Mariann sin blogg

For nesten to år siden skrev jeg på denne bloggen om Tromsøs eneste indiske restaurant, Indian House. Jeg ga maten godkjent, men var ikke helt fornøyd med helhetsinntrykket, både på interiør- og servicesida. Fordi jeg har vært bortreist et års tid, har det ikke blitt noen besøk på en stund. Jeg leser av anmeldelsene på Trip Advisor at folk har veldig blandet oppfatning av stedet, men lot ikke det forhindre meg da noen venner foreslo å gå dit for å spise. Lokalene er fine og ryddige, og ser ut som indiske restauranter flest. (De kritikkverdige forholdene fra første gang er forduftet.) Servicen var også god, noe som forøvrig bare skulle mange ettersom vi var de eneste gjestene der. Maten er dog det viktigste, og selv om det smakte veldig godt sist, var jeg enda mer fornøyd denne gangen. Kan de ha skiftet kokk? Jeg spiste chicken tikka masala igjen, og den smakte ikke det samme som sist. Mye mer smak denne gangen, og veldig sterk (Jeg bestilte medium styrke. Er du ikke vant til sterk ma...

I discovered Simon Armitage, not through his poems, but through his book Gig : the life and times of a rock-star fantasist , pop music being one of my true joys in life. Since then he's been situated in my head as an author to like. What I also have a tendency to like is Northern England, so when Armitage published his book about walking along the Pennines from north to south, it was of course bought for my Kindle. Not that I'm a walker myself, other than to pick bilberries in the autumn. Though as excercise goes, walking is not so bad. Armitage sets out to walk along the Pennines, setting up poetry readings at every stop and raising enough money to keep him fed and lodged throughout his trek. The Pennine Way is a trail of more than 400 km, and not done in a day! The book is written as a day-to-day diary where we follow his ups and downs (both geographically and mentally). Surprisingly enough, the landscape described is much more varied than I thought, but then, the only p...

Ved jevne mellomrom skriver mennesker inn til avisene og klager på musikken som spilles i NRK. (Som regel P1.) Felles for de aller fleste er at de synes det spilles for mye popmusikk, og i særdeleshet engelskspråklig popmusikk. Jeg synes også musikken som spilles på radio er traurig, men i mitt tilfelle synes  jeg det er for lite popmusikk. Da jeg var ung slo jeg meg til ro med at jeg ikke var i målgruppa. P1 spilte musikk for voksne mennesker, ikke for ungdom. Men når jeg nå har nådd voksen alder og vel så det kan jeg fastslå at jeg fortsatt ikke er i målgruppa. Musikken som spilles er fortsatt beregnet på de som er 20 år eldre enn meg og som tilsynelatende kan komme til å sette morrakaffen i halsen om de får høre musikk som er nyere enn 8 år. For hva er det med nordmenn? Hvorfor er musikksmaken så hundeaktig. For hva er egentlig musikk tilpasset  "eldre" lyttere? De virkelig store lyttermassene var jo unge da rocken gjorde sitt inntog. De har vokst opp med Beatles og Roll...

Sometimes I have no idea what makes me pick up a book from the library shelves and take it home. The other day I suddenly found myself holding Mark A. Radcliffe's Gabriel's Ange l in my hand. And without any idea what it was all about, I started reading. I must say I was quite surprised when it turned out that the angel in question was an "actual" angel, you know, the ones that hang around in Heaven. For a second I worried that this was one of those religious novels, but soon found out it wasn't. Phew! The plot is simple enough. Gabriel has an accident and ends up in a coma. He "wakes" to find himself in therapy, which aims to find out if he is to be allowed to go to heaven or not. If this sounds too silly to you, don't read the book. But if you don't mind certain detours from reality, I promise you an entertaining read. I enjoyed it so much, I sacrificed several hours of precious sleep and stayed up half the night to finish it and find out wha...

Så var det over. 10 filmer rakk jeg å få med meg. Ikke siden før jeg fikk barn har jeg fått med meg så mye. Så nå sitter jeg her i sofaen og gumler nybakt brød og er meget fornøyd med helga, som i tillegg til filmer har bydd på latter og vin og kafe og gode venner og samtaler om alt fra stedsnavn til Marsboere. Akkurat slik en ekte filmfestival skal være. Min favorittfilm ble franske The Dandelions. Lørdagens eneste film for meg var indiske Filmistaan . En alvorlig film med mye humor, med grensekonflikten mellom Pakistan og India som tema, akkompagnert av et skrått blikk mot Bollywood og filmens gleder. Hovedrolleinnhaveren blir ved en feiltakelse tatt som gissel og fraktet over grensa til Pakistan. Han blir holdt fanget i en liten landsby, der han, med god hjelp av sin filmentusiasme, gjør inntrykk på både voksne og barn og til og med en av fangevokterne. Dette var en strålende film, selv om jeg kunne ønsket meg en annen slutt. Og jeg gikk ut fra filmen, skremt over min egen uviten...

Innspurten er i gang. 5 filmer i løpet av helga gir passelig dose film og kafeliv. Fredagen viste seg å bli en middels filmopplevelse med to lange filmer og en litt trøtt meg. Kveldens vinner var timene på kafe med gode kolleger. Først ut var japanske The Woodsman and the Rain. En koselig og munter film som var en smule for lang. En skogsarbeider som mer eller mindre ufrivillig ender opp i en zombie-filminnspilling er slett ikke noe dårlig utgangspunkt. Og jeg falt absolutt for sjarmen. Det urbane møter landsbygda og omvendt er jo et alment tema som treffer på tvers av kulturer og landegrenser. Jeg ble faktisk overrasket av hvor mye i filmen som like gjerne kunne foregått i Norge eller Europa generelt. Det eneste som skilte seg svært ut var måltidene! Anbefales! @@@@ @@ Fredagens siste film var portugisisk og het Tabu . Sort-hvitt og sakte film, uten alt for mye dialog. Første del var etter min mening ikke så vellykket. Den foregår i nåtiden, og hadde litt for mange elementer...

The first book I finished this year was the crime novel In the Family by Christina James. Now, normally I don't read crime fiction. I simply don't like the suspense. And I certainly don't like reading about violence and horrible actions. But every now and then I give in to peer presssure. This time, the reason was simply that I've met the author. Which actually makes it much harder to write about. You can't praise it too much, as this might be seen as pure flattering. And you can't be too critical for fear of hurting their feelings. Fortunately, in this case, the latter wasn't a problem. The novel starts a bit slow. It took some time before I got hooked on the story. Which is perhaps it's biggest weakness. Her editor could have done a better job here. But once the story finds it's form, it works very well. James writes in an almost cinematic way. I can clearly envisage the television series about DI Tim Yates. In this first novel about him, he ...