Books 2013: Levels of life

Documenting all the books I read in 2013 turned out to be more difficult than I thought. Suddenly time flew and I was to busy to write about the books. And some were forgotten for other, mystical reasons. Better luck in 2014, is all I can say.

When going through my Kindle titles the other day, I realized that I've completely forgotten to include Julian Barnes' Levels of Life in my 2013 reading list. Julian Barnes is one of my favourite contemporary authors. There is something light and refershing about his writing. I can't quite explain it, but I find him a joy to read.

This is in a way not a typical Barnes book. It has three stories, one about photography 19th century photographer Nadar), one about ballooning, love and Sarah Berhardt and one about Barnes' own grief after losing his wife. It's been a few months now since I read it, so the detailes of the stories are lost to me. What I do remember is that I liked reading it. As always, when it comes to Barnes.

Barnes, Julian (2013): Levels of life. Cape, 2013.

Books 2013: Living, thinking, looking

The last book of the year was this essay collection by Siri Hustvedt, an author I like very much. Halfway through the book I was ready to pronounce this my favourite book of the year, but I changed my mind during the last part, not because it wasn't any good, but because it turned out to be more demanding than I wanted. The first part, Living, is, as the title says, about life in general. It is Hustvedts thoughts on different aspects of life. She writes in such a clear and illuminating manner, that I frequently find myself thinking 'Yes, i agree! She writes what I'm thinking too!' The second part is Thinking, and here we moves heavily into the area of neuroscience and psychology. I can follow her writings to a certain degree, but must admit that some of it was a bit boring for someone who has absolutely no background in this field. The last part, Looking, is more or less about art, about artists, paintings and our perception of art. Interesting to read, especially if you are an art student, but I found myself wanting more Living and less Looking.  

Still - Hustvedt is a brilliant writer, and can never really go wrong. (The only exception is when she writes about Motherhood. Her apotheosis of Motherhood (why not Fatherhood or Parenthood) makes me a bit queasy.)

Funnily enough, I saw the book advertised as a 'self-help' book in one of these horrible women's magazines. I can't really see how any of her essays could be classified in this category, but I'm sure there are a handful of disappointed females out there that expected something quite different from the book.

Maybe this wasn't the ideal reading-in-bed book. Tonight, I'm ready for pure fiction! 

Hustvedt, Siri (2012). Living, thinking, looking. London: Sceptre.

Books 2013: Something I've been meaning to tell you

The winner of the Nobel Prize for Literature 2013 was Alice Munroe. This is an author who has been on my reading lists for a decade or two, but who has somehow never made it to my bedside table. Or my Kindle. Until now. Luckily for me, I've made a promise to myself to read all the Nobel prize authors. Sometimes I don't quite agree with the Nobel judges, but this year, I found the author an absolutely worthy winner.

Munro is mostly known for her short story collections, and my choice fell upon Something I've been meaning to tell you, originally from 1974. The book contains 13 different stories. The strange thing is that after reading them all, I felt like I'd read a novel. Somehow it felt like all the main characters really was one person, no matter how different they all were. I think this says something about Munros strong voice as a storyteller.

This particular collection has a strong sense of quietness, of longing and of melancholy, but is never sentimental. That is not Munroe's style. It is everyday life disguised in extraordinary words that make you want to read more. I will. Hopefully.

Munro, Alice (2004). Something I've been meaning to tell you. Vintage: New York.

Books 2013: What's that sound? An introduction to rock and its history

In order to learn more about MOOCs (massive open online courses), this autumn, I've done two courses on Coursera, The history of rock, part 1 and 2, both presented by John Covach at the University of Rochester. The accompanying book, What's that sound, written by Covach, was an optional feature of the course, which otherwise consisted of video lectures and quizzes. I loved the course, just to make that clear! This little review is about the book, however, though in many ways, my views on the course also reflect my view on the book.

The book is a chronological overview of the history of American rock. It takes us from the early beginnings of rock up to around 2010. I find the first part much more interesting, probably because it is easier to write well about periods more distant in time. The coverage of the 2000s is very much just a listing of bands, record companies and chart positions. Which can get a bit tedious after a while.

What I don't like about the book is its American focus. Not because it is not correct, but because the history of rock as I know it (at least the last three-four decades) is nothing like the history portrayed in the book. Reading about the 80s (which is the decade I "discovered" pop music) I can't help feeling that this history is not my history. How can you write about 80s rock and not even mention The Cure? How can you give Michael Bolton and U2 an equal amount of space? How can you claim that Kate Bush is a "lesser-known artist" (Covach, 505) when it comes to rock history? And isn't it strange to list Coldplay as a band known "as much for their good looks and personal relationships as their music" (Covach, 555)? It is just very clear that this is just one history of rock, seen from a white, male, American perspective. We all, of course, know that there are several histories of rock. I just wished for a broader viewpoint. I would only recommend the book to those of you who want to take the online History of rock course. For pure interest in music history, I'd choose another book, if I were you.

Covach, John and Andrew Flory (2012): What's that sound: An introduction to rock and its history. New York: Norton.

Insomnia

Why sleep? spør Siri Hustvedt i den utmerkete essaysamlingen Living, thinking, looking. Jeg skjønner forsåvidt spørsmålet hennes, men et mye mer relevant spørsmål for meg er: Hvorfor skal det være så vanskelig? Når det er så nødvendig, mener jeg. Hvorfor klarer jeg ikke å sove, selv om kroppen en trøtt som en strømpe. Hodet også, for den saks skyld. Tankene kverner rundt som i en tørketrommel på varierende hastighet og jeg roterer i senga som en grillkylling på ICA. Jeg får ikke sove. Det er ikke førjulstida som stresser meg. Jeg har alltid vært sånn. Så lenge jeg kan huske i alle fall. Det går rykter om at jeg var et vanskelig spedbarn, når det gjaldt søvn. Men det husker jeg altså ikke.

Det er rett og slett tidkrevende å sovne. Om man legger seg rundt midnatt (for det prøver man jo på, helst litt før, til og med), går det gjerne en time eller to før øynene blir værende lukket. Når vekkerklokka ringer dagen etter har man fått alt for lite søvn. Noe som resulterer i at man er nød til å sove på ettermiddagen dersom man skal får gjort noe i løpet av kvelden. Lar jeg være å sove på ettermiddagen og legger meg tidlig (rundt 22) våkner jeg etter noen timer og er lys våken og klar til dyst. Sånn går no dagan. Og nettene. Som ikke er lange nok, selv om kulda setter inn.

I det siste har det største problemet vært at døgnrytmen min har slått seg til ro i en nokså utfordrende syklus. Maks 5 timer søvn om gangen. I en utopisk verden kunne dette gått helt fint, for da kunne jeg bare tatt meg noen nye timer søvn sånn midt på dagen. Med det går jo ikke når man er på jobb. Det jeg trenger er natt to ganger i døgnet. Det ville løse ganske mye på søvnfronten. Selv om det ville by på en del andre utfordringer. Men søvn er viktigst. Det er tross alt min favoritthobby.

Men man kan jo se positivt på ting også. Man får jo lest en del på natta, for eksempel. Eller bakt julekaker. Eller vaska hus. Dessuten er det snart juleferie, og poenget med juleferie er, foruten å spise usunt en hel uke til ende, også å sove akkurat når man har lyst. God natt! 

Books 2013: Thinking, fast and slow

I try to read every winner of the Nobel prize for literature. The rest of the winners I leave to others. But this summer I've enjoyed reading a bestseller written by another Nobel laurate, the psychologist Daniel Kahneman, who won the prize for economics in 2002. His book, Thinking, fast and slow became incredibly popular when it was published in 2011, and is about the reserach that resulted in his winning the prize.

 

This is quite far from my subject area, but his book really resonated with my views. "Yes, that is exactly how it is", was my standard thought on almost every chapter. He writes well, and he writes for a non-scientific audience. You certainly don't have to be an economist or a psychologist to enjoy this book. 

 

Much of his research is actually quite useful in my job as a librarian, working with information literacy. To simplify, one could say that his book is all about critical thinking and about using our brains. And how we all not neccessarily apply too much thinking into our decision making. I wish more people would read (and understand) it. If everyone read it, I'm sure the world would become much better:-)

One of my favourite books this year, actually. Quite a surprise to me, at least!

Kahneman, Daniel (2011): Thinking, fast and slow. New York : Farrar, Straus and Giroux.

Books 2013: Revenge wears Prada

My beach novel this year was Revenge wears Prada. I was looking for something very easy and light to read and simply stumbled across this sequel to The Devil wears Prada. I seem to remember that the first book wasn't too bad. I might be wrong. In this chapter of Andrea Sachs' life, (sorry, spoiler alert!) she has founded her own sucessful magazine, met the man of her dreams, gets married, has a baby. The things one tends to do with one's life in this kind of novels. There is actually quite a lot of things happening in this book, and plenty of stuff to make it exciting. The problem is that the author doesn't manage to seduce the reader one bit. It is utterly boring, and I was at times amazed that she managed to get so little out of so much. The tough and smart woman from the first book has become insecure and silly, verging on 50-Shades-Anastasia Steel-stupid. As a sequel it is truly unnesessary. The subtitle is "The Devil Returns", which makes me wonder who's return this book is most about. Miranda Priestly doesn't figure prominently here. Not really. So it's really Andrea's return we're talking about, I'd say. So is she the devil, then? (No, of course not!) But perhaps the film will be better? (Doubt it ...)

Weisberger, Lauren (2013): Revenge wears Prada. HarperCollins.

Books 2013: On the Origin of Species

Another person I've been following on Twitter is Charles Darwin (@cdarwin). Yes, I know. It sounds silly, but somewhere out there someone is posting Darwin quotations on Twitter on a regular basis. I am quite fascinated. (I also follow Ernest Shackleton!) For a while I thought about reading a Darwin biography, but concluded that I needed to read the real thing first. So I downloaded the 1859 classic On the Origin of Species, or The Preservation of Favoured Races in the Struggle for Life to my Kindle. The book is written for a wide audience, so you don't need to be a biologist to understand him. But I must say I struggled sometimes, especially in separating genera from class from group from type from variety etc. With its more than 500 pages, I wouldn't describe it as an easy read, but still enjoyable.

His enormous impact on science and biology is undisputable, and I'm quite impressed by the way he forwards his arguments and makes them as solid as possible. He writes quite confidently about his opponenets: "The day will come when this will be given as a curious illustration of the blindness of preconceived opinion." (Location 6019) And he was, of course, right.

After a while I got used to his style of writing and became almost hooked on reading. He has a much more lyrical way of writing than most modern scientists, especially the second half of the book. The very ending is almost poetical:

There is grandeur in this view of life, with its several powers, having been originally breathed into a few forms or into one; and that, whilst this planet has gone cycling on according to the fixed law of gravity, from so simple a beginning endless forms most beautiful and most wonderful have bee, and are being, evolved. (Location 6109)

 It took a while to read, but I'm glad I did it. For December, I'll go for something lighter, however:-)

Books 2013: The Pursuit of Cool

Sometimes I pick up a book for no reason at all. I just happen to read a sentence about it, or the cover looks good, or the title sounds intriguing. This novel, I picked up on Twitter. For some reason I followed the author, Robb Skidmore, on Twitter and he put out some sentences from the book which made me curious. It's a book about growing into adulthood in the 80s, and a couple of pop music references made me decide to buy the book. 

 

Unfortunately, the book said nothing to me. It was just a written version of the seemingly endless amount of american high school/college films that keep being made. American high schools/colleges as presented on film might as well be part of a different planet if you're European. 

 

I couldn't make myself find his story realistic at all. Nobody can be that stupid. Only in American films. We meet the slightly awkward kid, who wants to be one the cool guys, who wants a girlfriend and a career and all that. And somehow he mangedes to become partly cool at least, and to get his hands on a couple of girls, all the time wasting his education on nothing, being a spinless creature without a sense of belonging. Sorry, no sympathy from me.

Skidmore, Robb (2013): The Pursuit of Cool. TMiK Press.

Books 2013: The Hitchhikers Guide to the Galaxy

Oh dear, I am now utterly behind on my book reports. What happened, I wonder. The summer happened, come to think of it. Who can write book reviews while the sun is warm and lovely outside? The came the usual busy autumn. And suddenly it's almost Christmas! So now I have to try to catch up. 

One of the books - or rather book series - I read/re-read this spring/summer was Douglas Adams' classic The Hitchhikers Guide to the Galaxy. I've been bragging to myself (and others) that I read this classic while I was a young student. And I did. Partly. It turns out, I had only read the first 3 books. So in other words: It was about time that I set out to read the rest. Since it's been more than 20 years I thought I might as well read all 5. 

And what a thrill it is to read these books. I'm not a classic science fiction fan, but love it when the genre is not taken too seriously. Adams writes about all sorts of unlikely events and creatures, but at the same time also commenting on us. All in a brilliantly humourous way. My kind of humour exactly, to be precise. 

For those of you who have never opened any of these books, the story is simply about Arthur Dent, who is fortunate enough to be rescued by the alien Ford Prefect when the earth is deleted to make way for a super highway .... Together they travel in space through all kinds of (unlikely) adventures.

The series consists of 5 books, published between 1979 and 1992:
The Hitchhikers Guide to the Galaxy
The Restaurant at the End of the World
Life, the Universe and Everything
So Long, and Thanks for all the Fish
Mostly Harmless
(There is a sixth installment, And Another Thing, written by Eoin Colfer, but I haven't got round to this yet.)

I recommend it to everyone. It's a literary treat. And it's hasn't passed its sell-by-date, in case you're worried about that. It is still a true joy to read.

Bringebærminner

Sommeren kom plutselig i år. Den gjør gjerne det. Noen ganger kommer den mer plutselig enn andre ganger. Da står man der i undring over alt som eksploderer i grønt, et nærmest hysterisk jag etter å slå ut i blomst. Nå. Med en gang. Husker kanskje også løvetanna sommeren i fjor? Skjønner den kanskje at her må det handles kjapt. Her må hver solstråle absorberes og nytes umiddelbart før det blir fritt. Det skjer noen kortslutninger med oss mennesker også når vinteren slipper taket. Noen av oss tror sågar at man kunne vært gartner i et annet liv og følger samme oppskrift som løvetanna. Man graver frenetisk i jorda og strør ut frø som man håper vil vokse seg til store og sterke tomater, ananaser og rosmarinbusker og tenker slett ikke over at ikke alt er like velegnet for arktisk klima og krever både varme og omsorg. Ingen av delene får de her i huset, selv ikke i minidrivhuset man eplekjekt investerte i da gradestokken passerte 10 grader.

Hageglede krever flere elementer. Tid (hvilket jeg velger å ikke bruke på hage). Hage (to kvadratmeter vissen plen teller ikke). Kunnskap (hvilket jeg har i store mengder, men ikke om planter og andre buskvekster.) Det e' ittno som kjem av seg sjølv. Slett ikke urter og grønnsaker. Unntatt sukkererter da, som i all sin naivitet vokser uansett vær og føre. Og solbærbusken, som jeg trodde var en ripsbusk, som tilsynelatende helt uanstrengt serverer modne solbær hvert år, til tross for at den er plantet på grus (plenen vår, altså) og ikke ser snurten av verken gjødsel eller beskjæring. Med tanke på solbærsuksessen har jeg også satt ned et par ripsbusker, men disse står bare og furter og savner fødestedet sitt, og vil slett ikke fylle fryseren min med rips. 4 bær på 3 år er vel omtrent det jeg har kunnet glede meg over så langt. Men man gir seg ikke. Matglad som man er, prøver man seg på nok en busk. Denne gang dronningen av alle bær: Bringebær. Håpet om å kunne høste en håndfull bringebær rett utenfor stuedøra er så forlokkende at jeg lurer på hvorfor jeg ikke har tenkt tanken før i år. Ett stykk bringebærbusk ble derfor kjøpt inn til husholdningen og plantet med andakt. Etter å ha gravd meg gjennom de første 5 centimeterne med plen støtte jeg raskt på grus og fyllmasse. Jeg fylte optimistisk litt jord i hullet før jeg satte planten ned, men innerst inne vet jeg vel egentlig at bringebærbusken antakelig vil trives like godt som sine naboer, ripsbuskene. Men jeg vanner og ser omsorgfullt til den hver dag. Gir den til og med litt hønsegjødsel,til solbæras misunnelse. Jeg tenker på den omtrent hver dag og håper den vil overleve mine manglende grønne fingre. Den inneholder et håp om bringebær.

Bringebær overgår både jordbær og blåbær og rørt med litt sukker holder den meg mer eller mindre i live gjennom mørke og kalde vintermorgener. Bringebæras søte og saftige og røde og syrlige gull vekker gamle minner fra min ikke uovertrufne hukommelse. Minner som fortsatt holder seg i et bringebærrødt lys. Minner fra barndommen som har grodd fast i sinnet mitt og som ikke er påvirket av andre ting enn min egen historiefordreining. Jeg lar meg føre tilbake til Bringebærlandet.

Den første overnattingsturen uten verken søsken eller foreldre har festet seg til min hukommelse med superlim. Det var ingen skoletur. Det var en tur med bestefaren min. Jeg har ingen formening om hvor gammel jeg var, ett sted mellom 5 og 10 er mitt beste tips. Hvordan kom vi oss dit? Med buss? Ble vi kjørt? Kom noen og hentet oss? Selv når jeg tenker hardt etter sklir virkeligheten unna. Noen bilder står imidlertid merkelig klare. Frokostbordet hos Ellen og Magnus. I skåla foran meg er det havrefras med melk. Og antakelig sukker. En annen skål er fylt med bringebær. Jeg plukker bringebæra over i min egen skål med havrefras og ser hvordan melka gradvis farges rosarød. Jeg hjelper til med skeia og klemmer den sursøte saften ut slik at hele frokosten smaker bringebær. Det var voksduk på bordet. Det var antakelig ikke det. Jeg husker antakelig feil. Men bringebæra var der. Til frokost. Etter middag var det bringebær med fløte og sukker. Sannsynligvis med melk og sukker. Er ikke så begeistra for fløte nå, så da likte jeg det sikkert heller ikke som barn. Skjønt jeg likte kaviar da. Og slett ikke nå. Så hvem vet. Men jeg spiste definitivt bringebær til dessert også. Små glimt fra måltidene på kjøkkenet husker jeg. Og samtidig ikke. Ellen og Magnus som snille, snille mennesker husker jeg. Men dette er minner som samles i hodet mitt som en kavalkade over alle gangene vi treftes. Til sammen gir det meg uklare bilder og klare følelser. De gode menneskene i Bringebærlandet. Og dit fikk jeg dra sammen med det gode mennesket som er min bestefar.

Det var oss fire på kjøkkenet sammen med bringebæra. Vi hadde det fint. Jeg gikk på tur sammen med bestefar. Han fortalte. Han pekte. Jeg hørte på. Jeg var ikke utålmodig. Jeg kjedet meg ikke. Vi ruslet over veien og fulgte en traktorvei på skrå oppover i skogen. Det var et mytisk land med gaupe i skogen og kanskje til og med bjørn og ulv. Dette er tanker jeg tenker at jeg kanskje tenkte der og da. Kan noen ha fortalt meg dyrehistorier? Eller var min fantasi fullt på høyde med ethvert annet barn på samme alder? Kanskje min bestefar kunne noen gaupehistorier? Kanskje han kjente noen som hadde sett en. Eller kanskje til og med hadde sett en selv? Som ung? Før han flyttet fra Bringebærlandet? Kanskje jeg må spørre ham neste gang vi ses. Kanskje kan han hjelpe meg med minnene da. Men blir det egentlig mine minner dersom noen andre forteller meg hvordan ting hang sammen? Eller blir minnene mine da en helt vanlig fortelling, bare med flere forfattere?

Stort sett vandret jeg rundt på egen hånd. Tror jeg. Til venstre for huset ligger en skråning ned mot en liten elv. Eller kanskje bare en bekk. I skråninga vokste det bringebær, fine bringebær, raue bringebær, hele væla er bære bringebær, finn et strå og træ dom på. Jeg vandrer som teskjekjerringa i en skog av bringebærkjerr. Det er grønne blader overalt. Men der bringebæra selv er søt og yndig og forlokkende, er planten den vokser på en sur og grinete og umedgjørlig pinne. Som en sjalu kone som ikke vil at ektemannen skal treffe andre mennesker står den der og stikker og holder andre på avstand. Den vil ha sine bringebær i fred, tenker jeg. Men om man samtidig tenker at meningen med livet for et bringebær er å bli spist, burde kanskje stikkestilken revurdere sin strategi. Ikke vet jeg. De trives visst med hverandre likevel, bringebæra og stilken. Jeg overser tornene og konsentrerer meg om det røde som skinner og lokker meg videre innover i bringebærskogen. Jeg plukker og spiser. Matauk er ennå et ord som ikke finnes i mitt vokabular. Der og da er det ingen grunn til å spare herlighetene til senere.

Plutselig står jeg og stirrer ned på bakken. Det er noe som beveger seg. Det er ikke rødt. Det er ikke grønt. Det er hvitt. Hvitt og levende. Jeg stirrer og stirrer på dette merkelige helt til det går opp for meg hva det er. Det går kanskje opptil ett sekund. Eller trettito. På bakken foran meg prøver tusenvis av små, hvite fluelarver å fortære et eller annet. Et mer utforskende barn ville kanskje funnet en pinne eller noe liknende og prøvd å finne ut hva larvenes herremåltid besto av. Jeg gjør ikke det. Jeg går raskt unna og bestemmer meg for å utforske et annet område i trygg avstand fra fluelarvefesten. Selv den dag i dag kan jeg lukke øynene og se for meg hendelsen. Ikke fordi den vekket avsky eller frykt, men fordi den var så overraskende. Som å finne en pølsebit i fiskegratengen. Som å gå på feil buss. Men til tross for at bildet virker like klart i hodet mitt som om det sto i et fotoalbum, har jeg likevel en følelse av at det kanskje ikke har skjedd. Har jeg innbilt meg det? Og hvorfor skulle jeg nå finne opp et slikt syn? Sprang jeg opp til bestefar og fortalte hva jeg hadde sett? Alt dette er visket vekk fra minnene mine. Husker jeg det fordi det utgjorde en kontrast til bringebærlykken? Eller var det noe helt annet jeg så, og som fantasien min har utviklet til dette groteske synet. Det er en enerverende følelse å ikke ha bedre kontroll på minnene sine. Det spiller ingen rolle hvor hardt jeg konsentrerer meg. Blikket bakover i tid er like ullent.

Bringebærlandet var virkelig nok. Følelsen av å vandre rundt i marka, omringet av bringebærkjerr har ikke forsvunnet. Og jeg vet at det var bringebær til frokost, lunsj og middag. Og jeg vet at jeg var henrykt. På mitt sedvanlige stille og forsiktige vis. Men bildene er uklare. Jeg har selvsagt vært tilbake i Bringebærlandet noen ganger etter dette. Men noe var blitt annerledes. Dette får meg igjen til å tvile på minnene mine. De forer meg med følelser og inntrykk som setter i gang ulike tankebaner i mitt voksne hode. De minner om drømmer på mange måter. De er min indre kino som veksler mellom storslagne spillefilmer og uinteressante dokumentarprogrammer fra svunne tider, for eksempel 70-tallet. Eller omvendt. Kunne man bare trykket lagre når man opplever noe spesielt hyggelig og dermed vært sikker på å huske akkurat den hendelsen. Eller delete for tilsvarende uheldige opplevelser. Men slik er det altså ikke. Jeg har tilsynelatende ingen makt over minnene mine. De dukker opp der det passer dem best, uten hensyn til hva jeg som minneeier foretrekker. Heldigvis er minnet om Bringebærlandet blitt værende. Det spiller ingen rolle om noen av detaljene ikke helt forholder seg til den hele og fulle sannheten. Det spiller ingen rolle fordi de er en del av meg, på samme måte som Bringebærlandet alltid vil være der, med eller uten bringebær. 

Ute i min ikke-eksisterende hage vokser bingerbærbuksen fortsatt. Den lever og puster og overlever og tenker antakelig nøye gjennom mulighetene til å servere bringebær til neste år, Jeg kjøper noen kurver bær i butikken og rører dem sammen med sukker mens jeg venter. Jeg venter på mitt eget lille Bringebærland. Men glemmer aldri.

De som bryr seg

I skrivened stund akter jeg å la valg være valg og heller snakke om noe helt annet. (Det er ikke egentlig helt irrelevant for valget, men vi kan jo late som ...)

Jeg ønsker å skrive noen ord for å hylle Dyrebeskyttelsen Norge, avdeling Tromsø (DBT). De gjør et formidabelt arbeid for dyra våre - og dermed indirekte for oss mennesker. De gjør dette på fritida og uten å kreve betaling for det. De kjører hit og dit for å hjelpe dyr og de rydder plass i hjemmene sine for dyr som venter på nye eiere. De utgjør et nettverk av dyreglade som strekker seg over både geografiske, politiske og sosiale grenser. 

I sommer forsvant den ene katten vår. At katten er borte en natt kan man leve med. Da det ble to netter var vi sikre på at noe var galt. Ettersom den var kastrert er ikke løpetid en faktor her. Vi leita både her og der, både dag og natt uten hell. Så la vi inn en melding på Dyrebeskyttelsens Facebook-side. Dette er egentlig et fantastisk forum for tapte og funne kjæledyr, takket være oppmerksomme og vennlige mennesker i hele distriktet. I dette tilfellet fikk vi forholdsvis kjapt en beskjed fra DBT at de hadde fått inn en melding om en forvirret katt i et nabolag såpass langt unna oss at vi aldri ville funnet på å lete der. For å gjøre en lang historie kort: det var vår katt som hadde forvillet seg langt hjemmefra. Med vår kjære Panini vel hjemme slår det meg at dette skyldes at noen gidder å bry seg. Jeg er full av takknemlighet for beboeren i Stuertveien som observerte katten vår, tok et bilde av den og sendte til DBT. Tenk så smart gjort! For ikke å snakke om jentene (de er som oftest det) i DBT som er såpass oppegående at de følger med på hva som kommer inn av meldinger og klarer å koble to bilder som likner.

Jeg vet ikke helt hva som ville skjedd om vi ikke hadde fått hjelp via DBT. Katten vår er selvsagt chippet, så muligens ville noen ha fått tak i den og fått den skannet på en dyreklinikk, DBT eller kanskje hos politiet. Eller kanskje ikke. Jeg er bare så inderlig glad for den hjelpen vi fikk, både fra DBT og alle i Stuertveien som hjalp til med å løse forsvinningsmysteriet. Vi er ikke de eneste som har hatt kjæledyr som har stukket av denne sommeren. Jeg leser stadig vekk meldinger som likner på den jeg la ut i juli. På DBT sin Facebook-side er det stor aktivitet på dette området.

Det store engasjementet varmer hjertet mitt. Det er et godt tegn at vi i vårt samfunn har omsorg overfor dyr. Det irriterer meg kraftig når noen gnåler om at det å bry seg om dyr liksom impliserer at man da ikke bryr seg nok om mennesker. Jeg har ennå til gode å treffe en engasjert dyrevenn som gir blaffen i sine medmennesker. Dessuten mener jeg at den som bryr seg om dyr også bryr seg om mennesker, enten hun vil eller ikke. Dyr er viktige for oss mennesker, både som mat, selskap og andre viktige funksjoner (tenk på førerhunder, politihunder etc.) Deres velferd er dermed viktig for vår velferd. Jeg er derfor utrolig glad for det utrettelige engasjementet til Dyrebeskyttelsen i Tromsø. De fortjener blomster og ros og alt godt. Og jeg håper vi aldri får et samfunn der folk ikke vil stille opp og jobbe gratis for saker som engasjerer, enten det nå er Amnesty, Røde Kors eller Dyrebeskyttelsen. Tre ganger tre hurra for folk som bryr seg!

Noen oppfordringer til slutt:

• Det koster nesten ingenting å bli støttemedlem (eller aktiv medlem). 350 kr i året om du er over 26 år. Meld deg inn her.
• Få katten din ID-merket! Dette gjøres hos dyrlegen og koster under 1000 kr.
• Om du ikke har tenkt å bruke katten din til avl, anbefaler jeg på det sterkeste å kastrere den. Da slipper man uønskede kattunger og man slipper å putte p-piller i katten, noe som ikke er så bra for den i lengden. Det er en myte at hunkatter bør få et kull unger før man kastrerer den. Og ja - det er ikke bare hankatter som kastreres. Ved kastrering av hunkatter unngår man bl.a. løpetid. 

Strofi og Panini!

Valgets kvaler

Neida, jeg har overhodet ingen problemer med å velge hvilket parti jeg skal stemme på. Det er selve valgkampen jeg virkelig misliker. Leste et sted at ordet kvaler visstnok er beslektet med kvalme, så jeg finner det ytters dekkende for politiske valgkamper. Og før noen misforstår: Jeg setter stor pris på å leve i et fritt og demokratisk samfunn der folket kan velge sine styrere. Jeg synes bare det er større fokus på kamp enn akkurat valg for tida. Og jeg synes ikke at valgkampen trekker fram det beste i folk - verken hos politikere eller Folk Flest. (Dette er faktisk en av hovedgrunnene til at jeg foretrekker monarki framfor republikk - jeg orker ikke tanken på presidentvalg!)

Det som bekymrer meg aller mest er den tilsynelatende mangelen på perspektiv hos folk. Og den tilsynelatende manglende evnen til å tenke framover og til å tenke på konsekvensene av de valgene man gjør.
I Troms, for eksempel, synes fryktelig mange å være opptatt av veiene våre. Her om dagen var det intervju med en rekke politikere, der flertallet hadde samferdsel (=bedre veier) som hjertesak. Hvordan er det mulig å la veistandarden være avgjørende for hvem som skal styre landet? Jeg skjønner det bare ikke. Omtrent hver eneste lille bygd og avkrok i Norge har veisamband med resten av landet. Når man tenker på hvor få mennesker det bor i dette landet, hvor spredt vi bor, og hvor dyrt det er å bygge veier i et land som består av fjell og fjorder, er dette en bragd. Ta en tur til Storbritannia sier jeg bare. DER er det dårlige veier - i disktriktene.

Men poenget mitt er ikke at veiene våre er nokså gode - selvsagt kan de bli bedre. Poenget mitt er at det skremmer meg at det er det første folk tenker på når de blir spurt om hva som er viktig i valgkampen. Det må da være MYE viktigere at alle i landet får en god utdannelse og at barna våre får lov til å vokse opp i trygge omgivelser og får utvikle seg til å bli gode mennesker. Det må da være mye viktigere at vi i Norge bruker vår velstand til å sørge for kvalitet i velferdstilbudet og til omtanke for de i verden som ikke er like priviligerte som oss selv. Hvorfor er det ikke populært å stå fram og si at solidaritet, omsorg og rettferdighet er viktig? Er det blitt sånn i landet vårt at vi har det så godt at vi ikke finner noe annet å irritere oss over enn hull i veien? Er vi mer opptatt av bilene våre enn hodningene og verdiene våre?

For meg har stortingsvalg alltid dreid seg om å velge hvilke verdier jeg vil at landet vårt skal forbindes med. For det meste er jeg stolt over at landet vårt i så mange år har prioritert å være et inkluderende samfunn og sørge for en rettferdig fordeling av godene, og ikke er et land der bankkontoen din har betydning for hvordan du blir ansett som menneske. Jeg vet at ungene mine slipper å betale for skolegangen sin. En skolegang som faktisk er VELDIG god, til tross for at noen mener det motsatte. Jeg vet at hvis mine barn en gang ønsker å studere, har vi i Norge en god låneordning som gjør at alle som vil i dette landet kan skaffe seg høyere utdanning, uavhengig av foreldrenes inntekt. (Joda, jeg synes det er hardt å betale tilbake på studielånet, men alternativet er enda verre - uten Lånekassen ville jeg ikke hatt råd til å studere.) Jeg vet at dersom jeg blir syk får jeg gratis legebehandling av høy kvalitet. (Jeg har tidligere rost de ansatte på UNN i denne bloggen.)  Jeg vet med andre ord at skattekronene jeg med glede bidrar med blir brukt godt og fornuftig. Jeg vet at det kunne vært langt verre. Mitt utopiske ønske for dette valget er at flere kunne sette seg ned og faktisk tenke over hvor heldige vi er i dette landet. Jeg skulle ønske at dette Stortingsvalget blir et veivalg som ikke har noe med asfalt å gjøre.

Tickets - Barcelona

Om jeg skal trekke ut en opplevelse fra Barcelona-oppholdet i sommer må det bli besøket på tapasbaren Tickets. Restauranten er meget populær og det skulle ikke forundre meg om den ganske snart hanker inn noen Michelin-stjerner. Det er absolutt nødvendig å bestille bord i god tid i forveien. Vi bestilte ca 2 måneder i forveien - takket være gode venner:)

Tilsammen var vi 16 tromsøværinger, i alderen 5 til voksen, som satte osstil bords en vakker julikveld. På grunn av populariteten har de flere bordsettinger, så ikke regn med å kunne bli værende hele kvelden:) De er visstnok også strenge på at man skal møte presis til bordsettingen. Siden vi var så mange bestilte vi ikke hver våre retter, men lot i stedet restauranten plukke ut maten for oss. Det gikk supert og for hver rett som var unnagjort satt vi spente og ventet på hva neste rett ville bli.


Jeg mistet etter hvert tellingen på hvor mange retter vi ble servert. Det var i alle fall svært mange. Mye sjømat. Vi fikk en rekke forskjellige skjell, blant annet knivskjell og østers. Dette var min østersdebut, og selv om det smakte godt (mest saltvann i grunnen) har jeg ikke helt teket på å svelge dem hele. Vi fikk noen merkelige 'fylte oliven' (her dreier det seg om kjøkken-kjemi), spekeskinke, ansjos, tomatbrød, fois gras, makrell, kylling, diverse grønnsaker forkledd som andre vesen og retter jeg ikke aner hva var. Bare to desserter fikk vi. Den ene en sjokoladesak servert på en stein, den andre noen skumaktige 'kålormer' servert på en plante. Genialt.

Etter maten hadde vi brukt opp vår tilmålte tid, og flyttet oss utendørs for te og kaffe (til og med jeg drakk espresso!), mens vi diskuterte maten og livet generelt. Regninga kom på 963 Euro. Fordelt på 13 voksne/tenåringer og 3 barn ble det slett ikke så mye på hver. Spesielt ikke når regninga inkluderte 4 flasker god cava.


Hele besøket var som en kulinarisk fornøyelsespark der man fikk den ene gourmetopplevelsen etter den andre. Sammen med det hyggelige selskapet ble dette et virkelig høydepunkt. Den eneste som kanskje ikke var så veldig imponert var 5-åringen, som nok synes brødet var det mest spiselige hele kvelden:)

På vei hjem fikk vi i tillegg med oss det flotte fontenelysshowet Font Magica i den varme sommerkvelden. En utmerket avslutning på en strålende aften.

Mat med stjerner

San Sebastian i Nord-Spania er kjent for minst en ting: høy tetthet av Michelinstjernerestauranter! Da blir man jo fristet til å prøve. Og når man først sitter der holder det jo ikke med en eller to eller tre retter. Det blir gjerne 8. Vi klarte å få bord på to av de bestjernede spisestedene: Arzak og Akelare. Bordbestilling på forhånd er som regel nødvendig, men man kan ha flaks å få bord på dagen. Saærlig til lunsj.

Arzak:
Arzak ligger i et ganske anonymt utkantstrøk av San Sebastian. Vi tok taxi - det virket litt for langt å gå. Servicen var ypperlig fra start til slutt. Både Arzak himself og datteren Elena tok seg en tur i lokalet og hilste på gjestene. Kelnerne var hyggelige og oppmerksomme og det virket ikke som noe problem at vår 11-åring ikke var spesielt imponert over menyen de hadde å tilby. De fikset en enkel pastarett til forrett og biff med chips til hovedrett - uten skummelt tilbehør.

Vi andre tre valgte en 8-retters tasting menu. Det hele startet med en liten oppvarmer i form av et brett med 5 små smaksbomber. Jeg er ikke sikker på hva det var alt sammen, men jeg kan for eksempel nevne sardin med jordbær, chorizo med tonic, rød torsk (?) og en eller annen bringebærsak. Små munnfuller som får oss til å ønske mer mat umiddelbart!

Så kom rettene på rekke og rad. Foies gras (tør ikke krangle med kelnerne om dyrevern på slike steder, særlig ikke når jeg ikke snakker språket!), hummer, egg og grønnsaker i de mest fantasifulle fasonger og kombinasjoner. Foies gras er og blir noe jeg fint klarer med uten, by the way.

Første hovedrett var breiflabb, servert i en merkelig og veldig grønn 'boble'. Smaken var ypperlig. Deretter fikk vi skogsdue med sitrussaus. Også denne nydelig. På dette tidspunktet begynte jeg å blir skikkelig mett, så jeg var meget glad for at vi nærmet oss slutten på måltidet:)

Dessertene var et eventyr i seg selv, og hovedgrunnen til at jeg gjerne drar tilbake:) De var rett og slett helt himmelske. Vi fikk forskjellige desserter alle sammen. Av en eller annen grunn traff de perfekt med det de satte foran meg. (Enten har jeg typisk smak for en kvinne i 40-åra, eller så ses det på meg at jeg foretrekker fruktdesserter foran sjokolade. Høydepunktet var forøvrig en sjokoladekule fylt med pasjonsfruktsaus. Ganske enkelt genialt. Jeg tror vi tilsammen fikk 8 desserter (altså 2 hver), alle like fantastiske. Og når alt det var fortært fikk vi sannelig et brett med petit fours - små kaker/konfektbiter - for å toppe det hele.

Er det dyrt å besøke en 3-stjerners Michelin-restaurant i Spania? For oss nordmenn vil jeg si at prisen slett ikke var avskrekkende. Vi betalte 785 Euro for 3 åtterettere, samt 11-åringens noe enklere mat. Det skulle bli 1500 kr per snute. Inkludert vin. Det kan man lett unne seg en gang i blant. Om ikke akkurat hver uke:)

Akelare:
Akelare ligger langt unna sentrum av San Sebastian, og man er avhengig av bil/taxi for å komme seg dit. Restauranten ligger på en høyde med fantastisk utsikt over havet. Vi fikk bord til lunsj, og var heldige og fikk et vindusbord. Vår opprinnelige plan var å ta en enkel tre-retters lunsj, men da vi så menyen klarte vi ikke å la være å velge 8-retteren:) 11-åringen var fortsatt ikke blitt fan av spansk "rar" mat, og fikk lagt inn en spesialbestilling på pasta. 15-åringen og jeg valgte samme meny (Aranori), mens min mann valgte en annen (classics of Akelare). Dermed fikk vi smakt på litt av hvert.

De tre forrettene besto blant annet av kongereker, en eller annen form for blekksprut og en morsom pastarett der pastaen så ut som carpaccio. Maten både her og på Akelare, og Tickets (i Barceona) var ikke bare utsøkt, men også preget av stor fantasi og eksperimentering med smaker, former og uvanlige kombinasjoner av ulike ingredienser. Dette gjør måltidet mer enn noe annet til en opplevelse i seg selv. Som å sende smaksløkene på en kunstutstilling.

De to hovedrettene besto av fisk i forskjellige varianter (husker faktisk ikke helt) og pattegris. Helt perfekt! Vet ikke om det var fodi mengden mat var litt mindre enn på Arzak, eller at jeg var mer sulten, men 8 retter gikk lett som bare det. Dessertene var absolutt fabelaktige her også. Den ene inkluderte kokosis-skum. Den andre skulle forestille ferskenskall, men var laget av noe helt annet. Noe jeg rett og slett ikke skjønte før jeg smakte:)

Prisen var litt lavere her enn på Arzak, samt at vi naturlig nok drakk mindre vin enn vil ville gjort på kvelden. Tilsammen kom regninga på 630 Euro, inkludert 6 glass vin. Det var det absolutt verdt. Lokalet var lyst og luftig og servicen ypperlig. Det var ikke fullt da vi spiste, så det er nok absolutt muligheter for de som får akutt behov for å spise 3-stjerners mat:) Vi la også merke til at det var flere barnefamilier, både her og på Arzak, noe jeg ser på som positivt. Det skal dog sies at alle barna satt i ro gjennom HELE måltidet og ingen drev og sprang mellom bordene slik vi dessverre ofte opplever i Norge.

Når maten er av et slikt kaliber som vi opplevde her i San Sebastian har jeg ingen skrupler med å betale en hel masse for et godt måltid. Jeg ofrer heller et par nye sko eller en ny bukse eller to. Livet er for kort til å ikke unne seg slike øyeblikk av nytelse:)

Sommerferie 2013: Frankrike

Jeg driver og maser på ungene at de må huske å skrive i feriedagbøkene sine, men glemmer selv å skrive. Så ettersom resten av familien ennå ligger og sover og vi ennå ikke har handlet inn noe mat til frokost, passer det i grunnen bra å oppsummere første etappe av årets europeiske rundreise.

Årets hoved-destinasjon er Spania. Det er første gang vi ferierer her, så vi er veldig spente på om landet kan måle seg med Storbritannia og Italia. Men vi tok ikke akkurat snarveien. Første reise var Tromsø-London. Vi er utrolig glad i denne direkteruta til Norwegian og prøver derfor å bruke den så ofte vi kan. Siden flyet gikk seint onsdag kveld, valgte vi å overnatte på et av hotellene på Gatwick. Hilton ligger svært nært og var et helt ok sted å tilbringe natta.

Neste reise var London - Toulouse. Toulouse er ikke en spesielt stor turistmagnet, men siden vi bodde der størstedelen av 1998 tenkte vi de ville bli kjekt å gå litt på gjengrodde stier. Denne gang reiste vi med beryktede Easy Jet. Med unntak av laaaaaang kø i innsjekkingen gikk turen fullstendig smertefritt. Vi krysser fingrene for at det går like greit de neste turene også:)

Toulouse er en stor, flat by med et lite definert sentrum. Her er ikke så mye å se i grunnen, og heller ikke noen utpregede bra shoppingområder. Kort sagt - ikke en by som kommer høyt opp på lista over reisemål. Men vi gikk rundt og fant fram til noen av favorittstedene våre. Restaurant Emile, for eksempel, var fortsatt fortreffelig. Det samme var isbaren på Place Capitol. Vi gikk dessuten tilbake til Rue Laganne 37 der vi bodde en gang i tiden. Martin kjente seg ikke igjen:) Mens gutta dro for å se Tour de France i Albi, dro Helena og jeg til en park og tilbrakte dagen der i varmen. Det aller fineste med Toulouse var hotellet vi bodde på, Novotel Wilson, som både lå sentralt til og holdt moderne og god standard.

Mens vi var der leide vi bil og dro til Carcassonne, en flott middelalderby ikke så langt unna. Absolutt verdt et besøk, men vær forberedt på horder av turister nå på sommeren. Her spiste vi lunsj på La Courtine. Salat for min del - etter å ha lovet meg selv å unngå to trerettere hver dag i ferien. Salaten inneholdt forøvrig en calzone-lignende sak med smeltet chevre og honning på, så jeg er ikke så sikker på om den var spesielt kalorifattig. Det hjalp vel heller ikke at jeg også bestilte en porsjon chips:)
                                                                                                                                                                                                                              

                                 

                                                



Før vi ankom Carcassonne stoppet vi imidlertid på Cite de L'Espace, et museum/vitensenter for romfart. Dette er virkelig en flott attraksjon. Ganske lite folk og mye å se og gjøre. Vi hoppet over filmvisningene og ruslet rundt på egen hånd. Kjempemorsomt for både store og små. Mye interaktiv teknologi som vi ikke klarte å gå forbi:) Absolutt anbefalt om man er i nærheten.

Etter tre dager pakket vi sammen og satte kursen mot Barcelona i leiebilen. På veien invilget vi oss et stopp i Collioure, en idyllisk landsby ved Middelhavet. Antakelig den mest idylliske landsbyen jeg har sett i Frankrike. Også denne er full av turister på denne tida, og det var omtrent bare ståplass på stranda, men Helena benyttet likevel sjansen til et bad, mens vi andre holdt oss i vannkanten. Lunsjen ble inntatt på L'Ambroisie, som vi fant takket være Trip Advisor. Salat også her - med bacon og chevre-fylte profiteroles:)

Veiene er fine og farta høy, så det går egentlig kjapt å komme seg fra A - B, men når alle andre også prøver å komme seg fra A - B går det i sneglefart. Like før Barcelona stoppet vi i Santa Susanna og hilste på noen venner som ferierte der, før vi tok fatt på de siste 5 milene. Her var det omtrent trafikk-kork hele veien og vi ankom vår destinasjon mye senere enn planlagt. Ikke at det utgjorde noe problem. I Barcelona leier vi en leilighet gjennom Feelathome apartments. Leiligheta er utmerket. 1 soverom, 1 bad (med altfor liten varmtvannstank) og kombinert stue og kjøkken. Ungene sover på sovesofa i stua. Det aller beste er den store terrassen der jeg nå sitter og skriver med morgensola sakte  tørker håret mitt. Snart fyller den hele terrassen med sol og jeg må slutte å skrive, ettersom iPad og sol er en dårlig kombinasjon. Heldigvis har jeg Kindelen med. Og en kopp te. Te må man ha på morgenen, til tross for at gradestokken viser 26 grader.

PS. Frankrike er fortsatt milelangt fra å havne på lista over feriefavoritter. Både mat og service varierer altfor mye. Men musikken på radio er blitt litt bedre siden sist:)