Mariann sin blogg

Tenkte jeg skulle lese noen lokale forfattere og under årets hyllerydding på UB kom jeg over romanen til en av mine tidligere forelesere, Even Arntzen. Man kan vel trygt si at dette ikke er en A4-roman. Snarere en litteraturviters våte drøm. Eller kanskje en parodi på en litteraturviters våte drøm. Boka er nemlig stappfull av allusjoner til andre litterære verk. Jeg føler et usselt grunnfag i litteraturvitenskap ikke strekker til når man skal beskrive boka. Kort fortalt følger vi hovedpersonen, Veen Trannez (et anagram over forfatterens eget navn), i en noe diffus jakt på den fabelaktige og enda mer diffuse, Brett Ashley (en karakter fra Hemingways Og solen går sin gang ). Jeg fikk ikke helt med meg hvorfor helten jakter på Brett. Det er kanskje mer selve jakten som er hensikten med fortellingen. Det kryr av folk i boka. Såpass mange at jeg mister litt oversikten over hvem som er hvem. Boka kunne nok ha nytt godt av en redaktørs kyndige hånd. (En redaktør ville forhåpentligvis fortal...

Det sies at Facebook fyller 10 år i dag. Tida går sannelig fort når man har det artig! Selv har jeg bare vært venn med Facebook i mindre enn 7 av disse årene. 2. juni 2007 traff vi hverandre første gang, og forholdet har for det meste bestått av gode dager. En og annen dårlig dag har det kanskje vært, uten at jeg kommer på noe nevneverdig. Jeg er ingen kløpper på tekniske greier, så hvis ting blir for vanskelig finner jeg som regel på noe annet å gjøre i stedet. Facebook fikset jeg fra første sekund, og trengte ikke å be om hjelp for noe som helst. Det er et godt tegn, og antakelig noe av suksessen bak Facebook. Jeg har sett at folk klager over at personverninnstillingene er så vanskelige. Selv har jeg aldri skjønt hva dette dreier seg om. Det er ikke akkurat rocket science! Det jeg kan skjønne er betenkelig er måten informasjonen lagres på og videreføres til andre, for dette vet man i grunnen ikke alt for mye om. Men skal man begynne å tenke på sånt hele tiden kan man jo like godt p...

Dette er en film om en dag (3. august) i livet til 11-12 år gamle Caterina. Hun bor sammen med sine foreldre og en rekke søsken, samt søsterens to små barn. Søsteren er prostituert, minst en av brødrene narkoman, faren er en slask (hvilket også kan sies om de fleste andre menn i filmen). Hele oppvekstmiljøet forteller oss at hennes drøm om å ikke ende opp som søskenene neppe kommer til å gå i oppfyllelse. Nabolaget er preget av fattigdom og tragiske skjebner. Dette er egentlig et meget dystert utgangspunkt for en film. Jenta gir oss sine betraktninger om hva som skjer på en varm og rørende måte. Hun snakker direkte til oss publikum, et grep som løfter filmen. Og skuespilleren gjør en strålende god jobb. Jeg synes dette var en nydelig film. Jenta ser alt det tragiske, men for henne er framtida fortsatt lys, og derfor blir dette en skildring fyllt med optimisme og glede - over iskrem i sola, eller en lang svømmetur. En flott avslutning på årets filmfestival.

From crime to chick lit:) My second book this year was the third Bridget Jones-book. Helen Fielding was met with a lot of criticism when it became known that Mark Darcy died sometime between book 2 and 3. This doesn't really matter much for the book, it will have a far stronger impact on the film. IF there will be a film. Rumours have it that Zellwegger isn't too keen on doing a third movie and that she and Fielding doesn't really get along. Or something like that. Anyway. I really wanted the book to be great. And I really feared the book would be horrible. It is neither. It is simply funny and good entertainment, written in the same style as the previous two novels. Bridget has turned 50 and is now a widow with to smallish children. Still obsessed with her weight (though probably not more than any other women out there) and still as able to create chaos and mess wherever she goes. Which we of course love about her. The main goal of the book is of course to find a new m...

New year, new books to read! I started out with a bit of light reading with Christina James' second novel about DI Yates, Almost Love . This is a far better book than the first one. The story is more solid and engages the reader early on. I was hooked after a few pages at least. I don't read a lot of crime, mostly because so many of them are horribly violent. That's why I prefer the more 'cosy' stories of Agatha Christie for instance. Almost love steers far away from the typical crime novel cliches and gives us a truly good and original story, involving archeologists and links to far right extremist movements in Norway. I was so fascinated by the story that I spoke to a few colleagues about it, and was told that there actually used to be links between archeology and far rigth-thinking. Not very PC these days, of course, but this was pre WW2. An old lady, a well-known veteran archeologist, disappears from her home, and DI Yates tries to find out what happened to h...

Lørdagens andre film handlet om livet på en radiostasjon i Paris, en typisk 'finkultur'-radiostasjon, med mange seriøse debatter om kunst og littareratur og mye typisk samtidsmusikk som de fleste av oss ikke liker:) Jeg er en svoren fan av radio, og lytter stort sett til radio hver dag. Jeg hører på radio på kontoret, i bilen og til frokost, og lørdagen blir aldri den samme uten PopQuiz på NRK P1. Jeg har i tilleg flere år bak meg i nærradioen i Tromsø. Jeg er med andre ord svært positivt innstilt til alt som har med radio å gjøre. Men denne filmen altså! Jeg utpeker den herved til festivalens kjedeligste. Ikke en eneste time i mine år i nærradioen var så kjedelig som dette. Og jeg tør påstå at ikke en eneste time i redaksjonen til NRK Troms er så kjedelig. Derfor er det underlig at man ikke klarte å få til en mer engasjerende film enn dette. Her er ingen rød tråd, det fortelles ingen historie, det veksles mellom en del (unødvendige) musikkinnspillinger og klipp fra de fors...

Jeg liker filmer fra Island. Mest på grunn av språket, men også fordi filmene jeg har sett derfra er en smule annerledes enn det man er vant til, og ofte litt absurde. Dessverre er de også ofte både voldelige og groteske i tillegg, men i dette tilfellet holdt filmen seg innenfor det jeg tåler av blod og gørr - selv om man fikk nok av det også her. Om hester og menn er, som tittelen forteller oss, en film der hestene står sentralt. De brukes både som båt og sovepose (!) i tillegg til mer ordinært framkomstmiddel. En av de blodigste scenene er den der en turist går seg bort i snøstormen og må ta livet av hesten for å ikke fryse ihjel. Lyden og synet av mannen som fjerner hestens innvoller for så å krype inn i buken for å holde varmen er ikke egnet for de sarteste av oss. Men filmen er mest av alt en historie om menneskene i et lite bygdesamfunn på Island. Den er langt fra kjedelig, og inneholder mye humor, noe som gjør at den overhodet ikke virker mørk eller dyster, til tross for sin...