Jeg hadde tre strålende år på videregående og ser ingen grunn til å ikke treffe mine gamle klassekamerater igjen. På Facebook-gruppa vår er det imidlertid en rekke mennesker jeg ikke kan huske særlig godt. Det finner jeg ytterst merkelig. Hvordan kan man ha glemt mennesker man så, om ikke daglig, så i alle fall ukentlig i flere år? Vi var tross alt bare rundt 120 som var så heldige å tilbringe tiden sammen på Finnfjordbotn vidaregåande skole. (Ja, tenk - skolen hadde nynorsk navn. Utrolig kult. Og en million ganger bedre enn det sludderet de nå vil kalle skolen!) Men tilbake til saken, før jeg hisser meg inn i navnestriden.
Jeg begynte å lete etter bilder - men dette var 80-tallet og fotoapparat var dyre eller dårlige og framkalling av bilder var kostbart, så ikke et eneste bilde av meg eller mine medelver ikledd rød skyggelue klarte jeg å finne. Det jeg imidlertid fant var russekortene. De aller fleste med en hilsen skrevet bakpå. Og her var det mye interessant. Plutselig trer det fram et bilde av meg som 18-åring som jeg også hadde glemt. Nesten. Om man ser bort fra alle platte bedyrelser om at jeg er en kjekk og grei jente og alt det der, er det faktisk noen som skriver litt mer - og kanskje litt ærligere. Her er litt av hva jeg har lært om mitt yngre jeg:
- Humoristisk sans (Who knew? Trodde jeg var av den alvorlige typen!)
- God/dårlig musikksmak (Selvsagt har jeg god musikksmak - som bare er blitt bedre med årene, men at så mange har kommentert min musikkinteresse er artig. Var jeg kanskje en smule fanatisk?)
- Tynn (OK. En del kommentarer er skrevet etter inntak av en halv flaske pils (eller mer), men ingen er av det stygge slaget.)
(Det aller mest overraskende finner jeg i bunken med Russ 89-kort. Her er det faktisk 4-5 mennesker (gutter, for det meste) som takker meg for at jeg har vært en slik grei sjåfør. Dette finner jeg merkelig. Vi snakker om mai 1989. Jeg bor i Tromsø og har mine første eksamener i engelsk grunnfag på denne tiden. Hvordan i all verden har jeg hatt tid til å tilbringe helgene i Lenvik og kjøre rundt på russ? Dette har jeg altså ingen minner om. Fullstendig borte! Det får bli en annen historie ... )
Nå i sommer skal jeg treffe en håndfull av mine gamle klassekamerater igjen. Med rundt 50 % oppmøte burde det være noen der jeg kjenner igjen (takket være Facebook)! Vi slet sammen med treningslederkurs og trigonometri, med andre-og tredjegradslikninger og utviklet en felles og varig angst mot lesing av Herbjørg Wassmo-romaner. Vi hadde flotte lærere (stort sett) og overlevde russetida med glans (stort sett). Nå skal vi møtes for å mimre over de gode dagene og glemme de kjedelige. Rundt oss foregår det jubileer i fleng. Noen treffer sitt gamle konfirmasjonskull, men de fleste gjenforeninger samler gamle klassekamerater. I grunnen er det litt merkelig, med tanke på hvor glade de fleste av oss var over å være ferdig på skolen, hvor usigelig lei vi var lekser, og hvor ytterst kjedelig det noen ganger (som oftest) var å skrive stil. Det er i grunnen en fin ting med oss mennesker at vi er i stand til å glemme så mye og helst bare huske det rosenrøde. (Og bra er det, ellers ville det ikke blitt født mange barn her i verden!) Så gjenstår det å se hvor mange ansikter man kjenner igjen. Og hvor mange ganger man rødmende må spørre om navnet til noen man burde huske. På forhånd vil jeg derfor be om unnskyldning om jeg skulle komme til å ta feil av noen. Det gjør jeg i grunnen stadig vekk, om det kan være en formildende omstedighet. Dessuten er det jo gått 25 år siden sist, og vi begynner alle å dra på åra!
PS. Noen som kjenner igjen skrifta si?
PS. Noen som kjenner igjen skrifta si?
3 comments:
Mulig det, mulig. Skrifta altså. Men jeg er ikke sikker. Og siden jeg ikke kan huske å ha skrevet sånn tull, er det sikkert ikke meg likevel :)
Måtte dobbeltsjekke - det er ikke du, Kari:) Men har kortet ditt også - fin balanse mellom tull og sånn anna:)
Hehe, tenk at man ikke engang kjenner igjen skrifta si. Men jeg kan vel bare tale for meg selv :)
Post a Comment