Books 2013: The Story of English in 100 Words

This is my favourite book so far this year, and it's not even fiction! David Crystal writes wonderfully interesting for us non-linguists, as always. He has chosen 100 words that in one way or another say something significant about the development of the English language, from 'roe' to 'twittersphere'. I've been pestering the rest of my family (who is only moderately interested in language history) with quotes from the book. Did you know that the word lord originally comes from 'hlaf-weard' ('bread warden')? And did you know that there is a b in 'debt' because scholars in the 16th century wanted to emphasise the word's classical (Latin: debitum) origin and therefore started writing it with a b. And you learn that a wonderful word like 'fopdoodle' has more or less vanished from use.

The book is perfect for small bite-size reading sessions, or you could dive into it and read it as any other book. You could pick out the most interesting words, or read it from beginning to end. As a Norwegian I'm particularly interested in discovering the many similarities between English and my own language, but I also find it fascinating that English is influenced by so many lanuages and continues to take up 'foreign words'.

I've truly enjoyed reading about these 100 words. If this had been a film, I would have been eager to watch the sequel!

Books 2013: Mirakel

Kombinasjonen solskinn og fridager i mai er en ytterst god ting. Som nordlendinger flest har jeg lært at solskinnsdager ikke er en selvfølge og bør dermed nytes til fulle. I morra kan det som kjent bli regn og sludd. Så når man står der en fritorsdag og sola skinner vurderer man bare noen få sekunder på om man skal vaske rundt eller rydde i skap, før man tar med seg solbriller, te og bok og setter seg på verandaen. Godt kledd, selvsagt. Det er jo bare mai.

Denne torsdagen tok jeg med meg en barnebok som har blitt liggende i stua alt for lenge uten at noen har giddet å lese den, Mirakel (Wonder) av R. J. Palacio. Jeg tenkte det ville være enklere å overtale 11-åringen til å lese den om jeg visste hva den handlet om. Så jeg leste alle 426 sidene ute i sola denne torsdagen og ble fullstendig oppslukt av historien. Heldigvis hadde jeg store solbriller på, så naboene slapp å se tårene som trillet når jeg leste de mer rørende partiene. Men det er altså ikke en gråte-bok. Det er ikke en spesielt sentimental fortellerstil. Og jeg tror boka vil passe like godt for gutter som for jenter. Tror jeg.

Hovedpersonen er 10 år gamle August, som har store medfødte misdannelser i ansiktet og som på grunn av dette ikke har gått på skole før. Nå skal han begynne i 5. klasse og vi følger ham gjennom det første året på skolen. Vi møter familien hans og både venner og uvenner. Og vi møter ikke minst samfunnets, både voksne og barns, holdninger til de som ser annerledes ut. Alt i alt en finfin roman for barn og unge fra 9-10-årsalderen og oppover.

At jeg lot meg røre og anbefaler boka varmt er kanskje knekkende likegyldig for de fleste i målgruppa. Men etter at jeg hadde lest den fikk jeg min datter til å ta fatt på den og hun leste sporenstreks 50 sider og proklamerte at den var kjempebra! Så boka får dermed to tomler opp herfra.

Palacio, R. J. (2013). Mirakel. Oslo: Gyldendal.

Books 2013: A Streetcat Named Bob

After finishing with Knausgård's 6 volumes, I needed something different. And I must admit, I only bought James Bowen's book because I adore cats. Which, I suppose is the key message of his book. Would I have bothered to read a book about a recovering drug addict without a cat? I fear not.

The book isn't exactly Shakespeare. The story is told in a simple, and surprisingly unsentimental way. It's not a book that makes you cry. If anyhting, this story will make you slightly ashamed of yourself, if you're anything like me.

If you haven't already heard about this bestseller, it's about how the author, James, meets a homeless cat, Bob, and how they stay together and help each other. Bob is truly helping James get a sense of meaning in his life, if we are to believe the story. Which I do.

As I said, it's not a literary masterpiece. But it really made me think about all the people we see, or rather not see around us. Not just Big Issue-sellers in bigger cities, but everyone else who might have problems in their lives. People we choose not to see. It can be anyone from a lonely colleague to a newly arrived immigrant.

I often buy The Big Issue or the Norwegian equivalent. But equally often I pass by. Because I don't have any change or time to stop. But I never really reflect over the person behind the 'seller' and why he is there. Bowen writes about being more or less invisible before he got Bob. Bob made people stop and give him money. People tended to ask, 'How's Bob doing today?' Which I think is a good quality in people. But it should be extended to incude humans, too. The last thing we want is homeless and other unfortunate people getting pets, so we will notice them.

These are thoughts I got from reading this book. Which in a way makes it a success in my view. If it can make more people think the same thoughts as I, the book has done something good. I wish James Bowen and Bob all the happiness they deserve. I follow them on Facebook and apparently they're both doing fine at the moment!

Books 2013: Min kamp

Folk jeg stoler på (litterært sett) påstår at Knausgård skriver knakende godt. Jeg bestemte meg derfor tidlig til å lese salgssukessen Min kamp. Kom bare litt seint i gang. Som vanlig! 3600 sider tror jeg det et tilsammen. Et formidabelt verk i 6 bind. Om og med Karl Ove Knausgård og nærmeste familie og omgangskrets. Og ryktene stemte. Han skriver svært godt, selv om jeg irriterer meg over hans noe arkaiske språk. "... bølger, nesten fuktige i sin av kveldsunkletes frambrakte fargeintensitet ..." (bind 3), "... den tørre, av gatelykter opplyste asfalten ..." (bind 5), "... i dagene av skjebne tunge." (bind 6). Slik skriver han hele tiden. Men til tross for alle slike kronglete formuleringen skriver han forbausende lett. Du leser om hverdagsliv og annet liv og kjeder deg ikke. Hans store appell er nok at leseren vil kjenne seg igjen i mye av det han skriver. Kanskje særlig vi som tilhører Knausgårds generasjon. Hans tema er mennesket, og til tross for at han til tider skriver svært personlig, gjelder det likevel oss alle. Ofte.

Jeg strever dessuten litt med fiksjonaliteten i det hele. Til stadighet tar jeg meg i å tenke at det er sant alt han skriver. At det er en normal selvbiografi. Men det er det jo ikke. Det er en roman som handler om Karl Ove Knausgård, den fiktive karakteren, basert på den virkelige. Det er en redigert og nøye planlagt versjon av Knausgård som blir framstilt, der noe er lagt til og mye utelatt. Det er "sant gjennom romanens bilde" som han selv skriver i bind 6.

Og mens vi er inne på bind 6: Hva ER det han vil med dette? Her er en eviglang diktanalyse som ikke engang er interessant for en tidligere litteraturvitenskapstudent. Og her er hundrevis av sider om Hitler, som er noe vanskelig å få til å passe inn med resten av prosjektet hans. Jeg ser et tema av død. Og jeg ser hvordan han kanskje trekker paralleller mellom sin egen oppvekst og forholdet til faren og det tilsvarende i Hitlers liv. Men jeg ser ikke hvorfor han absolutt måtte ta det med i romanen sin. Så vidt jeg kan se (uten å være historiker eller Hitler-ekspert) er det heller ingenting nytt han kommer med. Det kan virke som et desperat forsøk på å komme seg vekk fra fiksjonen og over i det virkelige
liv. Eller omvendt - at hans virkelige liv på den tiden gjorde at han følte behov for  konsentrere seg om andre sitt liv i stedet. Det ble for mye for meg, og jeg måtte ærlig talt streve meg gjennom disse delene. Mest fordi det virket uinteressant i forhold til resten av romanen.

Men jeg er altså imponert over alt det andre. Hans direktehet og "ærlighet" i sine refleksjoner over livet som ung og som småbarnsfar er svært gripende. Og jeg kjenner meg igjen i mye. Og siste del av bind 6 der konas sykdom står sentralt er også rørende, men på en usentimental måte. Sentimental er definitivt noe han ikke er. Forøvrig var det godt å lese noe på norsk igjen. Synd det skal være så vanskelig å få norske e-bøker til Kindlen min. Skjønner ikke hvorfor! Derfor er blir det engelsk en stund framover igjen.