Buktafestivalen 2025

Verdens vakreste Buktafestival!

Joda, man henger med fortsatt. Men merker godt at kroppen synes det kan bli litt vel mye med hele 2 dager med festivaleri! Ikke at det er av betydning, altså. Bukta må man få med seg. Men det er ikke spesielt lurt å komme hjem fra ferie samme dag som festivalen begynner! Den tabben har jeg gjort før, så skjønner ikke helt hvordan jeg klarte å planlegge såpass dårlig i år også! Men jeg hoppet over vorspiel-invitasjonen og rakk nesten fram i tide til første tone fra Jørn Hoel.

Av en eller annen mystisk og mirakuløs årsak fikk vi nok en gang oppleve Bukta i strålende solskinn og behagelige varmegrader! Såpass varmt var det at jeg dristet meg til å gå i kjole på dag 2 - og selv om det ble kjølig ut på kvelden, ble ullundertøyet liggende i veska! Jeg deler herved ut terningkast 5 til været! 

Men så til musikken. Programmet i år var uvanlig poporientert - midt i blinken for en middelaldrende post-punk-pop- og elektronika-dame som meg. Hvilken sjanger Jørn Hoel befinner seg i er uklart, men han fikk i alle fall den tvilsomme æren av å åpne fredagsprogrammet. Jeg hadde faktisk trodd at han kanskje ikke kom til å trekke de helt store massene, men tok selvsagt feil. Stor stemning og mye liv i Paradisbukta! På grunn av tidligere nevnt stress, og laaaange køer ved inngangen fikk jeg bare med meg rundt halvparten, men absolutt ståkarakter. 

Neste band ut var Moillrock, som har tatt Bukta (og flere deler av landet) med storm med sin noe naivistiske hverdagsrock 'n' roll! (Og det sier jeg med positivt fortegn!) De synger godt, har mye humør og er svært populære blant publikum. Jeg skal ikke mene så mye om musikken, ettersom jeg befant meg langt bak, men alle var enige om at det var en fin tur!

Bandet No 4 skulle egentlig spilt i fjor, men kom seg ikke nordover pga flykrøll eller noe sånt. De spiller slentrepop med jazzete innslag, og har gitt ut et knippe finfine radiolåter. Jeg var spent på om de ville funke i Paradisbukta, men det tok ikke lang tid før jeg var overbevist om at dette var en helt riktig booking på en fredag som denne. Solskinnspop av beste slag og en av de 3 beste konsertene på hele festivalen. (Beklager til Aromatic Ooze, som ble nedprioritert. Tror de også gjorde en bra konsert!)

No 4

 

Ella Marie har mange jern i ilden, og har operert som både musiker, aktivist og skuespiller siden jeg så henne med bandet Isak på Rakettnatt for en del år siden. Isak var glitrende bra, Ella Marie som soloartist mangler nok en del på låtskrivinga. Men hun er en god artist, som jeg helt klart vil høre på. Beklageligvis befant jeg meg langt bak på denne konserten også, så lyden var ikke spesielt bra. Men det var min egen feil, altså. Jeg prioriterte nemlig sosialisering foran Ella Marie, og det skal man alltid gjøre langt bak slik at man ikke forstyrrer de andre i publikum! IKKE SANT??? (Hører dere det, dere skravlebøtter som irriterer vettet av oss andre ved å bable så mye og høyt at man omtrent ikke hører musikken!)

Så var det duket for Erlend Ropstad, som jeg faktisk ikke har sett live før. Er ikke kjempefan, men har blitt fortalt at han er bra. Men før det måtte jeg ha litt mat. Matkøa var laaaang. Og akkurat i det jeg kommer fram og skal bestille stenger de fordi de er tom for mat. Så da måtte jeg stille meg i ny kø et annet sted. Og den køa var også laaaang! Sånn går no dagan, og ingen Erlend Ropstad fikk jeg sett! (Nok en gang - min feil!)

Hadde jeg hatt litt vett i panna, skulle jeg selvsagt ventet med matkjøpet til Hellacopters kom på scenen, for de forstår jeg ingenting av. Dette er så streit hardrock at hele settet hørtes ut som en eneste lang låt. (Beklager, jeg er urettferdig og har ikke brukt nok tid på å bli kjent med musikken.) Det hørtes i alle fall ut som de spilte bra og hadde ufattelig bra 'trøkk'!

Så til kveldens andre høyepunkt, britiske Snayx. Bare det at de er britisk er jo god nok grunn til å glede seg, og det jeg hadde hørt fra før av virket lovende. Og det viste seg å være en god antakelse. Utrolig bra driv, og akkurat passe blanding av punk, hip hop og rock til at jeg blir interessert. Skjønner fortsatt ikke hvorfor Bukta ikke booker flere britiske band! Det blir nesten alltid knakende bra!

Snayx

 

Headliner på fredagen var amerikanske Band of Horses. De spiller snill og melodiøs amerikanapoprock, og har flere slagere på samvittigheten. Ettersom de har spilt i Tromsø før, har jeg antakelig også sett dem før, uten at det satte varige spor. Og det er nok litt at problemet med slike band. De er gode, men kan også bli litt kjedelige. På dette tidspunktet innså jeg at jeg hadde for lite klær på meg, og at ryggen min er blitt enda et år eldre siden sist. Jeg tok meg i å følge med på nedtellingsklokka som sto på siden av scenen og tenke 'Yay, bare 35 minutter igjen til jeg kan gå hjem!'

Lørdagen ble åpnet av bandet jeg så mest fram til å høre, nemlig Seigmen. Jeg har aldri vært blodfan, og foruten om klassikerne 'Metropolis', 'Döderlein' og selvsagt De Lillos-coveren 'Hjernen er alene', har jeg ikke noe nært og inderlig forhold til den tidlige musikken deres. Men plata som kom i fjor, Resonans, traff mitt smågotiske 80-tallshjerte, og havnet på min topp 10 over 2024s plateutgivelser! Konserten ble en innertier på både musikk og framføring. Jeg digger posørfaktene til vokalist Alex. Jeg digger at de er überkule middelaldrende menn i 50-årene og at de fortsatt (tilsynelatene) trives i lag på scenen og i studio. I motsetning til Band of Horses-konserten, håpet jeg denne ikke skulle slutte. Savnet flere av låtene fra Resonans, men skjønner jo at man ikke kan få med alt på en times tid. Heldigvis fikk vi de kjente hitene, og ikke minst, den storslåtte og sakrale 'Angus Dei'. Kort sagt, den beste konserten jeg har sett på år og dag!

Ingenting på resten av festivalen toppet Seigmen, men man er jo på festival for å høre mye musikk, så med energien fra denne konserten fortsatt vibrerende i ryggmargen, ble overgangen stor til Tromsøs egen Vilde Bye. Var på forhånd litt usikker på om hun ville klare å fenge Bukta-publikummet, men det klarte hun med glans. Mye mer driv enn forventet og alt i alt en trivelig konsert, selv om jeg ikke er en typisk fan av country-americana-sang. Paradisbukta i sol og varme er en genial arena for god musikk! (Såpass varmt var det at jeg måtte stikke av for å lete etter vann for å unngå en lettere besvimelse! Det har ikke skjedd på Bukta før!)

Fay Wildehagen har jeg av en eller annen grunn hørt lite på. Også hun viste seg å være mye mer rocka enn jeg trodde og så genuint ut til å trives der hun sto på scenen med bandet sitt. Vanskelig å få helt fot når man ikke kjenner musikken, så til neste gang lover jeg å forberede meg bedre! Men jeg likte i alle fall det jeg hørte.

Festivallivet tar som sagt på for en gammel kropp, så neste konsert satt jeg på en stein i fjæra og hørte på. Amerikanske The Last Internationale på plate har innslag av indierock og ikke bare hardrock, så jeg hadde nok forventet litt mer alternative toner enn det jeg hørte fra steinen min. Litt for hard og streit jenterock for min smak. Men det ville definitivt vært helt annerledes om jeg hadde befunnet meg midt foran scenen! 

Eagles of Death Metal var kanskje en enda rarere booking enn pop-artistene No 4, Ella Marie og Gabrielle. Musikken var døll, frontfiguren gjentok seg selv flere ganger i bablinga si mellom låtene, og når de i tillegg er trumpister var det ingen spesiell grunn til å høre på. da står man heller i vaffel-kø!

Pil og Bue hadde kanskje kveldens beste sangstemme. Virkelig imponerende! På plate høres de litt seig og 70-tall ut (på en god måte!), men live ble det litt for høyt og hardt for meg. Men jeg forstår hvorfor de har en lojal fanskare - og det er velfortjent!

Siste artist ut var Gabrielle! Hun leverte et utrolig visuelt og gjennomkoreografert scenceshow og viste seg å være en utmerket avslutning. (Selv om jeg heller skulle sett Seigmen på dette tidspunktet!) Gabrielle har noe 'Anne fra Bjørkely' over seg. Hun leker seg gjennom 75 minutter med en energi man bare kan bøye seg i støvet for. Selv er jeg en gammel dame på 87 år som ikke kjenner sangene hennes i det hele tatt - med unntak av '5 fine frøkner". Men det gikk helt fint å være publikum likevel!

Gabrielle

 

Dermed var det over og ut. Som vanlig hadde jeg ikke ork til å være med på Bukta nach (og skal man tro det som var sagt av festivalledelsen, var Bukta nach bare for single, så det var sikkert like greit at jeg dro hjem!) Men skulle altså gjerne fått med meg Unge Funksjonell på fredag og Ora the Molecule på lørdag. Men det får bli en annen gang!

Kjapt oppsummert: Været betyr mye og musikken enda mer! No 4, Snayx og Seigmen var best! Maten var dyr og porsjonene var små. Køene var laaaange. Men steminga var på topp! Og selv om jeg gikk glipp av noe musikk, var det kun for å prate med gode festivalvenner. Og det er jo også lov! Var det for mye popmusikk? På ingen måte! Og det er jo litt forfriskende å se at også den yngre garde kjenner sin besøkelsestid, slik at festivalen ikke dør ut med oss fossiler. Jeg gleder meg til neste år! 

Og tusen takk til Kai som var sjåfør begge dagene!

Hver gang vi synges: Special edition

Disclaimer: Dette er kanskje ikke engang marginalt interessant om du ikke liker sånn noenlunde samme musikk som meg! :) 

Velkommen til Hver gang vi synges, som i kveld er garantert fri for snørr og tårer og vanskelige barndommer. Vi prøver oss på en helt ny vri der gamle og nye stjerner samles for å framføre sanger fra 2024 de selv kunne kunne laget eller vært inspirasjonskilde til.

Først ut er sjølvaste heidersmannen, Stein Torleif Bjella. Han skal framføre "Baron's Claw" av The Libertines. Et naturlig valg, for om man hører på låten med bare ett øre, hører man tydelig at den egentlig synges på Bjellask. Bjella har sjølvsagt omset songen til nynorsk og dei andre gjestane er ikkje i tvil om at songen kler Bjella like godt som eit trekkspel! Bjella fortel til journalisten frå Mariann sin blogg at det var ein lettelse å sette musikken i fokus og sleppe å fortelle om den gongen han blei for sein til bussen og måtte gå heile veien heim, og ser ikkje bort frå meir samarbeid med sin sjelefrende og nye ven, Pete Doherty,

Bjella har celebert selskap rundt bordet. Ved siden av ham sitter et lite boyband fra Dublin, som har inspirert verden i 4 tiår. De kaller seg U2, og skal i kveld ta for seg "Worth the wait", en en av sangene fra tromsøvennene High Vis sin plate fra i fjor. "Even better than the real thing", hvisker Bono til Bjella etter framføringa, mens han innerst inne ønsker at han fortsatt klarte å lage slik befriende musikk. Edge er innerst inne helt enig!

Mens vi er inne på boyband fra den gang da. Robert Smith har akkurat ankommet rommet, etter å ha blitt litt forsinka hos frisøren. Men nå er både hår og sminke perfekt kaotisk, og han er klar til å ta fatt på en sang av selveste Shout out louds sammen med resten av The Cure. Bono ønsker å protestere på låtvalget, "100 ˚" som egentlig kom ut i 2003. Jeg trodde vi skulle framføre ny musikk, ikke nostalgere, prøver han seg, men Robert gidder ikke høre på det øret. Dessuten ble sangen gitt ut i ny versjon i fjor, så da så. The Cure gjør låten til sin egen, og tilfører den dype desperasjonen bare Robert Smith kan tilføre en hyggelig popmelodi. Bjella og Bono er imidlertid mer opptatt av om det er snakk om Fahrenheit eller Celsius i tittelen.

Men nå er det Erlend Ropstads tur til å blinke lurt til de andre, for inn på scenen kommer sjølvaste Kringkastingsorkesteret. Ropstad venter til de første tonene strømmer ut i rommet, før han rusler opp på scencen for å hylle en av sine store helter, Thåstrøm. Ropstad har oversatt Mathilde til sin egen dialekt, men resten av gjengen rundt bordet hører selvsagt ikke forskjell på svensk og norsk. Bortsett fra Bjella da, som nikker anerkjennende.

Før neste gjest entrer scenen bryter det ut en aldri så liten diskusjon etter at Bono utbasunerer at makan til gubbete forsamling har han ikke befunnet seg i siden innspillinga av "Do they know it's Christmas". Hvor er alle damene, lissom? Han sier det selvsagt med et glimt i øyet, men både Robert og Ropstad synes det var en skikkelig teit uttalelse. Erlend Ropstad er bare såvidt 50 og vil ha seg frabedt gubbestempelet. Tom Waits, som eldstemann i forsamlinga, klarer imidlertid å roe ned flokken ved å ta over mikrofonen og synge en hyllest til Beth Gibbons, som faktisk er en dame! Med tung og seig rytmeseksjon framfører han hennes "Reaching out" på en måte som bare han klarer. Og alle skjønner at sangen er perfekt for ham, selv om den er laget av en kvinne. 

Mannen som sitter rett overfor Bjella har nesten ikke sagt et eneste ord så langt. Han er like kul som et Cillian Murphy-meme og nikker bare anerkjennende iblant. Men nå skal han ta plass på scencen, og da er han uten tvil kongen av denne planeten med sin magiske og forførende stemme. Han fremfører australske Grace Cummings "Common man", og sangen passer perfekt til både stemmen og stilen til herr Isaak. Bjella feller nesten en tåre, og selv unge Ropstad er blank på øynene.

Etter at applausen har lagt seg rusler de 6 herrene inn på nabopuben og fortsetter samtalen i stadig mer gemyttlig humør. Joda, kvinner lager også god musikk, blir de enige om, og Bono er veldig fornøyd med status som rock 'n' rollens kvinneforkjemper! Skål!

Vi har dessverre ikke rettighetene til framføringa av disse coverlåtene, så vi kan bare be om at du lytter til låtene med disse gjestene i bakhodet. Så skjønner du kanskje hvorfor de valgte akkurat disse sangene! :)

 Liker du ikke Spotify, finnes alle sangene på You Tube: (Men da får du ta ansvar for å overleve de teite reklamene!)

The Libertines: "Baron's claw"

High Vis: "Worth the wait"

Shout out louds: "100 degrees - Revisited" 

Thåstrøm: "Mathilde"

Beth Gibbons: "Reaching out"

Grace Cummings: "Common man"

 

TIFF 2025

Tromsø internasjonale filmfestival er over for i år, og alle var enige om at det var en fin tur. Mye folk i kinosalene (stort sett) og genrelt god steming all over. Årets fangst ble på 7 filmer, inkludert visninga for UiT-ansatte. Med meget hektiske dager på jobb, føltes det som litt i overkant slitsomt å komme seg på film hver dag, men om det skyldes alder eller arbeid, er ikke godt å si. Høydepunktet var uansett hyggelige timer på byens utesteder sammen med gode venner!

For at jeg skal huske hva jeg så denne gangen, kommer her en kjapp liste:

1. Hard Truths: En Mike Leigh film i sjangeren drama, der vi følger en kvinne med tydelige tegn på depresjon og antakelig flere diagnoser. Fin film, om ikke akkurat feelgood!

2. Holy Electricity: Georgisk film uten begynnelse, midte eller slutt! Med andre ord en typisk TIFF-film uten handling!

3. Holy Cow: Fin film fra den franske landsbygda, om menneskeskjebner som ikke akkurat har trukket vinnerloddet!

4. Kneecap: Irsk og strålende. En av mine to favoritter! Belfast, musikk, språkpolitikk, politivold, humor! What's not to like!

5. Little Girl Blue: Fransk dokumentaraktig film om fotografen og forfatteren Carole Achach. Litt tungfordøyelig og veldig verbal film med lite handling. Hadde kanskje funket bedre om jeg hadde kunne fransk.

6. All We Imagine as Light: Indisk film der absolutt ingenting skjedde før de siste 15-20 minuttene. Litt for stillestående.

7. Touch: Super, islandsk film med en utrolig god historie. Litt trist undertone, men likevel happy-ish ending. Fin veksling mellom fortid og nåtid og båret av gode skuespillerprestasjoner.

Musikkåret 2024

Først måtte man komme seg etter juleferiens marsipan- og pinnekjøtt-bonanza. Så kom det idiotisk store mengder med verdens dårligste oppfinnelse  - snø! Og den måtte selvsagt fjernes, før regnet gjorde den uhåndterlig. (Beklager til isbjørn, pingviner og slikt, men jeg tar regn any day over snø!) Så kom TIFF - Tromsø internasjonale filmfestival, og da må man på kino i stedet for å oppsummere fortida! Over to uker forsinket altså, men her kommer mitt tilbakeblikk på musikkåret 2024, i følge mine ører.

Heller ikke i år har jeg møtt plata som får alle andre til å blekne. Men mye trivelig musikk har det vært. Jeg jobber fortsatt hardt med å ikke falle for fristelsen det er å bare høre på tidligere klassikere, så gir derfor ny musikk ekstra mye oppmerksomhet. I følge Spotify brukte jeg over 400 timer i fjor på å lytte til musikk, det meste fra 2024. I tillegg kommer radiolytting, CD-spilling i bilen og en og annen vinylavspilling. (Sistnevnte dreier seg bare om gamle klassikere!)

Her er 10 albumene som falt mest i smak i fjor, i tilfeldig rekkefølge:

• GIFT: Illuminator (Amerikansk showgaze-pop!)
  
• Beth Gibbons: Lives outgrown (Ex. Portishead lager stemningsfull folk-pop)
  
• The Libertines: All quiet on the eastern esplanade (Barat/Doherty skaper glitrende poprock igjen!)
  
• Still Corners: Dream talk (Dream pop!)
  
• Chelsea Wolfe: She reaches out to she reaches out to she (Singer-songwriter med hint av goth!)
  
• Future Utopia: Django's high (Elektronika til å bli i godt humør av!)
  
• Liela Moss: Transparent eyeball (Toppet lista mi i 2023, og slår sannelig til med et minst like bra album i 2024!)
  
• The Cure: Songs of a lost world (Vi. Liker. The Cure!)
  
• Seigmenn: Resonans (Årets norsk på norsk! Like svulstig som alltid, men jeg liker det!)
  
• London Grammar: The greatest love (Ikke fullt på høyde med California Soil fra 2021, men fullt hørbar!)
  

Like under finner vi en hel rekke trivelige utvivelser. For eksempel finfin musikk fra gamle helter som The The, Thåström og Moby, I kategorien "Fordi Buktafestivalen" finner vi det britiske bandet High Vis, som befinner seg i skjæringspunktet mellom U2-gitarer, Killing Joke-melankoli og streit, britisk arbeiderklasse punkrock. (Live var de definitivt i sistnevnte sjanger!) Så har vi kategorien "En dag i pysjamas" - musikk som gjør godt for sjela med sin balsamstemning. Her finner vi for eksempel Sivert Høyem, Richard Hawley, Michael Kiwanuka, Cassandra Jenkins og Cigarettes After Sex. Hva mer? New Marshall Plan (tenk 80-tall, tenk The Cars), Elbow, Nadine Shah, The Smile, Tom The Lion, Trentemøller, Darksoft (mer Slowdive enn Slowdive selv), Fabienne Debarre, Kacey Musgraves, Kim Deal og Ugress. Og så må jeg ikke glemme James Blake som leverte den aller beste sangen i fjor: "Thrown away"! Men den befinner seg ikke på noe album, så vidt jeg vet. Så dermed må den nøye seg med 'special mention' her og nå!

Spilleliste på Spotify

Kunne man bare ordnet det sånn at døgnet fikk flere timer. (Og at man sluttet å kaste bort tiden med å spille Backgammon på telefonen, eller bla seg gjennom endeløse og tåredryppende søte kattevideoer ...) I 2025 skal jeg sette av mer tid til musikk! (Haha - ler min indre realist!) Jeg skal i alle fall ta tilbake min gamle vane med å lytte til BBC 6 Music på jobb. (Når jeg ikke må tenke for mye!) Så vil jeg takke NRK for at de opprettholder P13 og Transmission for oss middelaldrenede musikkinteresserte. Om jeg noengang skulle slutte å være royalist stemmer jeg på Espen Omdahl som president!

Til slutt en kjapp oppramsing av de mange platene som fikk terningkast 3 eller lavere, eventuelt ikke har gitt ut album i 2024, eller som jeg ikke har rukket å høre på: (I alfabetisk rekkefølge)

Aleksander Kostopoulos, Angus & Julia Stone, April Snow, Archive, Ary, Astrid Sonne, Balu Brigada, Bat for lashes, Bel Canto, Bella Jeanne, Benefits, Big Scary, Billie Eilish, Blue goose, Boeckner, Bren Berry, Bridget Kearney, Brittany Howard, The Chameleons, Christy Moore, Doves, Ea Othilde, Ellie Goulding, Emilia Torrini, Emmon, English teacher, Fabiano Palladino, Fat dog, Future Islands, Gardens, Gia Ford, Gloom Girl MFG, Grace Cummings, Hana Vu, The Helio Sequence, Highasakite, The Horrors, Ideofon, Ivy Falls, James Blake, Jess Cornelius, The Jesus and Mary  Chain, Joan as Policewoman, Kate Owen, Klangphonics, Lacey Brown, Ladytron, The Last Dinnner party, The Lemon Twigs, Liam Gallagher & John Squire, Liz Lawrence, Lyr, Maverick Sabre, MGMT, Nia Archives, Nick Cave & The Bad Seeds, Open Spaces, Orlando Weeks, Rachel Chinouriri, Radio Free Alice, Raleigh Ritchie, Resa Saffa Park, Rex Orange County, Romy, Rosalie James, Rufus T. Firefly, Saint Etienne, Saint Sappho, Shirley Hurt, Shout Out Louds, Skaar, The Slow Country, Solis, Storefront Church, Sylvie Kreusch, Telehorn, Tempesst , Tenfalk, Tess Parks, Vampire Weekend, Washed Out, Wildes, Yannis & the Yaw, Zoe Jennings.

 

Et lite knippe av disse på Spotify!

Buktafestivalen 2024: Praksisdel

Årets Buktafestival er over og alle er enige om at det var en fin tur! Bukta viste seg fra sin fineste side med solskinn og plussgrader begge dager. Ullongsen var med i veska, og kom på i løpet av fredagskvelden, men værmessig var det, alt i alt, en strålende suksess. (Kan forøvrig nevne at å kle på seg longs inne på de små festivaldoene er litt av en øvelse, særlig når man må unngå å trå på gulvet uten sko!)

Som vanlig er Buktapublikummet særdeles hyggelige folk, særlig de man kjenner, men også resten! (Unntatt de som danser sving til War on Drugs og Cardigans innafor 16.meteren! De burde bortvises fra byen for alltid!)

De beste musikalske festivalopplevelsene har en tendens til å være de der man står forholdsvis nært scenen. Det orker ikke en middelaldrende dame som meg to hele kvelder på rad, så noen ganger nøyde jeg meg med å stå/sitte i ytterkantene. Da får man nødvendigvis ikke med seg den hele og fulle opplevelsen. Men sånn må det jo være! Derfor er det ikke alle konsertene jeg kan rapportere like godt fra.

Bel Canto var først ut. Alltid en vanskelig oppgave, ettersom mange ennå ikke er kommet seg på plass på festivalområdet. Bel Canto brukte imidlertid veldig kort tid på å samle publikum foran scenen og leverte en herlig blanding av nye og gamle låter. Har nok fortsatt en forkjærlighet for låtene fra de tre første platene, men har sansen for noe av det nye også. Strålende gjennomført.

Sarah Klang i Paradisbukta ble ikke den katastrofen jeg hadde frykta, og publikum oppførte seg veldig bra (i motsetning til under Rakettnatt for noen år siden.) Men jeg synes fortsatt ikke hun passer helt inn i Bukta-formatet. Det blir kanskje litt for pent? Ikke interessant nok? 

Heave Blood & Die fikk endelig ta steget opp på hovedscenen. Her befant jeg meg på en av benkene lengst bak, så fulgte ikke så godt med! Det er jo ikke helt min sjanger! :)

Så gikk turen til Little Henrik og tromsøbandet Pulgasari. Hadde ikke hørt om dem før, men absolutt en sjarmerende gjeng. Med Anneli Drecker på kubjelle! Ser gjerne at de tar steget lenger mot indie enn hardrock, om jeg skulle vært band-diktator. Men det er jeg jo ikke!

På hovedscenen var The Soundtrack of Our Lives neste band ut. Har jo fått med meg noen av slagerne (Instant repeater og Sister surround, for eksempel), men har ellers ikke fulgt så nøye med. Det gjorde jeg heller ikke i kveld, men har ingenting å utsette på det jeg fikk med meg.

Span er heller ikke et band jeg har hørt på tidligere. De leverete en helstøpt konsert i Paradisbukta. Tror jeg. På denne konserten befant jeg med på HC-rampen. Det er bra at den finnes, men plasseringa gjør at både lyd og 'bilde' er under par. Man ser knapt hva som befinner seg på scencen og lyden er ikke god nok. Det så i alle fall ut til at bandet hadde det gøy på scenen, og at Bernhoft har studert Jim Morrison-moves!

Cardigan avsluttet den etterhvert noe kjølige kvelden med en skikkelig slagerparade. Eier ingen av platene deres, men det at jeg gjenkjente sang etter sang sier litt om deres evne til å snekre gode poplåter. Hadde helt glemt "Hanging around", som jeg plutselig husket at jeg likte. En gang i tida. Nina Persson var en smule hes i kveld, men det gjorde ingenting for framførelsen.

Lørdagen serverte strålende solskinn og enda flere plussgrader, så denne kvelden ble faktisk longsen liggende i veska! Motorpsycho som første band ut måtte tåle at en god del av publikum fortsatt satt hjemme på verandaen i sola! Vi som var til stede fikk med oss en trivelig konsertstart med sanger fra stort sett hele karrieren. 

Rap/hip hop er ikke hverdagskost på Bukta, så tromsøartisen Unge Funksjonell var et must å få med seg. Han hadde likegodt med seg faren sin på åpningslåten, og det var en god start. (Far er selvsagt legendariske Bror Olsen fra Vinterhagen. PS. Ønsker meg Vinterhagen-reunion på Bukta neste år!) Dessverre ble også denne konserten 'ødelagt' av plasseringen av HC-rampen. Dårlig lyd fra scencen ble i tillegg overdøvd av publikum som skravlet høylytt. (Men i dette tilfellet skylder jeg ikke på publikum, ettersom vi nå befinner oss helt i bakre del av området!)

Dessverre ble neste band ut avlyst pga av kansellert SAS-fly, så vi måtte klare oss uten No 4. I stedet ble 
engelske High Vis flyttet til hovedscencen. Det var slett ikke dumt, for dermed fikk alle som ønsket det med seg dette bandet. De ga en forykende konsert, som ble et av festivalens høydepunkter. Vokalisten så ut til å ha fått en overdose energidrikk, og det så ut som han genuint trivdes der han var. Han kom også med en rekke lovord til både byen og festivalen. Og sånt liker jo publikum. (Selv om det ikke alltid var lett å få med seg akkurat hva han sa. Selv jeg hadde problemer med blandingen av Liverpool-dialoekt og litt grumsete lyd!) 

Night Beats fylte Paradisbukta med funkrock, og både musikk og stil var straight outta 70-tallet! Liker psykedelikarock, så dette var finfint. Men litt kjedelig i lengden.

I det Kvelertak gikk på scenen var det klart for en ny tilbaketrekking og også her fulgte jeg lite med. I stedet hadde vi en trivelig sammenkomst på et av de bakre bordene. Bare synd at pratingen vår ble overdøvet av alt bråket på scenen! (Altså - for ordens skyld: det siste der var en spøk!)

Som erstatning for avlyste No 4 fikk vi Diskopunk fra Sverige. De tok samme rolle som hammerfestingene i Moillrock i fjor: kveldens jøglere og humørspredere. Og sjangeren disko + punk funka som bare det. De skapte i alle fall godt humør i hele Paradisbukta.

Amerikanerne i War on Drugs avslutta festivalen med en helstøpt konsert. Har ikke hørt fryktelig mye på dem opp gjennom årene, men synes de passet godt inn i Buktakonseptet. Skulle gjerne sett at de hadde enda flere interessante melodier istedet for de litt mange og lange instrumentsoloene, men noen liker vel slikt. Så ikke ut som bandet hadde lyst til å avlsutte konserten, men på festival er klokka hard og brutal, så 1 minutt på overtid eller deromkring takket de pent for seg, og vi måtte ta fatt på turen hjem!

Oppsummering: 

Mest fornøyd med High Vis, Bel Canto og Cardigans.

Minst fornøyd med årets fish & chips. Jeg betalte drøyt 270 kroner for en porsjon med 2 friterte fiskebiter og tørre, smakløse chips. Det var en skikkelig nedtur. 

To dager til prisen av tre er kanskje ikke veldig positivt, sånn value-for-money-speaking, men synes det var helt greit at festivalen bare varte to dager. Tommel opp fra meg. 

 

 

 

Buktafestivalen 2024: Teoridel

Det er bare få dager til Buktafestivalen 2024 suser avgårde. Dette er som kjent Norges beste rockefestival (heftig påstand av en som ikke engang er spesielt glad i hardtslående gitarrock!) og skal man få mest og best mulig ut av de to dagene festivalen varer må man planlegge nøye og stille forberedt! Nå kan det jo være at jeg er litt i overkant glad i planlegging, så jeg innser at folk flest antakelig ikke gjør "lekser" før de skal på festival. Det fine med planlegging av festivaldeltakelse er selvsagt at jeg som regel ender opp med å ikke følge planen jeg har laget! Men det er jo morsomt å lese i ettertid hva jeg hadde tenkt til å gjøre!

Litt praktisk info først.

1. Klær: Årets festival ser ut til å bli av det kaldere og muligens våtere slaget. Eller ikke. Hvem vet, værvarslene denne sommeren har jo vært en smule humørsyke.) Det betyr derfor ullundertøy i flere lag fra topp til tå, sommerlue og vindjakke og regnponcho.

2. Folk: Er du folk, bør du lese dette. Det er ulovlig (i følge Den Universelle Festivalloven!) å danse sving (eller tilsvarende plasskrevende danser) midt blant publikum. Det er også ulovlig (i følge samme lov) å sitte på skuldra til noen, med mindre du står helt helt helt bakerst. Det er ulovlig å snike i køa. Og det er bittelitt ulovlig å kaste øl i hodet på noen som ikke har sydvest på seg!

3. Musikk: Er du ikke interessert i musikken, men heller vil diskutere gressklipperproblemer med eksen til tremenningen din er det helt ok, men KUN om plapringa foregår minst 3,5 steinkast unna de som vil høre på musikken. 

Så til årets program. Mitt pophjerte kan ikke huske at Bukta noen ganger tidligere har hatt såpass mye popmusikk på plakaten. (Gitt en bred definisjon av pop, selvsagt.)

Bel Canto får den vanskelige oppgaven å starte det hele kl. 17. De er et av mine absolutte favoritter når det gjelder norske band de siste (nesten) 40 årene. Har ikke helt fått sisteplata under huden ennå, men jobber med saken. Forhåpentligvis tar de med noen av de tidligere slagerne, særlig fra de to første platene. 

Så velger jeg bort Systemet (N) til fordel for svenske Sarah Klang i Paradisbukta, til tross for at jeg synes dette er en merkelig booking. Hun spilte på Rakettnatt for noen år siden, og det var en katastrofe av en konsert. Ikke på grunn av henne. Hun synger bra, litt Ane Brunsk, og typisk singer-sosngwriterstil, men på grunn av publikum som ga f og stort sett sto med ryggen til scenen og overdøvet musikken med jabbinga si. Nå er kanskje Bukta-publikummet mer voksent enn Rakettnatt-publikumet, men jeg er skeptisk. Krysser fingrene, though. Stiller i Paradisbukta i ren sympati! :)

Heave Blood & Die (N) er neste band ut på hovedscencen. De har spilt på Bukta tidligere, men har ikke helt lært meg å bli fan ennå. Litt for hardt for meg, litt brølerock, men jeg merker at jeg er mer vennligsinnet innstilt overfor denne typen musikk nå enn før. Og noen av sangene fra sisteplata (f.eks. "Mjelle" har hint av noe Killing Jokesk over seg, og det liker man jo). Er det alderen som begynner å gjøre meg mer mottakelig for gitar kanskje? (Mulig det blir matpause akkurat her!)

Så må man velge mellom Slomosa (N) og Pulgasari (N). I en folkeavsteming i bilen for et par uker siden ble vi enige om å velge Pulgasari. Sjangeren til pulgasari bskrives som shoegaze, Jeg ville kanskje ikke brukt akkurat det ordet, men satser på at det blir bra. Men Slomosa, på sin side, høres merkelig kjent ut og har til og med låter jeg liker ("Horses"). Tunge avgjørelser må tas før kl. 19.50 på fredag.

The Soundtrack of our Lives er neste ut på hovedscencen. Har ikke noe forhold til disse svenske rockerne. Også de har spilt på Bukta før, men kan ikke huske om det var bra eller ikke. (Eller om jeg i det hele tatt var til stede!) Tradisjonell rock.

Neste dilemma er Span (N) eller Clamm (Aus)? Hardrockgrunge eller hardpunk? Vi går for Span, men alt kan skje!

Kvelden avsluttes med svensk pop fra The Cardigans. Kan ikke huske å ha hørt dem live før, så mye tyder på at 2012 var et annet av årene jeg ikke kom meg på Bukta. Har ikke et indelig forhold til Cardigans, men de har jo noen strålende popklassikere på reportoiret, og det hjelper jo på!

Motorpsycho (N) starter lørdagens program, og det blir jo interessant. Fjorårsplata er langt mindre hardtslående enn jeg husker dem fra 90-tallet. (Men det kan jo meget vel være at jeg ikke har fulgt så veldig godt med i Motorpsycho-timen de siste tiårene.) Men jeg liker jo både psykedelia og antydningene til shoegaze, så regner med at dette blir bra.

Etter dette velger jeg meg Tromsø hip-hop og Unge Funksjonell, selv om jeg er gammel dame som ikke faller helt for tekstene, men er vi heldige dukker far Bror Olsen opp på Shorty. Og da er jo kvelden berga! :) Liker sikkert Stéphanie Turcotte også, men siden jeg ikke har hørt noe av henne blir det vanskelig å si noe om jeg liker det eller ikke.

No. 4 (N) er nok et overraskende valg på Buktas hovedscene. Dette er musikk der vinglasset skinner sammen med sola og alle er happy. Slentrepop. Gleder meg.

Så fortsetter vi med Night Beats (USA) og skikkelig psykedeliarock. Håper bare han (de?) funker live i vakre, men kalde, Paradisbukta. Ble oppmerksom på dette prosjektet i fjor med låten "Thank you", ren skjær plagiat av Bobby Hebb-låten "Sunny", udødeliggjort av Boney M en gang på 70-tallet. Om du ikke hører sterke likheter gir jeg meg ende over! Hammok (N) velges dermed bort.

Det er mistenkelig lite brølerock på årets program, men Kvelertak (N) er med og representerer sjangeren på sin utmerkede måte. Begynner nesten å like musikken. Men ennå litt for heftig for mitt sarte sinn!

Så har man valget mellom belgisk garasjerock fra The Sha-La-Lee's og postpunk-bandet High Vis (UK). For oss som var ung på 80-tallet er valget enkelt. I alle fall i teorien. Noe hardt i flekkene, men gitaristen har helt klart hørt på både det ene og det andre (Cure, Chameleons m.m.). Vanskelig valg, men man må jo støtte opp om England i denne vanskelige tiden etter EM!

Bukta avsluttes med The War on Drugs (USA), som burde være kjent for de fleste. Melodiøs rock med Springsteensk sound. Kan ikke huske om jeg var tilstede sist de spilte på Bukta, så enten var de forglemmelige, eller så var jeg fraværende. Satser på det siste!

Da gjenstår det bare å nihøre på årets Bukta-spillleliste fram til fredag, og håpe på nok en suksess i Telegrafbukta.

 

Mastersyke og andre problemer som ikke finnes

Her om dagen hørte jeg lederen for et politisk parti snakke om mastersyken.Hun brukte dette oppkonstruerte ordet for å fortelle at vi trenger flere fagarbeidere. Som om noen tar en master for å slippe å bli elektriker eller frisør! Og bare for å gjøre det helt klart. Jeg stemmer på alle gode tiltak som gjør at unge (og voksne) velger seg en utdanning de er interessert i og kanskje til og med har talent for. Akkurat det siste der vet man gjerne ikke før man har prøvd seg litt. Så om det er fagarbeidere man ønsker å løfte opp, så gjør gjerne det. Skap gjerne rom for å prøve flere praktiske utdanninger. Skap gjerne rom for å ta fagutdanning som voksen - kanskje når man innser at studiespesialiserende ikke var tingen likevel. Men kutt ut å påstå at det å ta en master er feil. Ingen har, så vidt jeg vet, blitt syk av å ha en mastergrad. Ingen har heller blitt syk av at andre tar en mastergrad.

Når man bruker ordet 'mastersyke' sier man i grunnen at vi har for høyt utdanningsnivå i Norge. For ordens skyld - det har vi ikke. Det er som å si at man ikke trenger flere med høyere utdanning i Norge. For ordens skyld - det trenger vi. Det er som å si at kunnskap ikke er viktig. For ordens skyld - det er det.

En av mange grunner til at fremstående politikere tar slike ord i sin munn, foruten ren populisme, er endringene vi har sett i arbeidsmarkedet over lang tid. Sånn circa 250 år. Minst! Helt siden maskinene gjorde sitt inntog under den industrielle revolusjon og tok over en rekke oppgaver som før ble forbeholdt menneskehender. Steg for steg, tiår for tiår, har noen arbeidsoppgaver forsvunnet og andre dukket opp. Vi kommer ikke utenom. Det nytter ikke å grave seg ned eller tro at den teknologiske utviklingen kommer til å stoppe opp, så lenge det er liv på denne planeten. Det fantes en tid da skomakere og salmakere var en litt større yrkesgruppe enn de er i dag Det fantes en tid da radiotelegrafister var etterspurt og ble headhuntet før de var ferdige med utdanningen. Det fantes en tid da det å jobbe i bank var ansett som en sikker jobb. Da jeg var ung drømte jeg om å jobbe i platebutikk. (Altså en forretning som solgte musikk, i tilfelle du tilhører en generasjon som ikke har opplevd å kjøpe musikk i fysiske formater!)

Verden forandrer seg. Kompetansebehovene endrer seg. Mange jobber som man før kunne gå inn i rett fra ungdomsskolen eller videregående eksisterer ikke lenger. Eller de har fått en kompleksitet i seg som krever mer eller mindre utdanning. Vi trenger altså både maskiner til enkelte oppgaver og kloke hender og hoder til den stadig økende mengden mer kompliserte oppgaver. 

Alle trenger ikke høyere utdanning, heller ikke alle politikere. Men en politiker som ikke har respekt for verken utdanning eller kunnskap bør vi ikke lytte til! Det er kunnskap som må til for at vi skal ha noe å leve av etter olja. Det er kunnskap som må til for at vi skal kunne bo og leve i hele landet, ikke bare i sentrale strøk på Østlandet. Det er kunnskap som må til for at vi skal løse de store utfordringene i samfunnet, både innen helse- og byggsektoren, innen næringsliv og internasjonale relasjoner, og for å unngå undergraving av demokratiet.

Det er kunnskap om fortid og nåtid som skal forme framtidas kunnskap. Så ta din master eller ditt fagbrev eller annen utdanning med stolthet, enten du er ung eller gammel. Det er aldri for sent! Vi har bruk for deg, uansett hva overivrige politikere måtte mene!