Jeg glemmer alt for mye her i livet. Derfor er det lurest å
skrive ting ned. Har jeg funnet ut. Så ved å skrive ned hva jeg har sett og
hørt på Bukta i år, kan jeg gå tilbake og sjekke om et par år, i tilfelle jeg
blir usikker på om jeg virkelig har sett Lucifer live eller ikke.
Skrive-ned-metoden er også et viktig ledd i forberedelse til festival. Jeg
hører selvsagt nøye gjennom alle artister og band, og samler notatene i et
excelskjema. Veldig viktig når man skal sette opp en plan over hva man skal høre.
Og minst like viktig når planen går i vasken og man må ta en hurtigavgjørelse
på sparket.
Årets Bukta var (som vanlig) strålende bra. Ekstra bonus var
det selvsagt at sola skinte og det var et tosifret antall plussgrader alle tre
dagene. Men frøs jeg likevel? Selvsagt! Telegrafbukta og Tromsø er kaldt på
kvelden. Alltid. Heldigvis hadde jeg ullgenser med alle tre dagene!
I utgangspunktet var jeg ikke så begeistra for programmet
(med unntak av Franz Ferdinand!), men merkelig nok ble det bare bedre og bedre jo
mer jeg hørte på artistene. Man liker som oftest best det som høres kjent ut,
sies det.
Torsdag 18. juli:
Første dag fikk jeg med meg: Spidergawd, Bats of Congress,
Ebbot Lundgren & The Indigo Children, The Late Great og Weezer. Av disse
var det faktisk Bats of Congress som imponerte mest. Og det er egentlig en skam
at de måtte ta til takke med Little Henrik. Det samme gjaldt for så vidt Line
Saus dagen etter. Jeg skjønner at det er flest mannlige rockeartister å ta av,
og det er helt greit. Men når man først booker noen solide kvinnelige artister
kunne de godt fått en bedre scene. Anyway – veldig bra show av Bats of
Congress.
To ord om
Little Henrik-scencen, by the way. Det var kø for hver konsert. Og en
typisk idiotisk norsk kø, der noen ventet pent og pyntelig, men andre bøllet
seg rett fram og slapp inn. (Uten pressekort!) Kan man utvide området er
spørsmålet? Det kan virke som om Bukta har vokst seg for stor for så små
konserter.
Både Spidergawd, Ebbot Lundgren og, ikke minst, The Late
Great, gjorde gode konserter, men de befinner seg litt utenfor min tekopp. The
Late Great var utvilsomt enklest å like!
Weezer? Denne typen amerikansk tenåringsband har aldri appellert
til meg. Skjønner fortsatt ikke hvorfor Green Day er så populær. Men jeg vet at
Weezer har utallige hits som spilles mye på radio. Men musikken virker liksom
ikke helt ekte, i mine ører. Den eneste sangen jeg kan tilnærmet like er
bandets 2018-single, «Can’t knock the hustle». Men den spilte de av en eller
annen grunn ikke. De spilte imidlertid minst 4 forferdelige cover-låter. Jaja,
hver sin smak.
Fredag 19. juli:
Dagens artister for meg var: deLillos, Line Saus, Bob Hund,
Virkelig, Black Debbath, Iceage og Franz Ferdinand.
deLillos er jo alltid bra. Kjent og kjært. Line Saus
overrasket positivt. På plate høres stemmen litt for dukkeaktig ut, men live
sang hun veldig bra. Men jeg er ikke like imponert over den mannlige
vokalprestasjonen. Gode låter lager hun også. De ville passet perfekt for
Sivert Høyem:) Virkelig
overbeviste også. Bra band og fengende musikk. Danske Iceage nådde vel ikke
helt frem hos meg. Liker det jeg har hørt på plate, men konserten fenget ikke
100 %.
Franz Ferdinand, derimot. Der har vi gutta sine. Etter å ha
blitt skuffa over Slowdive i fjor, var jeg litt avventende når det gjaldt
forventninger til denne konserten. Men det skal selvsagt sies at jeg kjøpte
festivalpass omtrent med en gang Franz Ferdinand ble annonsert på programmet.
Franz Ferdinand har haugevis med hitlåter, og selv låter som ikke har toppet
listene hørtes fabelaktig ut i solskinnet denne fredagen. Bandet er helstøpt,
og Alex Kapranos synger rutinert og stødig hele veien. Og – sjarmerte oss i
senk. Ikke fordi han hadde lært seg å si ‘tusen takk’, men fordi han så ut til
å stortrives på scenen. Mulig han bare er en god skuespiller, men det hadde i
så fall ingenting å si på stemningen. Det er lenge siden jeg har overvært en så
god Buktakonsert. Tror vi må tilbake til Kent eller Waterboys eller noe sånt.
Verdt hele billetten, spør du meg.
Lørdag 20. juli:
Kanskje den svakeste dagen, musikalsk sett. Jeg fikk med
meg: Kråkesølv, A Million Pineapples, The Dogs, Lucifer, Ricochets, Helldorado
og Kvelertak. Her hadde jeg det mest gøy på A Million Pineapples. Kanskje det
aller minst rutinerte bandet på Bukta i år, og ikke sang de spesielt reint
heller. Men potensialet er stort, og humøret var på topp. Musikken kan
sammenliknes med Boy Pablo, for eksempel. Fengende slentrepop. Jeg gleder meg
til å høre mer fra dem. Og håper de rekker å øve riktig mye til neste gang.
Oppsummert er det alltid like imponerende å se hvor
veldrevet festivalen er. Alle de frivillige gjør en utmerket jobb, og servicen
er upåklagelig. Maten er veldig god, og jeg bruker nesten mer penger på mat enn
på drikke, bare fordi det er så mange fristelser jeg har lyst til å prøve.
Boknafisk med bacon ble årets vinner. Med rekesuppa på andreplass. Og som jeg
har uttalt meg om tidligere: Skal man servere fisk og chips må det gjøres bedre
enn i år. Chipsen smakte papp, så tørrstekt var den. Man skal ikke kødde med poteter!
Eller potetens venner (meg!).
Har ikke telling på hvor mange Buktafestivaler jeg har vært
på, men det er blitt en god håndfull opp gjennom årene. Minst 10. (2006, 2007,
2008, 2010, 2011, 2015, 2016, 2017, 2018, 2019 er de jeg er helt sikker på. I
tillegg er jeg litt usikker på noen av de andre årene.) Jeg håper jeg kan
fortsette å være publikum i mange år framover. (Det fine med Bukta er selvsagt
at det er rikelig med sitteplasser i bakgrunnen for oss med dårlig skjelett!)
