Mariann sin blogg

Grumpy old women heter et morsomt tv-program jeg har sett noen ganger. Forrige gang jeg så det, slo det meg. Jeg er så enig, så enig med disse damene. Jeg er en av dem. Jeg er en gretten gammel dame. Ikke så fryktelig gammel, tenker jeg selv. Og det var ikke disse damene på TV heller. Men likevel. Jeg er der. Grumpy old woman. Som synes så mye er galt rundt meg. Og jeg synes ikke det er skolene, eller kommunen, eller regjeringen eller Jens (ville aldri falt meg inn å klage på Jens, hadde han bare stoppet tullet med oljeboring i Lofoten!) det er noe galt med. Jeg sparker ikke oppover. Bare til siden. Altså til Folk Flest. For det er de som irriterer meg mest. Og barna til Folk Flest. Og hundene til Folk Flest. Men de kan jo ikke noe for det. Barna og hundene altså. Jeg irriterer meg over at det ligger så mye søppel rundt omkring. Det meste av dette kommer fra Folk Flest (og barna deres) som ikke gidder å ta sjokoladepapiret med til nærmeste søppelboks, men kaster det fra seg der de står...

Det er litt rart i grunnen. Jeg er jo ikke noen spesiell tilhenger av adel og rikfolk. Men jeg bli altså oppriktig lykkelig av å tusle rundt på godset til en av Englands bedre stilte familier. Vi har besøkt Castle Howard, litt utenfor York, ca. 20 ganger nå. Aller best er det der om sommeren når været er godt og rosehagen stråler. Men vi trives resten av året også. I dag da vi dro avgårde pøsregnet det, og vi var beredt på en våt og kald dag. Derfor startet vi med en rundtur inne i huset, som til tross for navnet ikke er et slott. En av de ansatte kunne fortelle oss at folka bak filmen Garfield 2 (delvis spilt inn på Castle Howard) ble en smule skuffet da det gikk opp for dem at det ikke var et slott med spir og tårn, men en helt 'alminnelig' herregård de hadde valgt som bakgrunn for filmen. Stedet er imidlertid enda mer kjent som Brideshead fra TV-serien (og 2008-filmen) Brideshead Revisited . Begge deler finnes på DVD, og jeg er særlig svak for TV-serien med Jeremy Irons i h...

Med leiebil får man enkelt sett store deler av Yorkshire på kort tid. I går, fredag, satte vi kursen mot østkysten, nærmere bestemt Whitby. Sammenlignet med nordnorske avstander, er det en lek å dra på biltur i England. Her i Yorkshire ligger det i alle fall idylliske landsbyer rundt hver sving omtrent. Første stopp på vår tur ble Goathland. Vi har vært der før flere ganger, men ettersom dette er første gangen ungene, i alle fall Martin, har et forhold til Aidensfield, passet det bra å strekke litt på beina her. Goathland er en bitteliten landsby der tv-serien Hjartet på rette staden (Heartbeat) er spilt inn, og det er også derfor folk besøker stedet! Lurer litt på hvordan det skal gå med Goathland, nå som tv-serien er over. Her er forresten også utmerkede forhold for de som liker å gå på tur. (Goathland ligger i nasjonalparken The North Yorkshire Moors.) Fascinerende lansdskap - sauer og lyng så langt øyet kan se. Etter et besøk på togstasjonen (der en scene fra første Harry Po...

Jeg elsker gode romaner. Jeg liker de fleste sjangere, men unngår krim og de uten happy ending. Jeg liker romaner fra unge, nye forfattere og jeg liker klassikerne. Kort sagt - jeg liker å lese! Og blant alle bøker jeg har lest, er det særlig en som skiller seg ut som min favoritt. Det er også denne boka jeg har lest flest ganger: Wuthering Heights av Emily Bronte. Når vi nå befinner oss i Yorkshire er det derfor bare naturlig at vi avlegger hjemstedet til Bronte-familien et besøk. Haworth er en liten landsby, ca 1 - 1.5 timers kjøring fra York, ikke så langt unna Bradford. Øverst i landsbyen ligger prestegården, der Bronte-famlien vokste opp, og som nå er omgjort til et museum . (Her var det ikke lov til å ta bilder, så jeg anbefaler nettstedet for de som er interessert.) På en stille torsdag i mars var vi de eneste besøkende der, og hadde dermed hele museet for oss selv! Luksus! Her kan man studere møbler, klær, utstyr og manuskripter, samt lære litt om familien. Jeg tror imidlertid...

Som vanlig rømmer vi fra skiturer, kakao, snø og nordnorsk påaskefeiring til varmere strøk, nærmere bestemt Nord-England og York. Her er det i det minste grønt gress og bar asfalt, selv om temperaturen bare ligger på rundt 10 grader. Men det er i det minste plussgrader! Vi har leid en utmerket leilighet via City Lets , og bor meget sentralt. Så langt har vi ikke rukket så mye annet enn å tusle rundt i byen, inkludert en liten tur innom turistinformasjonen - hvilket egentlig er unødvendig i vårt tilfelle ettersom vi har vært her så ofte, men vi fikk med oss en håndfull brosjyrer til videre planlegging av ferien. Og så har vi selvfølgelig spist! Det er mye god mat i England! Vi startet på Melton 's, en fabelaktig liten restaurant litt i utkanten av byen, der vi har vært 'stamgjester' de siste 17 årene. I går tok vi middagen på byens mest berømte tearoom: Bettys (nei, de bruker ikke apostrof i navnet!). Deilig mat og utmerket service. I tillegg har vi rukket lunsj på Teddy...

I dag, 17. mars, feirer irer og irskvennlige mennesker verden over St. Patrick's Day til ære for Irlands nasjonalhelgen. Som de fleste andre helgener er det knyttet et utall mirakler og myter til navnet hans. Det blir sagt at han vekket folk fra de døde, og at han utførte mirakler som hindret motvillige høvdinger å angripe ham. Mest kjent er kanskje myten om at det var St. Patrick som forviste alle slanger fra Irland. Det blir også sagt at St. Patrick brukte trekløveren for å forklare den hellige treenighet, og denne planten har siden vært et av Irlands nasjonalsymboler. Du trenger ikke være irsk for å feire dagen. Du trenger ikke engang å ha irske aner. Dette er en festdag som kun krever et irskvennlig sinn. (OK - det fines kanskje noen som er uenige med meg her, men det får så være!) Selv lever jeg (blant annet) etter mottoet feires det som feires kan, og har markert denne dagen i omkring 20 år nå, som regel på et trivelig utested med tilbud om irsk øl. Ikke at jeg er noen ...

Winter spreads its fingers 'round your throat. Synger Astrid Williamson i den vakre sangen "How you take my breath away". Og litt slik føler jeg meg for tiden. Som om kulda har tatt et hardt grep rundt halsen på meg og forhindrer meg i å puste fritt. Som om kroppen har gått inn i dvalemodus for å kunne overleve til sommeren. Som om blodet har stivnet i årene mine og så vidt siger fra kroppsdel til kroppsdel, omtrent som mørk sirup. Som om både fysisk og mental aktivitet går på sparebluss. Jeg orker ikke tanken på å dra til byen engang. Kino og kafeliv er utsatt på ubestemt tid. Alt jeg bryr meg om er å krype under et ullpledd med en kopp rykende varm te i handa, og gjerne en malende katt på fanget. Selv ikke husarbeid blir gjort. Det er for kaldt inne. Trur eg :-) Dessuten må jeg spare på energien. All energi må brukes til å holde kroppen varm. Selv det lille jeg har av forfengelighet har jeg måttet kaste ut i den vakre, glitrende snøen. Lue betyr flatt hår. Høghæla boots...