Peer, snær...

Det er jo han Finn Arve! Der er han Finn Arve igjen! Det er han Finn Arve som e mannen med ljåen! Og så videre. Ingen tvil hvem som var den store helten i HTs suksessforestilling Peer. I alle fall om vi spør en 7-åring.

I helga tok jeg med meg tanta mi og begge ungene (nesten 7 og 11.5) på teater. Det er jo viktig å gi ungene kulturelle input i denne disneyfiserte verden, og hva er vel bedre enn Ibsen! Selv stormleste jeg Peer Gynt i originalversjonen et par dager før forestillinga... sånn for å være litt forberedt, og for å kunne fortelle ungene hva det hele handlet om. Med skam å melde var det faktisk første gang jeg leste hele stykket. (Hva i all verden gjorde man i norsktimene på 80-tallet??? Vi leste ikke klassikerene i alle fall.)

Anyway. Knut Nærums og HTs Peer var noe helt annet enn forventet. Morsomt hele veien, med humor for både store og små, iblandet små glimt fra moderne populærkultur, for eksempel koblingen mumie og mummitroll! Sangene var hentet fra hitlistene de siste 20-40 årene (mange 80-tallsslagere) og ble presentert på kav nordnorsk. Peer kom jo som kjent fra et nordnorsk fiskevær... Solveig, på den annen side, var verken blond eller vever, men tøff dame og østlending! Og like tålmodig som i originalteksten!

Hva var det beste med hele forestillinga? 7-åringen svarer: Da han Finn Arve var trollbaby! (Det verste var da brannalarmen gikk, for da trodde jeg det var brann. Sa 7-åringen.)

Fra hele familien kommer en helhjertet anbefaling: Få med deg denne forestillinga.

Til orientering: Finn Arve Sørbøe er kjent fra barne-tvs Ugler i mosen og har en av birollene i stykket. Peer himself blir spilt av Øystein Martinsen.

Snufs...

OK, jeg innrømmer det gjerne. Jeg er lettrørt. Av og til. For eksempel når jeg ser triste og/eller sentimentale filmer. Eller leser om noe trist, enten det er fiksjon eller virkelighet. Men jeg kjemper mot tårene så lenge jeg klarer. I alle fall om jeg er på et offentlig sted, for eksempel i en mørk kinosal. Liker egentlig ikke å gråte når andre er til stede. Men av og til er det vanskelig å la være.

I dag inviterte min søster meg med på kino: Bienes hemmelige liv (The Secret life of bees), basert på Sue Monk Kidds roman med samme navn. Har ikke lest boka, og ante ikke hva filmen handlet om. Det er vel ikke en skrekkfilm, eller en thriller, eller noe med tragisk slutt, spurte jeg min søster, etter at vi hadde satt oss godt til rette i Sal 5. Neida. Og det hadde hun rett i. Men gjett om det var en gråtefilm! En nydelig film, med handling fra Sørstatene og 1960-tallet, om honning og rasisme, men aller mest om å bli elsket og om å høre til. Vakkert og trist og gode skuespillere. Jeg holdt ut til havlveis i filmen. Etter det rant tårene jevnt og trutt til filmen sluttet. Men det er ikke en tragisk film, så ikke vær redd! Ta med lommetørkle og kjøp billett. Filmen anbefales. Noe sier meg at kanskje damer vil like denne bedre enn menn. Men det er mulig jeg tar feil.

PS: Strangely enough, har jeg nettopp lest ferdig romanen Five boys av Mick Jackson, som også handlet mye om bier. Uten sammenlikning for øvrig.