom seg halvveis ut i konserten, men det hele ble litt "uryddig". Og så må jeg jo innrømme at jeg ikke er veldig begeistra for den nye gospelstilen hennes. Hun hadde med seg 13 musikere/korister på scencen, så alt i alt ble det en mektig konsert.

Neste punkt på min nøye uttenkte plan var Nonne, men her svikta min eldrende kropp meg, og jeg tok en pause i stedet. 

Kveldens headliner var Rival Sons. Mitt første møte med dem var på Bukta for noen år siden og da var jeg strålende fornøyd. I kveld startet de utmerket i skikkelig tøff Led Zeppelin-inspirert stil, men etter en stund falt de sammen og endte opp som et av disse bandene som er mer glad i seg selv enn å spille for publikum. Endeløse tromme- og gitarsoloer er en uting. Og selv om vokalisten synger fantastisk bra, holder det ikke når trøkket forsvinner. Det gjorde også publikum som forlot området i store flokker lenge før settet var ferdig. Selv holdt jeg ut til siste låt, men den siste halvtimen fikk jeg mer glede av å observere den nydelige himmelen og de lavtflygende måsene. Ikke spilte de "Pressure and Time" heller. Bandet altså, ikke måsene. 

Lørdag:

Kristian Kristensen åpnet lørdagens festforestilling med godt grep om publikum. Han er nok uten tvil det mest popete som har spilt på Bukta, men var tydelig velkommen skal vi dømme etter de som sto fremst. Og det skal man jo! Han spiller en slags James Blake-inspirert pop, som blir litt for mainstream for meg, men jeg pleier ikke å slå av når han spilles på radioen. Og synes ikke det var så verst å spise fisk og chips med hans sanger i bakgrunnen. 

Lørdagen fortsatte veldig snilt for min del. Signe Marie Rustad spiller nydelig amerikanavisepop og hadde ingen ringere enn Louien og vår egen Stine Andreassen fra Northern Belle som kordamer. Koselig konsert.

Så økte tempoet litt med det britiske bandet Shame. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Få flere britiske band til Bukta. De er alltid mye bedre enn gjengangerene fra over dammen. Her får vi post-punk med et hint av Joy Division og en dose sint Arctic Monkeys med en vokalist som har en sterkt tilstedeværelse på scencen i sin veldig engelske klesstil! 

 

Bo Milli var neste ut i Paradisbukta, og er et band som har fått mange lovord de siste åra. De treffer meg ikke helt, og jeg er ikke så veldig imponert over stemmebruken her heller. Låtene fester seg ikke helt, men jeg hører helt klart et visst potensial. (Og en viss inspirasjon fra f.eks. The Cure i bass-/gitar-lyden.)

Honningbarna åpner knallsterkt, men så begynner de å "synge". Eller brøle, som er et mer definerende ord. De er et skikkelig kult band og jeg liker virkelig lydbildet. De har skikkelig drive og framstår som et veldig tight og samspilt band. Men melodiene mangler. Og sangen.

Nest siste band ut i kveld var Rick Grove. Amerikanafunkpop med stor apell til ungdommen som danset energisk foran scenen. De hørtes litt ut som en happy Bob Dylan eller en ung Tom Petty, men med bedre vokal. Men i lengden ble dette for kjedelig flinkt for meg. 

Årets avslutningsband var Madrugada. Igjen. Ingen har stått oftere på Bukta-scenen enn Sivert Høyem. Tror jeg. Ettersom han har Norges beste mannsstemme er det slett ikke så rart. Selv har jeg ikke vært blodfan akkurat opp gjennom årene. Synes mye av tidlig Madrugada er ensformig og kjedelig. Men den siste plata har jeg imidlertid stor sans for. (De klarte faktisk en 7. plass på lista mi over de beste utgivelsene i 2022 med Chimes of Midnight.) Av en eller annen grunn ble denne konserten en perfekt avslutning på nok en fabelaktig Buktafestival. Masse folk, allsang og rett og slett en av de beste Madrugada-konsertene jeg har vært på. (Noe som antakelig skyldes min sans for sisteplata, som de naturlig nok spilte en del fra.) 

 

Takk for denne gang, Buktafestivalen! Satser på gjensyn til neste år!