The best of 2011

På tide å ta et tilbakeblikk på musikkåret 2011 og hvilke artister og sanger som slo an i heimen i fjor! 
Som sist ser jeg at jeg i mye større grad er opptatt av enkeltlåter enn hele album. Og som vanlig er BBC Radio6 hovedinspirasjonen min på musikkfronten. Et helt gjennomsnittlig år vil jeg si. De som kjenner min musikksmak fra før vil antakelig ikke finne noen overraskelser på lista mi! Det går i britisk-inspirert popmusikk:-) Som alltid er lista helt subjektiv og preget av skrivende stund. Jeg er sikker på at både rekkefølgen og innholdet ville vært annerledes om jeg skulle skrive lista på nytt om to uker.

Årets juleplate:
Smith & Burrows: Funny looking angels
Det er sannelig ikke ofte popartister klarer å snekre sammen en brukbar juleplate. Selv ikke Tim Wheeler/Emma The Great-plata var noe å skryte av. Men Tom Smith fra The Editors (og med en av popmusikkens beste stemmer for tiden) og Andy Burrows fra Razorlight klarte akkurat så vidt å komme seg over godkjent-terskelen. Ikke alle sangene holder mål, men noen, særlig der Smith er vokalist, er nydelige og melankolske og passelig julete. Skal høre den på nytt neste desember også:)
Beste spor:
"When the Thames froze"
"As the snowflakes fall"
"The Christmas song"

Hele plata på Spotify.

Mine favorittlåter 2011:

15

Black Keys: "Lonely boy"

Etter nøye vurdering ble Joe Goddards "Gabriel" danket ut av lista til fordel for denne energilåten. Umulig å ikke like!

14

Roots Manuva: "Get the get"

Ta det rolig, jeg er ikke blitt fan av rap-musikk, men denne er bare utrolig fengende. Hey yo!

13

Astrid Williamson: "Pour"

Jeg liker Williamson, selv om jeg har et noe ambivalent forhold til stemmen hennes. 2011-plata var litt for ujevn til å komme med på album-lista mi, men mange av sangene er nydelige - som denne.

12

Friends: "I'm his girl"

Rett og slett sjarmerende og slentrende popmusikk fra dette (for meg ukjente) Brooklyn-bandet.

11

Anna Ternheim: "Solitary move"

Fin plate fra Ternheim i fjor. Åpningssporet er en av mine favoritter.

10

Adele: "Rolling in the deep"

Bøyer meg i støvet for Adele og denne hitlåten. Knakende god popmusikk. 

9

M83: "Midnight city"

Hvem skulle trodd at fransk musikk klarte å snike seg inn på lista mi! 

8

Florence & The Machine: "What the water gave me"

En av mange sterke låter på Ceremonials.

7

Metronomy: "Everything goes my way"

Hele albumet ble litt kjedelig i lengden, men flere av sangene holder absolutt mål, for eksempel denne som jeg har spilt mye i høst. Lett og fjong pop:)

6

Daughter: "Home"

Nytt bekjentskap for meg. London-basert band i 'dream pop'-sjangeren. Tror jeg. Har bare hørt EPen The Wild Youth, der "Home" er hentet fra. Besnærende er et dekkende ord.

5

Duke Spirit: "Surrender"

Har ikke hørt hele plata, men denne singelen er mye spilt i høst. Utmerket til både husarbeid og fotturer i regnvær:)

4.

Washed out: "Amor fati"

Elsker denne sangen! Blir alltid i godt humør. Artisten er dessuten bibliotekutdannet. Og det er jo alltid en god ting:)

3

Anna Järvinen: "En sommardag som stängs av"

Svensk-finske Järvinen laget en av årets vakreste sanger i fjor. Melankolsk og lengtende. Ble spilt omtrent daglig i hele vår og sommer uten at jeg gikk lei.

2

PJ Harvey: "The glorious land"

Andresingelen fra plata gikk rett hjem hos meg. Nydelig og rar, med anti-krig-budskap.

1

Foster The People: "Call it what you want"

Det føles litt feil å la denne sangen komme foran PJ Harvey. Litt som å velge sjoklade foran grønnsaker når man skal spise sunt. Særdeles dansbar, fengende og glad popmusikk. Hva mer kan man ønske seg?

Hør lista på Spotify

Albumlista 2011:

5
Kasabian: Velociraptor
Solid og godt gjennomført fjerdealbum fra Kasabian og første gang de klarer å havne på en av mine best of-lister. (Tror jeg!) Variert i skjæringspunktet pop/rock. Mer pop enn før synes jeg:-) Tåler mange gjennomspillinger!
Favorittlåter:
"Days are forgotten"
"Re-wired"
"I hear voices"


4
Florence and the Machine: Ceremonials
Stappfull av gode sanger. Har i grunnen ikke hørt så fryktelig mye på dette ettersom det ble utgitt sent i oktober, men er sikker på det vil holde seg lenge. Nesten umulig å plukke ut bare tre favorittsanger, men jeg prøver:
"What the water gave me"
"Breaking down"
"No light, no light"


3
Foster the People: Torches
Ganske enkelt brilliant popmusikk fra et forholdsvis nytt LA-band. Dette er debutplata og en meget lovende start på popkarrieren. Nesten hele plata er godkjent:)
Favoritter:
"Call it what you want"
"Pumped up kicks"
"Helena Beat"

2
PJ Harvey: Let England Shake
Må innrømme at jeg er en smule overrasket over dette albumet. Har egentlig aldri vært spesielt stor fan av PJ Harvey. Enten er hun en av de få artistene som bare blir bedre og bedre med alderen. Eller så er det bare jeg som har vært nedsnødd de siste 20 årene. (Kan være en mulighet!) Hennes sårbare, men sterke stemme kombinert med gode melodier gjør at all rosen og oppmerksomheten det har fått er fullt fortjent.
Beste sanger:
"The glorious land"
"The words that maketh murder"
"Written on the forehead"

 1
Cat's Eyes: Cat's Eyes
Britisk pop-duo med 2011s mest varierte plate, og også den jeg har spilt mest i året som gikk.  Musikalsk spenner den fra Nick Cavisk rock til drømmende This Mortal Coil-inspirerte låter til up-tempo popsanger, ikke ulikt Blondie (i "Over you"). En soleklar vinner!
Favoritter:
"Cat's eyes"
"Over you"
"Face in the crowd"

Hør favorittsangene på Spotify.

Så var det selvsagt en rekke plater som ikke kom med denne gangen, enten fordi de ikke var gode nok, eller fordi jeg ikke har rukket å få et folrhold til dem. Jeg nevner i fleng:  Anna Ternehim, Anna Järvinen, Arctic Monkeys, Astrid Williamson, Scott Matthews, The Vaccines. Og sikkert enda flere:) For ikke å snakke om all musikken jeg ikke kommer på akkurat nå ... Sukk!

Konsertåret 2011 var heller stille for min del. Jeg var selvsagt på Bukta og hadde det strålende der, men musikalsk sett var det vel bare helt greit. Som vanlig. Mine favoritter var The Northern Lies, Nick Cave og Two Door Cinema Club. Årets mest fabelaktige konsert var imidlertid i september i forbindelse med Sparebank1 Nord-Norge sin jubileumskonsert på Valhall. Både Bel Canto og Frost gjorde gode opptredener, men det var selvsagt Røyksopp som toppet lista. En perfekt konsert under en nordlys-fyllt himmel. Stor takk til Turi som ordnet billetter til meg:)

2010-lista

Husmorlivet, del 2: Tingenes tilstand

Hva trenger man egentlig av ting rundt seg for å leve et godt liv? Mer enn jeg trodde! Når man flytter inn i et umøblert hus i et annet land for kun ett år prøver man gjerne å begrense seg litt. Særlig når husholdningens inntekter er drastisk redusert. Jeg vet vi har omtrent alt vi trenger hjemme i Tromsø, så alt vi kjøper her i York blir sannsynligvis gitt bort. (For mye arbeid å skulle prøve å selge ting, tror jeg.) Kun noen få ting blir tatt med på flyttelasset hjemover. (Ismaskinen har definitivt gjort seg selv uunnværlig!)


Et basisutvalg av møbler er selvsagt helt nødvendig.Senger, sofa, bord, kommoder. Men hvor mange sett med sengetøy er nødvendig? Vi tenkte to sett til hver måtte holde. Men tviler fortsatt. Sannsynligvis må vi kjøpe oss noen ekstra. Særlig med tanke på besøk fra slekt og venner. Det som er litt mer interssant er: Hvor mange duker til kjøkkenbordet trenger man egentlig? To er definitivt for lite. Og nå viser det seg at tre heller ikke er nok. Who knew? (Tror familiens finmotorikk ikke er spesielt god, ettersom det til enhver tid er flekker av tomatsaus eller syltetøy på duken.) Jeg går altså rundt fra tid til annen og tenker på duker. Sånn kan det gå når kvinner ikke er i samfunnsnyttig arbeid! 

Det nærmer seg jul og jeg merker tingbehovet øker. Kan man for eksempel klare seg et helt år uten deigsprøyte? Nope! Jeg må jo lage min bestemors gode stripekjeks. Og til det trenger man en eller annen dings. Har vridd hodet i alle retninger for å tenke ut en måte å lage disse småkakene uten dings, men ga opp. Deigsprøyte er nå innkjøpt.

Neste utfordring: Kan man klare seg et helt år uten kaketrinse? Svar: Ja! Men - sirupsnippene blir ikke helt de samme med rette kanter. Ergo: kaketrinse innkjøpt!

Kjøkkenmaskiner: Jeg har levd størsteparten av livet mitt uten en kjøkkenmaskin, og fått all hjelp jeg trenger fra en alminnelig håndmikser. Da burde jeg jo klare meg uten, dette lille året i utlendighet. Ikke sant? Nope! Kjøkkenmaskin innkjøpt. (Til tross for at vi hadde en håndmikser med oss.) Og så den allerede nevnte ismaskinen: Den ble ansett som aldeles nødvendig for å kunne nyttiggjøre seg mest mulig av markens grøde, altså for å lage pære- og eplesorbet. Den ble kjapt integrert i famlien.

Og det dukker stadig opp nye ting jeg trenger. Kan man klare seg et helt år uten morter? Her strides de lærde og jeg er ikke helt enig med meg selv. Skal, skal ikke? Jeg stålsetter meg og tenker på at pengene heller kan brukes på kafe.

Men jeg er altså mildt sagt overrasket over min avhengighet av dingser. Hva har skjedd? Og hvorfor? Det jeg kanskje merker mest - på en positiv måte - er fraværet av det enorme fjellet av leker som ungene omgir seg med hjemme i Tromsø. Det hoper seg sakte, men sikkert opp på denne fronten også, men helt klart overkommelig. Jeg skammer meg litt over å være så tingete. Og jeg synes det er fryktelig at ungene har flere leker hjemme enn vi egentlig har plass til. Og ikke minst: De har flere leker enn de noensinne vil trenge. Ikke se det ut til at de savner dem heller.

Heretter skal jeg bare kjøpe inn ting som kan spises!

Trur eg.

Og så var det denne morteren da. Muligens.

Adventstanker

Well, ikke egentlig adventstanker. Det passet bare som overskrift. Men det er altså første søndag i advent i dag. Vi har nå levd herrens glade dager i York i snart 4 måneder. Og foreløpig er det ingen av oss som viser tegn på hjemlengsel. Det er jeg veldig glad for.

Som seg hør og bør burde vi nå ha hatt både stjerne og adventsstake på plass. Men slike ting finnes visst ikke i England. Muligens må vi improvisere litt og skaffe oss noe som kan ligne på adventsstake. Eller vi lar være. I dag rakk vi ikke å skaffe noe som ligner, så vi ble enige om å tenne elefantlysene våre i stedet.

Vi har imidlertid tenkt å ta med oss det beste av norske juletradisjoner og blande dem litt med de engelske. Så det blir hjemmelaga adventskalender med en pakke hver dag (til tross for at det er skadelig for barna, i følge enkelte forskere!), det blir sirupsnipper, stripekjeks og kokosmakroner, og det blir riskrem til dessert en av juledagene. Det blir imidlertid ikke pinnekjøtt - det ble nedstemt av resten av familien, til tross for at man får tak i det i London. I stedet blir det kalkun. Og svinestek med svor. (En sådann står i ovnen i dette øyeblikk. Man må jo øve seg! Det ser dårlig ut på svorfronten for øyeblikket ...) Og julegaveåpning første juledag! Etter frokost! Det blir nok det aller mest merkelige. Men er man i det store utland, må man jo passe på å integreres mest mulig med de innfødte :-)

Ikke at julestemningen er til å ta og føle på. Etter et par dager med ruskevær - sannsynligvis skjørtekanten til stormen Berit - har vi i dag for det meste hatt sol og blå himmel. Da benytter man selvsagt anledningen til litt oppryddende hagearbeid. Vi har blant annet beskåret frukttrærne etter kyndig anvisning fra naboen. Martin har klippet hekken - helt til hekkesaksa måtte settes på lading. Vi har raket løv og rensket litt opp i blomsterbedene og slått fast at hagearbeid tar tid. I tillegg var det sannelig en halv kopp modne bringebær å finne. Ikke dårlig til 27. november å være.


Vi ser fram til en grønn og mild og fin adventstid! Snø har vi ikke bruk for akkurat nå!

Hagen i all sin vinterprakt :)

Noen har tro på en snørik vinter - også her i York :)

 

Scottish delight

Yes, I love food. Yes, I'm passionate about food. No, I'm not a food snob. I just want my food to taste well. I want my food to do more than just fill me up. I want pure and simple. I want variation. I want delight! I want pleasure! I want warmth! In an ideal world, I also want my food to be organic and local, but I realise that you can't have everything. 

This is why I once in a while don't mind spending my savings on a good meal. During half term last week, we spent 4 days in Edinburgh. (Great place!) And one evening at the Castle Terrace Restaurant. From the first drop of Champagne to the last petit fours I enjoyed every minute.

The service from the waiters was excellent. We brought our two kids (9 & 14) and were a bit concerned about the youngest, as she can be quite a fussy eater and usually prefers a plate of plain pasta. But the waiter was very accommodating and it seemed they could make whatever she wanted. In the end she decided to have the same menu as we did, but in mini portions, so that she could have a taste of it all. (Both the kids had veal instead of hare, by the way.) And she did taste all of it. (But it wasn't exactly her cup of tea!) The rest of us, however, had a true feast. I loved the halibut, the scallops, the risotto and the lobster. Desert was heavenly and the petit fours divine. And I ate it all. Only the hare wasn't quite to my taste.

It was the first time I've had more than 4 courses, but it won't be the last. The pleasure of having one delicious dish after another put in front of you is indescribable. It can't be done every week. But I'd rather spend £100 on a meal like this than on a new pair of jeans. Just to give you an idea of the meal, here is my menu (given to us as we left the restaurant!).



CASTLE TERRACE
DOMINIC JACK
CHEF'S LAND & SEA SURPRISE TASTING MENU @CASTLETERRACE
Tuesday 25th October 2011


Appetiser
A taste of carrot and coriander finished with toasted cumin crumble
Philipponnat Brut
"Royale Reserve"
Champagne
France NV

Halibut
Ceviche of wild North Sea halibut served sushi style
Marsanne 

Chateau Tahbilk
Central Victoria
Australia, 2008
 
Scallop
Seared hand-dived Orkney scallops, with an endive tart tatin and grapefruit confit
Albarino 'Rias Baixas'
Bodegas Terras Gauda
O Rosal Spain, 2010

Spelt
Risotto of organic spelt from Doves Farm, served with crispy ox tongue and veal heart confit
Gaillac
Domaine D'Escausses
South West, France, 2010

Lobster
Newhaven lobster cooked a la plancha, with sauteed squid and Perthshire wild mushrooms, sea radish and sea lettuce
Chenin Blanc Springfontein
Walker Bay
South Africa, 2010

Hare
Hare from Buccleuch Estate 'a la royale', with chestnut cappelletti, saffron gnocchi and roasted carrots
Bandol Domaine Sorin
Provence
France, 2005

Apple
Caramelised and jellied "Cox" apples from Haddington, served with yoghurt sorbet and apple soup
Beerenauslese 'Terrassen'
Domäne Wachau, Wachau
Austria, 2009

Tea/Coffee
Served with a selection of home-made petit fours

Det er haust, det ruskar ute ...

Etter at sommeren sa farvel med strålende sol og svært mange varmegrader i begynnelsen av måneden er det nå definitivt høst i York. Det har regnet i flere dager til ende og alt er som normalt. Hagen er ikke helt klar for vinteren ennå, og rosene lyser fortsatt opp og akter ikke å gi seg uten kamp. Og lavendelen står i blomst og dufter ... lavendel :) Det ene epletreet vifter lettet med greinene etter at de fleste eplene nå er plukket og spist. (Minst halvparten har gått til fuglene og ekornene!) Det andre epletreet holder ut og venter tålmodig på at vi skal høste de svære koke-eplene. Pæretreet er også klar for å avgi sin frukt. Det er bare for oss å sette av tid til plukking, og ikke minst prekevering av all frukten! Må øve meg litt på hermetisering!

Hagen er svær. Og jeg har ikke grønne fingre. Men jeg tar meg selv i å ønske meg 3-4 år her, bare for å få orden i blomsterbedene :) Dessverre skal vi dra igjen neste sommer, så det er ikke så mye jeg egentlig kan gjøre, annet enn å rydde litt, luke litt ugress og sørge for at hagen i alle fall ikke ser verre ut til neste år enn nå. Men jeg har planer om å plante litt krokus og tulipaner. Løker er allerede kjøpt inn. Venter bare på at regnet skal gi seg. Naboen har også anbefalt winter pansies (stemorsblomster). Skal se om jeg får kjøpt inn noen.

Kontrasten er stor til frimerkehagen vi har i Tromsø. Men kontraster er fint. Lover å nyte mitt år i hagen. Og lar meg underholde av ekorn på pæreslang. (Rakkeren spiste ikke engang opp byttet sitt, men etterlot det i naboens hage!) Og en og annen katt som stikker innom for å studere fuglene i epletreet. Og med splitter nye gummistøvler må jeg kanskje rusle meg en liten tur ut, jeg også!

Grønne saker

En av de fine tingene med å befinne seg ute i den store verden er muligheten til å oppleve nye, spennende ting. Abonnere på grønnsaker for eksempel. Under en matfestival i York forrige helg snublet jeg over en bod som reklamerte for Riverford, en bedrift som leverer grønnsaker på døra til folk. Organiske grønnsaker til og med. Dette er noe som absolutt tiltrekker meg. Du får varene levert hjem til deg, de kommer fra en lokal gård (stort sett), de er dyrket på en miljøvennlig måte og du har dermed alltid ferske grønnsaker i huset.

Jeg fikk første leveranse i dag. Har bestilt abonnement på en middels stor eske hver fjortende dag. Pris: 150 kr (inkludert frakt). Dyrt? Nei, det synes jeg egentlig ikke. Skal man først skeie ut, gjør jeg det gjerne på organiske, lokale grønnsaker. I eska i dag var det:
1.5 kg poteter
7 tomater
2 brokkoli
1 rødkål
1 kålrot
1 agurk
3 løk
3/4 kg gulrot
8 rødbeter
1 romanesco blomkål

Det skulle holde i to uker omtrent. Riverford leverer også kjøtt, egg, frukt, vin, øl m.m. Mulig jeg bestiller litt hjortekjøtt til neste gang ... Tenk om det gikk an å gjøre noe sånt i Tromsø. Sukk! Trengte ikke å være organisk heller. Bare det å få levert lokale grønnsaker på døra ville vært veldig, veldig fint.

Det store spørsmålet i dag er selvsagt: Hva i all verden skal jeg gjøre med 8 rødbeter? Her må jeg fordype meg i kokebøker. (Om noen har tips er det bare å si fra!) Og det er selvsagt ingen tvil om det blir brokkoli til middag i dag. I en eller annen form :)

Husmorlivet, del 1

Et helt år som hjemmeværende husmor og nothing to do. Gjett om jeg skal lese, blogge, shoppe, sitte på kafe ... etc. Vel, etter en måned har jeg fortsatt ikke sunket hen i totalt slaraffenliv. Merkelig hvor lite man får gjort i løpet av en dag. Men en ting har jeg oppnådd: Deilige lange frokoster!

Dvs. dagen starter som før. Jeg sliter meg opp altfor tidlig (kl. 7), dusjer, får ungene på beina osv. Jeg rekker en kopp te før jeg følger Helena på skolen. Men så, når jeg kommer hjem igjen er huset tomt. Jeg slår på radioen (BBC Radio 6 selvsagt, som spiller god musikk hele dagen) og lager meg frokost. Dagens andre kopp te og toast med plommesyltetøy. Eventuelt et bløtkokt egg. Selv om det bare er en alminnelig torsdag. Og jeg blir sittende akkurat så lenge som jeg vil! Leser aviser. De norske på nett. De engelske i papir. Som regel gårdagens avis, ettersom jeg ikke har gjort avtale om levering på døra ennå. Og jeg har faktisk tid og lyst til å lese avisene (de engelske altså, Guardian og Independent), ikke bare se på overskriftene. Så sjekker jeg e-post. Skriver litt svada på Facebook. Sånn går det fort en time :)

Så for øyeblikket er dette min store luksus i livet. Sitte lenge ved frokostbordet. Se ut i hagen. Høre på god musikk. Glede meg over at jeg ikke skal noen steder. Og jeg merker godt at dette passer min døgnrytme veldig bra. Klokka 9-10 er kroppen min faktisk klar for frokost. Det er den aldri klokka 7! Jeg er nok genetisk programmert for dette livet :)

Bukta 2011

En kjapp oppsummering av årets Buktafestival er på sin plass. For meg var årets program betraktelig mye bedre enn i fjor. Jeg er som kjent ikke spesielt glad i A4-rock 'n' roll, så derfor var det svært gledelig at vi i år fikk litt mer variasjon på menyen. (De som synes R. Dyrnes har verdens mest fantastiske musikksmak kan slutte å lese nå!)

Nok en gang må jeg berømme festivalen for et knakende godt arrangement. Og da snakker jeg ikke om musikken, men at alt tilsynelatende er meget velorganisert. Det er lite køståing. Toalettene funker. Bongesystemet gjør at det går utrolig kjapt å skaffe seg et glass brus (eller hva man nå foretrekker). Det er massevis av vakter rundt omkring og derfor (tror jeg) minimalt med bråk og ekkelt fulle folk. Jeg berømmer resirkuleringsfokuset. Og jeg er meget begeistra for maten. (Og jeg kan god mat.) Et typisk festivalmåltid for meg besto av fisk og chips (fesk og potedes, som de så snobbete kaller det) og rødvin, med Hval marsipansjokolade og te til dessert. Og tørrfisk som snacks. Store mengder tørrfisk, ettersom noen i selskapet mitt ikke hadde noe i mot å bruke litt tid på å få ut aggresjon på en tørket fisk eller tre :) Kort sagt - tusen takk til alle frivillige og andre som er med på å gjøre dette til en hyggelig opplevelse for oss alle.

Musikalsk sett har jeg følgende oppsummering:
Torsdag:
Vått og kaldt og hustrig vær. Likevel stor stemning og glade mennesker overalt. Det er dette jeg elsker med Buktafestivalen :) Ida Maria gjorde en god figur som åpningsartist. Det er tross alt ingen lett jobb å synge varmen i en hutrende forsamling som ennå ikke hadde rukket å drikke seg varme. Dama har en fabelaktig stemme, og jeg skjønner godt hvorfor hun er populær, selv om hun ikke er spesielt representativ for min musikksmak.

Mossebandet Death by Unga Bunga gjorde en trivelig konsert i Paradisbukta. Pur 60-talls pop/rock. Kitchie Kitche Ki Me O har et visst potensiale og noen av låtene er riktig så gode. Selv synes jeg imidlertid ikke låtmaterialet holdt til en hel konsert. Noe ble litt for anonymt. Cold Mailman derimot var langt bedre enn forventet. Så kom et par litt tyngre innslag som ikke fenget meg overhodet: Monster Magnet og Guitar Wolf. Her prioriterte jeg sosialt samvær :)

Helt til slutt selveste Nick Cave og Grinderman. Kan ikke for det, men Cave utstråler simpelthen kulhet! (Om det er et norsk ord.) Er nok mer begeistra for Bad Seeds-musikken, enn dette, men konserten ble uten tvil kveldens høydepunkt. (Men han spilte altså ikke min favoritt fra sisteplata, og det er jeg ikke sikker på at jeg kommer til å tilgi noensinne!)


Fredag:
Hipp hurra! Glimt av sol og ikkeno regn. Hoppet glatt over Doctor Midnight og satt i fjæra og nøt solstrålene i stedet. Så kom en overraskende stor dose pop til Bukta å være. Først Badger, lokale helter med 60-talls pop i fleng. Deretter festivalens høydepunkt: Two Door Cinema Club! Noen unge gutter fra Irland som snekrer fengende indiepoplåter full av sjarme og dansbarhet. Dette er min type musikk! Vokalisten sang klokkerent og stemningen var meget stor foran scenen. Musikk til å bli glad av. Selv smilte jeg i alle fall resten av kvelden :) Mer av slik musikk framover, takk!

Surfers Lingo viste seg også å bli en god konsert. Et helt ukjent band for meg. Til tider litt snev av heavyrock-gitarspilling, men det legger de forhåpentligvis av seg raskt, for det var de litt mer popinfiserte, dansbare låtene som fenget publikum. Og meg. The Black Lips gjorde en ok konsert, men selv om et par av låtene hørtes underlig kjent ut, framsto det meste som litt kjedelig i lengden. Så lot jeg meg overtale til å droppe Daniel Norgren til fordel for UK Subs. Ikke at jeg har vodt av å høre aldrende britiske punkere, men Norgren hadde nok vært litt nærmere min gate.

Resten av kvelden ga ingen musikalske oppturer. Mudhoney var kjeeedelige. Det ble ganske tynt foran scenen etterhvert, så det var ikke bare jeg som gikk lei. Kvelertak hadde et kjempegrep om publikum og stemningen i Paradisbukta var meget høy. For hardt og fort for meg, så her ble det bare en halv konsert. Til slutt Dandy Warhols som med et knippe fengende poplåter på merittlista kunne blitt bra. Dessverre framsto bandet som noe introvert, med laaange og intetsigende instrumentalpartier og en noe daff sceneopptreden. Var glad da de avsluttet. Heldigvis var humøret fortsatt på topp etter popmusikken tidligere på kvelden.

Lørdag:
Siste dag, og om ikke solskinn, så i alle fall oppholdsvær. Mine favorittter denne kvelden ble Northern Lies og Eline Thorp, som begge spilte på den altfor lille Little Henrik-scenen. Litt synd med et sceneområde som er så lite at det ikke er plass til alle som vil høre på. Etter litt køståing kom jeg meg heldigvis inn på området akkurat i det The Norhern Lies tok fatt på den nydelige "My sweet lover". Lente meg mot en bjørk og nøt hele resten av konserten. Den samme bjørka holdt meg med selskap under konserten med Eline Thorp, en ung jente fra Nordland med stort potensiale. Hun har en nydelig stemme, men viktigere enn det: hun lager gode sanger, som ikke blir kjedelige og ensformige. Hun minner sterkt om Ane Brun og Rebekka Karijord, men har likevel et eget særpreg. Det ble i grunnen mye "myk" musikk denne dagen. Melissa Horn åpnet kvelden med fin og trivelig svensk visepop. Og senere fikk vi Tromsøbandet Vishnu som serverte en utmerket konsert i Paradisbukta.

Kveldens morsomste ble svenske Square som holdt et forrykende show med ska-rock, blåsere og lettkledde menn. Det er nok ikke et band jeg kommer til å kjøpe så mye av, men som festivalmusikk er de helt perfekte :)

Nekromantix og Biffy Clyro var dårligere enn forventet. (Og forventningene var ikke spesielt høye!) Kyuss derimot ... Etter å ha hørt en halv dag på bandets plateutgivelser kunne jeg med trygghet slå fast at de ikke var verdt fem flate øre. Etter avisoppslagene om konemishandling var jeg i alle fall beredt til å gi blaffen. Men av en eller annen grunn, muligens fordi de spilte så høyt at det var umulig å ikke reagere, ble jeg faktisk revet med av den suggererende basslinja og den drivende tunge rytmen. De som sto i nærheten kunne faktisk observere at jeg diskret trampet takten :) Sånn kan det altså gå!

Og helt til slutt kom Pussycats. Ingen andre artister i Telegrafbukta denne helga fikk like stor respons. Folkehavet stortrivdes og ville ha mye mer enn de ca. 45 minuttene showet varte. De startet noe famlende med "Just a little teardrop", men tok seg opp etter hvert. Det er lov å ikke være fullt på høyde når man har vært med så lenge som disse gutta. Sykdom, alder og livet generelt kan ta på, selv for den beste. Stemninga var i alle fall på topp hos publikum, og hele aldersspekteret så ut til å glede seg over årets avslutningskonsert.

Konklusjon:
Som alltid er det kjempetrivelig å være på Buktafestivalen. Det er en festival man blir glad av. Og det har vært min konklusjon alle fem gangene jeg har vært her. Til tross for regn på torsdag og noen stakkarslige varmegrader resten av helga overlevde jeg helt fint. Takket være alle hyggelige folkene man møter. Det ble mange varme klemmer :) Om jeg er i landet på denne tida til neste år vet jeg ikke, men om programmet er bra nok, skal man ikke se bort fra at jeg dukker opp nok en gang. Årets beste Buktakonserter ble Two Door Cinema Club, deretter Grinderman og The Northern Lies. (Gå inn på Facebook-sida til Northern Lies og hør på "My Sweet lover"!)

Plan for Buktafestivalen 2011

Som den iherdige systematikeren jeg er, er det selvsagt bare helt naturlig at jeg setter opp en plan for årets Buktafestival. Nesten ingen av bandene er helt min kopp te, men jeg lar meg ofte overraske, så jeg stoler på at det blir noen gode musikkopplevelser i år også, særlig ettersom værvarselet ikke er på min side. En del av de sedvanlige brølebandene kommer jeg imidlertid glatt til å hoppe over, med mindre det er så kaldt at jeg rett og slett på hoppe litt opp og ned for å overleve :)

Plan 1: Ullundertøy, regntøy, lue, votter og generelt vinterlig påkledning!

Plan 2: Musikk
Torsdag:
17.00: Ida Maria (T)
Ja! Litt for rock 'n' roll for meg til vanlig, men kan bli en artig konsert. Tøff jente som jeg gjerne heier på.
17.50: Death by Unga Bunga (P) eller Magne Neby Olsen (LH)?
Vanskelig. Herr Olsen er slett ikke verst. Men Death by U.B. blir sikkert artigast! Tror det blir Paradisbukta her.
18.20: Kitchie Kitchie Ki Me O (T)
Ja. Grei rock 'n' roll. Greier forhåpentligvis å skape god stemning.
19.10: Cold Mailman (P) eller Petter Carlsen (LH)?
Vanskelig. Carlsen spiller nokså rolig musikk og har en tynn, Mew-aktig stemme. Kan fort bli kjedelig på festival. Cold Mailman er imidlertid i samme stil, men med bedre vokalist. Hvorfor setter de opp to like band samtidig?? Dårlig planlegging av programkomiteen! Holder en knapp på Cold Mailman.
19.40: Monster Magnet (T)
Nei. Hmm, litt for mørkt og heavy for meg. Blir ikke prioritert.
20.50: Guitar Wolf (P)
Neppe. Japansk brøleband, så musikken treffer definitivt ikke.
21.35: Grinderman (T)
Ja, selvsagt! 21 år siden jeg sist så Cave, da sammen med The Bad Seeds. Har ikke samme forhold til Grinderman, men det kan jo ikke gå galt. Og radiohiten "Palaces of Montezuma" har vært på high rotation hos meg i månedsvis nå.

Fredag:
17.00: Doctor Midninght & The Mercy Cult (T)
Nei ... Tja, Hank eller ikke - altfor heavy for meg. Står kanskje i inngangskø på dette tidspunktet. Prioriteres ikke!
17.45: Badger (P) eller Ingeborg Oktober (LH)
Kjenner ikke til frøken Oktober, men her er valget soleklart: Badger! Ja til mer popmusikk på Bukta! (Frykter imidlertid at jeg ikke får med meg hele konserten, ettersom jeg helt klart må rekke neste band, som er:
18.15: Two Door Cinema Club (T)
Yes! Dette er min kopp te! En av de jeg har størst forventinger til. Skranglepop fra Irland. "Something good can work" er en strålende sang.
19.00: Surfers Lingo (P) eller Neograss (LH)?
Vanskelig dette også. Har bare hørt et par låter fra disse to, men tror jeg kanskje muligens holder en knapp på Surfers Lingo. Tror jeg.
19.30: The Black Lips (T)
Tja. Kan bli moro live, så jeg prøver!
20.30: UK Subs (P) eller Daniel Norgren (LH)?
Britisk punk av UK Subs-typen kjeder meg etter kort tid. Her velger jeg særingen Daniel Norgren i stedet.
21.00: Mudhoney (T)
Tja, tror kanskje det. En stund i alle fall! (Men de er på grensa til å være nok et brøleband!)
22.00: Kvelertak (P)
Nei. Fort og hardt. Brøleband. Nei takk! Jeg tar meg en tur i tørrfisk-kø i stedet :)
22.40: The Dandy Warhols (T)
Ja. Dandy Warhols høres til tider ut som et heavyband som egentlig vil spille popmusikk. Eller omvendt. Håper det er popen som vinner i Bukta! (Selv om jeg egentlig tviler på det.) Og hvem husker ikke den Stones-inspirerte "Bohemian like you" fra et tiår tilbake eller så? Variert musikk. Mye bra.

Lørdag:
17.00: Melissa Horn (T)
Ja, til tross for at dette kanskje er litt for rolig til festivalmusikk å være. Nokså atypisk til Bukta å være er det også. Og det er jo bra :)
17.45: Square (P) eller Lisa Skoglund (LH)?
Her tror jeg det blir svenske Square med sin ska-aktige rock framfor Ane Brun-iske Lisa Skoglund.
18.15: Gallows (T)
Tja. Britisk punk. Faller ikke egentlig i smak hos meg. Men stikker kanskje innom. Frontman Frank Carter har annonsert at han forlater bandet 1. august, så dette blir vel en av de siste konsertene har er med på.
19.00: Nekromantix(P) eller The Northern Lies (LH)?
Psychobilly? Høres i grunnen artig ut. Men her blir det The Northern Lies. Johnsen har en nydelig stemme, og "My sweet lover" er for eksempel en finfin sang.
19.40: Kyuss Live (T)
Nope! Brølerock.
20.50: Honningbarna (P) eller Eline Thorp (LH)?
Vel, definitivt ikke Honningbarna, som faller i kategorien brøleband. Hvem er Eline Thorp? Helt sikkert bedre enn Honningbarna ... Ser at Buktawebben sammenligner henne med Moddi! Yuk! Der holdt hun på å miste en tilhører. Heldigvis synes jeg hun er mange planeter unna musikalsk sett. Litt Ane Brun, hun også. Så dermed blir det Little Henrik på meg.
21.30: Biffy Clyro (T)
Tja. Ikke helt min stil. Minner meg litt for mye om Green Day. Men de er jo skotske, så de fortjener kanskje en sjanse :)
22.40: Vishnu (P)
Ja. Tromsøs Madrugada.
23.20: Pussycats (T)
Ja! Klart man skal se Pussycats. Og mimre tilbake til 80-tallets ferieturer til svenske og finske campingplasser i grønn Volvo med "Psst! Mrr!" i kasettspilleren :) Heia Tromsø!

Plan 3: Mat
Fisk og chips og rødvin :-)

Kommer jeg til å holde meg til planen? Sannsynligvis ikke :-) Det vil været, føret og selskapet avgjøre!

Ny indisk restaurant i Tromsø

[Høsten 2016 kom beskjeden om at Indian House har lidd samme skjebne som forrige indiske spisested i Tromsø. Restauranten legger ned. Dessverre! Håper noen tør å satse på indisk igjen i Tromsø Alle gode ting er tre, eller?]

Tenk at vi ikke har hatt indisk restaurant i Tromsø på mange år! Skandale! Spenningen var derfor stor da Indian House plutselig åpenbarte seg sentralt i byen. (I lokalene til tidligere Godfathers eller Peacock.) De første rapportene var svært negative, men det kan kanskje skyldes innkjøringsproblemer?

Sammen med 11 kolleger trosset vi likevel den dårlige kritikken, og inntok restauranten tidligere i kveld. Og for å avsløre konklusjonen med en gang: vi forlot stedet mette og fornøyde!

Lokalene er litt trasige og kunne trengt en kyndig oppussingshånd. Nå skal det sies at jeg har vært på utallige indiske restauranter med trashy interiør, så det hører liksom med. Men en del småting burde være mulig å rette på - fjerne tomgods fra restaurantdelen, skifte ut den ene toalettdøra som så ut som den hadde fått en knyttneve gjennom seg, og hva med å merke dametoalettet med noe annet enn en stor H? Og hvorfor står det et eller annet med 'hot chili fast food' på vinduene mot gata? Det virker litt underlig. Indisk mat er da ikke 'fast food'?

Maten er tross alt det viktigste. Poppadoms sto ikke på menyen, men det hadde de likevel. Det MÅ man bare ha på indisk restaurant. Det var ikke den beste jeg hadde smakt, men grei nok. Mintsausen og chutneyen var god, men veldig tynnflytende. Chilisausen var imidlertid god og sterk og passe tykk.

Menyen inneholder et knippe av de mest vanlige indiske rettene, både med lam, kylling, sjømat og vegetar. De har bare en rett spesielt for barn, men jeg går ut fra at de også kan lage små porsjoner av 'voksenrettene' om du har planer om å ta med familien dit.

Jeg bestilte klassikeren kylling tikka masala (Englands nasjonalrett?) og var svært spent på resulatet. Jeg gir maten godkjent karakter. Kyllingen var god og mør, og sausen mild og smaksrik, slik den skal være. Jeg lager like god masalasaus selv, men av og til er det jo greit å slippe matlagingen selv! Og jeg har spist langt verre versjoner av denne retten andre steder. Risen var noe tørr, men nanbrødet var faktisk ganske godt, by the way.

Et par av mine kolleger var dessuten svært fornøyd med den indiske rødvinen de drakk til maten. Selv drakk jeg Kingfisher, som egentlig er et ganske smakløst øl. Det kommer jeg nok ikke til å gjenta.

Servicen var hjertelig, men urutinert. Vår kelner trenger nok å trene seg litt mer i jobben, men hun var hele tiden hyggelig og stresset ikke, men innrømte rett og slett at hun ikke hadde full kontroll.

Etter flere opphold i England, men ingen i India, er min kunnskap om indisk mat utelukkende basert på det britisk-indiske kjøkken. Jeg kan derfor ikke uttale meg om hvor 'indisk' maten egentlig er. Men ut fra det jeg har smakt andre steder er Indian House helt ok. Helhetsinntrykket er at stedet fortsatt framstår som noe uproft og rotete, men det er ingen grunn til å bli sittende hjemme. Jo mer øvelse vi gir dem, desto bedre blir de forhåpentligvis :-) Jeg kommer nok å besøke dem igjen i løpet av sommeren.

Pinglemenn og musikksamlinger!

I går leste jeg musikkspalten til Egon i Nordlys og denne gangen var faktisk temaet interessant i mine øyne. Jeg er nemlig også en av dem som elsker å studere musikksamlingen til folk jeg er på besøk hos. Og boksamlingen. Og ja, jeg dømmer (ofte urettferdig) folk etter kulturell legning. Artikkelen "Vis meg din samling!" ga derfor mening for meg.

Jeg har i grunnen flere ganger tenkt over hva overgangen til elektronisk musikk betyr for interiøret i heimen. Folk som kommer hjem til meg ser en vinyl- og cd-samling som er nokså tung på 80- og 90-tallet. Man kunne faktisk komme til å tro at jeg ikke lenger interesserer meg for musikk! Stagnert i 1992, eller noe sånt.

For ikke å snakke om barna! Jeg husker hvordan jeg som ung og nysgjerrig spilte meg gjennom min mors Rolling Stones- og Kinks-plater. Og jeg husker at jeg ikke var spesielt begeistra for alt, men selve handlingen - det å høre gjennom det som for min mor var viktig musikk - føltes bra. Selv min fars Hank Williams-singler fikk et interessant lys over seg, selv om jeg på den tiden avskydde countrymusikk. Når mine barn skal rote rundt i platesamlinga til mor stopper den en gang på 2000-tallet. Etter det er det bare usynlige filer, som antakelig ikke kan avspilles om 10 år.

Det samme skjer med boksamlinga. Det siste året har jeg utelukkende kjøpt e-bøker. Til min kjæreste, kjære Kindle. Men det fyller ikke opp i hylla liksom. Jeg kan rettt og slett ikke lenger bruke bok- og platesamlinga til å vise verden hvem jeg er. Takk og pris for blogger og sosiale medier som gir meg sjansen til å fortelle mine venner hva jeg leser og hører på :-)

PS. Egon er litt oppgitt over at folk ikke vil ha bøker og musikk synlig i stua. (Jeg er akkurat like oppgitt!) Men han gir skylden til KVINNENE! Hørt på makan! Han skriver at "det er ofte kvinnene som har bestemt at de ikke vil ha platesamlingene fremme i hjemmet sitt". Dersom mannen er så pinglete at han lar kvinnen bestemme over noe han virkelig bryr seg om, er det utelukkende hans egen feil. Kunne ikke tenke meg å ha en mann som gjør alt jeg befaler :-)

Sannheten er nok heller at han egentlig ikke føler så sterkt for samlinga si, men tør ikke innrømme det overfor kompisene og skylder dermed på kona. Skjerpings mannfolk! Stand up for your rights! Såh! Der fikk jeg sagt det også :-)

Musikk jeg liker å like

Merkelig hvordan musikksmaken endrer seg ettersom årene går. I skrivende stund sitter jeg og hører på Fisherman's Blues av og med The Waterboys. Jeg elsket denne plata da den kom i 1988, og har den både på vinyl og CD (Collectors edition, selvsagt!). Da, som nå, hadde jeg et lidenskapelig forhold til god musikk. Og god musikk på den tida var indie, pop og rock med tung britisk slagside. I tillegg var jeg svært opptatt av folkemusikk, spesielt den keltiske/irske folkemusikken.

Jeg har fortsatt meget god musikksmak :-) Men de siste 10 årene har folkemusikkbiten forsvunnet helt fra musikkhverdagen min. Jeg har ikke en eneste folk-inspirert sang i MP3-format. I stedet har andelen elektronika økt betraktelig blant det jeg hører på til daglig. Dette er musikk jeg slett ikke hadde sans for da jeg var ung! Rock 'n' roll-biten er også vært nokså fraværende de siste årene.

Men så til poenget. De siste ukene har jeg "gjenoppdaget" Fisherman's Blues. For ikke å snakke om Room to Roam! Sistnevnte har jeg "bare" på vinyl, så antar at jeg om ikke lenge må kjøpe den for andre gang - i et mer anvendelig format. (De få kronene musikkindustrien håver inn for tida kommer antakelig fra sånne som meg, som fortsatt insisterer på å betale for musikken jeg liker!) Er det alderen som spiller inn tro? Begynner jeg å nærme meg en fase i livet der "tilbake til røttene" plutselig får betydning? Eller kanskje jeg bare har mer fritid og dermed tid til å sette på en plate i ny og ne :-) Så artig var det i alle fall å nyte disse 'gamle' slagerne at jeg følte jeg måtte skrive om det. Has anybody here seen Hank?

17 dager på venstresida!

Jeg kunne funnet på flere andre passende overskrifter. 17 dager på teppegulv ville for eksempel også vært svært dekkende. Som den observante leser kanskje skjønner har jeg vært på bilferie i England. Med meg hadde jeg mann og to barn. Og for å ta konklusjonen med en gang: Det er deilig å være norsk i England. Til tross for teppegulvene! 

Hva pakker man for to ukers bilferie i England? Ganske mye, kan jeg fortelle deg. Her må man tenke all slags vær, og haugen som skal presses ned i kofferten blir dermed altfor stor! For sikkerhets skyld lot jeg både regntøy og solbriller bli igjen hjemme. Da vi landet på Gatwick slo varmen mot oss som en vegg og det viste seg at det faktisk var sommer i England! Solbriller ble sporenstreks innkjøpt! Litt senere i ferien ble også en lett regnjakke kjøpt. Og jeg vet nå at man rett og slett alltid må ta med seg en allværsjakke når man besøker denne øya. 

Etter laaang ventetid hos Avis fikk vi endelig tildelt leiebilen og suste mot Somerset og Bath. I deilig sol og varme tok vi aller først en guidet busstur. En utmerket måte å få oversikt over byen på. Et museumsbesøk eller to er heller ikke å forakte. The Roman Baths Museum var vel verdt pengene. Her var det mye å se og lære, og hadde det ikke vært så strålende godt vær ute, kunne vi fort ha brukt noen timer ekstra her. Og ja - vi smakte på det helsebringende kildevannet! Og nei - det smakte ikke godt! Engelsk mat er for øvrig langt bedre enn sitt rykte. Vi benyttet sjansen til å besøke Jamie Olivers restaurant i byen, Jamie's Italian.  Navnet hans er nok et trekkplaster i seg selv, men både maten og servicen var utmerket. Nyyydelig ravioli. Og rask servering. Ikke noe dill dall der i gården.

Fra semi-urbane og siviliserte Bath var overgangen stor til Tintagel, en liten landsby ute i havgapet nord i Cornwall. Av en eller annen grunn har jeg begynt å sette mer og mer pris på steder som dette, der mulighetene for shopping og andre kulturelle opplevelser er minimale. I alle fall når sola skinner og man kan tusle rundt i öppna landskap og studere en og annen ku og bølger som slår mot bratte klipper jeg ikke helt tør å bevege meg ut på.

Tintagel har en hovedattraksjon: Kong Arthur. Man prøver å innbille turister og resten av verden at det var akkurat her at sagnkongen hadde slottet sitt. Her er det Arthur og Merlin og Camelot hvor du enn snur deg. Vårt utmerkede gjestehus het for eksempel Avalon, også det navnet hentet fra Arthurlegendene. Av en eller annen grunn så vi også flust med alternative greier her - tarot, krystaller og magiske dingser i fleng. Ikke min kopp te, men ingen grunn til å holde seg borte fra Tintagel!

Like ved Tintagel ligger Trebarwith Strand, og her finnes det, selvsagt, en fantastisk sandstrand. Problemet er at den bare kan nytes ved lavvann. Tidevannet hører ikke på verken bønner eller bestikkelser og jager deg hjem akkurat når du gjerne skulle blitt litt lenger. Heldigvis hadde vi sjekket tidevannstabellen og rakk noen deilige timer på stranda. Ungene kastet seg ut i Atlanterhavet uten å blunke og koste seg med skikkelig svære bølger. Selv holdt jeg trygg avstand fra det kalde vannet og inntok et bedre måltid bestående av en porsjon chips og en kopp te, og leste videre i boka jeg hadde med meg.

Tintagel er ikke et kulinarisk senter. Men du kan leve lenge på fudge og iskrem her! Det er imidlertid et sted for sjelefred og harmoni og fotturer langs klippene i all slags vær. Her skulle vi gjerne blitt noen dager til, men Cornwall har mye å by på, og vi fortsatte vestover, til et bittelite sted ved navn Carbis Bay. Her hadde vi lagt inn fem netter og en håndfull luksus. Boskerris Hotel var lyst og luftig og like ved ligger det en aldeles nydelig sandstrand. Med god plass! Helt klart den fineste stranda i området! Det føles rett og slett som i Syden, bare med bedre mat og høfligere mennesker!

Carbis Bay ligger litt utenfor St Ives, og på solfylte dager har man absolutt ikke behov for å være noe annet sted i verden. Vi er imidlertid i England, så et par dager med regn må man jo regne med! Den første regndagen benyttet vi til å besøke Tate St Ives, et lite galleri med kjente og mindre kjente kunstverk. Ungene var særdeles fornøyd med at det var såpass lite - akkurat passe til at man ikke rakk å bli sliten og lei! 

Oppholdet vårt her i Carbis Bay ble ellers preget av utrolig mye god mat, og særlig mye god fiskemat. Vår store favoritt ble Porthminster Cafe på en av strendene i St Ives. Maten var fabelaktig og desserten direkte himmelsk! Så fornøyd var vi at vi dro dit to ganger i løpet av fem dager. Desserten min (som jeg spiste begge gangene) besto av kanelmarengs, cinder toffee, karamellisert banan, glaserte pistasjnøtter og en slags karamellis. Sukk! Vidunderlig! Fryktelig sørgelig å måtte dra videre! 

Vi fortsetter vår ferd i Cornwall og har nådd feriens billigste hotell, sydligste stoppested og tykkeste teppegulv. Og feriens eneste teppebelagte badegulv. The Lizard er en bitte liten plass. Stedet består av et par suvenirbutikker med et utrolig stort utvalg krimskrams, de obligatoriske pubene, samt noen små gjestehus. Vårt het The Caerthillian og var visstnok blant de bedre på stedet. Litt under vår standard, men tilsynelatende rent og pent, og med en hyggelig vert. Men altså. Tykt teppegulv. På badet!! Skjønner ikke at det går an!

Vi ble bare en natt her, men rakk å innta te og chips på Englands sydligste kafé. Været var nydelig og utsikten flott og teen varm. Middagen spiste vi på en av pubene like ved hotellet.  Ekstra trivelig var det at vi hadde snublet over den lokale folkemusikk-kvelden i bygda. I et hjørne av puben satt 3 musikere og sang og spilte keltisk folkemusikk. Jeg ble rent nostalgisk og mintes min grønne ungdom da jeg reiste på interrail og var hekta på irsk folkemusikk.

Så bar turen videre. Idyll og atter idyll! Polperro er en liten fiskerlandsby der det fortsatt drives fiske. Her ligger små hvitkalkede ”cottages” på rekke og rad, mange til utleie i sommermånedene. Det skjer ikke så mye her heller. De fleste som kommer hit lokkes nok av det fine turterrenget, eller kanskje den rolige atmosfæren og det lave stressnivået. Det eneste som skaper liv og røre her er de pågående måsene! 

Ettersom det ikke var strandvær (nabolandsbyen kan lokke med en slags strand), bestemte jeg meg for å gå av meg litt egg og bacon. England er et fabelaktig land for fotturister, og langs omtrent hele Cornwall-kysten går det en flott sti (coastal path).  Jeg la ut på tur mot øst og gikk en times tid før jeg snudde. Aldeles perfekt for kropp og sjel. Jeg hadde planer om å høre på musikk mens jeg gikk, men ble så fascinert og betatt av utsikten og brølet fra bølgene som slo mot klippene under meg at jeg lot musikken få en pause.

Stiene er ofte smale, og slett ikke helt trygge å gå på. Her er ikke rekkverk å holde seg fast i om man kommer for langt ut på klippene. Og det er like greit. Heldigvis har det ikke kommet noe EU-reglement som krever at det skal være gjerder langs hele den engelske kyst! Stiene er tilsynelatende bare blitt til av seg selv, men plutselig rundt en sving dukker det opp en benk der man kan puste ut og nyte havutsikten under duftende syriner. Og enkelte steder, der bakkene er bratte, er det laget trappetrinn, så det ligger nok helt klart en plan bak det hele. Det er også artig at folk gjerne hilser når de møter vilt fremmede på tur. Hello, sier de. Eller bare You OK? (Kanskje jeg så litt malplassert ut?) Jeg blir helt forfjamsa når noen jeg ikke kjenner snakker slik til meg, og mumler forsiktig noe til svar, men jeg liker det godt. Det er et sjarmerende og koselig trekk ved kulturen her.

Polperro ble siste stoppested i Cornwall. Etter det gikk turen over elva Tamar og vi kjørte til en liten landsby i Dorset. Lyme Regis er kjent som en del av The Jurassic Coast, på samme måte som Whitby i nord. Her er haugevis med fossiler, særlig for den som har med seg hakke og spade. Vi meldte oss på en fossil-tur, og fant noen små ammonitter, en svamp, og en fossil kråkebolle. Slett ikke verst egentlig. Minst like fantastisk var det å se de store mengdene fossiler som ligger i berget i bakken, synlig for alle og enhver. Disse er det imidlertid ikke lov å hakke løs og ta med seg hjem. Heldigvis.

 

Siste stoppested på vår rundtur i Sørvest-England ble Salisbury, også dette en trivelig liten by. England er rett og slett full av trivelige småbyer. Det første på vår agenda var selvsagt mat! Vi hadde akutt behov for en sen lunsj og stoppet på første og beste serveringssted, et hotell like ved der vi bodde. Nå pleier ikke hotell å utmerke seg med god mat, men sola skinte og dette hotellet hadde en liten bakhage der de serverte lunsj under åpen himmel og blomstrende trær. Her bestilte jeg afternoon tea, og heldigvis kunne de sine saker. Sandwichene øverst var nydelige. Akkurat slik de skal være. I midten var det selvsagt scones og clotted cream, og jeg som ikke er en spesielt stor tilhenger av denne typen krem syntes den var så god at jeg spiste flere munnfuller med krem rett fra skåla. Til slutt var det kake. Den så ganske anonym ut, men hadde en himmelsk sitronkrem i midten, så den gikk ned uten problemer. Etter denne sunne og gode lunsjen var vi klare for å tusle rundt i byen og nyte solskinnet før middag!

To dager i Salisbury gikk fort. Og 17 dager i England gikk fort. Altfor fort. Langtidsvarselet for Tromsø var heller ikke spesielt forlokkende, men ingenting varer evig, slett ikke ferier, og vi måtte sette kursen hjemover. Fortsatt like anglofile alle sammen. Kanskje enda mer. Om man takler å kjøre på venstresida (og det gjør man egentlig uten problemer), og trives i små idylliske landsbyer med forholdsvis begrenset tilbud av fart og spenning, er Storbritannia rett og slett et fabelaktig reisemål for bilferier. Utenom de store byene er det fredelig på veiene, og det er aldri langt mellom fristende steder å stoppe. En ferie der man selv bestemmer tempoet og med utallige muligheter til å utforske kunst, kultur og historiske severdigheter, som Stonehenge eller The Eden Project. Eller sitte på kafé og nyte et kakestykke. Eller bare ligge på stranda. Eller gå en tur. Eller en kombinasjon av alt dette. Men husk regnjakken!

Kaizerlig konsert!

La meg først avklare en del forutsetninger for dette lille innlegget:
1) Jeg er ikke blodfan av Kaizers Orchestra
2) Jeg har bare sett dem live en gang før, i Tromsdalen under Mandelakonserten i 2005. (Og grunnen til at jeg ikke har sett dem flere ganger er som regel at jeg har blitt møtt med beskjeden 'dessverre utsolgt' i billettluka.)
3) Jeg lar meg lett både imponere og sjarmere, men dette skjer sjeldnere og sjeldnere på rockekonserter. (Jada, det er nok jeg som blir eldre ...)

I går falt jeg imidlertid pladask fra første melodi og konserten med Kaizers Orchestra på Kulturhuset kjedet meg ikke et sekund. Jeg stilte ikke egentlig med så fryktelig høye forventninger, ettersom jeg ikke har fulgt bandet så veldig nøye de siste årene. Plateutgivelser har kommet og gått, uten at jeg har festet meg ved dem. De siste dagene har jeg imidlertid hatt Kaizers på high rotation og spilt meg gjennom det meste opptil flere ganger. Merket meg spesielt flere av sangene på den fengende sisteplata.

Men så til selve konserten. Hva er det med dette bandet som gjør dem til et så bra live-band? For det første spiller de en type musikk som ikke er bygd utelukkende på A4 rock 'n' roll, men blander inn mange sjangere og irregulære rytmer. Det blir til noe helt unikt som fungerer utmerket på scenen. Glasuren på kaka er selvsagt Janove himself, som faktisk kan synge. Jeg har egentlig ikke lagt merke til det før, men mannen har en virkelig god stemme og så vidt jeg hørte kom det ikke mange sure toner fra den kanten. I tillegg har han et sjarmerende og sterkt nærvær på scenen de fleste andre norske artister bare kan drømme om. Han er Artist, uten at det blir for kunstig og affektert.

Som sagt i innledningen så er jeg lett å imponere. Men i går kveld var jeg ikke alene om å være fornøyd. Sjelden har jeg sett publikum i Tromsø så engasjert, og det allerede fra første sang. Lydnivået på applausen etter at bandet var ferdig oversteg langt selve musikken, Jeg måtte til tider holde for ørene på grunn av hviningen til de publikummerne som sto nærmest meg. Men det tåler jeg. Det er ikke ofte jeg ser så mange overstadig begeistrede mennesker :-)

"Svarte katter & flosshatter" er ett av sporene fra Violeta.

På badet

Jeg liker ikke spesielt godt å stå opp før klokka 9. Men ettersom jeg må det minst 5 dager i uka er det deilig at det finnes små detaljer i hverdagen som gjør at jeg våkner litt. Body Shop for eksempel. Når jeg står i dusjen og dusjsåpa dufter mango blir jeg glad og (litt mer) våken. Og sulten. Akkurat mangoduften fra Body Shop er så søt og intens at jeg umiddelbart får lyst på kake. Og når jeg ser meg rundt på badet er det en rekke krukker og flasker med innhold som skal få tankene rettet mot mat. Body butter, gele eller pasta til håret, creme souffle til ansiktet. Kan det være bevisst fra produsentnes side??? Før het fuktighetskrem fuktighetskrem. Så ble det body lotion. Men nå florerer det med en rekke andre kategorier. I dag har jeg for eksempel smurt meg inn med Ginger souffle. Ingefærsuffle! Høres ut som en nydelig dessert, spør du meg. Whipped body cream står det riktignok på boksen, sikkert for å forhindre at noen spiser den ...

TIFF 2011: Basilicata Coast to Coast

Tromsø Internasjonale Filmfestival 2011 er i gang. Jeg har så langt sikret meg hele 4 (fire!) billetter. Med bortreist mann, og til og med bortreist sønn (barnevakt) i helga, blir det ikke så mange muligheter til å gå på film. Men jeg akter å gjøre det beste ut av de filmene jeg får med meg, inkludert obligatoriske kafebesøk i helga.

Første film ut var en italiensk komedie ved navn Basilicata Coast to Coast, en slags road movie. Fire menn i sin beste alder legger ut på tur til fots tvers over regionen Basilicata for å delta på en musikkfestival. Hele ideen med å gå er i utgangspunktet ment som et pr-triks, men pressedekningen er heller laber. De får imidlertid med seg en motvillig journalist på turen.

Filmen er strålende! Helt klart i kategorien feelgood! Her er solsvidde italienske landskap, personligheter, humor og god musikk (nærmeste sjanger: jazz). Men musikken tar aldri overhånd, så de som har allergi mot musikaler (som jeg) har ingenting å frykte. Sitter faktisk her og lurer på om soundtracket er til salgs ...

Har de siste årene blitt litt italiafrelst. Denne filmen gjør meg ikke mindre tiltrukket av landet. Blir vel en ferietur dit så snart sjansen byr seg :)