Mariann sin blogg

I started reading this book more than a year ago, then got busy and forgot all about it until now. My friends laugh at me for enjoying reading this kind of literature, but it is really interesting. But I guess you need to have a certain relationship to England to see the joy in it! This is, as the title suggests, a book about place names. The author, Caroline Taggart, has structured the names according to geographic regions and you can jump back and forth between your favourite places, or read it from a -z, like I did, starting with the South-West and ending with the North-East. I like etymology, and I like to know the meaning of place names. And it's not boring at all. Taggart writes for you and me and everyone interested in the history of place names. You certainly don't have to be an expert to enjoy it. Here are lots of examples of how place names changed because the Normans couldn't pronounce the original name, which is why we get Skipton and Kirk in the north (Scan...

Der finnes søndager helt uten mål og mening. Søndager uten avtaler eller plikter eller utflukter eller andre aktiviteter. Slike søndager elsker jeg. En slik søndag dukket opp nå i juni. Grå og kjedelig og aldeles vidunderlig perfekt til å tilbringe i sofaen med en ukomplisert bok. Valget falt på en ekte papirbok - riktignok ikke helt tilpasset mitt alderssegment, men hva gjør vel det? Ild er en ungdomsbok skrevet av svenske Mats Strandberg og Sara B. Elfgren, og er del 2 i Engelsfors-trilogien. Jeg har ikke lest del 1 og kommer sikkert ikke til å lese del 3 heller, men det gjør absolutt ingenting. Boka havnet i hus fordi jeg på mine eldre dager er blitt enda mer glemsom enn tidligere, og til stadighet glemmer å avbestille bøker fra Bokklubben. (Skal melde meg ut snart...) Anyway, jeg kastet meg ut i et univers med utvalgte hekser og demoner og what not og la ikke fra meg boka før jeg var kommet til side 634. Da var det også slutt. Handlinga går i korte trekk ut på at en gjeng ungdomm...

Russetida er overstått for de unge, men for oss eldre går vi nå inn i en sesong med alskens gjenforeninger og jubileer. For eksempel gjenforeningen av Russ 88. Jeg hadde tre strålende år på videregående og ser ingen grunn til å ikke treffe mine gamle klassekamerater igjen. På Facebook-gruppa vår er det imidlertid en rekke mennesker jeg ikke kan huske særlig godt. Det finner jeg ytterst merkelig. Hvordan kan man ha glemt mennesker man så, om ikke daglig, så i alle fall ukentlig i flere år? Vi var tross alt bare rundt 120 som var så heldige å tilbringe tiden sammen på Finnfjordbotn vidaregåande skole. (Ja, tenk - skolen hadde nynorsk navn. Utrolig kult. Og en million ganger bedre enn det sludderet de nå vil kalle skolen!) Men tilbake til saken, før jeg hisser meg inn i navnestriden. Jeg begynte å lete etter bilder - men dette var 80-tallet og fotoapparat var dyre eller dårlige og framkalling av bilder var kostbart, så ikke et eneste bilde av meg eller mine medelver ikledd rød skygg...