Pastafabrikken

Det er med glede jeg registrerer at det har dukket opp flere nye restauranter i Tromsø. Modig, vil jeg si. Statistisk sett er det ikke plass til så fryktelig mange flere restauranter i Tromsø, og noen vil nok måtte regne med å stenge dørene etter en stund. Derfor er det uhyre viktig at alt fungerer de første ukene etter åpningen.

Dagens besøk på Pastafabrikken (tror det er det den heter), vis a vis Austadbygget, var såpass skuffende at vi nok ikke vil vende tilbake. Førsteinntrykket av lokalet var veldig bra, men det lå søppel på gulvet, og de få ledige bordene var ikke ryddet. Dette ble imidlertid fikset når vi ga beskjed om det. Betjeningen virket forøvrig urutinert, noe som vel skyldtes at de fleste var unge og antakelig hadde kort fartstid i bransjen. Anyway - alt dette er detaljer som er lett å fikse på, og som vel rett og slett kan kalles innkjøringsproblemer.

Men maten derimot... Jeg tør påstå at de fleste lager bedre pastaretter enn dette hjemme på en alminnelig tirsdag. Hverken vi voksne eller ungene var imponerte. Middelmådig er karakteren - om jeg skal være grei. Min rett, arrabiata, smakte svært lite, kjedelig saus, og olivenen smakte ekstremt salt og passet ikke inn. Pastaen ga passe tyggemotstand, men en av ungene fikk underkokt pasta, med konsistens som tørre kjeks omtrent. Vi vurderte ikke engang å bestille dessert!

Prismessig vil nok Pastafabrikken bli populær, med hoveretter fra 125 til 155 kroner. Og det er jo ikke ille. Men stiller man krav til smak og kvalitet på maten blir man nok skuffet. Billig og meningsløs mat! Her trengs det nye oppskrifter!

MyTube

YouTube kan brukes til så mangt - både nyttig og unyttig. Noen ganger har jeg inntrykk av at sistnevnte kategori er i stort flertall. Men hva vet jeg! Er nemlig ikke så ekstremt fascinert av YouTube. Synes ikke det er så morsomt å se dyr gjøre morsomme ting. Noen av klippene grenser mot dyremishandling og jeg klarer ikke se at dyr blir brukt som underholdning på denne måten. Har det litt på samme måten når det gjelder videoer med små, mer eller mindre, søte barn. Synes egentlig andre sine barn har begrenset underholdningsverdi. Er heller ikke den som setter meg ned for å se scoringene fra cupfinalen i reprise når jeg har et ledig øyeblikk.

MEN! Av og til dukker det opp noen perler. Og når jeg ser nærmere etter er det sannelig flust med perler. Via Vidar og Facebook ble jeg gjort oppmerksom på BBCs programserie, Synth Britannia, som altså er tilgjengelig på YouTube. Har ikke sjekket lovligheten, men dette er en fabelaktig serie for en musikkinteressert sjel. Og ved en tilfeldighet sjekket jeg en annen britisk TV-serie - det morsomste tv-programmet som noensinne er vist. I hele verden! Helt sikkert! Never Mind the Buzzcocks er en genial serie, og jeg, som har en ganske snever humoristisk sans, ler høyt. Hver gang! Og sannelig ligger det ikke masse NMTB på YouTube. Nok en gang - jeg har ikke sjekket lovligheten av dette. Men serien finnes ikke på DVD, og vises ikke på noen kanaler jeg har tilgang til i alle fall. Så her sitter jeg altså, med laptoppen i fanget (selvsagt - det heter jo ikke laptop for ingenting!) og ser på YouTube-videoer og ler høyt. (OK, om noen nå tenker: Kjære Mariann, get a life! så har de helt rett. Men for øyeblikket klarer jeg meg fint!)

Britisk aften

Jeg vet ikke hva som kom først: min anglofile legning eller min interesse for britisk popmusikk. Sannsynligvis det første. Jeg føler i alle fall en sterk forkjærlighet for ganske mye britisk. (Det finnes noen få unntak, f.eks. Marmite og potetgull med eddik...)

Med tanke på at nesten all god musikk her i verden kommer fra Storbritannia, er det underlig at konseptet britisk aften ikke er mer utbredt på byens utesteder. I helga testet jeg ut Bastard Bars British weekend. (God service i baren, by the way!) DJer var Sir Jørn og Lord Strangeways. Eller noe sånt. En av dem var i alle fall Andreas Høyer - som er noe så sjeldent som en DJ med ufattelig god musikksmak. (Dvs en DJ som bare spiller musikk jeg liker.)

Nå skal det sies at jeg bidro til å heve gjennomsnittsalderen på Bastard BETRAKTELIG! Klientellet der er tilsynelatende unge menn på 23 år. Eller kanskje var det denne delen av befolkningen som lot seg friste av britisk musikk. Mange så i alle fall veldig britpop ut. Men de hadde ikke hørt om Inspiral Carpets. Og ingen andre jublet over gamlispop fra Echo & The Bunnymen. Bare jeg. Jeg smilte hele kvelden, og kunne ha blitt i mange dager. Til tross for mange merkelige henvendelser fra ungdommen. Er jeg en hippie-dame? Har ikke aldri sett på meg selv som det, men jeg valgte å ta det som et kompliment...

Men altså - jeg vil ha flere britiske kvelder på byen! Med kvalitetsmusikk fra de siste 3 tiår. Jeg vil ha Chameleons og Shamen og Editors og Goldfrapp. Er det så mye å forlange? Trenger ikke å kalle det Løkses aften. Jeg er ikke storforlangende! Men jeg kan gjerne bistå med konsulenthjelp! (Sorry - lenka virker bare for Spotify-brukere.) Man kan danse til all musikk, ble det sagt på dansegulvet lørdag. Husker ikke om det var under "Love will tear us apart" eller en annen genial slager. Men jeg slutter meg til utsagnet. Bare musikken er god.

Systematisk til verks

Er noen mennesker født til å bli bibliotekarer? Etter 13 år i bransjen vet jeg at du må kunne mye mer enn alfabetet for å jobbe i bibliotek. Men jeg tror du bør være glad i alfabetet. Og andre systemer. Om du ikke skjønner vitsen med å formidle informasjon ved hjelp av visse systemer (som for eksempel alfabetet) er du kanskje ingen arketypisk representant for bransjen. Selv havnet jeg her ved en tilfeldighet, men du verden hvor godt jeg trives på denne hylla. Og det er da jeg tenker på åpningsspørsmålet. Er jeg genetisk betinget til å trives i denne jobben? Jeg tenker da ikke på at både moren min og søsteren min jobber i samme bransje. I hele mitt liv har jeg elsket systemer og lister av ulike slag. Jeg liker å sortere. Egentlig. (Et mareritt å bo sammen med, tenker du kanskje!!!) Men kan det gå for langt? Kan man bli for systematisk. Ja, helt sikkert. Har jeg tippet over sorteringskanten? Nei! Men en ytterst sjelden gang beveger jeg meg ytterst på grensa.

Det siste eksempelet på akkurat dette bunner ut i min sterke lidenskap for musikk. For en god stund siden lånte jeg boka Revolver: en skarpladd plateguide til rockhistorien av Asbjørn Bakke. Et uimotståelig oppslagsverk over verdens beste plateutgivelser. (According to Asbjørn Bakke.) Her finner du 399 artister og 1791 album. Med terningkast!

De fleste artistene kjenner man jo. Men mange har man egentlig ikke noe forhold til. Hva gjør dette med en systematisk sjel? Ved hjelp av Spotify har jeg nå spilt meg gjennom alle artistene(!). Kriteriet har vært å bare spille det som finnes på Spotify (det meste, altså) og dessuten bare velge de som har fått terningkast 6 + alle utgivelsene i del 2. Galskap, spør du meg. Og ganske så morsomt. Jeg er så heldig at jeg kan spille musikk på jobb, så de siste ukene har det virkelig strømmet variert musikk ut fra kontoret mitt. Problemet er imidlertid at den godeste Asbjørn Bakke og jeg har meeeget forskjellig musikksmak. Jeg er rystet over at Tina Turners Private dancer-plate er med, mens INGENTING av Goldfrapp er funnet verdig til å inkluderes. Her er lite elektronika forøvrig, selv om storselgerne er med. Jeg synes Elvis har fått unaturlig mange 6-ere (12 stk på 48 utgivelser). (Depeche Mode får 1 på 11 utgivelser.) Eldre utgivelser får rett og slett ofte høyere score enn nye. Og her er fryktelig mye langhåra rock av den hardere sorten. Kort sagt: Asbjørn Bakke er ingen pop-prinsesse. Og tittelen lover forsåvidt ingenting om popmusikk - her er det rockhistorien som er lagt til grunn. Så da så. Jeg, for min del, trekker et lettelsens sukk over å ha kommet til veis ende på dette lille prosjektet og gleder meg nå til å gå over til pur pop, indie og elektronika med høy feel-good-faktor!