No, not that Northanger Abbey, which I of course enjoy immensly. This one is written by Val McDermid, and is a modernised version of the Austen classic. We meet the same people, but this time set in modern Britain, most of the time in Edinburgh. There's Catherine Morland, the (stupid) heroine who gets invited to the Edinburgh Book Festival by some friends of the family to keep the wife company (how likely is that!!!). She falls in love with Henry Tilney who lives at Northanger Abbey (of course). And then there is the even more stupid (and also bad) Bella Thorpe who creates a bit of drama wherever she goes. Now, it's been a while since I read the original, but I simply can't remember any of the characters being as stupid as these. The modernisation of the story simply doesn't work. The characters and their actions all seem very unlikely and more like cartoon figures. The book doesn't even work as an Austen parody, like some of the zombie-books, which are equally ba...
Merkelig hvordan musikksmaken endrer seg ettersom årene går. I skrivende stund sitter jeg og hører på Fisherman's Blues av og med The Waterboys. Jeg elsket denne plata da den kom i 1988, og har den både på vinyl og CD (Collectors edition, selvsagt!). Da, som nå, hadde jeg et lidenskapelig forhold til god musikk. Og god musikk på den tida var indie, pop og rock med tung britisk slagside. I tillegg var jeg svært opptatt av folkemusikk, spesielt den keltiske/irske folkemusikken. Jeg har fortsatt meget god musikksmak :-) Men de siste 10 årene har folkemusikkbiten forsvunnet helt fra musikkhverdagen min. Jeg har ikke en eneste folk-inspirert sang i MP3-format. I stedet har andelen elektronika økt betraktelig blant det jeg hører på til daglig. Dette er musikk jeg slett ikke hadde sans for da jeg var ung! Rock 'n' roll-biten er også vært nokså fraværende de siste årene. Men så til poenget. De siste ukene har jeg "gjenoppdaget" Fisherman's Blues. For ikke å snakke om ...
Aller først: Hjelp! Sny på fjellan! Til og med på Fløya. Værgudene har vært grusomme i sommer og gir seg tydeligvis ikke. Det blir en kald grillfest i kveld, spår jeg. Best å ta med ullpledd! Men så til overskrifta - Leste nesttopp en artikkel av Stephanie Brown på ACRLog om hvilken tittel vi gir oss selv i bibliotekverdenen. Synes bibliotekar er et utmerket ord, men skjønner jo at det er en yrkestittel som vanligvis ikke frembringer stjerner i øynene på folk. Selv kalles jeg noe så elegant som fagreferent, altså et fullstendig intetsigende ord for de aller fleste av våre brukere. De fleste tenker nok på en som refererer noe - kanskje de tror jeg skriver referater??? Referansetjenester er det ingen av våre yngre lånere som forbinder noe som helst med. Dessuten tilbringer jeg egentlig svært lite tid med referanseoppgaver. Husker det ble diskutert på en fagreferentkonferanse for flere år siden. Noen foreslo fagkonsulent, men det falt ikke i god jord. Konsulent er et fy-ord som forbindes ...
Comments