Buktafestivalen 2019

Jeg glemmer alt for mye her i livet. Derfor er det lurest å skrive ting ned. Har jeg funnet ut. Så ved å skrive ned hva jeg har sett og hørt på Bukta i år, kan jeg gå tilbake og sjekke om et par år, i tilfelle jeg blir usikker på om jeg virkelig har sett Lucifer live eller ikke. Skrive-ned-metoden er også et viktig ledd i forberedelse til festival. Jeg hører selvsagt nøye gjennom alle artister og band, og samler notatene i et excelskjema. Veldig viktig når man skal sette opp en plan over hva man skal høre. Og minst like viktig når planen går i vasken og man må ta en hurtigavgjørelse på sparket. 

Årets Bukta var (som vanlig) strålende bra. Ekstra bonus var det selvsagt at sola skinte og det var et tosifret antall plussgrader alle tre dagene. Men frøs jeg likevel? Selvsagt! Telegrafbukta og Tromsø er kaldt på kvelden. Alltid. Heldigvis hadde jeg ullgenser med alle tre dagene!

I utgangspunktet var jeg ikke så begeistra for programmet (med unntak av Franz Ferdinand!), men merkelig nok ble det bare bedre og bedre jo mer jeg hørte på artistene. Man liker som oftest best det som høres kjent ut, sies det. 

 

Torsdag 18. juli:

Første dag fikk jeg med meg: Spidergawd, Bats of Congress, Ebbot Lundgren & The Indigo Children, The Late Great og Weezer. Av disse var det faktisk Bats of Congress som imponerte mest. Og det er egentlig en skam at de måtte ta til takke med Little Henrik. Det samme gjaldt for så vidt Line Saus dagen etter. Jeg skjønner at det er flest mannlige rockeartister å ta av, og det er helt greit. Men når man først booker noen solide kvinnelige artister kunne de godt fått en bedre scene. Anyway – veldig bra show av Bats of Congress. 

To ord om Little Henrik-scencen, by the way. Det var kø for hver konsert. Og en typisk idiotisk norsk kø, der noen ventet pent og pyntelig, men andre bøllet seg rett fram og slapp inn. (Uten pressekort!) Kan man utvide området er spørsmålet? Det kan virke som om Bukta har vokst seg for stor for så små konserter.

Både Spidergawd, Ebbot Lundgren og, ikke minst, The Late Great, gjorde gode konserter, men de befinner seg litt utenfor min tekopp. The Late Great var utvilsomt enklest å like!

Weezer? Denne typen amerikansk tenåringsband har aldri appellert til meg. Skjønner fortsatt ikke hvorfor Green Day er så populær. Men jeg vet at Weezer har utallige hits som spilles mye på radio. Men musikken virker liksom ikke helt ekte, i mine ører. Den eneste sangen jeg kan tilnærmet like er bandets 2018-single, «Can’t knock the hustle». Men den spilte de av en eller annen grunn ikke. De spilte imidlertid minst 4 forferdelige cover-låter. Jaja, hver sin smak.

Fredag 19. juli:

Dagens artister for meg var: deLillos, Line Saus, Bob Hund, Virkelig, Black Debbath, Iceage og Franz Ferdinand.

deLillos er jo alltid bra. Kjent og kjært. Line Saus overrasket positivt. På plate høres stemmen litt for dukkeaktig ut, men live sang hun veldig bra. Men jeg er ikke like imponert over den mannlige vokalprestasjonen. Gode låter lager hun også. De ville passet perfekt for Sivert Høyem:) Virkelig overbeviste også. Bra band og fengende musikk. Danske Iceage nådde vel ikke helt frem hos meg. Liker det jeg har hørt på plate, men konserten fenget ikke 100 %.

Franz Ferdinand, derimot. Der har vi gutta sine. Etter å ha blitt skuffa over Slowdive i fjor, var jeg litt avventende når det gjaldt forventninger til denne konserten. Men det skal selvsagt sies at jeg kjøpte festivalpass omtrent med en gang Franz Ferdinand ble annonsert på programmet. Franz Ferdinand har haugevis med hitlåter, og selv låter som ikke har toppet listene hørtes fabelaktig ut i solskinnet denne fredagen. Bandet er helstøpt, og Alex Kapranos synger rutinert og stødig hele veien. Og – sjarmerte oss i senk. Ikke fordi han hadde lært seg å si ‘tusen takk’, men fordi han så ut til å stortrives på scenen. Mulig han bare er en god skuespiller, men det hadde i så fall ingenting å si på stemningen. Det er lenge siden jeg har overvært en så god Buktakonsert. Tror vi må tilbake til Kent eller Waterboys eller noe sånt. Verdt hele billetten, spør du meg.

Lørdag 20. juli:

Kanskje den svakeste dagen, musikalsk sett. Jeg fikk med meg: Kråkesølv, A Million Pineapples, The Dogs, Lucifer, Ricochets, Helldorado og Kvelertak. Her hadde jeg det mest gøy på A Million Pineapples. Kanskje det aller minst rutinerte bandet på Bukta i år, og ikke sang de spesielt reint heller. Men potensialet er stort, og humøret var på topp. Musikken kan sammenliknes med Boy Pablo, for eksempel. Fengende slentrepop. Jeg gleder meg til å høre mer fra dem. Og håper de rekker å øve riktig mye til neste gang.

Oppsummert er det alltid like imponerende å se hvor veldrevet festivalen er. Alle de frivillige gjør en utmerket jobb, og servicen er upåklagelig. Maten er veldig god, og jeg bruker nesten mer penger på mat enn på drikke, bare fordi det er så mange fristelser jeg har lyst til å prøve. Boknafisk med bacon ble årets vinner. Med rekesuppa på andreplass. Og som jeg har uttalt meg om tidligere: Skal man servere fisk og chips må det gjøres bedre enn i år. Chipsen smakte papp, så tørrstekt var den. Man skal ikke kødde med poteter! Eller potetens venner (meg!).

Har ikke telling på hvor mange Buktafestivaler jeg har vært på, men det er blitt en god håndfull opp gjennom årene. Minst 10. (2006, 2007, 2008, 2010, 2011, 2015, 2016, 2017, 2018, 2019 er de jeg er helt sikker på. I tillegg er jeg litt usikker på noen av de andre årene.) Jeg håper jeg kan fortsette å være publikum i mange år framover. (Det fine med Bukta er selvsagt at det er rikelig med sitteplasser i bakgrunnen for oss med dårlig skjelett!)