Bøker 2014: Verdens ende

Jeg skal innrømme at jeg er svak for Ketil Bjørnstad. Jeg liker musikken hans. Og jeg liker bøkene hans. (Selv om jeg bare har lest en håndfull av dem.) I vår leste jeg Verdens ende. Egentlig helt tilfeldig, etter et tilbud i Bokklubben jeg ikke kunne motstå.

Dette er min type litteratur. Om enn litt i tristeste laget. Dette handler om død og sorg og hevn og menneskets indre krefter - og mangel på krefter. Den havner likevel aldri i nærheten av Ørstavik-kjøret og kan derfor fullt ut leses uten en følelse av at verden går under. Hele utgangspunktet med romanen er et barns død. Og ettersom dette skjer helt tidlig i romanen, kan man puste normalt de resterende sidene.

Handlingen dreier seg for det meste om foreldrenes sorg, og selv om dette høres fryktelig ut, blir det ikke oversentimentalt. Det pleier det heller ikke å bli i de av Bjørnstads romaner jeg har lest så langt. Men du skal ha et hjerte av stein om du ikke føler noe som helst når du leser. Selv synes jeg det aller verste var beskrivelsen av barnets liv og hvordan hun ble mobbet på skolen. Men som sagt, dette er en roman der ordene er viktigst av alt. Og Bjørnstad velger alltid de riktige ordene. Det blir aldri klamt og påtatt. Det er en avstand i språket hans som jeg liker svært godt, samtidig som vi kommer tett inn på hovedpersonen. Dessuten var det sannelig godt å lese en norsk roman. Siden jeg leser nesten alt på min kjære Kindle, blir det engelskpråklig, ettersom det er så vanvittig enkelt å kjøpe. Men en vakker dag skal jeg lære meg å få norske bøker over på Kindlen. Det skal visstnok gå helt fint med Aschehoug-bøker.

En av mine favoritter i år. Men jeg skal innrømme at jeg passet godt på ungene på sommerens flyturer .....

Bjørnstad, Ketil (2012): Verden ende. Oslo: Aschehoug.

Ferien 2014: York

Årets ferietur ble utvidet med noen dager for at vi skulle rekke å ta en tur innom York. Selvsagt! Unnskyldningen denne gangen var å se andre etappe av Tour de France som startet i nettopp York. Vi leide leilighet i Skeldergate som vanlig og troppet opp i god tid for å se på både "reklametoget" (eller hva det nå heter når sponsorene kjører gjennom byen og kaster ut reklameartikler ...) og de ordentlige syklistene. Masse folk langs hele ruta og veldig god stemning. Det regnet ikke engang:) Og plutselig var det over. Etter at syklistene hadde kommet seg vel ut av byen, var det street party i bydelen vi bodde sist. Masse folk, musikk og mat overalt. Å se sykkelløp er 99,5% venting og 0,5 % action er min konklusjon. Artig for ungan og alt det der.

Men å være i York er alltid moro for hele familien. Det ble besøk hos gamle venner, shopping og selvsagt mye god mat på våre faste stamsteder - Bettys, Mannion, Wagamama, Jamie's Italian ...  Mer rakk vi ikke før vi måtte forlate favorittbyen og kjøre til Manchester, der vi skulle tilbringe siste natta. Det gjorde vi selvsagt på The Lowry, og jeg skal ikke nekte for at det er deilig å overnatte på luksushotell etter å ha vært på reise i drøye to uker. Dagen etter ble forøvrig laaang, med forsinkelser, tapte flyavganger, løping gjennom hele Gardermoen, og hjemkomst uten bagasje. Men vi kom oss heim:)

Ferien 2014: Monterosso

Dette er vårt tredje besøk i Monterosso al Mare. Ikke uten grunn. Byen, om man kan kalle det en by, er bitte liten og idyllisk beliggende som den nordligste av de fem Cinque Terre-byene. Her er fabelaktig lite å bruke penger på, annet enn mat og overnatting. Og stranda! De fleste (og beste) strendene er private, og det koster oss 50 € om dagen for 4 solsenger og 2 parasoller. Da er det greit at shoppingmulighetene er begrensa. I tillegg må vi ut med 18 € døgnet for parkering. Vi anbefaler for øvrig ingen å kjøre hit. Smale veier og nesten ingen parkeringsplasser å oppdrive. I selve byen er det forøvrig ikke tillatt å kjøre, hvilket vi synes er aldeles ypperlig.

Denne gangen ble vi en hel uke. Det trenger man. Minst! Før vi dro var det varslet regn hver dag omtrent, men det slo heldigvis ikke til. Den ene dagen med overskyet vær og regn brukte vi til å rusle en tur opp til toppen av et lite "fjell" som skiller den gamle og nye bydelen. Der ligger byens kirkegård. Vi bor forøvrig i den gamle bydelen og trives best der. Men både strand og restauranter i den nye bydelen er tilsynelatende like bra. Men som sagt, vi trives best i den gamle - der vi er best kjent.

Hotellet vårt heter Hotel Margherita og ligger kjekt plassert i Via Roma, med kort vei til det meste. Rommet vårt er en junior-suite, og er rent og moderne, og romslig nok for 4. Ungene sover i andre etasje, mens vi voksne sover på sovesofa i første. Sengestandarden er ikke akkurat strålende, men helt grei. Vi har i tillegg en liten balkong med ettermiddagssol og utsikt mot Via Roma. Frokosten er helt grei, men ikke førsteklasses. Dette er tredje gang vi bor her. Men neste gang kommer vi nok til å prøve å finne en leilighet i stedet. Savner å kunne lage en kopp te på kvelden, eller sove lenge og sende mannen ut etter ferske rundstykker:)

Monterosso er akkurat det jeg liker når jeg er på solferie. En liten landsby som ikke er i nærheten av å miste sin italienshet. Fin strand og kort vei til alt. Fine turområder - men akkurat denne gangen var nesten hele kyststien stengt pga reparasjoner, så det ble ikke noe tur på oss. Bare en liten rusletur opp til byens kirkegård, som ligger på en liten høyde midt mellom den gamle og den nye bydelen. Og best av alt - mat! Mye god mat overalt. Man kan være her en god stund uten å gå lei, tror jeg. Men hvis man ikke liker sjømat har man et problem:) Våre favoritter er Pizzeria da Ely (Verdens beste pizza med spekeskinke, parmesan og rucola), Ristorante Via Venti (Verdens beste pæreravioli) og Ristorante Miki (den eneste litt finere restauranten der). I tillegg kjøpte vi nesten hver eneste lunsj hos Focacceria Emy på grunn av sjarmerende service og god focaccia. (Selv om jeg prøvde å spise salat, i alle fall annen hver dag!)

Vi gleder oss allerede til neste besøk.

Ferien 2014: Chiavari

Chiavari er en liten by i Nord-Italia, ikke så langt fra Genova. Den er ikke akkurat gjennomført vakker, men innimellom finner man mange flotte kirker og palasser og handlegater med overbygde fortau. Hovedattraksjonen for turister er selvsagt de lange strendene. Når det er sagt så fikk jeg inntrykk av at Chiavari passer perfekt for den som vil feriere et stykke unna de store turistsvermene. Stort sett bare italienere overalt. For oss som kom rett fra Monterosso og Cinqueterra-området var det rett og slett deilig å slippe unna hordene av amerikanere og skandinaver man gjerne møter i disse områdene. Vi spiste for eksempel på tre utmerkede restauranter, og ingen av dem hadde mneyer på engelsk. Det synes jeg er et godt tegn!

Hotellet vi bodde på var Monte Rosa. Fin resepsjon,god service, flott lite bassenganlegg, men kjiiiipe rom. Vårt rom, et familierom, var i grunnen et vanlig dobbeltrom der de hadde presset inn en køyeseng. Tenk deg en gjennomsnittlig norsk campinghytte fra 80-tallet, bare mindre. Kommer nok ikke til å dra tilbake dit - i alle fall ikke før jeg får en forsikring om at jeg får bo på et av de rommene som har blitt pusset opp. De finnes nemlig! Jeg tok en sniktitt inn i et av de andre rommene mens vaskerne holdt på. Dessverre er det nok slik på dette hotellet, som på så mange andre hoteller, at famlierom ikke holder like høy standard som vanlige rom. Muligens tenker de at folk som reiser med barn ikke er så opptatt av å ha det fint rundt seg.

Chiavari er visstnok kjent for sine fine strender, men etter å ha tilbragt en uke i Monterosso, ble vi ikke helt imponert. Trivdes best på steinstranda - selv uten badesandaler (som er et must!). Sandstranda vi dro til dagen etter var en smule tacky, men grei nok. Visstnok var det en finere strand noen meter lenger bort, men da hadde vi allerede betalt oss inn på en annen. For betale må man overalt. Nesten. For oss var det i alle fall ikke aktuelt å ligge på stranda uten parasoll og solsenger, så vi punger ut.

For den som liker å farte litt rundt går det båtturer fra Chiavari både hit og dit. Vi tok båten til Portofino - en liten idyllisk og vakker landsby stappfull av rike mennesker, i alle fall om vi skal la antall og størrelse på yachtene bety noe. Her spiste vi pizza og is før båten tok oss tilbake. Turens høydepunkt: flyvefisk!

Matmessig var Chiavari nok et bevis på at det nesten er umulig å få dårlig mat i Italia.  Alle tre restaurantene vi besøkte var ypperlige. Osteria della Bonta var en liten med søkktrivelig restaurant med veldig god service. Den eneste som kunne engelsk der var kokken, så han kom ut ved jevne mellomrom for å oversette menyen og spørre om maten smakte. Sammen med en liten lommeparlør klarte vi oss utmerket. Restauranten har også en bar-del som jeg godt kunne tenke meg å besøke neste gang.
Dagen etter var det pizza på hele flokken (som nå var økt til 9, etter at vi slo oss sammen med venner fra Tromsø). Malu er en liten pizzeria som ligger i noe som så ut som et vanlig boligstrøk, altså ike et sted man bare snubler over. Vi var forholdsvis tidlig ute og var heldige å få plass. Utsøkt pizza, og veldig god service her også. Siste kveld ruslet vi til Casa Guidi og hadde et trivelig måltid ute i en koselig bakhage. Noen hadde en fotballkamp å se på, andre ble igjen til desserten. Og selvsagt en liten limoncello. Som vi fikk nesten overalt i Italia. Ingenting slår et lite glass søt sitronlikør etter et heftig måltid. Sånn går no dagan!