Årets Buktafestival er over og alle er enige om at det var en fin tur! Bukta viste seg fra sin fineste side med solskinn og plussgrader begge dager. Ullongsen var med i veska, og kom på i løpet av fredagskvelden, men værmessig var det, alt i alt, en strålende suksess. (Kan forøvrig nevne at å kle på seg longs inne på de små festivaldoene er litt av en øvelse, særlig når man må unngå å trå på gulvet uten sko!)
Som vanlig er Buktapublikummet særdeles hyggelige folk, særlig de man kjenner, men også resten! (Unntatt de som danser sving til War on Drugs og Cardigans innafor 16.meteren! De burde bortvises fra byen for alltid!)
De beste musikalske festivalopplevelsene har en tendens til å være de der man står forholdsvis nært scenen. Det orker ikke en middelaldrende dame som meg to hele kvelder på rad, så noen ganger nøyde jeg meg med å stå/sitte i ytterkantene. Da får man nødvendigvis ikke med seg den hele og fulle opplevelsen. Men sånn må det jo være! Derfor er det ikke alle konsertene jeg kan rapportere like godt fra.
Bel Canto var først ut. Alltid en vanskelig oppgave, ettersom mange ennå ikke er kommet seg på plass på festivalområdet. Bel Canto brukte imidlertid veldig kort tid på å samle publikum foran scenen og leverte en herlig blanding av nye og gamle låter. Har nok fortsatt en forkjærlighet for låtene fra de tre første platene, men har sansen for noe av det nye også. Strålende gjennomført.
Sarah Klang i Paradisbukta ble ikke den katastrofen jeg hadde frykta, og publikum oppførte seg veldig bra (i motsetning til under Rakettnatt for noen år siden.) Men jeg synes fortsatt ikke hun passer helt inn i Bukta-formatet. Det blir kanskje litt for pent? Ikke interessant nok?
Heave Blood & Die fikk endelig ta steget opp på hovedscenen. Her befant jeg meg på en av benkene lengst bak, så fulgte ikke så godt med! Det er jo ikke helt min sjanger! :)
På hovedscenen var The Soundtrack of Our Lives neste band ut. Har jo fått med meg noen av slagerne (Instant repeater og Sister surround, for eksempel), men har ellers ikke fulgt så nøye med. Det gjorde jeg heller ikke i kveld, men har ingenting å utsette på det jeg fikk med meg.
Span er heller ikke et band jeg har hørt på tidligere. De leverete en helstøpt konsert i Paradisbukta. Tror jeg. På denne konserten befant jeg med på HC-rampen. Det er bra at den finnes, men plasseringa gjør at både lyd og 'bilde' er under par. Man ser knapt hva som befinner seg på scencen og lyden er ikke god nok. Det så i alle fall ut til at bandet hadde det gøy på scenen, og at Bernhoft har studert Jim Morrison-moves!
Cardigan avsluttet den etterhvert noe kjølige kvelden med en skikkelig slagerparade. Eier ingen av platene deres, men det at jeg gjenkjente sang etter sang sier litt om deres evne til å snekre gode poplåter. Hadde helt glemt "Hanging around", som jeg plutselig husket at jeg likte. En gang i tida. Nina Persson var en smule hes i kveld, men det gjorde ingenting for framførelsen.
Lørdagen serverte strålende solskinn og enda flere plussgrader, så denne kvelden ble faktisk longsen liggende i veska! Motorpsycho som første band ut måtte tåle at en god del av publikum fortsatt satt hjemme på verandaen i sola! Vi som var til stede fikk med oss en trivelig konsertstart med sanger fra stort sett hele karrieren.
Rap/hip hop er ikke hverdagskost på Bukta, så tromsøartisen Unge Funksjonell var et must å få med seg. Han hadde likegodt med seg faren sin på åpningslåten, og det var en god start. (Far er selvsagt legendariske Bror Olsen fra Vinterhagen. PS. Ønsker meg Vinterhagen-reunion på Bukta neste år!) Dessverre ble også denne konserten 'ødelagt' av plasseringen av HC-rampen. Dårlig lyd fra scencen ble i tillegg overdøvd av publikum som skravlet høylytt. (Men i dette tilfellet skylder jeg ikke på publikum, ettersom vi nå befinner oss helt i bakre del av området!)
engelske High Vis flyttet til hovedscencen. Det var slett ikke dumt, for dermed fikk alle som ønsket det med seg dette bandet. De ga en forykende konsert, som ble et av festivalens høydepunkter. Vokalisten så ut til å ha fått en overdose energidrikk, og det så ut som han genuint trivdes der han var. Han kom også med en rekke lovord til både byen og festivalen. Og sånt liker jo publikum. (Selv om det ikke alltid var lett å få med seg akkurat hva han sa. Selv jeg hadde problemer med blandingen av Liverpool-dialoekt og litt grumsete lyd!)
Night Beats fylte Paradisbukta med funkrock, og både musikk og stil var straight outta 70-tallet! Liker psykedelikarock, så dette var finfint. Men litt kjedelig i lengden.
I det Kvelertak gikk på scenen var det klart for en ny tilbaketrekking og også her fulgte jeg lite med. I stedet hadde vi en trivelig sammenkomst på et av de bakre bordene. Bare synd at pratingen vår ble overdøvet av alt bråket på scenen! (Altså - for ordens skyld: det siste der var en spøk!)
Som erstatning for avlyste No 4 fikk vi Diskopunk fra Sverige. De tok samme rolle som hammerfestingene i Moillrock i fjor: kveldens jøglere og humørspredere. Og sjangeren disko + punk funka som bare det. De skapte i alle fall godt humør i hele Paradisbukta.
Amerikanerne i War on Drugs avslutta festivalen med en helstøpt konsert. Har ikke hørt fryktelig mye på dem opp gjennom årene, men synes de passet godt inn i Buktakonseptet. Skulle gjerne sett at de hadde enda flere interessante melodier istedet for de litt mange og lange instrumentsoloene, men noen liker vel slikt. Så ikke ut som bandet hadde lyst til å avlsutte konserten, men på festival er klokka hard og brutal, så 1 minutt på overtid eller deromkring takket de pent for seg, og vi måtte ta fatt på turen hjem!
Oppsummering:
Mest fornøyd med High Vis, Bel Canto og Cardigans.
Minst fornøyd med årets fish & chips. Jeg betalte drøyt 270 kroner for en porsjon med 2 friterte fiskebiter og tørre, smakløse chips. Det var en skikkelig nedtur.
To dager til prisen av tre er kanskje ikke veldig positivt, sånn value-for-money-speaking, men synes det var helt greit at festivalen bare varte to dager. Tommel opp fra meg.
