Den siste tiden har folk engasjert seg sterkt i to viktige
og, faktisk, nærliggende, saker, som begge handler om klima og miljø. Vi har
sett at ungdommen har samlet seg til en stor stemme der de krever at vi som
sitter med makta må gjøre noe for å begrense klimaendringenes påvirkning på
jorda vår. De har skjønt det de fleste av oss andre har skjønt, nemlig at vår
(vestlige) livsstil ikke er bærekraftig for kloden. Noe som blir bekreftet av
en så godt som samlet forskerstand. Og her mener jeg ordentlige forsker
med kunnskap om feltet, ikke bloggere (ja, jeg ser ironien i å skrive akkurat dette i et blogginnlegg) og ‘influencere’ og nett-troll.
I Norge lever vi som om hver dag er den siste. Vi pusser opp
huset ved jevne mellomrom, vi flyr til Thailand på vinterferie og tar en avlang
weekend i New York fordi flybillettene var like billige som en tur med
hurtigbåten til Harstad. Vi skifter ut våre teknologiske dingser oftere enn vi
trenger, og vi kjører rundt med svære dieselbiler i Tromsø fordi «det er så
mange bakker i Tromsø og det kan skape trøbbel på glatt føre» eller «vi trenger
en stor bil når vi skal på hytta på Ringvassøya, for der er ikke alltid veiene
så gode».
Ungdommen som er født og oppvokst midt i denne velstanden
har skjønt at dette ikke kan fortsette. Håper jeg. Jeg er nok ikke like
overbevist om at alle er like sterkt engasjert i saken, men det at de stiller
seg bak miljøkampen i en demonstrasjon er jo en god begynnelse. Det er en sak
det er verdt å kjempe for. Og at ungdommen tar i bruk et verktøy som er velkjent
og godt etablert i arbeidslivet, nemlig å legge ned arbeidet i protest mot noe
som ikke er riktig i samfunnet vårt, er helt legitimt. Så hvorfor er det så
mange sinte voksne som hever stemmen nå? Hvorfor føler mange at de må
latterliggjøre våre barn og barnebarn som er med på dette? Hvorfor tror folk at
ungdommen har latt seg lure til å bli med på dette, at de ikke skjønner hva de
holder på med? Hvorfor beskylder de barn og unge for å være hjernevaska, bare
fordi de har meninger?
Jeg kan huske at jeg har hatt sterke meninger om saker fra
jeg var ganske ung, selv om jeg aldri har vært politisk engasjert. Ikke fordi
jeg ble fortalt hvilke meninger jeg skulle ha, men fordi det føltes riktig for
meg. Jeg mente at røyking var en uting, ikke fordi jeg hadde stor kunnskap om
anatomi og helse eller fordi de voksne rundt meg mente det, men fordi det
gjorde inneklimaet ubehagelig. (For ikke å snakke om lange bilturer i røykfylt
bil!) Jeg mente folk burde ta vare på dyrene sine, også bøndene. Ikke fordi jeg
hadde innsikt i de mørke sidene ved industrielt jordbruk, slik vi har nå, men
fordi det virket logisk for meg at selv de som blir født for å ende opp på middagsbordet
mitt fortjener et anstendig liv. Og jeg har aldri skjønt hvorfor noen kaster
søppel i naturen eller på gata, ikke fordi jeg som 8-åring så konsekvensene av
hva som skjer når plastpartikler havner i maten vi spiser, men fordi det bare
er helt feil med tomme potetgullposer i blåbærmarka. (Og hvor vanskelig er det egentlig
å putte søpla i sekken til du kommer hjem?)
Det henger altså ikke på greip å påstå at disse ungdommene
ikke har gjort seg opp egne meninger om miljøsaken. Når de i tillegg (i mine
øyne) er langt mer kunnskapsrike om verdens befatning enn vi var på 70- og
80-tallet, er jeg faktisk ganske så overbevist at de fleste valgte å
demonstrere for bedre klima på grunn av saken og ikke bare for å få en fritime
(med ugyldig fravær).
Så var det over til den andre og nært relaterte saken:
Bompenger. Hvorfor vil man innføre bompenger i Tromsø? Jo, det er for å plage
folk flest og sørge for at pengene kommunen tjener går rett i lomma til politikere
og byråkrater, eller «eliten» som de også kalles, som aldri har gjort en dags
ærlig arbeid i sitt liv. Her tenker jeg at det har kortslutta for ganske mange.
Eller, jeg tror egentlig at ganske mange forstår hvorfor vi trenger bompenger,
men det kan virke som de sitter stille i båten og er redde for å si hva de
mener i frykt for kommentariatets høyrøstede slegger. (Jeg tør i alle fall ikke
mene noe i avisenes eller sosiale mediers kommentarfelt.) Jeg har forøvrig en mistanke om at de som er fryktelig mot bompenger er de samme som hetser klimaengasjert ungdom, men dette er altså bare synsing fra min side.
Kommunen trenger å innføre bompenger for å gjøre byen vår
til et bedre sted å bo og arbeide i. Vi trenger bompenger for å gjøre
skoleveien til de yngste trygg og god. Vi trenger bompenger for å få ned
biltrafikken i byen, slik at de som virkelig trenger å kjøre kommer lettere
fram. Vi trenger bompenger for at luftkvaliteten i Tromsø skal bli bedre, slik
at vi slipper å ta på oss munnbind når vi går til jobb og skole, slik vi ser at
noen allerede må gjøre. Vi bor tross alt i verdens vakreste landsdel, og det
henger ikke på greip at vi ikke skal kunne nyte frisk luft uten å bli syke. Og
vi trenger bompenger for å gjøre det enklere og billigere å ta buss dit vi skal.
For en ting innser selv jeg, nemlig at det blir en god stund til vi får trikk i
Tromsø!
Hvorfor all denne oppstandelsen da? Tåler vi virkelig ikke å
betale en tusenlapp ekstra i måneden for å bruke bilen hver dag? Til tross for
at vi drar til Syden en gang i året og kjører store og dyre biler og pusser opp
kjøkkenet hvert fjerde år? Skjønner du ikke at poenget med bompenger er å få
deg til å tenke alternativt? Jeg tar et valg hver morgen – skal jeg kjøre eller
gå til jobb? Jeg er heldig fordi jeg bor bare 30 minutter unna arbeidsstedet
mitt og beina mine foreløpig gir meg lov til å gå. Derfor har jeg et reelt
valg. Ikke alle har det. Men det er sannelig mange som kan velge. For folk som
bor sentralt i Tromsø går det også ganske mange busser. Selv om det kan føles
dyrt og noen ganger upraktisk.
Og joda, det finnes de som må kjøre bil. Det finnes de som
bor i utkanten av Tromsø kommune, der bussene ikke går spesielt ofte. Og det
finnes de som har en arbeidstid som ikke er A4, som gjør det vanskelig å bruke
kollektivtransport. Og jeg er absolutt klar over at for noen (heldigvis ikke
svært mange) er økonomien såpass trang at en tusenlapp i måneden er av stor
betydning. (Det er det for meg også. Men som sagt, jeg kan velge bort bilen.)
Men de store massene kan gjøre litt hver slik at biltrafikken går ned. Du
trenger ikke selge bilden. Bare bruke den mindre. Det hjelper det også. Og selv
om det føles som en dråpe i havet sammenliknet med de store utfordringene
kloden står overfor når det gjelder miljø, hjelper det ikke om vi alle skyver
ansvaret over på andre. (PS: Til de som mener dette med bompenger blir verst
for småbarnsforeldrene: Om barna ikke er gamle nok til å ta buss, trenger de
kanskje ikke å være med på 3 forskjellige organiserte fritidsaktiviteter hver
uke. De har kanskje til og med godt av å la være!)
Jeg husker liknende sinne og hysteri da røykeloven ble
debattert. Noen måtte endre vaner. Og det endte bra for de aller fleste. Mange
sluttet å røyke, færre ble utsatt for passiv røyking og færre vil på sikt bli
syke som følge av andres eller egen uvane. Det hender av og til at noen må ta
ansvar for at vi gjør det som er rett. Det hender vi trenger å bli dyttet i
riktig retning. Det er jo ingen av oss som egentlig har lyst til å endre noe vi
finner behagelig i livene våre. Derfor har vi lover og regler. Derfor er det for
eksempel ikke frivillig hvor mye vi betaler i skatt. Vi kan bare tenke oss hva
resultatet ville blitt om vi skulle hatt en folkeavstemming om hvor mye vi
skulle betale i skatt! Resultatet ville nok vært nedslående. Derfor er det ikke
logisk å fyre seg opp over at bilister må betale for at syklister og
fotgjengere skal få det bedre. Jeg kjenner mange som ikke har tatt høyere
utdanning, men de er likevel med på å finansiere våre universiteter og
høyskoler over skatteseddelen. Jeg kjenner også noen som ikke har bil, men de
er likevel med på å finansiere veinettet vårt. Jeg vet om folk som ikke har
barn, men som likevel må være med på å betale for at andre sine barn skal kunne
gå i barnehage og på skole, og få gratis legebehandling.
Vi går med på alt dette fordi vi
lever i et samfunn. Da tenker man ikke «hver mann for seg», men «en for alle,
alle for en». Ja til forståelse for at bompenger kan løse noen av våre
utfordringer i trafikken! Og heia engasjert ungdom!