Sommeren er over og høsten kommer marsjerende med regn og vind og fallende temperaturer. Fryseren er stappfull av årets fabelaktige bærhøst, og byen er igjen fylt opp av forventningsfulle studenter. Med andre ord: det er tid for Rakettnatt! 2019 synes en uendelig evighet siden, og det er tydeligvis ikke bare jeg som har ventet lenge på å få oppleve byens popfestival igjen. Utsolgt festival og stormende jubel lover godt for både arrangørene og oss som er glad i musikk. Det øker i alle fall sjansene for at vi får oppleve Rakettnatt 2023! (Selv om lokasjon er varslet endret fra neste år!)
Som nevnt tidligere på denne bloggen var programmet forfriskende ungt, for en middelaldrende statsansatt som undertegnede. Men er man musikkelsker så omfavner man selvsagt nye navn – i tillegg til de gamle heltene!
Kort oppsummert var årets festival full av god musikk! Men det startet ikke helt bra.
FREDAG 26. august:
Svenske Victor Leksell åpnet showet på fredag med en mildt sagt likegyldig opptreden. Det er ikke det at musikken hans er intetsigende. Han har opptil flere radiovennlige låter som den yngre garde ikke har noe problem med å omfavne. Men det virket ikke som han syntes det var spesielt interessant å stå på scenen i Tromsø. Mye playback i starten, og selv om bandet hans kom på etter de første låtene, er jeg usikker på om han i det hele tatt sang live, eller bare mimet.
Mitt neste valg falt på Emil Karlsen som spilte på Kulturhuset. (Dermed måtte jeg velge bort Synne Vo, som var like greit.) Karlsen har en storslått stemme som fylte hver krik og krok i den etter hvert nesten fulle storsalen. Dette, i kombinasjon med utmerkede popperler med samiske røtter (eller omvendt), gjorde konserten til en av mine favoritter denne festivalen. Synes ikke lyden var helt god og den flotte vokalen kom ikke alltid helt til sin rett, og jeg fikk heller ikke med meg det som ble sagt mellom låtene. Det gjaldt for øvrig flere av konsertene i Kulturhuset. Det kan selvsagt også skyldes hordene av kaklende høns som går på konsert for å fortelle naboen om ferieopplevelsene eller barnebarnets siste tannfelling. Det er altså helt utrolig at man velger å gå innendørs på en konsert for å plapre uavbrutt i 45 minutter, når det er så utrolig mange muligheter til å gjøre det et stykke unna konsertscenene! Anyway, moving on!
Mew var neste band på storscenen. Som nevnt har disse spilt i Tromsø før, og jeg husker i alle fall at 2010-konserten ikke var helt genial. Min forhåndsbekymring viste seg å stemme, og bandet klarte ikke å engasjere publikum, annet enn de aller fremste rekkene. Det er kanskje ikke så rart, ettersom en stor del av publikum var mer opptatt av barne-tv enn indierock da Mew hadde sin storhetstid. Det kunne for så vidt likevel fungert for oss andre, men bandet var såpass smalt selv da de var på topp at heller ikke den middelaldrende delen av publikum lot seg rive med. Selv synes jeg at de var et flott band med et lite knippe veldig gode sanger den gang da, men ikke nok til at jeg ble imponert i 2022. Ikke helt god lyd, heller.
Satelittscenen neste og unge Emma Steinbakken. 21 år gammel og allerede en kløpper på scenen. Stemmen er stø som et fjell og hitene kommer som perler på en snor. Hun har publikum i sin hule hånd, og burde stengt tatt stått på hovedscenen. Dette er ikke direkte mariann-musikk, men jeg hadde en super konsertopplevelse og gir henne stor applaus! Skulle også gjerne fått med meg konserten til Brenn, men slik er det på festival. Man må foreta beinharde valg og stå for konsekvensene!
Cezinando next. Har sansen for noe av materialet hans, og han er uten tvil en artist som berører både unge og voksne. Selv ble jeg stående ganske langt bak, og gikk dermed glipp av den gode konsertatmosfæren man opplever når man står midt i flokken. Han nådde ikke ut til ytterkantene for å si det slik. Men man kan likevel ikke la være å bli imponert over Cezinando, som til tross for å være under 30 har en lang merittliste – på godt og vondt!
Et av mange navn som var helt ukjent for meg i år var Ash Olsen. En rapper fra Fredrikstad, visstnok. Men hurra for Spotify som gjør det mulig å bli kjent med artistene på forhånd, slik at man stiller forberedt på festival. I dette tilfellet ble jeg skikkelig fan, basert på hitlåtene «Kitkat», «Vibe killer» og «Tuttifrutti». Jeg hadde derfor ekstra store forventninger til konserten i Kulturhuset, og måtte ofre Metteson (som jeg også gjerne skulle hørt). Litt dårlig lyd her også, men veldig bra (men litt kort?) konsert. Og bare sånn for å klargjøre en ting. Jeg er ingen rap-dame. Jeg liker indie og elektronica. Men god musikk er god musikk, og jeg gjenkjenner talent når jeg hører det. Og Ash Olsen har talent i massvis. I alle fall om hun faktisk lager musikken selv. (Litt vulgære tekster for en sart sjel som meg, men what do I know om rap-tekster!!!)
Fra Olsen var det tilbake til hovedscenen og kveldens avslutningsartist: Sigrid. Hun har stålkontroll på publikum og en stemme som aldri svikter. Og hun har såpass mange hitlåter at man nesten kan begynne å lure på hvordan hun får det til. Dersom hun lager musikken selv, er hun en låtsnekrer av rang! Og jeg beklager at jeg mistenker mange av disse unge artistene for å få hjelp til låtskrivingen. Jeg vet det er urettferdig, men i en tid med Idol og andre realityshow som masseproduserer artister som synger andres låter, tillater jeg meg å være litt lite skråsikker. Anyway – Sigrid er ikke en av disse realityartistene, og har helt klart en egenart jeg håper hun klarer å ta vare på videre. «A driver saved my night» er så bra at den glatt passer inn i min pop-smak! Bare å skrive om den her gjorde at jeg måtte sette den på!
Alt i alt en strålende kveld, selv om jeg var både våt og kald på slutten og glad for å rekke bussen hjem til en varm kopp te!
Lørdag 27. august:
Lørdagen var meldt regntung og grå, så jeg ikledde meg mitt sedvanlige festivalantrekk, bestående av mange lag ull, med lue, hansker, regnponcho og enda mer ull i veska. Jeg kommer inn på festivalområdet omtrent akkurat idet Violet Road setter i gang. Heller ikke dette er musikk jeg har mye av på spillelistene mine, men det er umulig å ikke la seg sjarmere av spillegleden og humøret til bandet. Selv all snakkingen mellom låtene går helt fint! Og jeg kan ikke annet enn å la meg imponere av måten de klarer å sette i gang festivalpublikummet på. Det er ikke alle som klarer, på nærmest magisk vis, å fylle Stortorget på få minutter. Like før kl. 17 så det nemlig glissent ut (forteller min festivalvenn som var på plass litt før meg)! Og «9000 byen» er en nærmest perfekt fotballsang (om slike kan sies å eksistere). Allsang og tilhørighet og optimisme pakket sammen i et kinderegg av en låt.
Neste valg var mellom Torine og Hannah Storm, begge helt ukjente for meg, men et kjapt søk på Spotify fortalte meg raskt at valget ble Hannah Storm. Tre sanger på Spotify er likevel ikke så mye å bygge et nytt musikalsk bekjentskap på. Heldigvis viste det seg å være et meget riktig valg. Storm har en fantastisk stemme som hun mesterlig bruker til vakre, følsomme sanger. Det skal sies at hun av og til nesten tipper over i musikal-liknende fraser, men hun lander likevel på beina. (Musikaler er, som kjent, gudenes straff til musikkelskere!) Det starter med en ikke akkurat full sal på Kulturhuset, men det ramler etter hvert inn flere og flere folk. Naturlig nok er det meste av materialet hun framfører nytt for de fleste, men hun klarte likevel å engasjere publikum. Den siste singelen, «Moving on» er slett ikke verst, og sangen hun fremførte etter det var veldig bra (aner ikke hva den heter!), noe som lover godt for det vi antar er et kommende album. Jeg synes hun fungerer best med litt popete rytmer. De aller roligste balladene blir fort anonyme.
Astrid S står deretter klar på hovedscenen og synes å være i strålende form! I likhet med Sigrid har hun et arsenal av strålende hitlåter med seg i bagasjen og et publikumstekke som noen av de mer etablerte artistene bare kan drømme om. Det er allsang og henda i været fra første stund. Det er alltid svært gledelig å se på samspillet mellom artist og publikum, og det øker absolutt verdien av å være til stede, selv om dette er musikk man ikke hører på til daglig. Stemmen er ikke like stø som hos Sigrid eller Emma Steinbakken, men ingenting å klage over.
Som sagt tidligere er jeg ikke noen rap-kjenner, men sannelig ble det ikke en ny rap-konsert på meg. Denne gang med Undergrunn. (Alternativet var Heave Blood and Die, som er litt for hardt for meg.) Det viste seg at dette også tilsynelatende var valget til de fleste andre Rakettnatt-publikummere, så det var tett foran Satelittscenen, for å si det slik. Jeg valgte derfor å høre, mer enn se, konserten! Som den uvitende populærmusikk-kjenneren jeg er, var også dette et nytt navn for meg, men det er umulig å ikke like den utmerkede sommerhiten «Italia», noe både jeg og husets 20-åring er enige om. (Og det er litt av en begivenhet når vi liker samme artister!) For første gang i historien tar jeg meg selv i å synge med på refrenget til en rap-låt («Plastikk rap» - fin sang). Det er forhåpentligvis et godt tegn! Dessverre var det overlapp mellom Tungtvann og Undergrunn, så jeg forlot sistnevnte før avslutningen. Delvis fordi jeg sto såpass langt bak og på siden at Tungtvann likevel overdøvet Undergrunn.
Tungtvann er de ubestridte gudfedrene til nordnorsk rap og regnes nærmest for levende legender i musikkens verden. Som sagt er jeg ingen rap-kjenner, så da Tungtvann var på sitt største fulgte jeg ikke spesielt godt med i timen. Jeg er altså en av disse som kommer haltende etter når resten av verden har åpnet dørene for lengst. Det kan jeg leve med når det gjelder denne sjangeren. Veldig bra trøkk og god stemning, og det er tydelig at Tungtvann ikke er lei av å opptre. De takket for seg sånn ca. 8 ganger før de ga seg, og er absolutt for storheter å regne fortsatt. Litt ensformig i lengden, må jeg si. Men hva vet vel jeg!
Så var det klart for kveldens høydepunkt, ifølge min datter! Ballinciaga er altså utrolig populær i det litt yngre alderssegmentet. Jeg valgte imidlertid innendørskonsert med Tromsørapperen Oter! Han klarte å fylle storsalen i Kulturhuset til randen! Det var så vidt vi klarte å skvise oss inn. Gikk glipp av både starten og slutten, men til tross for min minimale innsikt i rap-musikk skjønner jeg helt klart hvorfor han trekker fullt hus. Absolutt fornøyd med at jeg droppet Ballinciaga til fordel for Oter!
Jeg pleier alltid å dra på Rakettnatt (og Bukta), nesten uavhengig av hvilke band som spiller, men da Røyksopp ble annonsert tidligere i år kjøpte jeg festivalpass umiddelbart. Har sett Røyksopp flere ganger og live-showene deres er alltid legendariske. Det var duket for en fantastisk avslutning på Rakettnatt 202. Og det ble det for så vidt også. Men jeg følte nok at det ble litt monotont, til tross for deilig Røyksopp-sound hele veien. Synes ikke det ble like bra med all vokal på boks. Og det var tydelig at jeg ikke var den eneste som ikke klarte å mobilisere 100 % begeistring. Berge og Brundtland måtte flere ganger etterlyse hender i været. Det slapp for eksempel Sigrid å måtte be om. Det hele ble ikke like organisk og innovativt som det vi er vant til tidligere, så kanskje vi forventet for mye! Det ble uansett en deilig kveld og etter at fyrverkeriet var over kunne man rusle videre både varm og tørr og happy.
Alt i alt er jeg veldig fornøyd med artistene. Er veldig glad for nye bekjentskaper (f.eks. Emil Karlsen og Ash Olsen), og ikke minst veldig fornøyd med festivalstemninga i byen denne helga. Bare blide folk overalt!
Om jeg skal være gretten gammel dame, kan jeg kanskje nevne at maten fortsatt ikke er noe å skryte av. (Prøvde bare Frø og Skirri.) Det var også for lite søppelbokser/returstasjoner. Det var søppel overalt, til tross for at de frivillige gjorde sitt aller beste for å rydde. Er usikker på hvorfor dette fungerer så mye bedre på Bukta. Min venninne påpekte at det kan ha med at publikum er mye yngre på Rakettnatt og dermed ikke har lært seg å kaste søppel i dertil egnede kontainere. Håper årsaken er en annen. Og så har vi jo det evige problemet i velstands-Norge som sånne som meg påpeker til det kjedsommelige. Kan ikke bare folk holde snavla når de er på konsert! Det er altså helt utrolig å betale nesten 2000 kroner for å sjabbe med kompisen i 2 døgn! Særlig når Rakettnatt har god plass til å gjøre akkurat det uten å forstyrre artister og de av publikum som liker musikk nevneverdig. Og ja, jeg skjønner jo at bare rundt 10 % av de som går på konserter, særlig festivaler, er interessert i musikk. Men synes det er dønn respektløst og totalt egoistisk å ikke skjønne at man ødelegger.
På pluss-siden var framkommeligheten bedre nå enn sist, til tross for flere folk. Og det var noe sjarmerende med fangstmonumentet foran scenen, til tross for at en håndfull ungdommer trodde det var et lekestativ til å klatre i (mens vi voksne sto og så på med bekymring i frykt for at de enten skulle ødelegge skulpturen eller falle ned og skade seg og dermed ødelegge konserten). Men der det sto ble det en slags påminnelse om hvor og hvem vi er i disse timene med fokus på kultur, nytelse og velstand. Tusen takk, Rakettnatt! Vi ses til neste år. Et eller annet sted i byen! PS. Vi ønsker oss Trentemøller!
