The very best music of 2016

OK. I admit it. 2016 hasn't been a good year, with heroes lost, both musically and closer to home. And not really a lot of glorious releases in the indie-pop-electronica genre (or Mariann-music which is a better name for it!). Of all the new albums I've listened to this year, only one had the YES factor! Having said that, it still amazes me that artists and bands manage to create wonderful pop songs. With so much music out there, one should think all the good ideas were already used:)

According to Spotify, I've listened to 700 different artists this year, and I've spent more than 25 000 minutes listening to music. (Did I hear someone say 'Get a life'?) Spotify also put together a list of my most played songs of 2016. They're not all favourites of mine, but most of them are really good. If I may say so. (Yes, I may!)

So which albums were the very best of 2016? Here they are!
Top 20 (Spotify)
Top 20 - extended list (Spotify)

Top 20

20.
On Dead Waves (UK): On Dead Waves
British duo, consisting of Polly Scattergood and James Chapman, with debut album on Mute Records. They sound a bit like Cat's Eyes, which probably explains why they ended up on my playlist. Nice indie-pop, but some songs get a bit dull after a while.
Changed my mind. They're off the list:)

19.
School of Seven Bells (US): SVIIB
An old favourite of mine, though this album lacks obvious hit-songs (like "ILU" from 2012). I still like their atmospheric dreampop, though.

18.
The Duke Spirit (UK):  Kin
The Duke Spirit has always surfaced on the outskirts of my 'Best of'-lists, but never quide made it. Don't know why, really. Great indiepop/-rock!

17.
Marsheaux (Greece): Ath.Lon
Now, this is a first for me! A Greek electronica band! Lovely synthpop with clear references to the 80s.

16.
St. Paul and the Broken Bones (US): Sea of Noise 
This is the odd one out on my list. The band plays what I would call traditional soul music, and not at all my usual indie/electronica type of music. But at the moment it feels very refreshing, and I've found myself playing it quite often the last few months. Is it original at all? Not the least! But I still like it:)

15.
Sivert Høyem (Norway): Lioness
The only Norwegian artist on this list. Høyem has the best male voice in Norway - perhaps in Scandinavia. Very American-sounding, but still great. His previous releases, both with Madrugada and as a solo artists, have had moments of greatness, but in the long run, his melodies have been too monotonous. This one, however,has lovely songs, some of them even with a hint of pop:) (The Høyem-aficionados will probably hate me for saying that!)

14.
Michael Kiwanuka (UK): Love & Hate
Modern, British folk-soul (if that is a genre!). Some wonderful songs on this album. Quite sad, some of them, which appeals to me:)

13.
James Blake (UK): The Colour in Anything
Blake makes really beautiful music, though this album is not as immidiate as his previous one, Overgrown. There's a sadness to his voice that makes even the more average songs worth listening to.

12.
Crystal Castles (Canada): Amnesty (I)
My favourite noise-electronica band, with their mix of sweet and strange music. They featured on my top 10 lists, both in 2010 and in 2012.

11.
Ed Harcourt (UK): Furnaces
Singer-songwriter with a knack for writing really good melodies. Clear references to the music of for instance Tom Waits, but not quite as dark. Comfort music!

10.
Daughter (UK): Not to Disappear
Second album from this English band. The album gets better with every listening, but don't expect uplifting popsongs. A very sad and melancholic atmosphere characterises most songs.

9.
Damien Jurado (USA): Visions of Us on the Land
Seattle based singer-songwriter, with one of my favourite American voices, full of longing and melancholy. Quite a prolific artist. In addition to this album, he also wrote music to the film Tubledown - a soundtrack full of brilliant songs. And as if that wasn't enough he released another album in December,  Other People's Songs Volume One, which I haven't had time to listen to yet.

8.
Radiohead (UK): A Moon Shaped Pool
Very typical Radiohead, but a hint brighter and "poppier" than before. I think. Every song is a work of art and listening to them is pure therapy. (Unless you want a bit of cheering up!)

7.
Solomon Grey (UK): Solomon Grey
Not sure how I stumbled across this band, but that doesn't matter. Lots of good songs, though I'm not really too keen on the falsetto singing. They do sometimes sound like Bon Iver, but I still like it:) (But is is just me, or has the beautiful "Hidden planes" stolen elements from Madonna's "Frozen"?)

6.
King Creosote (UK): Astronaut Meets Appleman
Another melancholic sounding album, so of course it goes straight into my top 10. My kids criticise me for only listening to sad and depressing sounding bands. I think they are perfectly correct:) King Creosote, aka Kenny Anderson, has a very recognisable voice, with a certain vulnerability to it that seems to fit perfectly to the folk-inspired songs.

5.
Unloved (UK/USA): Guilty of Love
Another band with clear similarities to Cat's Eyes. The album sounds very 50s-60s pop, with a hint of psychedelia and theatrical music. One of my most listened to albums this year.

4.
Raleigh Ritchie (UK): You're a Man Now, Boy
Raleigh Ritchie is the stage name of Jacob Anderson, better known as Grey Worm in Game of Thrones. Success on all kinds of stages, in other words. His debut album is really very different from what I would have listened to just a few years ago. I suppose this is classified as R&B, a genre I usually dislike strongly, so maybe my taste in music is getting more mainstream. This is the only artist on this list my 14-year old daughter agrees is worth listing to:) I like his voice and some of the songs are really good.

3.
Irah (Denmark): Into Dimensions
Atmospheric and melodic songs, with a hint of eastern inspiration. I could say they are a modern version of Enya, but since that will probably put people off Irah's music I won't mention it. This is an album for quiet winter evenings. Love it.

2.
Samaris (Iceland): Black Lights
Melancholic, Icelandic electronica - what else do we need? Comparisons to Björk is perhaps unavoidable, but it isn't too overshadowing. And I think the Björk association comes from the Icelandic English, not the music itself. Really like the whole sound of the album.

1.
Trentemøller (Denmark): Fixion
Very Cure, very Siouxie, very Joy Division, very 80s,  but very 2016 as well. This was love at first hearing! The album goes straight to my musical heart and touches all the right buttons. Eectronica, enrobed in tristesse and darkness. But in a good way. I suppose it appeals to me because it has so many elements from the music of my youth. But it still feels refreshingsly new. And yes, you are right - it is certainly not music for happy days! (Not the kind of music you go running to!) Which suits me fine!

A very Scandinavian top 3! And while the ranking from 20 to 4 is perhaps a bit arbitrary and would probably change if I were to do the list again in a week or two, the top 3 is very clearly the top 3!

In addition, I need to mention one more artist, a young Norwegian electronica artist called Ary. She only has released 3 songs as far as I know, so not enough to secure a place on my list. But her single "Higher" is without doubt the best popsong to come out of Scandinavia this year. Have no idea if she will be able to make an album of the same high quality, but I keep my fingers crossed.

The ones that didn't make it:
Finally, a run-through of the ones that didn't make it to he top 20:
Agnes Obel, Akase, Albert of Ekenstam, The Anchoress, Andrew Bird, Angel Olsen, Ansatz der Maschine, Basia Bulat, Bat for Lashes, Beau, Betty Black, Beyond the Wizard Sleeve, Blue Foundation, C Duncan, Cass McCoombs, Cate le Bon, Cat's Eyes, CTM, D.A.R.K.,Dope Lemon, Douglas Dare, Eddie Front, Edward Penfold, Elliot Power, Emma Pollock, Emmy the Great, Evan Geesman, Exec, Get Well Soon, Grant Lee Philips, Holly Miranda, Hoovephonic, Hælos, The Invisible, Kevin Morby, Ladyhawke, Little Green Cars, The Magnetic North, Marsha Qrella, Meilyr Jones, Odd Beholder, Olafur Arnalds, Palace Winter, Peter Bjorn and John, Pictish Trail, PJ Harvey, Polica, Primal Scream, SBTRKT, Steve Mason, Synne Sanden, Teleman, The Temper Trap, Two Door Cinema Club, Ulrika Spacek, Wangel, Warpaint, Warhouse, We/Or/Me, Wild Beasts, Yeasayer, Yuko Yuko,  Young Dreams.

Previous lists:
Best of 2010
Best of 2011
Best of 2012
Best of 2013
Best of 2014
Best of 2015

Hva skal vi med et universitet i Nord-Norge?

Denne saken omhandler UiTs rapport Gjennomgang av studieporteføljen -  del 1.

Det sies at man ikke skal skrive noe som helst på nett når man er opprørt eller sint. Så derfor har jeg sovet på dette i mange dager og uker. Men nå må jeg bare få ut litt frustrasjon. For jeg kan rett og slett ikke la være. Fordi jeg er nordlending og opptatt av landsdelen min. Fordi jeg er mor og opptatt av hva slags kompetanse mine barn blir møtt med i sitt utdanningsløp. Fordi jeg er samfunnsborger og skattebetaler og er opptatt av hva slags kompetanse og hvilke verdier som skal prege landet vårt. Jeg skriver altså ikke dette fordi jeg er UiT-ansatt. Eller fordi jeg selv har vært student ved tre av fagene som Strategisk utdanningsutvalg (SUV) nå foreslår å rasere: litteraturvitenskap, kunsthistorie og arkeologi.

Den mye omtalte rapporten som foreslår å legge ned 15 studieprogrammer ved UiT har opprørt de fleste. Unntatt de som sitter trygt i båten med redningsvesten på, vil jeg tro. Det er så mange ting som er galt med denne rapporten at det nesten er vanskelig å vite hvor man skal starte. Så la oss starte med mandatet fra Universitetsstyret. Hvordan kunne SUV - som består av høyt utdannede mennesker - ta imot mandatet og utføre det til punkt og prikke, tilsynelatende med stor enighet internt? Var det ingen som tenkte at mandatet var dårlig? Var det ingen som sendte det i retur og ba om en mer meningsfylt oppgave? Var det ingen som stusset over at UiT nok en gang gyver løs på fagområder med kalkulator, uten å ta hensyn til det større bildet og UiTs samfunnsansvar? Var det ingen som reagerte da gjennomgangen var over og 8 av de 15 studieprogrammene som foreslås nedlagt viste seg å tilhøre den lille vitenskapsdisiplinen Humaniora? Var det ingen som nektet å delta i denne destruktive prosessen? Hvordan kunne medlemmene i SUV gå med på å sette navnet sitt på en slik rapport? Jeg er ganske sikker på at jeg ikke ville gjort det. Spørsmålene er mange! (SUV er forøvrig et forum som operer nærmest bak lukkede dører, ettersom ingen saksliste blir offentliggjort, heller ingen referater fra møtene. Bortsett fra et lite oppdatert årshjul (siste punkt gjelder juni 2016) er det altså noe uklart hva slags saker de vanligvis behandler og om de i det hele tatt burde vært gitt denne oppgaven.)

Mandatet har blant annet følgende formulering: "SUV skal, med utgangspunkt i tilgjengelige data, først og fremst rette fokus mot studietilbud hvor det er indikasjoner på svak studiekvalitet, og/eller svak rekruttering ..."
SUV skal altså identifisere studietilbud med:
a) svak studiekvalitet
eller
b) svak rekruttering
eller
c) Svak rekruttering OG svak studiekvalitet

Litt av et oppdrag!

Det virker imidlertid som om antall studenter likevel har vært det førende kriteriet når SUV har gjennomgått studieporteføljen ved UiT. Det er i alle fall påfallende at de fleste fagene som foreslås nedlagt er små fag innen humaniora. På ingen måte blir vi på en tilstrekkelig måte fortalt hvorfor et lite studiemiljø fører til lav studiekvalitet. Strykeprosent kan det ikke dreie seg om, for den er minst like stor på en rekke andre utdanninger, både innen medisin, økonomi og lærerutdanninger, bare at her er antall studenter tilsynelatende "bærekraftig".

Frafall trekkes gjennomgående fram i hele rapporten, men som svært mange andre oppegående mennesker har gjort oss oppmerksom på betyr ikke frafall nødvendigvis at studiekvaliteten var dårlig. Det betyr ikke engang at studenten har sluttet å studere. Det kan være at han/hun har fortsatt på et annet program. Og for å si det sånn, ingen steder er vel frafallet større enn på ph.d.-nivå, så jeg tør ikke engang tenke på hva som skjer om samme behandling rettes mot disse utdanningene!

Det aller største problemet med rapporten er at mandatet ikke ber SUV om å sette UiTs utdanninger inn i et videre samfunnsperspektiv. En kommentar om befolkningsgrunnlaget i Nord-Norge kunne i det minste kommet fram i en liten fotnote, bare for å gjøre leseren oppmerksom på at utvalget er klar over hvor vi bor. Jeg er helt enig i at vi i  Nord-Norge ikke trenger haugevis av filosofer, kunstvitere eller arkeologer. Men jeg er sterkt uenig i at vi ikke trenger NOEN! Vi trenger absolutt noen som kan ivareta den nordnorske prehistorien og den nordnorske kunsten. Det er nemlig ingen andre i verden som kommer til å gjøre det. Derfor gjør det ingenting om UiT "bare" uteksaminerer tre arkeologer per år. For eksempel!

Når det gjelder språkutdanningene er jeg, om mulig, enda mer sjokkert over utvalgets manglende evne til langsiktig tenking. De har antakelig ikke barn i skolealder. Hadde de hatt det, ville de kjent til mangelen på kvalifiserte språklærere i ungdoms- og videregående skoler i landsdelen. Omtrent samtidig med forrige økserapport kom det for eksempel en e-post fra min sønns skole med en beklagelse over den store utskiftningen av språklærere. Årsaken var selvsagt at det var vanskelig å skaffe språklærere. Det blir ikke flere kvalifiserte språklærere av å legge ned studietilbudene ved UiT. Den sesongbetonte manglende interessen for språkfag er ikke bare noe som gjelder Tromsø. Vi ser det over hele landet. Det er noe naivt å tro at det blir enkelt å rekruttere språklærere fra resten av landet. Så kan man selvsagt mene at nordnorske skoleelever ikke trenger å lære seg fransk eller tysk, men nå er det engang sånn at i dagens ungdomsskole skal alle elever faktisk ha to fremmedspråk. Når språklærerens kompetanse bare er litt høyere enn elevens, blir det vanskelig med god undervisning, og det hjelper nok heller ikke på rekrutteringen til språkstudier at skoleelever har dårlig erfaring med egne språklærere.

Hele rapporten er forøvrig merkelig preget av en kalkulatorånd man forbinder med en svunnen jappetid. Likevel er ikke økonomi et fremtredende argument i saken. Det er lite som tyder på at mange stillinger kommer til å gå med i denne halshuggingen av studietilbud. Man ender altså opp med like mye utgifter og et dårligere studietilbud, med fare for enda lavere studentrekruttering. En skikkelig vinn-vinn-situasjon, eller? SUV er til og med så dristige at de, i samme ånd som de foreslår å legge ned et studieprogram, også foreslår at det samme studieprogrammet skal gjenoppstå i ny og forbedret drakt. Gitt at nokså få vil miste jobben, betyr dette altså at man oppretter et nytt studieprogram med de samme folkene. Som om det borger for bedre studiekvalitet og økt rekruttering? Hva med å sette inn ressurser på å hjelpe de studieprogrammene som sliter med å komme seg på fote igjen? Hva med å sette inn rekrutteringstiltak på språksida, slik man har gjort i massevis av år på realfagene?

Hele prosessen minner litt om når skolelever (og umodne voksne) diskuterer målformene i norsk: Elever får dårligere karakter i sidemål enn i hovedmål. Løsning: La oss fjerne sidemålet, så slipper vi problemet! La oss fjerne de klassiske fagene fra UiT, så slipper vi å bekymre oss for hvordan vi skal øke rekrutteringen!
 
Det kan alstå virke som om UiT nok en gang setter tils side kritisk tenkning og samfunnsansvar og kunnskap om verdigrunnlaget UiT er bygget på, på bekostning av humaniora i særdeleshet, men også en rekke andre klassiske universitetsfag. Skal vi bare holde på med det som er populært for øyeblikket? Skal vi kanskje legge om fagtilbudet slik at ungdom i landsdelen heller kan utdanne seg til coacher, personlige trenere, medievitere, kjendiser, direktører, gründere og hva nå ellers som måtte utgjøre yrkesdrømmen til den yngre garde. Eller er vårt ansvar ved UiT å bygge en solid grunnmur av kunnskap og kompetanse i landsdelen, slik at når ungdommen går ut og faktisk blir gründere, så vet de hva de gjør! Og slik at noen også får mulighet til å studere det de er aller mest lidenskapelig opptatt av, enten det nå er fransk litteratur eller matematikk.

Jeg setter min lit til at Universitetsstyret har fått med seg alle de gode innspillene og høringsuttalelsene som er kommet den siste tida, og rett og slett foretar fornuftige beslutninger basert på andre kriterier enn «bærekraft» og «frafall».

Rakettnatt 2016

Brrrr ... regn og ganske få plussgrader startet årets Rakettnatt i Tromsø.Vi rakk såvidt å komme oss innenfor dørene før første artist satte i gang. Ganske hektisk i grunnen, å komme seg fra jobb og gjennom køa før 16:30 på en fredag ettermiddag. Men man rekker jo det man må:)

Felles for programmet i år er at det ikke i utgangspunktet er helt min stil. Men min datter på 14 synes det er helt strålende! (Men hun fikk altså ikke lov til å bli med!) Men svakt musikalsk program til tross - det er herlig med festival i sentrum:) Og noe av musikken kan man jo like litt!

Aurora, for eksempel. Hun fikk den vanskelige jobben med å få oss i gang. Har bare hørt en og annen låt med henne fra før av, uten å bli spesielt hekta. Live gjorde hun imidlertid en strålende jobb i regnet mens publikum sakte men sikkert strømmet til. Stemmen hennes er sterk og klar og ren. Sangene er til tider gode, med sterk inspirasjon fra både Susanne Sundfør, Kate Bush og Rhianna-liknende artister. Dette sammen med hennes litt quirky-sjarmerede sceneopptreden gjorde Aurora til en av kveldens beste!

Neste artist ut er Ary. Ikke greit å hoppe etter Aurora, i tillegg til å måtte overbevise publikum med et repertoar nesten ingen hadde hørt før. (Det ligger bare 1.5 sanger av henne på Spotify, for eksempel.) Jeg liker stilen hennes. Og singelen "Higher" er en av de beste norske utgivelsene jeg har hørt på lenge. Den går på repeat hos meg for tida. Til tider en veldig bra konsert, men ikke alle sangene fester seg like mye. Jeg håper vi får høre mer til henne og hennes Røyksopp-inspirerte elektronika.

Dagny stilte i kveldens stiligste antrekk. Hun er på hjemmebane, og halvparten av publikum har en eller annen personlig relasjon til henne eller familien. Låtmaterialet klarer imidlertid ikke helt å overbevise meg. Det blir litt for A4. Nå skal det sies at jeg antakelig ikke er i målgruppa hennes heller. Da singelen, "Fool's gold", ble sluppet ble jeg nokså skuffet da det viste seg å ikke være en cover-versjon av Stone Roses-hiten med samme navn:) Men altså - uten gode låter er en artist lite verdt.

Så var det klart for den mer folkelige og mye radiospilte artisten Veronica Maggio. (Og Maggio skal uttales på svensk, ikke italiensk fikk jeg lært!) Her var jeg i ferd med å kapitulere overfor temperaturen og skydekket, så forsøkte å oppleve Maggio fra matteltet - under tak. Det funket bra på mange vis, men ikke musikalsk. Man får ikke mye ut av en konsert på denne måten, og da jeg endelig beveget meg ut igjen var konserten nesten over. På avstand så det i alle fall ut som det var en populær del av programmet.

I år har festivalen funnet på at noen artister skal spille på Veitasenteret. God ide - noe må man jo bruke dette spøkelsesbygget til. Problemet var bare at det var begrenset med plass, og selv om man hadde betalt aldri så mye for fullt festivalpass fikk man ikke hørt Agy om man ikke hadde stilt seg i kø lenge før konserten startet. Ikke bra! Men så fikk man jo mer tid til å være sosial:)

Karpe Diem avsluttet kvelden med en maktdemonstrasjon. Intet mindre. De er utrolig proffe på scenen og stiller i en helt annen divisjon enn kveldens øvrige band. Jeg har aldri vært noen hip hop-/rap-kjenner, men selv jeg hører at de er bedre enn de fleste. Om Magdi og Chirag hadde bedt oss hoppe i havet, tror jeg mengden hadde fulgt ordre og hoppet! Enorm stemning og heftig allsang i mitt hjørne av konsertområdet. Såpass heftig at jeg etter hvert måtte trekke meg unna for ikke bli trampet ned eller skviset flat. Under avslutningsnumrene var jeg så tilbaketrukket at jeg satt med en kopp te i handa og varmet med på Cafe Sånn. Men konserten var bra altså:)

Dag to kom med blå himmel og bare noen ytterst få varmegrader! Men vi klager selvsagt ikke der vi nyter synet av Rakettnatt-planetene som svinger seg mot en vakker høsthimmel. Publikum var noe tregere i dag enn i går. Kan det ha noe med alder å gjøre:) Det var i alle fall god plass foran scenen da Bob Hund satte i gang, med vokalist Thomas i spissen, kledt i rødt, med perlekjeder, sort slips og et par lange sølvfargede silkehansker av typen man kunne funnet på Randis parfymeri. Kanskje han frøs på fingrene, han som alle oss andre:) Bob Hund er et band som gikk meg hus forbi på 90-tallet. Vet ikke helt hvor jeg befant meg. De gjør så godt de kan på scenen og klarer å få liv i de aller fleste til slutt. Men de spilte ikke sin beste sang. Det er dypt skuffende! (Hvilken sang, lurer du kanskje på? "Låter som miljarder", vel!)

De fleste festivaler har en og annen feilbooking. Matt Corby var årets feil for Rakettnatt sin del. Skjønner jo at mannen har musikk som noen kan like. Til og med jeg tåler flere av sangene hans. Men det funket ikke på Stortorget. Delvis fordi lyden, der jeg sto i alle fall, var ganske dårlig. Det var nesten så jeg ikke hørte vokalen. Og delvis fordi folk var så uinteresserte at de skravla som det sto om liv og lot som de ikke var på konsert, men heller ville overdøve det "bråket" som kom fra scenen. Og Corby selv gjorde det ikke bedre der han sto og så på skoene sine og ønsket at han var et helt annet sted på planeten. Kanskje noen hadde lurt ham til å tro at det var Paris han skulle til - ikke Nordens Paris. Han kunne i det minste latt som han hadde det hyggelig. For musikken - en slags surfefunk eller soul (av den nye typen, ikke av James Brown-typen!) burde kunne fenget mange av de oppmøtte. Men han spilte ikke sin beste sang. Det er dypt skuffende! (Hvilken sang, lurer du kanskje på? "Sooth Lady Wine", vel!)

Der unge Corby strevet med de mellommenneskelige relasjonene til publikum, hadde Astrid S. full kontroll! Hun er godt opplært i Idol-familien og kvitret lykkelig og proft mellom låtene. Målgruppa hennes er nok mer tenåringer, men flere av låtene er utmerkede poplåter jeg godt tåler å høre på radio. Både 'Paper thin' og 'Dust' klinger bra i mine ører. Håper det er hun selv som har skrevet dem!

Etter lette og glade Astrid tok de mer erfarne herrene i Tungtvann over. Det begynte å bli mørkt på Stortorget - lyktene tentes, og stemningen steg. Det virket som om hele byen nå befant seg foran scenen. På samme måte som Karpe Diem klarer de å overbevise meg at ikke all hip hop er kjedelig og ensformig. De gjorde en strålende konsert, så før du vet ordet av det tar jeg capsen bak fram og ikler meg saggebukser ...:)

Neste artist ut var Gundelach på Scene Veita, men etter gårdagens fadese og håpløse kø for å komme inn, orka vi ikke engang å prøve å få med oss denne konserten. I stedet ladet vi opp til kveldens - og festivalens - avslutningsband, Bastille. (Og ja, de er engelske og navnet uttales derfor 'Bastill' - ikke 'Bastiij' som noen vil ha det til.) Til å være et band som platedebuterte for bare 3 år siden reiser de nå rundt med et svært lyd- og lysshow! Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene, så plateselskapet må ha stor tro på dem. Og det skjønner jeg godt. Låtene er lett gjenkjennelige og mye spilt på radio, og går rett hjem hos de yngste. Selv synes jeg låtmaterialet mangler alt for mye til at de kommer opp blant mine favoritter. Det forhindret selvsagt ikke at jeg våknet opp neste morgen med en av hitene, 'Pompeii', i hodet:) Det man ikke kan benekte er at de leverte et knakende godt show! Bandet hadde lært seg noen norske gloser, og pludret sjarmerende mellom låtene. Og publikum var i hundre - selv jeg sang nesten med mot slutten:)

Rent musikalsk ender jeg opp med samme konklusjon som etter første dag: Høydepunktene var Aurora, Ary og Karpe Diem. Til neste år ønsker vi oss skikkelig god britisk (eller britiskinspirert) indiepop og litt heftig kvalitetselektronika. (Jeg er tilgjenglig for rådgivning om noen trenger tips!) Jeg gleder meg til Rakettnatt 2017!

Det verste med folk på festival

Hva gjør alle de middelaldrende damene på Rakettnatt, tenkte jeg. De kan umulig være her for å høre  Karpe Diem, Aurora eller Ary? Kanskje de er gudmødrene til Dagny? Eller kanskje de tror at Dagny har med seg mamma og pappa på scenen? (Synes de lignet litt på damer som frekventerer jazzfestivaler ...) De var antakelig minst 50 år! Kanskje 60 eller enda mer!

Det var da jeg fikk en ut-av-kroppen-åpenbaring! De er meg! Jeg er en av dem! (Jeg har også vært på jazzfestival i år!) Åpenbaringen var som en renselse, og jeg føler meg dermed berettiget til å øse ut av min årelange erfaring som festivaldeltaker for å fortelle resten av verden hva som er galt med mennesker på festival. De andre altså! (Jeg gjør selvsagt alt rett!)

Her er min topp 10 liste over hva folk gjør feil når de er på festival: (I uprioritert rekkefølge)
1. De røyker!
Jadda, vi er ute i vår frie natur og lufta er for alle, men nå er det engang sånn at man er blitt fryktelig bortskjemt etter at røykerne ble utvist fra det gode selskap. Røyklukt er fælt. Sånn er det bare.

2. De prater!
De babler og fniser og snakker i mobilen og forteller om hva de gjorde før de kom på konsert og hva de skal gjøre etterpå og hvor mange pølser de spiste på 17. mai i fjor. Helt greit - men kom dere unna konsertområdet!

3. De danser!
Konsertdansing er en egen sjanger. Svært mange har store vansker med å forstå hvordan man gjør det. Man må nemlig danse uten å bevege for mye på bein og armer. Man har en ganske liten bevegelsesradius på konsert. Man skal ikke danse seg inn på de som står rundt. I mer erfarne kretser ser man derfor publikum hoppe opp og ned, eller om du tilhører min generasjon - drive forsiktig knebøy. Med andre ord - hold inn mage, armer og bein så du ikke skader naboen.

4. De filmer med  mobilen!
Altså - det er greit å ta et og annet bilde for å huske hva du har gjort og hvem du har gjort det sammen med. Men når du holder den forbanna telefonen din opp foran meg i flere minutter, slik at jeg kun kan se scenen gjennom en haug med iPhoner blir jeg irritert. (Dette er et enda større problem på innendørs konserter, særlig av sitte-ned-typen.

5. De tror de er på fjelltur!
Ryggsekker i trynet. Finnes det noe herligere? Det finnes håndvesker, skuldervesker, magetasker, manbags, lommer, og til nød små ryggsekker. Bare duster stiller på konsert med stor ryggsekk og gir seg til å danse spastisk, uten tanke på alle de som står rundt. Grrrr! Sett sekken på bakken, eller hold deg i utkanten. Eller dra til fjells!

6. De bøller i køa!
Nordmenn kan ikke stå i kø. Det er en kjensgjerning. I kombinasjon med alkohol blir denne uvanen direkte kvalmende. De bøller og brøler og tror de kan sjarmere seg fram bare fordi de kjenner noen som står 8 plasser fram, eller fordi det er ekstra viktig at de får pølsa si før Veronica Maggio begynner å spille. Jeg gremmes! Jeg krever fengselsstraff for køsniking! Alltid!

7. De er for høye!
Skulle man ikke begynne å tildele plasser etter høyde. Selv er jeg helt gjennomsnittlig høy, men hva hjelper det når noen over gjennomsnittet kommer og stiller seg rett foran meg. En gang opplevde jeg forresten at det kom en gjeng unge menn og stilte seg foran meg. Alle var selvsagt mye høyere enn meg. Men hva skjedde? Jo, to av dem snudde seg for å forsikre seg om at de ikke sperret utsikten min fullstendig.Jeg ble helt lamslått. De var antakelig ikke en dag over 23 og hadde fått meget god oppdragelse av sine foreldre. Så det går an, folkens! Alt som trengs er å gjøre et forsøk på å ta hensyn!

8. De er for lave!
Dette gjelder bare kvinner- og de lettlurte unge menn de omgir seg med. De tror nemlig det er helt ok at de kan sitte på skuldrene til den lettlurte unge mannen - som selvsagt tror at han sanker bonuspoeng ved å gjøre dama denne tjenesten. Det er ikke lov å sitte på skuldrene til noen når du er på konsert. Det står i Noregs Lover, §1458. Hører du det, du egosentriske kvinnemenneske! Heldigvis er mange vakter på konserter flinke til å røske ned disse lovbryterne ganske raskt. Jeg liker strenge sikkerhetsvakter:)

9. De har for mye penger!
Jeg antar i alle fall det er derfor de kaster halvfulle ølglass over resten av publikum. Det sies at øl er sunt for håret og alt det der, men jeg vil helst dusje i øl på eget initiativ, og det er ikke alle klærne mine som ser bedre ut med ølflekker. Heldigvis har den rødvinsdrikkende delen av pulikum ennå ikke sunket så lavt at de også har begynt å kaste glassene sine over hodene på oss andre.

10. DE BRYR SEG IKKE OM MUSIKKEN!
Dette er virkelig det verste av alt. Om du ikke er interessert i musikk, hvorfor går du på konsert da? Hvorfor står du der, med ryggen til scenen mens du prater i vei om helt andre ting, tar selfies og danser swing til Karpe Diem med din altfor fulle partner mens ryggsekken din smeller inn i ansiktet til de 8 andre som er så uheldig å være i din nærhet? Joda, flott at du har kjøpt billett. Utsolgte festivaler gir penger i kassa til arrangørene og gjør det mulig å lage ny festival til neste år. Så jeg er glad i deg likevel, selv om du ikke vet hvordan man oppfører seg blant folk. Men i min alder har jeg altså lov til å være grinete. Alle kan jo ikke gå rundt og tenke positivt og smile til verden!

God festival!

Bukta 2016

Foto: Emil Bremnes/Nordlys

Det er nesten ikke til å tro, men i år stilte jeg i KJOLE på en av Bukta-dagene. Det tror jeg aldri har skjedd før. Årets festival må ha vært den varmeste i Buktas historie. I alle fall blant de jeg har deltatt på, og det begynner jo å bli en håndfull nå.


Som alle vet, er jeg ikke akkurat noen rockedronning, og foretrekker elektronika og indiepop (for ikke å snakke om ostepop!) framfor beinhard fortgitarrock. Årets Bukta-program framkalte derfor ikke ekstatiske tilstander hos undertegnede. Men jeg er ikke så veldig kresen, og kjøpte billett med en gang Raga Rockers ble annonsert!

En stor bit av Bukta-opplevelsen er glade mennesker, kjente og ukjente, god mat og vær i alle fasonger. Sistnevnte viste seg som nevnt fra sin beste side, noe som bidrar til ekstra god stemning. Og før noen beskylder meg for å betale masse penger for en tredagers utendørsfest - musikken betyr likevel mye! (Ville jo ikke akkurat stilt opp om det var Ariana Grande eller Ole Ivars som sto på scenen!) Jeg prøver å få med meg det meste. Men det skal innrømmes at jeg i år "hoppet over" et par band - enten fordi jeg sto i kø, satt i fjæra og så på sola, eller bare sto og skravla (langt unna scenen, så klart!).

Med nylig vrikket ankel, holdt jeg meg litt på avstand fra den største trengselen foran scenen, men etterhvert turte jeg å bevege meg litt nærmere. Man får rett og slett ikke like mye ut av å oppleve bandene fra ytterkanten av festivalområdet. Så jeg snek meg fram og fant noen lommer uten for heftig og utagerende dansing og hopping. Og jeg overlevde - ingen tråkket meg på foten:) By the way - utagerende dansing på tettpakkede konserter er en uting! Hører dere! (Det går fint an å danse uten å bevege så mye på armer og bein, og holde seg innenfor sitt tilmålte lille areal!)

Det gleder meg forøvrig stort at det var omtrent 'stappfullt' alle tre dagene. Det betyr forhåpentligvis penger i kassa for festivalen, og muligheten til å booke et strålende engelsk pop-band til neste år:)

Her er min ytterst objektive og velfunderte analyse av tre dager med rock 'n' roll i Bukta:

Torsdag 21. juli:

Gogol Bordello: Amerikansk sigøynerpunk og en knakende god åpning på årets festival. De er på sitt beste når de kjører 'balkan-boogie' og Mano Negra-aktige låter. Når de tipper over i A4-punkrock blir det mer ordinært.
Hubro: Ungt Bodø-band med festivalens peneste vokalist og absolutt med potensiale, musikalsk sett. Klarte jeg ikke å bestemme meg for om jeg skulle se Bendik eller Hubro, og endte dermed opp med å høre litt på hver. Fikk derfor bare med meg den første halvdelen av Hubro. Åpningen var noe ustø og vokalen kunne vært bedre, men noen av låtene var slett ikke verst, særlig låt 2 og 4.
Bendik: Bendik-vokalisten synger utrolig bra, men hun treffer ikke meg helt. Jeg mistenker at jeg ville foretrukket at hun sang på engelsk, men skjønner jo at det ikke er lov å si høyt! Nok energi, men savnet mer driv og et tettere (elektronisk) lydbilde.
Cosmic Psychos: Australsk punkrock er ikke hverdagskost i Tromsø, og etter samtale med noen hardbarka fans hadde jeg egentlig litt forventninger til denne konserten, men det ble for tradisjonelt og A4 for meg. Og når sant skal sies virket bandet ganske slitne etter flere tiår med rock 'n' roll.
Iggy Pop: Hva kan man si? Iggy er Iggy, og veldig i live. Jeg er Iggy-analfabet og eier bare en plate med ham. Det er derfor stort sett bare hitene jeg har et forhold til. Favoritter ble derfor Passenger, Lust for Life, Wild One og Nightclubbing.

Dagens høydepunkt: Gogol Bordello
Dagens nedtur: Slutt på gratis tørrfisk:(

Fredag 22. juli:

Sondre Justad: Her må jeg bøye meg i støvet og trekke tilbake alt jeg har sagt om Justad i min tidligere uvitenhet. Han er ikke helt i min gate, men jeg er bare søkkimponert over opptredenen hans. Han er rett og slett popstjerne. Han hopper og spretter rundt på scenen med stor energi, han har publikum i sin hule hånd, og han synger veldig bra. En uventa, men strålende åpning på den utrolig varme og deilige fredagskvelden. Og modig av Bukta å booke ham!
Sunshine Reverberation: Tromsøband. Ikke så veldig mye publikumsfrieri her i gården, men absolutt potensiale her også. De to første låtene var noe anonyme, men så tok det seg opp, med opptil flere veldig gode melodier. Men noen av gitarsoloene kunne jeg klart meg uten. (Gitarsoloer er oppskrytt. Slutt med det!)

Robaat: Ypperlig og trivelig konsert. Men hvorfor i all verden ble de plassert på den minste scenen? De kunne med fordel vært sluppet til i Paradisbukta. Liker veldig godt visefolkpopen de serverer, og synes nesten de var hakket bedre her enn sist jeg hørte dem (Rakettnatt 2015). Eller kanskje var det bare sola og stemninga? Det eneste jeg har å utsette er at jeg ikke syntes lyden var helt genial på Little Henrik-scenen. Det gjaldt ikke bare Robaat, men også andre band jeg hørte der.

Karlsøy Prestegaard: Jeg er faktisk bittelitt fan av dette bandet. Jeg ble kjent med musikken deres på slutten av 80-tallet, altså noe seinere enn resten av verden. 'Barn av lyset' ble derfor sangen jeg først og fremst forbandt med bandet. Og den spilte de ikke i Bukta denne kvelden. Skuffende! Når det er sagt spilte de både 'Lovmann', 'Khomeini' og 'Dyret666'. De spilte også noe hardere rock enn jeg husker. Jeg minnes dem mer som et ska-/viserockband, enn et heavyrockband, men hukommelsen min er stort sett ikke noe særlig å stole på, så kanskje jeg tar feil her. Også.
 Dweezil Zappa plays Frank Zappa: Dette var en uheldig avslutning, kun for spesielt interesserte. (Og joda, det var en del av dem til stede ...) Men for meg ble dette ulidelig kjedelig, men laaaange instrumentalpartier uten mål og mening. For første gang i historie forlot jeg en Bukta-dag før siste takt var spilt. Burde vært satt til Paradisbukta tidligere på kvelden.

Høydepunkt: Sondre Justad og Robaat og varmegradene!
Nedtur: Dweezil

Lørdag 23. juli:

Valentourettes: Nok et utmerket åpningsband. Jokke lever videre og sangene er fortsatt høyt elsket blant publikum. Nok til å få varmet opp applausmuskelen og få oss i festivalhumør.
Jacco Gardner: Vi gikk glipp av Temples i fjor, men i år fikk vi Jacco Gardner, psykedelia-pop fra Nederland. Og jeg må ærlig innrømme at jeg aldri har hørt om ham/dem. (Regnes de som et band, eller som en artist - med band?) Og nettopp dette er det fine med Buktafestivalen - man oppdager band man sannsynligvis ikke ville funnet ellers. Anyway - dette var happy hour for Løkse, til tross for en noe melankolsk ånd over sangene.
Raga Rockers: Når det gjelder norsk rock er det Raga Rockers som rager høyest! Ingen diskusjon! Jeg digger Michael Krohns herlige stemme og hans überkule stil. Han var kanskje litt for kul i kveld. Kunne ønsket litt mer engasjement. Og 'Fritt liv'! En skam å utelate denne perlen.
There Will Be Blood: Italiensk bluesrock skal man ikke kimse av. Dessverre gikk jeg glipp av første del - traff for mange kjentfolk på vei til Little Henrik! Men det jeg fikk med meg oste av spilleglede og sjarme. Og litt dårlig engelsk uttale, men det tilgir man jo lett:)
Dum Dum Boys: Jeg er ikke fan. (Foretrekker Dum Dum Girls!) Fikk kanskje overdose på slutten av 80-tallet. Men her ble det ikke holdt tilbake på noe, og jeg kan ikke annet enn å bli imponert over showet de leverte. Hit etter hit og allsang og Knutsen og Ludvigsen og full klaff i Bukta.

Høydepunkt: Jacco Gardner
Nedtur: Havtåka som slo innover Bukta mot slutten av kvelden og som selv ikke to lag ull klarte å overvinne.

Radioten

I dag vil jeg skrive en hyllest til radioen. Jeg synes konseptet radio fortjener noen ord i våre digitale YouTube-, Spotify- og Facebook-tider. For er det ikke helt fantastisk at noen fortsatt lager radiosendinger! Radioen har mer eller mindre overlevd den ene medierevolusjonen etter den andre. Synes å ha lest et sted at radioen ble dømt nord og ned da fjernsynet suste inn i stuene våre med høy hastighet. For ikke å snakke om Internett! Men den er her fortsatt. Og selv om jeg har på følelsen av at lyttertallene er gått betraktelig ned de siste tiårene, er vi fortsatt en håndfull lyttere tilbake.

Jeg vokste opp på et avsidesliggende sted på 80-tallet. Vi hadde NRK TV, og NRK P1 og P2 (fra 1984). That's it! Min mann vokste opp i Tromsø og hadde tilgang kabel-TV med MTV og greier. Men slikt fantes ikke i min hjembygd på den tida. Jeg kan fortsatt huske sulten etter musikkvideoer - eller bare popmusikk på TV, uansett form. Men dette skal ikke handle om TV. Ikke egentlig om musikk heller, selv om det er musikken som knytter meg sterkest til radioen.

I mangel på variasjon i radiotilbudet, og i særdeleshet mangel på god musikk, saumfarte jeg oversikten over radioprogrammene, og endte ofte opp med å høre på både Ti i skuddet, Nattønsket og Ønskekonserten - i tilfelle det skulle komme en bra sang. (For å avsløre en av mine innerste hemmeligheter, så hender det at den samme trangen får meg til å sitte oppe sent på kveld og se på TV-kanalen VH1 (musikk-kanal) i tilfelle de skulle spille noe bra! Som regel går det lenge mellom hver bra sang ...)

I tillegg til P1 og P2, brukte jeg en god del tid på å "surfe" på mellombølgen (eller var det en annen bølge?) for å lete etter popmusikk. Min mor fortalte om sin ungdom klistra til radioapparatet og Radio Luxembourg, så det prøvde jeg selvsagt, men fikk aldri helt denne radiostasjonen under huden. Rundt 1984 skjedde det imidlertid flere store ting på radiofronten: Nærradioene kom! Det var selvsagt ingen nærradioer i mitt nærområde, men sannelig - takket være gunstig geografi og en overraskende god radio, kunne jeg - når radioen ble plassert på et spesielt sted på soverommet - få inn nærradioen i Tromsø. For en lykke! Radio Ung, Brygga radio og, ikke minst, Studentradioen, ble trofaste følgesvenner i de neste årene. (Som også førte til at jeg snublet inn i redaksjonen til Studentradioen som en forskremt padde en gang høsten 1988 og ble værende i 6 år. Men det er en annen historie.)

Den andre store tingen som skjedde i 1984 var P2. Det beste radioprogrammet jeg noensinne har lyttet til i mitt liv var Pandoras Jukebox, og ble startet opp dette året, tror jeg. Det ble ledet av Sigbjørn Nedland, som fortsatt framstår som en av de beste som har snakket på norsk radio. Ever! Nå skal det sies at alt dette skjedde på det mest riktige tidspunktet i et menneskes liv når det gjelder påvirkning. Jeg var 15 år den lørdagen i oktober 1984 da Nedland spilte 3 spor fra U2s nye plate The Unforgettable Fire. Man kan i grunnen si at livet mitt tok en ny vending. In a good way!

Da jeg gikk ut av 9.klasse året etter fikk jeg russenavnet 'Radioten'. I ettertid har jeg lurt litt på om det navnet egentlig var godt ment eller ikke, men der og da føltes det helt naturlig:) (Ja, på bygdeskolen der jeg gikk var man oransje-russ etter at man var ferdig med ungdomsskolen. Ja, ja ... ) Anyway - jeg likte radio veldig godt. Og det gjør jeg fortsatt.

Som regel er det musikken som lokker meg til radioen. Jeg er ikke så interessert i "seriøs" radio og synes kanalen Alltid Nyheter er aldeles grusom. Men jeg liker pludreradio med et snev av intelligens og hører ofte på morgensendingene til NRK Troms - til tross for andakten (har ikke ord for hva jeg mener om denne kuriositeten!) og stort sett kjip musikk. Men til tider gode programledere gjør at jeg holder ut. Det er noe med denne lette blandingen av nyheter, informasjon, småprat og musikk (for 80-åringer og 'den gemene hop'). For selv om jeg gjerne ser på TV nesten hver dag, er det sjelden jeg slår på før Dagsrevyen. (Heter det fortsatt det?) På morgenen vil jeg ha lyd - uten bilder!

Den siste tiden har gitt meg to "gaver" på radiofronten, som gjør at jeg lytter mer enn noensinne. Det ene er at jeg i fjor kjøpte meg en internett-radio. Altså et radioapparat som gjør at jeg i tillegg til P1 også kan høre på all verdens radiosendinger, kringkastet over nettet. Jeg er ikke så interessert i det store utvalget, stort sett kun BBC, som var årsaken til innkjøpet. BBC 6 Music er den perfekte radiokanalen for meg - både fordi jeg er ekstremt anglofil og fordi musikken der er så bra at man skulle tro det var jeg selv som hadde valgt den ut!

Men kanalen får sterk konkurranse fra NRKs egen P13. Helgen er ikke helt den sammen uten PopQuiz (som også går på P1) og Transmission. Sistnevnte er et absolutt strålede program om 80-tallsmusikk og faller i smak fordi det handler om 'mitt 80-tall' - ikke det pastellpregede SAW-dominerte 80-tallet som dukker opp litt for ofte i retro-sammenhenger. Dessuten er programlederen god - akkurat slik jeg liker programledere! Saklig, rolig, småmorsom og med en  godt egnet stemme. Finn Bjelke, Espen Omdahl og Harald Are Lund er eksempler på disse gode stemmene! Det siste jeg orker er hesblesende, hippe, overmorsomme, flåsete og tilsynelatende uintelligente programledere man finner i diverse andre radiokanaler. (Nevner ikke navn!)

Men hvorfor hører jeg på radiosendinger, når jeg kunne hørt på en podcast i stedet? Hvorfor prøver jeg å være oppe til klokken 11 på lørdagene for å få med meg hele PopQuiz? Jeg kan jo høre programmet i ettertid - 'alt' finnes som kjent på nett!

Det bare funker for meg. Jeg kan tusle rundt i huset og gjøre husarbeid mens radioen holder meg med selskap. Jeg har radioen på nesten hele dagen på jobb (BBC 6Music). Radio passer inn i livet mitt, rett og slett. Det hindrer meg ikke å gjøre noe annet. (Med mindre sendinga er så god at jeg ikke klarer å konsentrere meg om noe annet!) Og jeg trives med koselig selskap fra en liten boks! Og joda, jeg trives også i selskap med familie og venner, men noen ganger er det greit å slippe å delta i samtalen - bare lytte!

TIFF 2016: Liza, the fox-fairy

Siste film ut på årets TIFF var en perle av en lett komedie. Dette er en ungarsk film, og det ser man jo ikke ofte. Her er også sterke innslag fra japansk kultur, blant annet i form av et (ikke så hyggelig) spøkelse i form av en japansk smørsanger.

Selv kan jeg ikke fordra filmer der karakterene bryter ut i sang (jeg liker altså ikke musicals - at all!), men denne holder seg godt innafor min toleransegrense. Hovedpersonen, Liza, lider under en forbannelse som gjør at alle som forelsker seg i henne dør. Heldigvis er dette en komedie, så vi tåler fint rekken av døde friere. Hele filmen har noe tegneserieaktig over seg, med klare farger og noe karikerte figurer. En film som helt klart vil kunne slå an hos hvem som helst. I alle fall om man har litt humoristisk sans:)

 

https://trakt.tv/movies/liza-the-fox-fairy-2015

TIFF 2016: The Gulls

Det er alltid en handfull filmer som denne på TIFF: Store landskap, lite dialog, mennesker uten relasjoner, mennesker i ødeleggende relasjoner, en verden i grått og lysegrått. The Gulls er en slik film. Det mest interessante med filmen er at den foregår i en liten landsby i Kalmykia - en russisk republikk jeg virkelig aldri har hørt om - og det til tross for at jeg har en kollega som er derfra!

Jeg sovnet ikke akkurat, men ikke akkurat en strålende film for en lørdagskveld. Kan minne om Fjernsynsteateret på 70-tallet, i grunnen. Noe av handlingen var også noe vanskelig å få med seg. Jeg var i alle fall litt spørsmålstegn, til tider.

 

https://vimeo.com/116666065

TIFF 2016: Carmina or blow up

Hverdagsslit og fattigdom og en type film der vi mumler 'What a life' her vi sitter i vår velutdannede overflod. Men slett ingen trist film likevel. Filmen handler om Carmina og hennes måte å løse dagliglivets små og store utfordringer på. Ikke alltid i henhold til lover og regler, men likevel får vi en viss sympati med henne der hun sliter med en udugelig ektemann og en like udugelig datter.

Selv om mye av filmen er sentrert rundt Carmina, har filmen også en konkret handling med begynnelse, midte og slutt - selv om det benyttes en 'spole-tilbake'-teknikk. Fin underholdning!

http://www.filmlinc.org/films/carmina-or-blow-up/

TIFF 2016: Lykkelig i 24 timer

Med en sånn tittel på en TIFF-film er det vel bare en ting å forvente: Tragedie! Merkelig nok klarer filmen å være både trist og semimorsom på samme tid. Så sikker var jeg på elendighet at jeg tok det for gitt at hovedpersonen kom til å hoppe ut et vindu mot slutten. Men det gjorde hun altså ikke!

Filmens tema er psykisk sykdom. Vi møter Hedi, en noe hyper, men tilsynelatende sorgfri kvinne med mann og barn og jobb og hele pakken. En dag får hun et angstanfall, og derfra følger vi sykdommen hennes og dens påvirkning, ikke bare på henne, men også på familien hennes.

Et bittersøtt og hjertevarmt portrett av det å leve med en psykisk lidelse - om det er mulig å bruke en sånn beskrivelse. Det er ikke gitt at de vil leve lykkelig alle sine dager ved filmens slutt. Det er heller ikke gitt at hun vil bli helt frisk. Men vi ble i alle fall vist en flik av håp om at dette kunne komme til å gå bra. Mer trenger jeg ikke.

http://www.filmpressplus.com/wp-content/uploads/2015/01/HEDI-Still4.jpg

TIFF 2016: Scott Pilgrim vs The World

Hurra! Endelig en tvers igjennom morsom film. Scott Pilgrim vs The World er rett og slett en kjærlighetshistorie fortalt med sterk inspirasjon fra tegneserier og videospill. Scot møter Ramona, forelsker seg, men må overvinne hennes 7 onde ekskjærester for å få henne. Noe han selvsagt klarer.

Tynn historie, kanskje, men som vi lo! (Og jeg er ikke et leende menneske - sånn til vanlig!) Og humoren er verken platt eller barnslig (tror jeg), men forfriskende og smart. Og filmmusikken er slett ikke verst. Scott spiller i bandet Sex Bob-Omb, og noe av musikken er skrevet av Beck.

Anyway - deilig med TIFF-filmer som ikke illustrerer verdens elendighet og det som verre er. Anbefales!

"Scott Pilgrim vs. the World teaser" by Source. Licensed under Fair use via Wikipedia - https://en.wikipedia.org/wiki/File:Scott_Pilgrim_vs._the_World_teaser.jpg#/media/File:Scott_Pilgrim_vs._the_World_teaser.jpg

TIFF 2016: Stabukker

Endelig er jeg i gang med Tiffingen! Første 'ordentlige' film ble islandske Stabukker. Filmen ble presentert av fotograf Sturla B. Grøvlen, og en av hoverolleinnhaverne, Theodór Júlíusson, og hadde det ikke vært for den kjipe slutten, hadde jeg blitt sittende og høre på Q&A-delen etter filmen.

Jeg liker islandsk film. Stort sett. Jeg liker filmer om gamle menn i et stort og værbitt landskap. Jeg likte denne filmen. Den viser et rørende portrett av to eldre brødre som av en eller annen grunn ikke har snakket med hverandre på 40 år, selv om de er naboer. Begge lever og ånder for sauegården sin, og viser stor omsorg for dyrene - om ikke for hverandre.

Da det oppdages skrapesyke på en av gårdene, må alt av sauer i bygda slaktes. Den ene av brødrene bestemmer seg for å lure myndighetene, og gjemmer unna noen av sauene i kjelleren. Dette oppdages selvsagt og det hele ender Ørstavik-tragisk der de to brødrene søker tilflukt i en snøhule på fjellet midt i en snøstorm. Vi får aldri vite om de overlever.

Filmen minner litt om irske The Field fra 1990, med sitt fokus på Bonden og livsstilen som følger av å leve av jorda. Omtrent like tragisk slutt der også. Om de bare kunne laget en litt lykkeligere slutt ville dette vært en klar 5er på terningen. Men det gjorde de altså ikke, kjipingene!

http://thecriticalcritics.com/reviews/movie-review-rams/

TIFF 2016: As I open my eyes

Siden jeg er så heldig å jobbe på UiT starter Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) alltid uka i forveien med ansattevisning for UiT-ansatte. Filmen er plukket ut av festivalfolkene og er som regel ikke altfor ekstrem. Heldigvis.

Årets utvalgte var As I open my eyes, en tunisisk film jeg allerede hadde plukket ut som en potensielt severdig film. Filmen var OK. Litt stillestående og handlingsfattig det meste av tiden, som en serie fotografier satt sammen. Mot slutten blir den plutselig en smule voldelig og lite koselig. Jeg likte egentlig filmen helt til denne delen. Her må jeg bare med en gang innrømme at jeg unngår ubehagelige filmer så godt jeg kan, og ønsker meg alltid happy ending. Realisme og elendighet får jeg nok av i avisene og i nyhetssendingene. Lenge leve eskapismen!

Det beste var musikken og en fengende hovedperson, en 18 år gammel viljesterk og uredd middelklassejente som spiller i band og egentlig oppfører seg som ungdommer flest.

UiT-visninga under TIFF er imidlertid en sikker vinner uansett. Det er alltid strålende morsomt å tilbringe kvelden på Verdensteateret, omringet av masse mennesker du ser på jobb, både nære kolleger og andre akademikere du kanskje bare ser en sjelden gang. Og dessuten sparkes TIFF-ånden i gang, og man innser at på TIFF er det ikke bare filmene som spiller en rolle, men den helt spesielle, og gode, stemninga som oppstår i hele byen disse dagene.

"As I Open My Eyes poster" by Source. Licensed under Fair use via Wikipedia - https://en.wikipedia.org/wiki/File:As_I_Open_My_Eyes_poster.png#/media/File:As_I_Open_My_Eyes_poster.png

Bøker jeg har lest: 2015

Måtte gi opp å skrive litt om hver bok jeg har lest, men en liste klarte jeg i alle fall å lage:
Alle bøkene er lest på min Kindle, unntatt de merket med papirbok, derfor så mye på engelsk.

Atkinson, Kate: Life after life
Galbraith, Robert: Career of evil
Lee, Harper: To kill a mockingbird
Rowling,J. K.: The casual vacany
Bryson, Bill: The mother tongue
Franzen, Jonathan: The corrections
St.Aubyn, Edward: Lost for words
James, Christina: Sausage Hall
Chandra, Vikram: Geek sublime: The beauty of code, the code of beauty
Williams, Niall: History of the rain
Hawks, Tony: Round Ireland with a fridge
Broberg, Henrik: Da byen ble stille (papirbok)
Renberg, Tore: Pixley Mapogo (papirbok)

Pluss alle de jeg glemte å skrive ned ...

The Music of 2015: My Top 20 Albums

Creating a list of a year’s favourite albums is hard work. You need to keep an eye (and two ears) open all through the year to catch all the good releases, you have to remember which albums were your favourites in February and July when the year comes to an end, and you have to rank the albums according to a set of rules only you know about, some of which you simply invent as you go along. But the worst part of it is the knowledge that no matter how many wonderful albums you stumble across throughout the year, you can be pretty sure of missing out on an unknown number of equally wonderful albums. As I said – hard work!

The 2015 list turned out to be impossible to limit to only 10, so I’ve doubled it. When summing up in December, I found around a hundred high quality album releases that I’ve been listening to for something between a couple of weeks to almost a year. All in all, I've written more than 8 pages of notes to these albums, and spent A LOT of hours enjoying the music. According to my kids, it is a collection of sad and depressing music. Well, I like it anyway! 

If you use Spotify, you can listen to my Top 20 there, or to an extended list, consisting of my three favourite songs from each album. I've also made a list of ten great songs, independent of whether or not they belong to a great album.

Enjoy!

20. Chemical Brothers: Born in the Echoes (UK)

My favourite song of 2015 must be “Go”. I think it’s simply brilliant, and it’s the main reason the album claimed a place on my top 20. Do not watch the video for "Sometimes I feel so deserted”, by the way. It is slightly unsettling:-) Having said that, I find there’s a dark and gloomy streak to the whole album. Or maybe I’m just influenced by that video …

Best songs:

Go

Sometimes I feel so deserted

Wide open

19. Foals: What Went Down (UK)

Good pop songs and a good voice, what else do you need? Slightly more rock 'n' roll than my usual stuff. I'm sure they're great live. Could someone invite them to Tromsø?

Best songs:

What went down

Albatross

Snake oil

18. Jay-Jay Johanson: Opium (Sweden)

No matter how interested I am in pop music, there are always bands and artists that seem to appear out of nowehere, and then it turns out they've been around for quite a while. Apparently this is Johanson's tenth album. And I haven't heard about him until this year. Strange. Or perhaps not. This is introvert, but still catchy electronica with an old fashioned tint to it - modern day meets the 40s or something. 

Best songs:

Moonshine

Drowsy

I can count on you

17. Algiers: Algiers (US)

Algiers is such a different band that you're bound to like it. The singer shout sings with an intensity, you should think his life depends on it. Raw and industrial - dare I call it pop? no, think not. Let's stick with industrial rock, with a clear inspiration from Tom Waits. Good debut. They're very welcome to play Bukta, Tromsø Open Air Festival in July this summer:-)

Best songs:

But she was no flying

And when you fall

Black eunuch

16. Landshapes: Heyoon (UK)

Raise your hand if you've heard about the Landshapes before! (I hadn't!). This is shoegaze meets folk pop. Quite similar to wonderful Lush during their heyday. Lost of good songs here.

Best songs:

Francois

Stay

Rhino

15. Astrid Williamson: We Go to Dream (UK)

Been a fan of this Shetland artist for some years now, and love her melancholic songs and electronic colouring.Lots of songs here in the same spirit as "Slake", on of the songs from her 2009 album Here Come the Vikings, especially the more quite, almost hypnotic tracks. If you're classically inclined, you might also like her divine other 2015 album: Requiem & Gallipoli.

Best songs:

Ambienza

We go to dream

Captured

14. Bernard + Edith: Jem (UK)

This is slow electronica with clear references to for instance Cocteau Twins or the trip hop scene of the 90s.

Best songs:

Crocodile

Poppy

Heartache

13. Gwenno: Y Dydd Olaf (UK)

Welsh artists singing in Welsh isn't too common in my playlists, but thanks to BBC 6 Music, Gwenno climbed into my list with this wonderful album, which by the way means "The Last Day" and has nothing to do with someone called Olaf. Apparently. According to the Internet.This is actually a re-release of her 2014 album, so it sort of cheated its way onto my list, but since I didn't discover it until now, I allow it. Is there a sample from I Break Horses' "Winter beats" in "Patriarchaet" or have they just both used the same source (unknown to me)? Or am I imagining things? (I might!)

Best songs:

Chwyldro

Fratolish hiang perpeshk

Patriarchaeth

12. Florence & The Machine: How Big, How Blue, How Beautiful (UK)

I love Florence Welch's strong and unique voice. I don't think this album is as good as the last one, but it still stands out quite clearly. I like the up-tempo song better than the quiet songs. This is where she has her strength.

Best songs:

Delilah

Ship to wreck

How big, how blue, how beautiful

11. John Grant: Grey Tickles, Black Pressure (US)

John Grant and electronica is a really good match. His songs are submersed in something dark and hopeless,quite suitable for my taste in music. He was quite high on my 2013 list, so it's clear that his music is right for me. Another great artist to get to Tromsø! It's not that far from Iceland, where he presently lives, to Northern Norway!

Best songs:

Disappointing

Voodoo doll

Black blizzard

10. The Unthanks: Mount the Air (UK)

Another new band to me, and utterly charming with their quaint folkpop. Sometimes too theatrical for my taste, but mostly bleak and beautiful, often based on traditional stories. Flutter is magnificently sad and one of my most played songs last spring. 

Best songs:

Flutter

Died for love

Madam

9. Julia Holter: Have You in my Wilderness (US)

This is intelligent pop, symphonic and lyrical songs with a twist. Music for late autumn evenings - all through the year.

Best songs:

Silhouette

Feel you

Sea calls me home

8. Beach House: Depression Cherry (US)

Beach House actually released two albums in 2015, but I haven't had time to listen to their latest, Thank Your Lucky Stars. Quite a productive gang, in other words. This is dreampop, with slow, atmospheric songs for quiet moments.

Best songs:

Space song

Sparks

Days of candy

7. Ela Orleans: Upper Hell (UK/Poland)

Polish electronica! (Polish band, The Dumplings, also have a handful of good songs, by the way.) Ela Orelans, however, has relocated to Glasgow and her "Dark floor" is without doubt one of my favourite songs from 2015. The rest of the album is not quite as brilliant, but still very much worth listening to if you like this kind of dark and gloomy electronica.

Best songs:

Dark floor

The sky and the ghost

Upon the abysses

6. Gaz Coombes: Matador (UK)

Strangely enough, I was never really into Supergrass, when they were popular. Too rock 'n' roll for me, perhaps. And not good enough songs, perhaps. (Apart from "Moving", which is brilliant). This solo album from Coombes has lots of good pop songs. Where "Moving" and a handful of other songs seem to be undecided whether they are pop or rock songs, Matador belongs on the pop side of the fence, and it seems Gaz Coombes has come home. A solid album, with almost no low points.

Best songs:

Buffalo

Needle’s eye

20/20

5. Bill Wells & Aidan Moffat: The Most important place in the world (UK)

I sometimes wonder if I had noticed this album if it had been sung in a standard British accent, and not in the strong Scottish voice of Aidan Moffat. We'll never know! Well, he talks more than sings, but he does it in such a poetic manner, that you hardly notice. The sound is dark and industrial and irresistible. This too has sometimes a Tom Waits quality to it.

Best songs:

This dark desire

Lock up your lambs

Far from you

4.  Halleluwah: Halleluwah (Iceland)

Iceland has no shortage of good artists. (Samaris is another Icelandic band that gave us a lovely album in 2015.) Halleluwah makes electronic pop music which sometimes reminds me of Cerys Matthews, other times of Kate Bush. I tried to persuade my colleagues that beautiful "Dior" was a Christmas song and put it on our playlist for the Christmas party. I don't think anyone minded:)

Best songs:

Beginnings

Move me

Blue velvet

3. Editors: In Dream (UK)

Editors is probably one of the best bands in Britian this century. Tom Smith's voice is really fantastically attractive to my ears. Their first three albums were brilliant. The fourth, not so much. Fortunately this one's almost up to the band's previous standard. 

Best songs:

No harm

Forgiveness

Marching orders

2. Nadine Shah: Fast Food (UK)

Shah's deep and dramatic voice is one of the most interesting on the British pop scene just now. She clearly stands out in the crowd of female artists. And male, for that sake. Another dark and gloomy album, impossible not to love. If you are me.

Best songs:

Fast food

Fool

Stealing cars

1. Susanne Sundfør: Ten Love Songs (Norway) 

It took a while before I understood the greatness of Sundfør. I must admit, it took Røyksopp's "Running to the sea" before I gave in and became a fan. She is at her best with a strong electronic sound driving her distinctive voice, preferably also with a bit of tempo. It was a close race between her and Nadine Shah, but Sundfør won in the end - both because she is Norwegian, and because she played an outstanding concert in Tromsø this summer. And because of "Delirious"!

Best songs:

Delirious

Accelerate

Kamikaze

_____________________________________________________________________

And of course, there were a lot of bands that didn't quite make it, either because I haven't listened enough to them, or because they simply weren't good enough: (Stornoway and Kathryn Williams came closest to be included in the top 20!)

A Place to Bury Strangers, Ash, Beirut, Willis Earl Beal, Belle & Sebastian, Best Coast, Braids, The Brian Jonestown Massacre, Brolin, Will Butler, Champs, Dear Rouge, Darwin Deez, Mac Demarco, Diagrams, Anneli Drecker, The Dumplings, Thomas Dutronc, East India Company, Echo Lake, EL VY, Eternal Summers, Everything Everything, FFS (Franz Ferdinand/Sparks), Jacco Gardner, Guy Garvey, Gengahr, Georgia, Ghostpoet, Girls Names, Nicolas Godin, Nuria Graham, Grasscut, Gypsy & The Cat, Marika Hackman, Half Moon Run, Richard Hawley, Hot Chip, Hurts, Isbells, Izia, Jamie XX, Jaakko Eino Kalevi, Leftfield, Lonelady, Low, Lydmor, Man Without Country, Marina & The Diamonds, Muse, Nadastrom, Nothing But Thieves, Novella, Of Monsters and Men, Other lives, Outfit, Nerina Pallot, Pearls, Petite Noir, Prodigy, Public Service Broadcasting, Purity Ring, Rhodes, Lucy Rose, Samaris, Sasha Siem, Space Daze, Spector, Stealing Sheep, Stornoway, Swim Deep, Tame Impalas, Anna Ternheim, Terranova, This is Head, Thåstrøm, Unknown Mortal Orchestra, Vitamin A, Patrick Watson, Kathryn Williams, Charlie Winston, You Love Her Coz She's Dead.