Hva trenger man egentlig av ting rundt seg for å leve et godt liv? Mer enn jeg trodde! Når man flytter inn i et umøblert hus i et annet land for kun ett år prøver man gjerne å begrense seg litt. Særlig når husholdningens inntekter er drastisk redusert. Jeg vet vi har omtrent alt vi trenger hjemme i Tromsø, så alt vi kjøper her i York blir sannsynligvis gitt bort. (For mye arbeid å skulle prøve å selge ting, tror jeg.) Kun noen få ting blir tatt med på flyttelasset hjemover. (Ismaskinen har definitivt gjort seg selv uunnværlig!)
Et basisutvalg av møbler er selvsagt helt nødvendig.Senger, sofa, bord, kommoder. Men hvor mange sett med sengetøy er nødvendig? Vi tenkte to sett til hver måtte holde. Men tviler fortsatt. Sannsynligvis må vi kjøpe oss noen ekstra. Særlig med tanke på besøk fra slekt og venner. Det som er litt mer interssant er: Hvor mange duker til kjøkkenbordet trenger man egentlig? To er definitivt for lite. Og nå viser det seg at tre heller ikke er nok. Who knew? (Tror familiens finmotorikk ikke er spesielt god, ettersom det til enhver tid er flekker av tomatsaus eller syltetøy på duken.) Jeg går altså rundt fra tid til annen og tenker på duker. Sånn kan det gå når kvinner ikke er i samfunnsnyttig arbeid!
Det nærmer seg jul og jeg merker tingbehovet øker. Kan man for eksempel klare seg et helt år uten deigsprøyte? Nope! Jeg må jo lage min bestemors gode stripekjeks. Og til det trenger man en eller annen dings. Har vridd hodet i alle retninger for å tenke ut en måte å lage disse småkakene uten dings, men ga opp. Deigsprøyte er nå innkjøpt.
Neste utfordring: Kan man klare seg et helt år uten kaketrinse? Svar: Ja! Men - sirupsnippene blir ikke helt de samme med rette kanter. Ergo: kaketrinse innkjøpt!
Kjøkkenmaskiner: Jeg har levd størsteparten av livet mitt uten en kjøkkenmaskin, og fått all hjelp jeg trenger fra en alminnelig håndmikser. Da burde jeg jo klare meg uten, dette lille året i utlendighet. Ikke sant? Nope! Kjøkkenmaskin innkjøpt. (Til tross for at vi hadde en håndmikser med oss.) Og så den allerede nevnte ismaskinen: Den ble ansett som aldeles nødvendig for å kunne nyttiggjøre seg mest mulig av markens grøde, altså for å lage pære- og eplesorbet. Den ble kjapt integrert i famlien.
Og det dukker stadig opp nye ting jeg trenger. Kan man klare seg et helt år uten morter? Her strides de lærde og jeg er ikke helt enig med meg selv. Skal, skal ikke? Jeg stålsetter meg og tenker på at pengene heller kan brukes på kafe.
Men jeg er altså mildt sagt overrasket over min avhengighet av dingser. Hva har skjedd? Og hvorfor? Det jeg kanskje merker mest - på en positiv måte - er fraværet av det enorme
fjellet av leker som ungene omgir seg med hjemme i Tromsø. Det hoper seg sakte, men
sikkert opp på denne fronten også, men helt klart overkommelig. Jeg skammer meg litt over å være så tingete. Og jeg synes det er fryktelig at ungene har flere leker hjemme enn vi egentlig har plass til. Og ikke minst: De har flere leker enn de noensinne vil trenge. Ikke se det ut til at de savner dem heller.
Heretter skal jeg bare kjøpe inn ting som kan spises!
Trur eg.
Og så var det denne morteren da. Muligens.
No comments:
Post a Comment