Mariann sin blogg

OK. I admit it. 2016 hasn't been a good year, with heroes lost, both musically and closer to home. And not really a lot of glorious releases in the indie-pop-electronica genre (or Mariann-music which is a better name for it!). Of all the new albums I've listened to this year, only one had the YES factor! Having said that, it still amazes me that artists and bands manage to create wonderful pop songs. With so much music out there, one should think all the good ideas were already used:) According to Spotify, I've listened to 700 different artists this year, and I've spent more than 25 000 minutes listening to music. (Did I hear someone say 'Get a life'?) Spotify also put together a list of my most played songs of 2016 . They're not all favourites of mine, but most of them are really good. If I may say so. (Yes, I may!) So which albums were the very best of 2016? Here they are! Top 20 (Spotify) Top 20 - extended list (Spotify) Top 20 20. On Dead Wa...

Denne saken omhandler UiTs rapport Gjennomgang av studieporteføljen -  del 1 . Det sies at man ikke skal skrive noe som helst på nett når man er opprørt eller sint. Så derfor har jeg sovet på dette i mange dager og uker. Men nå må jeg bare få ut litt frustrasjon. For jeg kan rett og slett ikke la være. Fordi jeg er nordlending og opptatt av landsdelen min. Fordi jeg er mor og opptatt av hva slags kompetanse mine barn blir møtt med i sitt utdanningsløp. Fordi jeg er samfunnsborger og skattebetaler og er opptatt av hva slags kompetanse og hvilke verdier som skal prege landet vårt. Jeg skriver altså ikke dette fordi jeg er UiT-ansatt. Eller fordi jeg selv har vært student ved tre av fagene som Strategisk utdanningsutvalg (SUV) nå foreslår å rasere: litteraturvitenskap, kunsthistorie og arkeologi. Den mye omtalte rapporten som foreslår å legge ned 15 studieprogrammer ved UiT har opprørt de fleste. Unntatt de som sitter trygt i båten med redningsvesten på, vil jeg tro. Det er...

Brrrr ... regn og ganske få plussgrader startet årets Rakettnatt i Tromsø.Vi rakk såvidt å komme oss innenfor dørene før første artist satte i gang. Ganske hektisk i grunnen, å komme seg fra jobb og gjennom køa før 16:30 på en fredag ettermiddag. Men man rekker jo det man må:) Felles for programmet i år er at det ikke i utgangspunktet er helt min stil. Men min datter på 14 synes det er helt strålende! (Men hun fikk altså ikke lov til å bli med!) Men svakt musikalsk program til tross - det er herlig med festival i sentrum:) Og noe av musikken kan man jo like litt! Aurora, for eksempel. Hun fikk den vanskelige jobben med å få oss i gang. Har bare hørt en og annen låt med henne fra før av, uten å bli spesielt hekta. Live gjorde hun imidlertid en strålende jobb i regnet mens publikum sakte men sikkert strømmet til. Stemmen hennes er sterk og klar og ren. Sangene er til tider gode, med sterk inspirasjon fra både Susanne Sundfør, Kate Bush og Rhianna-liknende artister. Dette sammen med h...

Hva gjør alle de middelaldrende damene på Rakettnatt, tenkte jeg. De kan umulig være her for å høre  Karpe Diem, Aurora eller Ary? Kanskje de er gudmødrene til Dagny? Eller kanskje de tror at Dagny har med seg mamma og pappa på scenen? (Synes de lignet litt på damer som frekventerer jazzfestivaler ...) De var antakelig minst 50 år! Kanskje 60 eller enda mer! Det var da jeg fikk en ut-av-kroppen-åpenbaring! De er meg! Jeg er en av dem! (Jeg har også vært på jazzfestival i år!) Åpenbaringen var som en renselse, og jeg føler meg dermed berettiget til å øse ut av min årelange erfaring som festivaldeltaker for å fortelle resten av verden hva som er galt med mennesker på festival. De andre altså! (Jeg gjør selvsagt alt rett!) Her er min topp 10 liste over hva folk gjør feil når de er på festival: (I uprioritert rekkefølge) 1. De røyker ! Jadda, vi er ute i vår frie natur og lufta er for alle, men nå er det engang sånn at man er blitt fryktelig bortskjemt etter at røykerne ble utvis...

Foto: Emil Bremnes/Nordlys Det er nesten ikke til å tro, men i år stilte jeg i KJOLE på en av Bukta-dagene. Det tror jeg aldri har skjedd før. Årets festival må ha vært den varmeste i Buktas historie. I alle fall blant de jeg har deltatt på, og det begynner jo å bli en håndfull nå. Som alle vet, er jeg ikke akkurat noen rockedronning, og foretrekker elektronika og indiepop (for ikke å snakke om ostepop!) framfor beinhard fortgitarrock. Årets Bukta-program framkalte derfor ikke ekstatiske tilstander hos undertegnede. Men jeg er ikke så veldig kresen, og kjøpte billett med en gang Raga Rockers ble annonsert! En stor bit av Bukta-opplevelsen er glade mennesker, kjente og ukjente, god mat og vær i alle fasonger. Sistnevnte viste seg som nevnt fra sin beste side, noe som bidrar til ekstra god stemning. Og før noen beskylder meg for å betale masse penger for en tredagers utendørsfest - musikken betyr likevel mye! (Ville jo ikke akkurat stilt opp om det var Ariana Grande eller Ole Iv...

I dag vil jeg skrive en hyllest til radioen. Jeg synes konseptet radio fortjener noen ord i våre digitale YouTube-, Spotify- og Facebook-tider. For er det ikke helt fantastisk at noen fortsatt lager radiosendinger! Radioen har mer eller mindre overlevd den ene medierevolusjonen etter den andre. Synes å ha lest et sted at radioen ble dømt nord og ned da fjernsynet suste inn i stuene våre med høy hastighet. For ikke å snakke om Internett! Men den er her fortsatt. Og selv om jeg har på følelsen av at lyttertallene er gått betraktelig ned de siste tiårene, er vi fortsatt en håndfull lyttere tilbake. Jeg vokste opp på et avsidesliggende sted på 80-tallet. Vi hadde NRK TV, og NRK P1 og P2 (fra 1984). That's it! Min mann vokste opp i Tromsø og hadde tilgang kabel-TV med MTV og greier. Men slikt fantes ikke i min hjembygd på den tida. Jeg kan fortsatt huske sulten etter musikkvideoer - eller bare popmusikk på TV, uansett form. Men dette skal ikke handle om TV. Ikke egentlig om musikk...

Siste film ut på årets TIFF var en perle av en lett komedie. Dette er en ungarsk film, og det ser man jo ikke ofte. Her er også sterke innslag fra japansk kultur, blant annet i form av et (ikke så hyggelig) spøkelse i form av en japansk smørsanger. Selv kan jeg ikke fordra filmer der karakterene bryter ut i sang (jeg liker altså ikke musicals - at all!), men denne holder seg godt innafor min toleransegrense. Hovedpersonen, Liza, lider under en forbannelse som gjør at alle som forelsker seg i henne dør. Heldigvis er dette en komedie, så vi tåler fint rekken av døde friere. Hele filmen har noe tegneserieaktig over seg, med klare farger og noe karikerte figurer. En film som helt klart vil kunne slå an hos hvem som helst. I alle fall om man har litt humoristisk sans:)   https://trakt.tv/movies/liza-the-fox-fairy-2015

Det er alltid en handfull filmer som denne på TIFF: Store landskap, lite dialog, mennesker uten relasjoner, mennesker i ødeleggende relasjoner, en verden i grått og lysegrått. The Gulls er en slik film. Det mest interessante med filmen er at den foregår i en liten landsby i Kalmykia - en russisk republikk jeg virkelig aldri har hørt om - og det til tross for at jeg har en kollega som er derfra! Jeg sovnet ikke akkurat, men ikke akkurat en strålende film for en lørdagskveld. Kan minne om Fjernsynsteateret på 70-tallet, i grunnen. Noe av handlingen var også noe vanskelig å få med seg. Jeg var i alle fall litt spørsmålstegn, til tider.   https://vimeo.com/116666065

Hverdagsslit og fattigdom og en type film der vi mumler 'What a life' her vi sitter i vår velutdannede overflod. Men slett ingen trist film likevel. Filmen handler om Carmina og hennes måte å løse dagliglivets små og store utfordringer på. Ikke alltid i henhold til lover og regler, men likevel får vi en viss sympati med henne der hun sliter med en udugelig ektemann og en like udugelig datter. Selv om mye av filmen er sentrert rundt Carmina, har filmen også en konkret handling med begynnelse, midte og slutt - selv om det benyttes en 'spole-tilbake'-teknikk. Fin underholdning! http://www.filmlinc.org/films/carmina-or-blow-up/

Med en sånn tittel på en TIFF-film er det vel bare en ting å forvente: Tragedie! Merkelig nok klarer filmen å være både trist og semimorsom på samme tid. Så sikker var jeg på elendighet at jeg tok det for gitt at hovedpersonen kom til å hoppe ut et vindu mot slutten. Men det gjorde hun altså ikke! Filmens tema er psykisk sykdom. Vi møter Hedi, en noe hyper, men tilsynelatende sorgfri kvinne med mann og barn og jobb og hele pakken. En dag får hun et angstanfall, og derfra følger vi sykdommen hennes og dens påvirkning, ikke bare på henne, men også på familien hennes. Et bittersøtt og hjertevarmt portrett av det å leve med en psykisk lidelse - om det er mulig å bruke en sånn beskrivelse. Det er ikke gitt at de vil leve lykkelig alle sine dager ved filmens slutt. Det er heller ikke gitt at hun vil bli helt frisk. Men vi ble i alle fall vist en flik av håp om at dette kunne komme til å gå bra. Mer trenger jeg ikke. http://www.filmpressplus.com/wp-content/uploads/2015/01/HEDI-Still4...

Hurra! Endelig en tvers igjennom morsom film. Scott Pilgrim vs The World er rett og slett en kjærlighetshistorie fortalt med sterk inspirasjon fra tegneserier og videospill. Scot møter Ramona, forelsker seg, men må overvinne hennes 7 onde ekskjærester for å få henne. Noe han selvsagt klarer. Tynn historie, kanskje, men som vi lo! (Og jeg er ikke et leende menneske - sånn til vanlig!) Og humoren er verken platt eller barnslig (tror jeg), men forfriskende og smart. Og filmmusikken er slett ikke verst. Scott spiller i bandet Sex Bob-Omb, og noe av musikken er skrevet av Beck. Anyway - deilig med TIFF-filmer som ikke illustrerer verdens elendighet og det som verre er. Anbefales! "Scott Pilgrim vs. the World teaser" by Source. Licensed under Fair use via Wikipedia - https://en.wikipedia.org/wiki/File:Scott_Pilgrim_vs._the_World_teaser.jpg#/media/File:Scott_Pilgrim_vs._the_World_teaser.jpg

Endelig er jeg i gang med Tiffingen! Første 'ordentlige' film ble islandske Stabukker . Filmen ble presentert av fotograf Sturla B. Grøvlen, og en av hoverolleinnhaverne, Theodór Júlíusson, og hadde det ikke vært for den kjipe slutten, hadde jeg blitt sittende og høre på Q&A-delen etter filmen. Jeg liker islandsk film. Stort sett. Jeg liker filmer om gamle menn i et stort og værbitt landskap. Jeg likte denne filmen. Den viser et rørende portrett av to eldre brødre som av en eller annen grunn ikke har snakket med hverandre på 40 år, selv om de er naboer. Begge lever og ånder for sauegården sin, og viser stor omsorg for dyrene - om ikke for hverandre. Da det oppdages skrapesyke på en av gårdene, må alt av sauer i bygda slaktes. Den ene av brødrene bestemmer seg for å lure myndighetene, og gjemmer unna noen av sauene i kjelleren. Dette oppdages selvsagt og det hele ender Ørstavik-tragisk der de to brødrene søker tilflukt i en snøhule på fjellet midt i en snøstorm. Vi får a...

Siden jeg er så heldig å jobbe på UiT starter Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) alltid uka i forveien med ansattevisning for UiT-ansatte. Filmen er plukket ut av festivalfolkene og er som regel ikke altfor ekstrem. Heldigvis. Årets utvalgte var As I open my eyes , en tunisisk film jeg allerede hadde plukket ut som en potensielt severdig film. Filmen var OK. Litt stillestående og handlingsfattig det meste av tiden, som en serie fotografier satt sammen. Mot slutten blir den plutselig en smule voldelig og lite koselig. Jeg likte egentlig filmen helt til denne delen. Her må jeg bare med en gang innrømme at jeg unngår ubehagelige filmer så godt jeg kan, og ønsker meg alltid happy ending. Realisme og elendighet får jeg nok av i avisene og i nyhetssendingene. Lenge leve eskapismen! Det beste var musikken og en fengende hovedperson, en 18 år gammel viljesterk og uredd middelklassejente som spiller i band og egentlig oppfører seg som ungdommer flest. UiT-visninga under TIFF er im...

Måtte gi opp å skrive litt om hver bok jeg har lest, men en liste klarte jeg i alle fall å lage: Alle bøkene er lest på min Kindle, unntatt de merket med papirbok, derfor så mye på engelsk. Atkinson, Kate: Life after life Galbraith, Robert: Career of evil Lee, Harper: To kill a mockingbird Rowling,J. K.: The casual vacany Bryson, Bill: The mother tongue Franzen, Jonathan: The corrections St.Aubyn, Edward: Lost for words James, Christina: Sausage Hall Chandra, Vikram: Geek sublime: The beauty of code, the code of beauty Williams, Niall: History of the rain Hawks, Tony: Round Ireland with a fridge Broberg, Henrik: Da byen ble stille (papirbok) Renberg, Tore: Pixley Mapogo (papirbok) Pluss alle de jeg glemte å skrive ned ...

Creating a list of a year’s favourite albums is hard work. You need to keep an eye (and two ears) open all through the year to catch all the good releases, you have to remember which albums were your favourites in February and July when the year comes to an end, and you have to rank the albums according to a set of rules only you know about, some of which you simply invent as you go along. But the worst part of it is the knowledge that no matter how many wonderful albums you stumble across throughout the year, you can be pretty sure of missing out on an unknown number of equally wonderful albums. As I said – hard work! The 2015 list turned out to be impossible to limit to only 10, so I’ve doubled it. When summing up in December, I found around a hundred high quality album releases that I’ve been listening to for something between a couple of weeks to almost a year. All in all, I've written more than 8 pages of notes to these albums, and spent A LOT of hours enjoying the mus...