Mariann sin blogg

Dette er en film om en dag (3. august) i livet til 11-12 år gamle Caterina. Hun bor sammen med sine foreldre og en rekke søsken, samt søsterens to små barn. Søsteren er prostituert, minst en av brødrene narkoman, faren er en slask (hvilket også kan sies om de fleste andre menn i filmen). Hele oppvekstmiljøet forteller oss at hennes drøm om å ikke ende opp som søskenene neppe kommer til å gå i oppfyllelse. Nabolaget er preget av fattigdom og tragiske skjebner. Dette er egentlig et meget dystert utgangspunkt for en film. Jenta gir oss sine betraktninger om hva som skjer på en varm og rørende måte. Hun snakker direkte til oss publikum, et grep som løfter filmen. Og skuespilleren gjør en strålende god jobb. Jeg synes dette var en nydelig film. Jenta ser alt det tragiske, men for henne er framtida fortsatt lys, og derfor blir dette en skildring fyllt med optimisme og glede - over iskrem i sola, eller en lang svømmetur. En flott avslutning på årets filmfestival.

From crime to chick lit:) My second book this year was the third Bridget Jones-book. Helen Fielding was met with a lot of criticism when it became known that Mark Darcy died sometime between book 2 and 3. This doesn't really matter much for the book, it will have a far stronger impact on the film. IF there will be a film. Rumours have it that Zellwegger isn't too keen on doing a third movie and that she and Fielding doesn't really get along. Or something like that. Anyway. I really wanted the book to be great. And I really feared the book would be horrible. It is neither. It is simply funny and good entertainment, written in the same style as the previous two novels. Bridget has turned 50 and is now a widow with to smallish children. Still obsessed with her weight (though probably not more than any other women out there) and still as able to create chaos and mess wherever she goes. Which we of course love about her. The main goal of the book is of course to find a new m...

New year, new books to read! I started out with a bit of light reading with Christina James' second novel about DI Yates, Almost Love . This is a far better book than the first one. The story is more solid and engages the reader early on. I was hooked after a few pages at least. I don't read a lot of crime, mostly because so many of them are horribly violent. That's why I prefer the more 'cosy' stories of Agatha Christie for instance. Almost love steers far away from the typical crime novel cliches and gives us a truly good and original story, involving archeologists and links to far right extremist movements in Norway. I was so fascinated by the story that I spoke to a few colleagues about it, and was told that there actually used to be links between archeology and far rigth-thinking. Not very PC these days, of course, but this was pre WW2. An old lady, a well-known veteran archeologist, disappears from her home, and DI Yates tries to find out what happened to h...

Lørdagens andre film handlet om livet på en radiostasjon i Paris, en typisk 'finkultur'-radiostasjon, med mange seriøse debatter om kunst og littareratur og mye typisk samtidsmusikk som de fleste av oss ikke liker:) Jeg er en svoren fan av radio, og lytter stort sett til radio hver dag. Jeg hører på radio på kontoret, i bilen og til frokost, og lørdagen blir aldri den samme uten PopQuiz på NRK P1. Jeg har i tilleg flere år bak meg i nærradioen i Tromsø. Jeg er med andre ord svært positivt innstilt til alt som har med radio å gjøre. Men denne filmen altså! Jeg utpeker den herved til festivalens kjedeligste. Ikke en eneste time i mine år i nærradioen var så kjedelig som dette. Og jeg tør påstå at ikke en eneste time i redaksjonen til NRK Troms er så kjedelig. Derfor er det underlig at man ikke klarte å få til en mer engasjerende film enn dette. Her er ingen rød tråd, det fortelles ingen historie, det veksles mellom en del (unødvendige) musikkinnspillinger og klipp fra de fors...

Jeg liker filmer fra Island. Mest på grunn av språket, men også fordi filmene jeg har sett derfra er en smule annerledes enn det man er vant til, og ofte litt absurde. Dessverre er de også ofte både voldelige og groteske i tillegg, men i dette tilfellet holdt filmen seg innenfor det jeg tåler av blod og gørr - selv om man fikk nok av det også her. Om hester og menn er, som tittelen forteller oss, en film der hestene står sentralt. De brukes både som båt og sovepose (!) i tillegg til mer ordinært framkomstmiddel. En av de blodigste scenene er den der en turist går seg bort i snøstormen og må ta livet av hesten for å ikke fryse ihjel. Lyden og synet av mannen som fjerner hestens innvoller for så å krype inn i buken for å holde varmen er ikke egnet for de sarteste av oss. Men filmen er mest av alt en historie om menneskene i et lite bygdesamfunn på Island. Den er langt fra kjedelig, og inneholder mye humor, noe som gjør at den overhodet ikke virker mørk eller dyster, til tross for sin...

Åhhh for en fin film dette kunne vært. En roadmovie med gale mennesker gjennom vakre Yorkshire. Chris og Tina er nyforelsket og har bestemt seg for å dra på campingferie. Det viser seg kjapt at begge to har en noe alternativ virkelighetsoppfatning, noe som spesielt gjøre seg gjeldende i deres omgang med andre mennesker. Det blir mange lik på denne turen, for å si det sånn. For ikke å glemme en hel masse blod. Kjekt rammet inn i absurd humor. Publikum så ut til å finne filmen strålende, skal man dømme etter applausen etterpå, men jeg har litt problem med denne typen "glad-vold". Nå skal det sies at jeg har litt problemer med volden i Home alone-filmene også, men det trenger man jo ikke si høyt. Men saken er altså at jeg ikke helt klarte å la meg rive med i humoren når det var så mange døde mennesker involvert. Jeg innrømmer det gjerne: Jeg Er en Pyse! Jeg Liker Koselige Filmer. Neste uke skal jeg finne noe gammel Poirot og se på:)

Festivalens morsomste film så langt. En film der fransk politikk og byrakrati framstilles som en farse. For oss ikke fullt så frankofile er det en fryd å se hvordan filmen bygger opp om alle fordommene man har om fransk byråkrati. Hovedpersonen får seg jobb som taleskriver for en minister. Han jobber sammen med en rekke andre rådgivere som sannsynligvis også en gang trodde jobben var seriøs og viktig. Å skrive en tale viser seg å være vanskeligere enn man skulle tro. Mye svada må til, for å si det sånn. Ministeren selv står for de fleste humoristiske innslagene, særlig med sin hang til merkepenner og sitater. Filmen var kanskje en anelse for lang, og det gikk av og til litt hesblesende for seg, men trivelig var det lell. Franskmenn er i grunnen flinke på filmfronten. I tillegg til å bake kaker:)

Jeg er ikke så veldig hekta på fjerne og eksotiske himmelstrøk, men India har alltid fascinert meg. Dagens film foregikk i Mumbai, og presenterte oss for en ordning som gjør meg flau over mine daglige to brødskiver med leverpostein som jeg kaller lunsj: sentralt i filmen står en budtjeneste som leverer lunsjbokser til ansatte i byen. Lunsjboksene er enten laget av den ansattes egen kone/familie eller levert av en lunsjbedrift/-restaurant. Hovedpersonene er Sajaan og Ila. Sajaan er enkemann og ved en feil mottar han den utsøkte lunsjen Ila har tilberedt til sin ektemann for å prøve å fange hans interesse. (Ektemannen er selvsagt opptatt av helt andre saker enn hva slags lunsj kona lager til ham.) Da Ila skjønner at alt ikke stemmer, legger hun en lapp i lunsjboksen, og får svar tilbake. Både Ila og Sajaan skjønner altså at lunsjboksen blir feillevert. De gjør imidlertid ingenting for å rette opp dette, men fortsetter i stedet sin sjarmerende brevveksling, hakket mer romantisk enn ko...

Ny dag - ny film, denne gang fra Østerrike. Også dette er en film uten de helt store hendelsene, men i motsetning til A Strange little Cat er The Shine of Day en film som det er vanskelig å ikke la seg røre av. Jeg skulle akkurat til å skrive at filmen handler om den grå hverdagn, men det gjør den i grunnen ikke. Det er bare omgivelsene som er grå. En av hovedpersonene, Philip, er skuespiller, og elsker å opptre i forskjellige roller på forskjellige steder i forskjellige land. En dag får han besøk av sin ukjente onkel, Walter, en tidligere sirkusartist - heller ikke han en grå person. Vi får et lite innblikk i begges liv, men ikke nødvendigvis svar på alt, for eksempel hva som ligger bak konflikten mellom Walter og broren, Philips far. Filmen er langt fra kjedelig, den er ikke skummel og heller ikke en gråtefilm så da er jeg fornøyd:) Anbefales!

Som middelaldrende bibliotekardame og selverklært cat lady er jeg vel nærmest programforpliktet til å velge meg ut filmfestivalens eneste film med ordet katt i tittelen. The Strange Little Cat er en tysk film i sjangeren 'hverdagslige scener fra et kjøkken'. På mange måter en typisk filmfestivalfilm, men av den mer forglemmelige arten der ingenting skjer. Vi møter en rekke personer i alle aldre, de fleste i slekt med hverande. Vi får tilsynelatende tilfeldige betraktninger om appelsinskall og kinobesøk og det hele bygger seg opp til et absolutt anonymt måltid der det mest interessante som skjer er at katten spiser en møll. Kattens rolle i filmen fikk jeg ikke helt med meg, annet enn at den virket som en helt vanlig katt som ikke foretok seg noe spesielt. Personene beskriver både katten og hunden som sprø av en eller annen grunn, men jeg klarte ikke helt å se på hvilken måte dette kunne ha noe for seg. Som dere skjønner lå denne filmen for høyt for meg. I just didn't ge...

Hurra! Det er tid for TIFF- Tromsø Internasjonale Filmfestival. En tid da til og med filmanalfabeter som meg ser filmer i fleng. Noen ganger tror jeg faktisk jeg ser flere filmer denne uka enn resten av året til sammen. I år har jeg valgt ut hele 8 filmer, stort sett fra Europa. Men før jeg kaster meg inn i nærmeste kinosal skal jeg si to ord om forretten: The Rocket. Siden Universitetet i Tromsø er en av sponsorene/samarbeidspartnerne? til festivalen får vi som jobber her hvert år tilbud om gratisvisning av en av filmene. Dette er et svært popluært tilbud, så dersom du blunker (eller faktisk jobber) idet meldinga går ut til de ansatte kan du fort gå glipp av hele herligheten. Det er nemlig begrenset med plasser i kinosalen på Verdensteateret. Årets film var altså The Rocket , en feelgood-film fra Laos laget av en australsk regissør (Kim Mourdant). I all min travelhet hadde jeg egentlig ikke rukket å lese noe om filmen før visninga, så visste ikke helt hva jeg skulle forvente. Jeg ...

Har sett utallige Last night of the proms-konserter fra Royal Albert Hall. (Jeg har selvsagt sett dette på TV, og ikke live.) Jeg elsker det pompøse og storslåtte ved konserten og feststemningen i salen. Dette er rockekonserter for de som liker klassisk musikk, tenker jeg. Og oss andre, som liker litt klassisk:) Jeg vet ikke hvor mange ganger Tromsø Proms har vært arrangert, men heretter skal jeg følge bedre med. Dette var mye morsommere enn en standard rockekonsert. (Muligens er det jeg som begynner å bli eldre ...) Foreslår at Buktafestivalen booker litt pomp and circumstance til sommeren! For de som ikke helt vet hva dette med proms (forkortelse for promenade concerts) er for noe, er det kort fortalt en serie konserter med klassisk musikk. Til forskjell fra ordinære klassiske konserter er snippen betraktelig løsere her og både dirigent, orkester og publikum bidrar til høy partyfaktor. Det er også vanlig at mesteparten av publikum står. Akkurat dette kunne jeg klart meg foruten....

I usually wait until Christmas before starting to assemble my lists of favourite music. Throughout the year I add music to various playlist on Spotify, which I listen to every day when walking to work. Still, when the time comes for me to sit down and sort the good from the boring, it takes me a lot of time. So much brilliant music to listen to, so many choices to make. But I love it of course. As usual, my inspiration comes from BBC 6Music. But also from Spotify, that keeps sending me e-mails with recommended music, based on what I'm listening to. This actually works very well, and I've discovered a handful of new names though this method. What can I say in general about 2013? Well, a few of my old "heroes" released an album in 2013: Goldfrapp, Editors, The National and Johnny Marr, to mention a few. Not all of them very successful. I've tried to put them in some sort of order, but their ranging could almost equally be random. Anyway, here it is - my top 20...