Kajakktur til Meløyvær!

Jeg har endelig funnet en utendørsaktivitet jeg liker. (Bortsett fra bærplukking, da!) Det tok meg bare 53 år. I fjor var jeg så heldig å bli introdusert for kajakkpadling. Det var kjærlighet ved første plask. Jeg elsker duften av salt sjø, synet av havet (uten for store bølger) og alt man muligens kan observere i og på vann. Jeg elsker å høre lyden av sjøen. Jeg elsker å la kajakken gli sakte gjennom vannet og bare nyte opplevelsen. Det er like meditativt som å plukke blåbær. Får bare litt mindre vondt i ryggen! (Og nei, jeg er ikke sånn new age-dame som driver og mediterer!)  Hadde ikke disse kajakkene vært så forbaska tunge skulle jeg ha padla rundt hele sommeren - helt alene. (Men det er visstnok ikke så lurt, så like greit at jeg ikke greier å sjøsettte en kajakk på egen hånd!) Det fine med kajakkpadling er forøvrig også at det passer min dårlige kondis og mine slitne kne utmerket!

Etter flere turer i fjor var jeg i år klar til å ta våttkort - som man trenger for å leie kajakk hos Tromsø Havpadleklubb, og som selvsagt er kjekt å ha rent generelt når man ferdes i kajakk. (Kurset består i å lære å redde seg selv og andre, og det er jo lurt, selv om man ikke planlegger å velte!)

I år fikk jeg være med på en padletur i området nord for Bjarkøy. Et fantastisk padleområde med haugevis av øyer og holmer, alle med minst en kritthvit sandstrand å gå i land på. Om man liker slikt da. (Har et ambivalent forhold til sand - det kan bli for mye av det gode. Men veldig kjekt når man padler.)

Vi kjørte fra Tromsø til Leirvåg, nord på Bjarkøy. (Inkludert kort fergetur fra Stornes (litt utenfor Harstad) til Bjørnerå (på Grytøya). Det tok tilsammen rundt 5-6 timer. Vi lot bil med tilhenger stå på Leirvåg camping (mot et lite beløp), og fikk satt ut kajakkene med kurs mot en fin strand å slå leir på. 

Padling i gråvær går også bra!

I min barndom ble somrene tilbrakt på Grøtavær på Grytøya. Her var det paradisiske tilstander, men ikke nødvendigvis strålende solskinn. Tvert imot, jeg har mange minner (gode!) om lavt skydekke og havtåke. Og det første som møtte oss da vi nærmet oss Bjørnerå var havtåka som kom veltende ned over fjellene. Selv en amatørpadler som meg skjønner at tåke er dårlig padlevær. Vi la likevel i vei mot Bjarkøy og håpet på bedre himmel der. Etter noen samtaler med lokalkjente ble vi overbevist om at padling var trygt, og vi la i vei. (Det viste seg å gå helt fint, selv om sola var godt pakket inn.)

Takket være meget hyggelig lokalbefolking på Helløya (som til og med inviterte på pizza!) fant vi en finfin leiplass med tilgang til både vann og utedo nokså nært. (NB. Selv om allemannsretten gir deg lov til å campe hvor som helst i utmark, bare man holder seg minst 150 meter fra nærmeste hus/hytte, er det greit å forhøre seg litt om det er greit før man tar seg til rette.) 

Stranda "vår"!

Vi starta dag 2 forsiktig med å gjøre oss litt kjent i nærmeste farvann. Lunsj ble inntatt på en liten holme, og plutselig fant vi ut at vi skulle padle nærmere en av naboøyene, Krøttøya. Og før vi visste ordet av det, hadde vi padla rundt øya. Dvs. vi måtte ta en liten vurdering halvveis, ettersom bølgene på et parti var noe større enn vi likte. Men den lille passasjen med bølger gikk helt fint, og snart padla vi hjem i fint padlevær.

Dag 2. Strava-bilde fra Marianne S. Eriksen. 

Vakker solned(opp)gang

 

På vei til Ramsalt-puben!

Tredje dag åpenbarte seg i strålende sol, og denne gangen gikk turen helt ut til Meløyvær. Med motvind tok det 2 timer. (Turen hjem, i medvind, tok bare halvparten så lang tid!) Som alle øyene her ute er det kilovis med idyll overalt. Meløyvær er forbundet med Krøttøya med en bro, og det går faktisk en liten bilvei der. (Hvordan de får fraktet biler dit er et annet spørsmål.) På Meløyvær har de til og med en koselig pub som glimter til med konserter og annen underholdning i sommermånedene. (Dagen etter skulle det være konsert med countrymusikk, men det slapp vi heldigvis å overvære!) Ramsalt pub stilte opp med super service, og vi inntok matpakken på kaia utenfor puben! NB. Følg litt med på flo og fjære om du padler langs vestsiden av Krøttøya, like før Meløyvær, så slipper du å måtte leie kajakken gjennom litt for grunt farvann! 😁

Dag 3. Strava-bilde fra Marianne S. Eriksen

Fjerde dag ankom og vi satte kursen hjemover. Teltleiren ble pakket ned og forhåpentligvis var der ingen spor etter oss, annet enn noen gresstuster som sto med bøyd hode etter å ha vært overfalt av teltene våre noen dager. På vei hjem tok vi en liten avstikker inn i Sundsvollsundet, visstnok hjemstedet til den største krykkekolonien i Troms. Er ikke dreven nok til å si noe om bestanden, men i følge media (NRK) ser det ikke lovende ut. 

Hav og fjell og sandstrand! Typisk for hele området!

 

 

 

 

 

 

 

Tilsammen padla vi ca. 3 mil disse dagene. Litt vind og gråvær innimellom, men fine temperaturer og fabelaktige padleopplevelser blant sanstrender, ørn og utsikt mot Senja og Andøya. Er jeg så blitt et friluftsmenneske på mine eldre dager? Nei, ikke mer enn jeg alltid har vært. For selv om jeg elsker å dingle på kafe i timesvis, gå på kino og på musikkfestivaler, og er generelt glad i komfort, er jeg vokst opp med teltferier, primus og litt for tynne liggeunderlag. Og det har sin sjarm fortsatt, synes jeg. Jeg har imidlertid et stykke å gå på utstyrsfronten, skjønner jeg. Blant annet med å skaffe meg utstyr som kan pakkes sammen til noe som er så smått at man får det på innerlomma. Omtrent. Det måtte for eksempel mye overtalelse til før soveposen min gikk med på å klatre ned i et av oppbevaringsrommene i kajakken! 

 

Var det ingen skjær i sjøen (pun intended!), spør du kanskje? Kan 6 mennesker leve i harmoni med seg selv og naturen i hele 4 dager? Ja, omtrent! Reisefølget mitt (som alle var turvante, sosiale og hyggelige folk) gjorde turen til en drøm, med gode råd, trivelig selskap og litt mer avanserte måltider enn det jeg hadde trodd. (Altså ingen betasuppe og posemos!) Det eneste jeg savnet dypt og inderlig var å vaske håret. Jeg er nemlig ikke blant de som bader utenfor Norges vakre kyst! Det får da være grenser for selvpining! (Halvparten av padlegjengen kasta seg imidlertid ut i ishavet, og overlevde.)

Veien til utedoen gikk gjennom denne mjødurthimmelen! 

 

Jeg er fortsatt heldfrelst og entusiastisk kajakkamatør. Kommer nok ikke til å kjøpe kajakk med en gang (tror ikke min lille Yaris klarer å frakte en kajakk!), men kanskje en gang i framtiden. Fram til da, synes det tilbudet til Havpadleklubben er strålende. Nå skal jeg gjøre litt research på miniatyr-turutstyr, slik at julegavelista mi kanskje for en gangs skyld får litt innhold! Dessuten skal jeg utforske det ukjente universet til tørrshampoens mirakler!

Natt på Helløya! 

Bukta 2023

 

Buktafestivalen 2023! Den 20. i rekken. Ikke at jeg har fått med meg alle. Men de fleste. (Det tok nemlig en stund før jeg skjønte at man kan trives på en heavyrockfestival! Og at musikken faktisk noen ganger er veldig bra!) Årets festival kunne by på et av de beste programmene på åresvis, til tross for mangelen på kjente internasjonale artister. (Rival Sons er vel det eneste unntaket, og de er ikke akkurat godt kjent utenfor den harde kjerne av fans. Og noen til.) Vil glatt påstå at Bukta hadde et bedre program enn Rakettnatt i år! (Well, Rakettnatt har jo ennå ikke vært, men tror min spådom stemmer.)

 

Været var på vår side, og regndråpene som falt var såpass få at man ikke rakk å få ødelagt sveisen engang. Ikke at det betyr så mye. På Bukta kan du komme som du er, som det så pent heter. Her er det ikke snakk om festivalmote, for å si det sånn. De fleste kler seg praktisk og vet at det alltid blir kaldt utpå kvelden. Tror jeg bare observerte et par (godt voksne) damer i litt malplasserte høye hæler og/eller silkeskjerf. Men det er jo også lov! Generelt sett blide folk overalt, god mat (fisk og bacon - yes!), ikke så god rødvin, ikke ingefærøl(?), men de vakre omgivelsene tar fortsatt pusten fra meg, så det går ikke an å ikke trives på Bukta. 

                     
 

Jeg har imidlertid et par forslag til nytt Bukta-reglement:

1. Alle som skal sjabbe med naboen under konsertene må stå bak lydteltet.

2. Det samme gjelder alle over 1.90 m. (Beklager!)

3. Ingen får kaste øl over hodene til folk!

Sånn! Da var det avklart. Da kan vi gå løs på årets oppsummering. (Viktig for at jeg selv skal huske hva jeg har hørt og sett!)

Torsdagens åpningsartist var jeg noe skeptisk til. Ikke på grunn av musikken i seg selv, men for at han ikke skulle klare å vekke liv i publikum. Daniel Norgren har noen fine sanger og en bra stemme, men virker noe introvert og stille til å være åpningsband. Det funka forsåvidt greit, men det var ikke akkurat hæla i taket-stemning. Nydelig solskinn og tilnærmet t-skjorte-temperatur gjorde selvsagt at folkemassen var i godt humør.
 

Så kom festivalens største problem. Hva gjør man når to artister man liker spiller samtidig? Louien (hvordan uttales dette navnet?) og Takeshi's Cashew spilte som nummer to på torsdagen, og jeg klarte rett og slett ikke å velge, så dermed ble det første del av Louiens konsert og siste del av Takeshi's Cashew. Louien har vist seg å være en kløpper til å snekre sammen gode folkpop-sanger, som for eksempel "I follow you" og "Better woman". Jeg fikk med meg begge før jeg ruslet over til Paradisbukta og fikk nyte den orientalsk inspirerte funken til Takeshi's Cashew. Strålende moro med både tverrfløyte og panfløyte og kul bass. Skulle gjerne hatt med meg alt av begge.
 

Neste stopp på hovedscenen var The Good, the Bad and the Zugly. Tilnærmet brølerock i mine ører, men noen i bandet har både sans for humor og språk. Synes det er litt artig med låt-titler som "The kids are alt-right", NAV or never", "Kings of inconvenience" etc. Du skjønner tegninga! (Jepp, jeg har litt sans for ordspill!) Musikalsk sett derimot, synes jeg dette er kjedelig og lite originalt. 

Kontrasten ble dermed stor til Bob Vylan, som gjorde en heftig og knallsterk konsert i Paradisbukta like etterpå. Her var det fullt kjør, sjarme og trøkk, i en salig blanding av grime og grunge! (Tenk Stormzy/Rage Against the Machine!) Veldig bra booking fra Buktagjengen.
 

Helt til slutt kom selveste Aurora. En veldig popete booking til Bukta å være, men Aurora rocket hele sydpissen og satte fyr på publikum på en måte som verken Norgren eller The Good, The Bad etc. klarte. Jeg vil også tro at denne bookingen var et smart grep for å rekruttere nye Bukta-fans. Det er jo ikke til å komme fra at mange blant publikum er godt voksne mennesker (med sin indre ungdom i behold). Uten at det gjør så mye, altså! 

 
Fredag:

Dag to startet med gjengangeren Danko Jones. Jeg er ikke egentlig veldig imponert, og synes musikken gjerne blir litt for tradisjonell fortrock og A4. Litt sånn som man likte på Finnsnes på 80-tallet. Men de hadde god kontakt med publikum og det er jo en viktig ingrediens for et åpningsband. Men etter minst 4 besøk på Buktafestivalen trenger de kanskje ikke å bookes igjen på en stund.

Aromatic Ooze var et helt nytt bekjentskap for meg. (Som så mange andre band på Bukta også pleier å være.) Psykedeliatungrock med mye gitarsolo. Noe falt i smak. Noe ble for kjedelig.
 

Brenn var neste ut på hovedscenen. Jeg liker Brenn. Uten at de opptar veldig mye plass på spillelistene mine! De spiller til tider veldig fengende hardpop, men vokalistens stemme er litt slitsom. Jeg får vodt i stemmebåndene av å høre på ham!
 

Så over til Paradisbukta igjen, til energiske Moillrock! Artig for ungan! Med låter som "E det nån som drikk brennvin i quell?" og "Satan her lukte det fesk" var det klart for en festforestilling med halve Honningsvåg blant publikum. De synger bra, stiller mannsterk på scenen (7 stk!) og har det rett og slett (tilsynelatende) kjempetrivelig! Og publikum er med til siste tone!

 

Susanne Sundfør er nok en pop-/elektronikaartist på årets program. Jeg digger Sundfør. Og synes konsertene hennes er trollbindende og fantastiske. (Unntatt den katastrofale yoga-konserten hun hadde i Kulturhuset i fjor!) Men i Bukta slet hun. De rolige låtene i begynnelsen når ikke ut til oss, og når hun endelig setter i gang klassikeren "Kamikaze" svikter stemmen hennes. Har ikke opplevd at hun har sunget surt tidligere, men det gjorde hun i kveld på flere sanger. Det kom seg halvveis ut i konserten, men det hele ble litt "uryddig". Og så må jeg jo innrømme at jeg ikke er veldig begeistra for den nye gospelstilen hennes. Hun hadde med seg 13 musikere/korister på scencen, så alt i alt ble det en mektig konsert.

Neste punkt på min nøye uttenkte plan var Nonne, men her svikta min eldrende kropp meg, og jeg tok en pause i stedet. 

Kveldens headliner var Rival Sons. Mitt første møte med dem var på Bukta for noen år siden og da var jeg strålende fornøyd. I kveld startet de utmerket i skikkelig tøff Led Zeppelin-inspirert stil, men etter en stund falt de sammen og endte opp som et av disse bandene som er mer glad i seg selv enn å spille for publikum. Endeløse tromme- og gitarsoloer er en uting. Og selv om vokalisten synger fantastisk bra, holder det ikke når trøkket forsvinner. Det gjorde også publikum som forlot området i store flokker lenge før settet var ferdig. Selv holdt jeg ut til siste låt, men den siste halvtimen fikk jeg mer glede av å observere den nydelige himmelen og de lavtflygende måsene. Ikke spilte de "Pressure and Time" heller. Bandet altså, ikke måsene. 

Lørdag:

Kristian Kristensen åpnet lørdagens festforestilling med godt grep om publikum. Han er nok uten tvil det mest popete som har spilt på Bukta, men var tydelig velkommen skal vi dømme etter de som sto fremst. Og det skal man jo! Han spiller en slags James Blake-inspirert pop, som blir litt for mainstream for meg, men jeg pleier ikke å slå av når han spilles på radioen. Og synes ikke det var så verst å spise fisk og chips med hans sanger i bakgrunnen. 

Lørdagen fortsatte veldig snilt for min del. Signe Marie Rustad spiller nydelig amerikanavisepop og hadde ingen ringere enn Louien og vår egen Stine Andreassen fra Northern Belle som kordamer. Koselig konsert.

Så økte tempoet litt med det britiske bandet Shame. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Få flere britiske band til Bukta. De er alltid mye bedre enn gjengangerene fra over dammen. Her får vi post-punk med et hint av Joy Division og en dose sint Arctic Monkeys med en vokalist som har en sterkt tilstedeværelse på scencen i sin veldig engelske klesstil! 

 

Bo Milli var neste ut i Paradisbukta, og er et band som har fått mange lovord de siste åra. De treffer meg ikke helt, og jeg er ikke så veldig imponert over stemmebruken her heller. Låtene fester seg ikke helt, men jeg hører helt klart et visst potensial. (Og en viss inspirasjon fra f.eks. The Cure i bass-/gitar-lyden.)

Honningbarna åpner knallsterkt, men så begynner de å "synge". Eller brøle, som er et mer definerende ord. De er et skikkelig kult band og jeg liker virkelig lydbildet. De har skikkelig drive og framstår som et veldig tight og samspilt band. Men melodiene mangler. Og sangen.

Nest siste band ut i kveld var Rick Grove. Amerikanafunkpop med stor apell til ungdommen som danset energisk foran scenen. De hørtes litt ut som en happy Bob Dylan eller en ung Tom Petty, men med bedre vokal. Men i lengden ble dette for kjedelig flinkt for meg. 

Årets avslutningsband var Madrugada. Igjen. Ingen har stått oftere på Bukta-scenen enn Sivert Høyem. Tror jeg. Ettersom han har Norges beste mannsstemme er det slett ikke så rart. Selv har jeg ikke vært blodfan akkurat opp gjennom årene. Synes mye av tidlig Madrugada er ensformig og kjedelig. Men den siste plata har jeg imidlertid stor sans for. (De klarte faktisk en 7. plass på lista mi over de beste utgivelsene i 2022 med Chimes of Midnight.) Av en eller annen grunn ble denne konserten en perfekt avslutning på nok en fabelaktig Buktafestival. Masse folk, allsang og rett og slett en av de beste Madrugada-konsertene jeg har vært på. (Noe som antakelig skyldes min sans for sisteplata, som de naturlig nok spilte en del fra.) 

 

Takk for denne gang, Buktafestivalen! Satser på gjensyn til neste år!

Musikkåret 2022

Tradisjonen tru nyttar eg fyrste nyårsdag til musikalsk refleksjon og eit blikk (eller eit øyre) bakover på songar og album (sånne gamaldagse greier med fleire songar på) som eg har høyrt ekstra mykje på det siste året. Nok ein gong kan eg slå fast at musikkåret 2022 har vore sånn heilt midt på treet. Massevis av god musikk, men ingen wow-episodar. På ein måte vil eg beskrive mykje av musikken på lista mi som "comfort food" for øyret. Her er ei overvekt av det kjente og kjære, og eit lydbilde som plasserer seg trygt på 80-talet, til tross for at alle utgjevingane kom i 2022. Sjølv 90-tallsbandet Suede klinkar til med ei strålande plate med klare ekko frå både tidleg U2 og Killing Joke.

Som vanleg går det i mykje elektronika. Det blir sjeldan bra utan synth! Når det er sagt, har sjølvaste Odd Nordstoga sjarmert seg inn på lista, så eg er ikkje heilt framand for trekkspel og gitar. Når det gjeld rekkefølga er ho nokså vilkårleg. Eg kunne like gjerne ha plassert dei 10 øvste på fyrsteplass og dei 10 neste på andreplass. Og apropos Røyksopp. Eg var ikkje heilt sikker på kordan eg skulle behandle dei tre albuma dei gav ut i år. Ingen av dei var ein seksar på terningen, men om vi samlar saman dei beste spora frå Profound mysteries 1-3, blir det eit fabelaktig album. Så det har eg gjort. Og dermed hamna Røyksopp på topp. (Dessutan er dei jo eit Tromsø-orkester!)

Her er lista:

1. Røyksopp: Profound mysteries 1-111

2. Ary: For evig 

Melankolsk elektronika. Saknar pop-perlane ho har gjeve ut tidlegare, men er blitt veldig glad i denne plata.

3. White Lies: As I try not to fall

Hurra for 80-talet!

4. Suede: Autofiction

Hurra for 90-talet når det høyrest ut som 80-talet!

5. Beach house: Once twice melody

Drømmepop av beste sort.

6. Yeah Yeah Yeahs: Cool it down

"Burning" er ein av årets aller beste låtar.

7. Madrugada: Chimes at midnight

Madrugada i sviske-modus og eg likar det!

8. Trentemøller: Memoria

Kjem ikkje opp mot 2016s Fixion, men god elektronika med røter i The Cure, Joy Division etc.

9. Asgeir: Time on my hands

Asgeir spilte på Rakettnatt i 2015 trur eg. Då var han litt for stille og forsiktig. På denne plata er ham langt meir tilgjengeleg og "Snowblind" er pur elektropop.

10. Florence & The Machine: Dance fever

Florence blir aldri feil!

11. Karen Elson: Green

Eks-kona til Jack White står utmerkt på eigne bein.

12. Aurora: The gods we can touch

Sær og himmelsk elektronikapop.

13. Wombats: Fix yourself, not the world

Party brit-pop

14. Wu-Lu: Loggerhead

"South" er fabelaktig, resten er ok. Kva slags sjanger er dette eigentleg?  Trip-hop? Hip-hop?

15. Klangstof: Godspeed to the freaks

Nederlendarar som har høyrt mykje på Radiohead!

16. A Place to Bury Strangers: See through you

Støyrock-band som har høyrt mykje på Jesus & Mary Chain.

17. Polica: Madness

Polica har sin eigen pop-sjanger!

18. Golden Slumbers: I love you, Crystal

Portugisisk pop!

19. Odd Nordstoga: Inn i skogen

Ut på tur, aldri sur!

20. Astrid Williamson: Into the mountain

Ein slags guilty pleasure. Likar stemninga i musikken betre enn stemmen hennar.

Eg har sjølvsagt samla dei beste spora i ei Spotify-liste eller to:

Topp 20 2022

Topp 20 2022 - utvida versjon

Så var det alle artistane som ikkje kom med, enten fordi dei ikkje var gode nok, eller fordi eg ikkje har rokke å høyre nok på dei. Eller fordi dei ikkje har gitt ut album i 2022. Eg nemner i fleng: 

Alice Jemima, Andy Bell, Arcade Fire, Archive, Ayka, Beirut, Bessie Turner, Carla dal Forno Cat Power, Charles Watson, Chelsea Wolfe, Chin, Christian Winther, Darkside, Dawn to Dawn, Dol Ikara, Dominique, Dot Allison, elliot Power, Emilia Torrini & The Colorist Orchestra, Emilie Nicolas, Fazerdaze, Fieh. First Aid Kit, Gina Dirawi, Gloria de Oliveira, Gwenno. Hana Vu, Highasakite, IamamIwhoamI, Iceage, Ine Hoem, Interpol, James Blake, Jane Weaver, Jarvis Cocker,Jesse Mac Cormack,  JFDR, Joakim Berg, K.ola, Karin Park, Kasabian, King Hannah, Ladytron, Les Big Byrd, Lesser Evil, Lili Refrain, Lo Moon, Lo-Lee-Ta, Markus Clark, Marissa Nadler, Marlon Williams, Maz O'Connor, Melody's Echo Chamber, Metric, Michaela Åberg, Morceeba, NewDad, Oliver Sim, Overcity, Phoebe Green, Princess Chelsea, Prisma, Public Noise, Saver, Shearwater, The Smile, Someone, Sparkling, Spector, Squirrel Flower, St. Paul and the Broken Bones, Stacks, Stella, Still Corners, Tamino, Taposh. The KVB, Third Attempt, Tor Lundvall, TVAM, Ultraflex, The Unthanks, ViVii, Warpaint, Widowspeak

Eit lite utval frå denne gjengen finn du i lista:

Gode sanger 2022