Bøker 2014: Veien mot Ngaje Ngai

Tenkte jeg skulle lese noen lokale forfattere og under årets hyllerydding på UB kom jeg over romanen til en av mine tidligere forelesere, Even Arntzen. Man kan vel trygt si at dette ikke er en A4-roman. Snarere en litteraturviters våte drøm. Eller kanskje en parodi på en litteraturviters våte drøm. Boka er nemlig stappfull av allusjoner til andre litterære verk. Jeg føler et usselt grunnfag i litteraturvitenskap ikke strekker til når man skal beskrive boka. Kort fortalt følger vi hovedpersonen, Veen Trannez (et anagram over forfatterens eget navn), i en noe diffus jakt på den fabelaktige og enda mer diffuse, Brett Ashley (en karakter fra Hemingways Og solen går sin gang). Jeg fikk ikke helt med meg hvorfor helten jakter på Brett. Det er kanskje mer selve jakten som er hensikten med fortellingen.

Det kryr av folk i boka. Såpass mange at jeg mister litt oversikten over hvem som er hvem. Boka kunne nok ha nytt godt av en redaktørs kyndige hånd. (En redaktør ville forhåpentligvis fortalt forfatteren at sex-scenene er fryktelige, selv ikke som parodi på sex-scener fungerer de.) Vi møter et helt kobbel av litterære figurer, hamsunske, strindbergske og hemingwayske mennesker krysser stadig hovedpersonens uransakelige veier. I tillegg møter vi Marilyn Monroe, Kennedyer, Evita, Helge Ingstad og en lang rekke personer fra virkeligeheten, ja Arntzen har til og med skrevet seg selv inn i boka. Tid og sted er visket ut, det samme er skillet mellom fakta og fiksjon. Akkurat dette liker jeg. Jeg synes det er fascinerende å trekke personer (fiktive eller virkelige) ut av sin sedvanlige setting og inn i nye eventyr. Til tider er ordet ellevill en passende beskrivelse på romanen. Eventuelt pretensiøs. Eller kanskje begge deler.

Det jeg har aller størst problem med er forfatterens egen tilstedeværelse i boka. Både som seg selv og sitt alter ego, Veen Trannez. Det er veldig forstyrrende. Dette vil nok ikke ha vært et problem om forfatteren hadde vært en hvilken som helst fremmed. Men ettersom Arntzen altså har vært læreren min, klarer jeg ikke å kvitte meg med bildet av ham som lærer satt opp mot bildet som framstilles av hovedpersonen, Veen. De to bildene lar seg nemlig ikke forene i mitt hode. Moralen er altså: Ikke les bøker forfattet av noen du kjenner!

Arntzen, Even (2002): Veien til Ngaje Ngai. Tromsø, Polar forlag.

Hurra med dagen!

Det sies at Facebook fyller 10 år i dag. Tida går sannelig fort når man har det artig! Selv har jeg bare vært venn med Facebook i mindre enn 7 av disse årene. 2. juni 2007 traff vi hverandre første gang, og forholdet har for det meste bestått av gode dager. En og annen dårlig dag har det kanskje vært, uten at jeg kommer på noe nevneverdig.

Jeg er ingen kløpper på tekniske greier, så hvis ting blir for vanskelig finner jeg som regel på noe annet å gjøre i stedet. Facebook fikset jeg fra første sekund, og trengte ikke å be om hjelp for noe som helst. Det er et godt tegn, og antakelig noe av suksessen bak Facebook. Jeg har sett at folk klager over at personverninnstillingene er så vanskelige. Selv har jeg aldri skjønt hva dette dreier seg om. Det er ikke akkurat rocket science! Det jeg kan skjønne er betenkelig er måten informasjonen lagres på og videreføres til andre, for dette vet man i grunnen ikke alt for mye om. Men skal man begynne å tenke på sånt hele tiden kan man jo like godt prøve å leve livet uten internett. Lykke til, sier jeg bare. Klarer ikke helt å se for meg en dag uten Google, for eksempel!

Det fine med Facebook er altså at det er så enkelt at selv en middelaldrende dame fra bygda (som meg altså) klarer å logge seg på. Det som er enda finere med Facebook er at man faktisk blir mer sosial av det. Nettverket strekker seg litt lenger enn det gjorde før. Jeg har kontakt med slekt og venner jeg antakelig ikke ville hørt eller sett noe til pre-Facebook. Og det igjen har ført til at man treffer hverandre "på ordentlig" i større grad enn før. Man gjør avtaler på Facebook. Man deler sine opplevelser på Facebook. Man deler sine liv der. Jeg synes det er en fin ting.

Vennene mine på Facebook er for eksempel verken verre eller bedre på Facebook enn i virkligheta. Alt det elendige som skjer på Facebook, skyldes ikke Facebook, men brukerne. Om noen mobber på Facebook, kan du være sikker på at de ikke akkurat er engler i virkeligheta heller. De som konstant legger ut bilder av barna sine, er også de som konstant snakker om barna sine i virkeligheta. Og en annen observasjon: de som ikke har lært seg skikk og bruk på Facebook (gjerne folk i min generasjon!) er tydelig usikre på skikk og bruk i virkeligheta også. Du kjenner sikkert noen slike du også. Moralen er, som jeg også har blogget om før: Facebook er oss!

Jeg ser fram til flere år med Facebook. En vakker dag kommer det nok noe nytt og enda bedre. Men ikke i kveld! Noen tror Facebook allerede er ferdig. Det tror ikke jeg. Etter avisoppslagene for en tid tilbake om at de unge ikke synes det er kult med Facebook lenger, kom det heldigvis flere gode og fornuftige motinnlegg, blant annet fra Ida Aalen i denne kronikken i Dagens Næringsliv. De stakkars unge trenger nok et sted som er bare deres eget. Der bestemor ikke skjønner bæra. Men det er nå en gang slik, at er det noe vi eldre liker, så er det å føle oss unge. Derfor kommer vi halsende etter - på Instagram, WhatsApp, Kik, Snapchat og hva de nå enn heter alle disse greiene der jeg bare er en amatør og må spørre ungene om hjelp.

Hipp hipp for 10-åringen! La oss spise litt kake:)