Books 2013: Gabriel's angel

Sometimes I have no idea what makes me pick up a book from the library shelves and take it home. The other day I suddenly found myself holding Mark A. Radcliffe's Gabriel's Angel in my hand. And without any idea what it was all about, I started reading. I must say I was quite surprised when it turned out that the angel in question was an "actual" angel, you know, the ones that hang around in Heaven. For a second I worried that this was one of those religious novels, but soon found out it wasn't. Phew! The plot is simple enough. Gabriel has an accident and ends up in a coma. He "wakes" to find himself in therapy, which aims to find out if he is to be allowed to go to heaven or not.

If this sounds too silly to you, don't read the book. But if you don't mind certain detours from reality, I promise you an entertaining read. I enjoyed it so much, I sacrificed several hours of precious sleep and stayed up half the night to finish it and find out what happened in the end. Absolutely worth it.

Radcliffe, Mark A.(2010). Gabriel's Angel. Hebden Bridge, Bluemoose Books.

Innspurten: TIFF 4

Så var det over. 10 filmer rakk jeg å få med meg. Ikke siden før jeg fikk barn har jeg fått med meg så mye. Så nå sitter jeg her i sofaen og gumler nybakt brød og er meget fornøyd med helga, som i tillegg til filmer har bydd på latter og vin og kafe og gode venner og samtaler om alt fra stedsnavn til Marsboere. Akkurat slik en ekte filmfestival skal være. Min favorittfilm ble franske The Dandelions.


Lørdagens eneste film for meg var indiske Filmistaan. En alvorlig film med mye humor, med grensekonflikten mellom Pakistan og India som tema, akkompagnert av et skrått blikk mot Bollywood og filmens gleder. Hovedrolleinnhaveren blir ved en feiltakelse tatt som gissel og fraktet over grensa til Pakistan. Han blir holdt fanget i en liten landsby, der han, med god hjelp av sin filmentusiasme, gjør inntrykk på både voksne og barn og til og med en av fangevokterne. Dette var en strålende film, selv om jeg kunne ønsket meg en annen slutt. Og jeg gikk ut fra filmen, skremt over min egen uvitenhet når det gjelder dette grensområdet. @@@@@@

Siste dag bød på to gode filmopplevelser. Den første var 7 Boxes fra Paraguay. En sjarmerende action-film med mange forviklinger, til tider med absurde innslag, blant annet et partert lik. Fattigdom og desperasjon, men også vennskap og drømmer. På mange måter en noe uvanlig festivalfilm, ettersom den godt kan ses som ren underholdningsmoroactionfilm. Normalt ikke helt i min gate, men likevel en av mine favoritter. @@@@@@



Det ble den kanadiske dokumentarfilmen Stories We Tell som avsluttet årets festival for min del. Vi møter filmskaperen Sarah Polley som samler hele familien til samtaler om moren, som døde av kreft da hun var yngre. Det kommer blant annet fram at ham hun hele livet har kalt far, ikke er hennes biologiske far. Hennes virkelige far har visst om henne hele livet, men ikke "blandet seg inn" før Sara oppsøker ham som 18-åring. Her er i grunnen like mye drama som i en spillefilm. Blandingen av virkelige filmopptak og bruk av skuespillere er forøvrig et interessant aspekt ved dokumentarfilmer, ettersom det fører til en viss utvisking av skillet mellom fiksjon og virkelighet. Terningen lander et sted mellom 4 og 5. Berørte meg ikke nok til å få en ren femmer. @@@@@@

Blandadrops: TIFF 3

Innspurten er i gang. 5 filmer i løpet av helga gir passelig dose film og kafeliv. Fredagen viste seg å bli en middels filmopplevelse med to lange filmer og en litt trøtt meg. Kveldens vinner var timene på kafe med gode kolleger.

Først ut var japanske The Woodsman and the Rain. En koselig og munter film som var en smule for lang. En skogsarbeider som mer eller mindre ufrivillig ender opp i en zombie-filminnspilling er slett ikke noe dårlig utgangspunkt. Og jeg falt absolutt for sjarmen. Det urbane møter landsbygda og omvendt er jo et alment tema som treffer på tvers av kulturer og landegrenser. Jeg ble faktisk overrasket av hvor mye i filmen som like gjerne kunne foregått i Norge eller Europa generelt. Det eneste som skilte seg svært ut var måltidene! Anbefales! @@@@@@

Fredagens siste film var portugisisk og het Tabu. Sort-hvitt og sakte film, uten alt for mye dialog. Første del var etter min mening ikke så vellykket. Den foregår i nåtiden, og hadde litt for mange elementer som tilsynelatende hadde liten relevans for filmen som helhet. Og jeg må innrømme at jeg til tider hadde problemer med å holde meg våken. Andre del var bedre. Der fikk vi møte en av hovedpersonene og hennes liv i en av de portugisiske koloniene i Afrika. Portugals versjon av Den afrikanske farmen, i følge min venninne Mona. Det funka ikke helt for meg, til tross for vakre scener og en dramatisk, men ikke spesielt rørende, kjærlighetshistorie. @@@@@@

Books 2013: In the Family

The first book I finished this year was the crime novel In the Family by Christina James. Now, normally I don't read crime fiction. I simply don't like the suspense. And I certainly don't like reading about violence and horrible actions. But every now and then I give in to peer presssure. This time, the reason was simply that I've met the author. Which actually makes it much harder to write about. You can't praise it too much, as this might be seen as pure flattering. And you can't be too critical for fear of hurting their feelings. Fortunately, in this case, the latter wasn't a problem.

The novel starts a bit slow. It took some time before I got hooked on the story. Which is perhaps it's biggest weakness. Her editor could have done a better job here. But once the story finds it's form, it works very well. James writes in an almost cinematic way. I can clearly envisage the television series about DI Tim Yates. In this first novel about him, he digs into the secrets of a family, solving more than one murder on his way. What I like is the way James concentrated on painting portraits of her main characters, instead of focusing on the bloody horrors of crime. In other words, entertaining crime that doesn't give you nightmares.

James, Christina (2012): In the Family. Cromer: Salt Publishing.

Tyske dager: TIFF 2

Det er alltid et sjansespill å plukke filmer til TIFF-uka. Jeg prøver alltid å holde antallet nede, samt at jeg helst ikke vil bruke noe av arbeidsdagen til film. Dermed plukker jeg ut filmer, delvivs ut fra skumlesing av programmet, og delvis ut fra hva som passer inn med timeplanen min. Etter tre filmer var jeg svært fornøyd. Men fjerde film ut, den østerrikske Museum Hours, klaffet ikke helt. For det første savnet jeg teksting, også på de delene der skuespillerne snakket engelsk. Hadde problemer med å få med meg deler av dialogen, særlig den som foregikk på tysk-engelsk. For det andre ble dette for stillestående for meg. Kjedelig, for å si det rett ut. Dama som satt ved siden av meg sovna etter 10 minutter, og fikk seg en fin middagshvil. For meg var det ikke helt klart hva filmen ønsker å formidle. En ting er sikkert - du får ikke lyst til å legge ferien til Wien i alle fall. @@@@@@

Torsdagens film var den tyske Oh Boy. I korte trekk om en ung mann som sliter med å få tak i en anstendig kopp kaffe i Berlin. Eh ... eller ikke. Hovepersonen er en ung mann som rett og slett ikke er på topp i livet. Det meste er galt - ingen kjæreste, ingen jobb, droppa ut fra studiene, ikke på bølgelengde med far og tom bankkonto. Osv. Klipp håret og få deg en jobb, sier faren. Og det har han rett i. Men man kan ikke unngå å føle sympati med gutten likevel. Han tar egentlig de rette valgene. Og han kommer sikkert til å klare seg fint etter hvert. Håper jeg. Fin film. Svart-hvitt fungerer veldig bra i denne settingen. Enkelte humoristiske innslag, men på ingen måte en komedie. Anbefales! @@@@@@

Fransk åpning: TIFF 1

Kort rapport fra årets TIFF! Jeg tjuvstartet på torsdag med UiT-visninga av Camille Rewinds - en finurlig, fransk film som var en perfekt oppvarming til selve festivalen, ettersom jeg forlot Verdensteateret sulten på mer. I filmen møter vi en eldre dame som svimer av og våkner opp som 16-åring. Dvs. egentlig er vel dama på min alder, ettersom det var et svært gjenkjennelig 80-tall hun våknet opp i. En film å bli glad av. @@@@@@

På åpningsdagen, mandag, valgte jeg meg ut In the house, en annen fransk film. Salen var langt fra fullsatt, så det kan virke som om folk ikke har kommet helt i festivalmodus ennå. Jeg tiltrekkes mot koselig filmer med happy ending, men denne hadde en undertone av noe mørkt man bare kunne ane lurte i kulissene. Handlingen dreier seg om en lærer og en elev som bindes sammen av tekster, skrevet av eleven. Skal ikke avsløre om det mørke fikk slippe til eller ikke. Anbefaler i stedet at du går og ser den selv. Jeg likte den godt:) @@@@@@

Tirsdagens film var også fransk. Nesten flaut for en hardbarka anglofil som meg, men slik blir det når tilfeldighetene får råde. The Dandelions var tittelen, og den er en rørende og sjarmerende fortelling, med fokus på en 8-årig jente og hennes familie. Utrolig godt spilt av jenta - og jeg er ikke av typen som lar meg sjarmere av hva som helst! Festivalens første tårer ble forøvrig felt, så her er ikke bare hygge og kos. Min favoritt så langt!  @@@@@@

Leseopplevelser

Jeg tenkte å skrive to ord om alle bøkene jeg leser i år. Det tenkte jeg egentlig i fjor også, men ingenting ble skrevet. Så defor lager jeg nå et helt blogginnlegg om min intensjon. Dermed blir det litt verre å snike seg unna!

De siste årene har leseavhengigheten steget betraktelig. Nesten utenkelig å legge seg uten å lese litt først. Da ungene var mindre gikk det litt tregere, og en roman kunne vare i både måneder og år (!). Nå sluker jeg bøker med liv og lyst og ofrer dessverre altfor mye av nattesøvnen fordi jeg heller vil ligge og lese. Fordi jeg leser det meste på min allerkjæreste Kindle går det mest i engelskspråkelig litteratur. Men av og til skeier jeg ut med en bok på norsk. Knausgård, for eksempel. Jeg skal straks ta fatt på Min kamp 5. Mer om det senere. Den første boka jeg gjorde ferdig i år var en kriminalroman. Den skal jeg skrive om neste gang jeg har noen minutter ledig:)

My favourite music in 2012

The time has come to look back at all the great music I listened to in 2012. As usual I have a feeling that I've missed out on a lot of wonderful songs, but here are the songs and albums that have given me most joy the last year:

Top 5 albums:

1. Rachel Zeffira: The Deserters (CAN)
This is probably not fair to the other artists, but in the middle of Christmas preparations (and in the Christmas spirit) I discovered this album. In other words, it is my most recent favourite. That I fell for it straight away isn't that strange really, considering that Cat's Eyes (of which Zeffira is one half) topped my album lit of 2011. I've now come to the conclusion that there should be more oboe in pop music! The title track makes me all soft and happy! Dreamy and magical.
Best songs:
The Deserters
Here on in
Break the spell

2. Richard Hawley: Standing at the Sky's Edge (UK)
Sometimes I'm a bit slow. People have been praising Hawley for years, but I didn't understand why until I heard "Down in the woods". Love his baritone voice and the bluesy darkness in his songs.
Best songs:
Down in the woods
Seek it
Leave your body behind you

3. Eugene McGuinness: The Invitation to the Voyage
With his third album, this young Brit managed to attract my attention thanks to extensive radio play on 6Music. He is a completely new name to me, but his simple, but charming pop is so easy to like, I'm quite surprised he's not on the bestseller lists. Distinctive sound with a hint of 50's pop.
Best songs:
Sugarplum
Harlequinade
Shotgun (Yes, the opening is very "Peter Gunn"!)

4. Tennis: Young and old
The sweetest pop music you can imagine, but still original and never boring. Also a completely new name to me. This is their second album, and is produced by the drummer from Black Keys. The band is from Denver  and consists of husband and wife laina Moore and Patrick Riley. "Origins" is a true pop pearl.

Best songs:
Origins
My better self
Take me to heaven

5. Crystal Castles: (III) 
There is something about this Canadian duo that I can't quite put my finger on. It's electronica, a mix of pop and noise and a feeling of desperation that is strangely appealing. Their previous album also got a place on my top 5. Music for dark dancefloors.
Best songs:
Plague
Mercenary
Wrath of God


And 5 more good ones in no particular order:

Django Django: Django Django (UK)
The 2 Bears: Be strong (UK)
Hot Chip: In our heads (UK)
Bat for lashes: The Haunted Man (UK)
Grimes: Visions (CAN)

Listen on Spotify or Wimp.

My top 20 favourite songs:

Rufus Wainwright: Out of the game (USA)
Tennis: Origins  (CAN)
The Invisible: Wings (UK)
Paul Weller: Dragonfly (UK)
Cat power: Cherokee (USA)
The Shins: Rifles' spiral (USA)
Iamamiwhoami: Goods (S)
Dark Horses: Radio (UK/S)
Daughter: Home (UK)
Kathleen Edwards: Change the sheets (CAN)
Polica: Dark Star (USA)
Grimes: Genesis (CAN)
Toy: Motoring (UK)
Tindersticks:  This fire of autumn (UK)
Two Door Cinema Club: Sun (IRL)
Hot Chip: Night and day (UK)
Eugene McGuinness: Harlequinade (UK)
White Rabbits: Temporary(USA)
Bat for Lashes: Laura (UK)
Susanne Sundfør: The silicon veil (N)

Listen to all these wonderful songs on Spotify or Wimp.