Musikkåret 2018

Hva ER det du hører på? Sier husets ungdom og rister på hodet. Musikk, svarer jeg da. Etter intens lytting de siste ukene er det fortsatt nærmest umulig å bestemme seg for hvilke album som traff meg mest i 2018. For å være helt ærlig var det ingen innertiere som havnet på spillelista mi i år heller. Enten begynner jeg å bli gammel og blasert og miste evnen til å la meg henføre fullstendig av ny musikk (slik jeg senest i 2016 ble hekta på Trentemøller). Eller så har jeg bare vært uoppmerksom og rett og slett ikke hatt ørene tilstrekkelig åpne.

Lista jeg endte opp med er nokså atypisk for meg. Eller kanskje er dette meg likevel - anno 2018? Altså ikke så hip og inditronisk som jeg trodde jeg var? Her er mye pen og forsiktig pop, til tider mer stemningsfult enn glitrende melodier. Til tross for noen strålende enkeltspor synes jeg mange av platene ikke holder helt til mål, men fader ut i mild middelmådighet. Men så er kanskje det å lytte til et helt album helt unødvendig? Kanskje man heller burde konsentrere seg om de gode låtene? Derfor har jeg endt opp med en egen enkeltsangliste (Golden Songs 2018) - i tillegg til min topp 10.

Noen av platene (kan man egentlig si plater nå i denne digitale musikkverdenen?) jeg endte opp med har jeg hørt mye på. Av den enkle grunn at de ble gitt ut tidlig på året. Andre har kommet seilende inn nå på slutten av året. Det store spørsmålet er selvsagt hvor lenge de varer. Altså hvor lang tid tar det før jeg går lei?

Den største oppdagelsen i år var antakelig Holy Motors, et band fra Talinn. (Og det eneste jeg noen gang har hørt om.) De kan i alle fall takke algoritmene til Spotify for high rotation hos meg:) Det er også morsomt å ha et album på kornisk med på lista for første gang. (Tok meg en stund før jeg fikk med meg at Gwenno ikke sang på walisisk denne gangen.)

Siden jeg ikke klarte å bestemme meg helt for rekkefølge blir lista derfor seende slik ut:
4. Emilie Nicolas: Tranquille Emile (Norge)
4. Holy Motors: Slow Sundown (Estland)
4. Interpol: Marauder (UK)
6. Ruelle: Emerge (USA)
6. Boxer Rebellion: Ghost Alive (UK)
6. Gwenno: Le Kov (UK)
8. Johnny Marr: Call the Comet (UK)
8. Polica: Music For The Long Emergency (USA)
10. Gaz Coombes: World's Strongest Man (UK)
10. Palace Winter: Nowadays (Australia/Danmark)

Spotify (kort liste - 10 sanger)
Spotify (lang liste - 30 sanger)


I tillegg til disse var det en hel liten haug artister som ikke klarte å klatre høyt nok. Den aller største skuffelsen her var Editors, som lenge var et av mine favorittband fra UK. I tillegg finner vi Hooverphonic her, som i 2018 ga ut singelen jeg har hørt mest på i året som gikk, pop-perlen "Romantic", men der albumet som helhet ble for kjedelig. Her er de som havna på reservebenken:

Father John Misty, Beach House, James Hunter Six, Damien Jurado, Solomon Grey, Still Corners, The Voidz, Aurora, Barbarossa, Eugene McGuiness, Florence and the Machine, Holly Miranda, Joan as Policewoman, Jonathan Bree, Mark Lanegan, The Monochrome Set, Scott Matthews, St. Paul and the Broken Bones, Vox Low, Agar Agar, Amber Arcades, Eternal Summers, Muse, Editors, Charlie Winston, Firestations, Hooverphonic, Kira Skov, JB Dunckel, A Place to Bury Strangers, Belle & Sebastian, Datarock, Emma Louise, Gundelach, IAMX, Melody's Echo Chamber, Mutual Benefit, Prodigy, Superorganism, Unknown Mortal Orchestra. Og enda litt til.