Sjokoladetrio

Her er oppskrifta på en av mine favorittsjokoladekaker. Den er en kombinasjon av 3 sjokoladetyper - hvit, melkesjokolade og mørk sjokolade - derav navnet, men det er ingefæren som gjør at den skiller seg ut fra andre sjokoladekaker. Enjoy!


Hvit sjokoladekrem

200 g hvit kokesjokolade

1 ½ dl kremfløte

Bunn

90 g smør

120 g mørk sjokolade (helst 70% kakaoinnhold)

2 egg

90 g hvetemel

225 g sukker

75 g grovt hakkede pekannøtter (valnøtter går sikker også bra)

1-2 ss hakket fersk ingefær


Sjokoladesaus

2 dl kremfløte

150 g melkesjokolade

***********************************

Fremgangsmåte:

Bunn:

Smelt smør over vannbad og tilsett mørk sjokolade. Avkjøl litt. Pisk eggene og rør inn sjokoladeblandingen. Tilsett hvetemel, sukker, nøtter og ingefær og rør forsiktig sammen. Hell røren over i en smurt form, ca. 20 x 20 cm (eller rund form, 24 cm diameter). Stek ved 180 grader på midterste rille i 25 min. Kaken skal være litt bløt inni. Den bør ikke stekes for lenge, da blir den litt hard i kantene. Avkjøl kaken helt før den hvite sjokoladekremen smøres på. La kaken står kaldt i ca. 2-3 timer.

Mens bunnen stekes lager du hvit sjokoladekrem:

Varm fløten over vannbad. Ta bollen ut av vannbadet, bryt den hvite sjokoladen i biter og ha den i fløten. Rør til sjokoladen får en jevn og fin konsistens. Det er viktig at ikke fløten blir for varm. La kremen stå kaldt i ca. 1 time. Rør kremen forsiktig i kjøkkenmaskin (håndmikser går også bra), til den blir til en tykk og smørbar krem. NB. Røres den for lenge kan den lett skille seg.


Saus:

Varm 2 dl fløte i en kjele, ta kjelen av kokeplaten, bryt melkesjokoladen i biter og smelt den i fløten. Rør til sausen får en glatt og fin konsistens.

Kaken serveres med kald eller varm saus til. NB. Dersom sausen står i kjøleskapet en stund vil den tykne. Det kan være lurt å la den romtempereres før servering.

Oppskrifta er henta fra: Gudrun Runarsdottir: Kjendisenes beste kaker og andre favoritter. Oslo: Orion, 2004. (NH 641.5 Gud)

Blåbær og andre optiske illusjoner

Har du vært på bærtur i år? (Og da mener jeg bærtur i den helt konkrete betydningen av ut i skog og mark med bøtter og spann.) Det har jeg.

Ingen skal beskylde meg for å bidra til økt slitasje i den norske fjellheimen, men hver høst må jeg på blåbærtur. Selv i øsende regn har jeg trakket rundt med blåbærspannet mitt, men jeg anbefaler absolutt oppholdsvær!

Årets blåbærhøst ser strålende ut med rikelige mengder stor, fin blåbær. Ikke at jeg er så kravstor når det gjelder kvantitet. Finner jeg en liter er jeg strålende fornøyd. Egentlig er det ikke matauk som er hovedårsaken til blåbærturene mine, selv om blåbær er fabelaktig godt og man ikke får kjøpt ordentlig blåbærsyltetøy i butikkene. Det viktigste er i bunn og grunn opplevelsen av fred og ro - balsam for sjela med andre ord, samtidig som man gjør noe nyttig. Det er flott med nyttige ting som også er behagelige. Når det gjelder dette med fred og ro, bør man imidlertid unngå populære utfartssteder på strålende og solfylte søndager. Det er ikke gøy å plukke bær i kø. Synes nå jeg.

Store, flotte, saftige blåbær så langt øyet kan se. Virkeligheta er ikke alltid slik, men det er fint å tenke at det er slik. Det pussige med blåbær er at de bryter elementære fysiske lover, som for eksempel dette at jo nærmere du kommer en ting, jo større blir den. Og omvendt. Med blåbær stemmer ikke dette. Utallige ganger har jeg fått øye på fine, store bær, men i det jeg bøyer meg den for å plukke dem ser jeg at de er små og puslete. Jeg er med andre ord blitt offer for en optisk illusjon. Merkelige greier. Men svært lurt av blåbærene som jo sikkert gjerne vil plukkes.

Aller helst liker jeg å dra alene på bærtur (unntatt når det er skyteøvelser i nærheten…). Det er deilig å gå rundt i sine egne tanker og holde indre monologer for seg selv som man slipper å dele med andre. Du oppnår heller ikke den helt store sjelefreden når du har med deg små barn på tur – selv om du oppnår en hel del andre ting.

Blåbæra er blitt mitt årlige alibi for å komme meg ut i skog og mark. Hvert år tenker jeg at man kan jo gå på tur resten av året også, men av en eller annen grunn blir det heller lite med det. Slik er det med oss sofasittere. Men bedre med 10 blåbær i spannet enn ingen, sier nå jeg. Ut på tur aldri sur! (Bortsett fra hvis du heller vil spille PlayStation med en kamerat.)

PS. Den observante leser har selvfølgelig fått med seg at overskrifta lover optiske illusjoner (i flertall). Her må jeg bare beklage. Jeg kommer ikke på flere illusjoner i farta. Synes imidlertid det var en bra overskrift, så derfor fikk den stå. For de som er mer interessert i optiske illusjoner enn blåbær anbefaler jeg heller en titt i bøkene til kunstneren Escher, som har spesialisert seg på dette området.