Klimahysteri og bompengekamp

Den siste tiden har folk engasjert seg sterkt i to viktige og, faktisk, nærliggende, saker, som begge handler om klima og miljø. Vi har sett at ungdommen har samlet seg til en stor stemme der de krever at vi som sitter med makta må gjøre noe for å begrense klimaendringenes påvirkning på jorda vår. De har skjønt det de fleste av oss andre har skjønt, nemlig at vår (vestlige) livsstil ikke er bærekraftig for kloden. Noe som blir bekreftet av en så godt som samlet forskerstand. Og her mener jeg ordentlige forsker med kunnskap om feltet, ikke bloggere (ja, jeg ser ironien i å skrive akkurat dette i et blogginnlegg) og ‘influencere’ og nett-troll. 

I Norge lever vi som om hver dag er den siste. Vi pusser opp huset ved jevne mellomrom, vi flyr til Thailand på vinterferie og tar en avlang weekend i New York fordi flybillettene var like billige som en tur med hurtigbåten til Harstad. Vi skifter ut våre teknologiske dingser oftere enn vi trenger, og vi kjører rundt med svære dieselbiler i Tromsø fordi «det er så mange bakker i Tromsø og det kan skape trøbbel på glatt føre» eller «vi trenger en stor bil når vi skal på hytta på Ringvassøya, for der er ikke alltid veiene så gode».

Ungdommen som er født og oppvokst midt i denne velstanden har skjønt at dette ikke kan fortsette. Håper jeg. Jeg er nok ikke like overbevist om at alle er like sterkt engasjert i saken, men det at de stiller seg bak miljøkampen i en demonstrasjon er jo en god begynnelse. Det er en sak det er verdt å kjempe for. Og at ungdommen tar i bruk et verktøy som er velkjent og godt etablert i arbeidslivet, nemlig å legge ned arbeidet i protest mot noe som ikke er riktig i samfunnet vårt, er helt legitimt. Så hvorfor er det så mange sinte voksne som hever stemmen nå? Hvorfor føler mange at de må latterliggjøre våre barn og barnebarn som er med på dette? Hvorfor tror folk at ungdommen har latt seg lure til å bli med på dette, at de ikke skjønner hva de holder på med? Hvorfor beskylder de barn og unge for å være hjernevaska, bare fordi de har meninger? 

Jeg kan huske at jeg har hatt sterke meninger om saker fra jeg var ganske ung, selv om jeg aldri har vært politisk engasjert. Ikke fordi jeg ble fortalt hvilke meninger jeg skulle ha, men fordi det føltes riktig for meg. Jeg mente at røyking var en uting, ikke fordi jeg hadde stor kunnskap om anatomi og helse eller fordi de voksne rundt meg mente det, men fordi det gjorde inneklimaet ubehagelig. (For ikke å snakke om lange bilturer i røykfylt bil!) Jeg mente folk burde ta vare på dyrene sine, også bøndene. Ikke fordi jeg hadde innsikt i de mørke sidene ved industrielt jordbruk, slik vi har nå, men fordi det virket logisk for meg at selv de som blir født for å ende opp på middagsbordet mitt fortjener et anstendig liv. Og jeg har aldri skjønt hvorfor noen kaster søppel i naturen eller på gata, ikke fordi jeg som 8-åring så konsekvensene av hva som skjer når plastpartikler havner i maten vi spiser, men fordi det bare er helt feil med tomme potetgullposer i blåbærmarka. (Og hvor vanskelig er det egentlig å putte søpla i sekken til du kommer hjem?)

Det henger altså ikke på greip å påstå at disse ungdommene ikke har gjort seg opp egne meninger om miljøsaken. Når de i tillegg (i mine øyne) er langt mer kunnskapsrike om verdens befatning enn vi var på 70- og 80-tallet, er jeg faktisk ganske så overbevist at de fleste valgte å demonstrere for bedre klima på grunn av saken og ikke bare for å få en fritime (med ugyldig fravær). 

Så var det over til den andre og nært relaterte saken: Bompenger. Hvorfor vil man innføre bompenger i Tromsø? Jo, det er for å plage folk flest og sørge for at pengene kommunen tjener går rett i lomma til politikere og byråkrater, eller «eliten» som de også kalles, som aldri har gjort en dags ærlig arbeid i sitt liv. Her tenker jeg at det har kortslutta for ganske mange. Eller, jeg tror egentlig at ganske mange forstår hvorfor vi trenger bompenger, men det kan virke som de sitter stille i båten og er redde for å si hva de mener i frykt for kommentariatets høyrøstede slegger. (Jeg tør i alle fall ikke mene noe i avisenes eller sosiale mediers kommentarfelt.) Jeg har forøvrig en mistanke om at de som er fryktelig mot bompenger er de samme som hetser klimaengasjert ungdom, men dette er altså bare synsing fra min side.

Kommunen trenger å innføre bompenger for å gjøre byen vår til et bedre sted å bo og arbeide i. Vi trenger bompenger for å gjøre skoleveien til de yngste trygg og god. Vi trenger bompenger for å få ned biltrafikken i byen, slik at de som virkelig trenger å kjøre kommer lettere fram. Vi trenger bompenger for at luftkvaliteten i Tromsø skal bli bedre, slik at vi slipper å ta på oss munnbind når vi går til jobb og skole, slik vi ser at noen allerede må gjøre. Vi bor tross alt i verdens vakreste landsdel, og det henger ikke på greip at vi ikke skal kunne nyte frisk luft uten å bli syke. Og vi trenger bompenger for å gjøre det enklere og billigere å ta buss dit vi skal. For en ting innser selv jeg, nemlig at det blir en god stund til vi får trikk i Tromsø!

Hvorfor all denne oppstandelsen da? Tåler vi virkelig ikke å betale en tusenlapp ekstra i måneden for å bruke bilen hver dag? Til tross for at vi drar til Syden en gang i året og kjører store og dyre biler og pusser opp kjøkkenet hvert fjerde år? Skjønner du ikke at poenget med bompenger er å få deg til å tenke alternativt? Jeg tar et valg hver morgen – skal jeg kjøre eller gå til jobb? Jeg er heldig fordi jeg bor bare 30 minutter unna arbeidsstedet mitt og beina mine foreløpig gir meg lov til å gå. Derfor har jeg et reelt valg. Ikke alle har det. Men det er sannelig mange som kan velge. For folk som bor sentralt i Tromsø går det også ganske mange busser. Selv om det kan føles dyrt og noen ganger upraktisk. 

Og joda, det finnes de som må kjøre bil. Det finnes de som bor i utkanten av Tromsø kommune, der bussene ikke går spesielt ofte. Og det finnes de som har en arbeidstid som ikke er A4, som gjør det vanskelig å bruke kollektivtransport. Og jeg er absolutt klar over at for noen (heldigvis ikke svært mange) er økonomien såpass trang at en tusenlapp i måneden er av stor betydning. (Det er det for meg også. Men som sagt, jeg kan velge bort bilen.) Men de store massene kan gjøre litt hver slik at biltrafikken går ned. Du trenger ikke selge bilden. Bare bruke den mindre. Det hjelper det også. Og selv om det føles som en dråpe i havet sammenliknet med de store utfordringene kloden står overfor når det gjelder miljø, hjelper det ikke om vi alle skyver ansvaret over på andre. (PS: Til de som mener dette med bompenger blir verst for småbarnsforeldrene: Om barna ikke er gamle nok til å ta buss, trenger de kanskje ikke å være med på 3 forskjellige organiserte fritidsaktiviteter hver uke. De har kanskje til og med godt av å la være!)

Jeg husker liknende sinne og hysteri da røykeloven ble debattert. Noen måtte endre vaner. Og det endte bra for de aller fleste. Mange sluttet å røyke, færre ble utsatt for passiv røyking og færre vil på sikt bli syke som følge av andres eller egen uvane. Det hender av og til at noen må ta ansvar for at vi gjør det som er rett. Det hender vi trenger å bli dyttet i riktig retning. Det er jo ingen av oss som egentlig har lyst til å endre noe vi finner behagelig i livene våre. Derfor har vi lover og regler. Derfor er det for eksempel ikke frivillig hvor mye vi betaler i skatt. Vi kan bare tenke oss hva resultatet ville blitt om vi skulle hatt en folkeavstemming om hvor mye vi skulle betale i skatt! Resultatet ville nok vært nedslående. Derfor er det ikke logisk å fyre seg opp over at bilister må betale for at syklister og fotgjengere skal få det bedre. Jeg kjenner mange som ikke har tatt høyere utdanning, men de er likevel med på å finansiere våre universiteter og høyskoler over skatteseddelen. Jeg kjenner også noen som ikke har bil, men de er likevel med på å finansiere veinettet vårt. Jeg vet om folk som ikke har barn, men som likevel må være med på å betale for at andre sine barn skal kunne gå i barnehage og på skole, og få gratis legebehandling. 

Vi går med på alt dette fordi vi lever i et samfunn. Da tenker man ikke «hver mann for seg», men «en for alle, alle for en». Ja til forståelse for at bompenger kan løse noen av våre utfordringer i trafikken! Og heia engasjert ungdom!