Mariann sin blogg

[Høsten 2016 kom beskjeden om at Indian House har lidd samme skjebne som forrige indiske spisested i Tromsø. Restauranten legger ned. Dessverre! Håper noen tør å satse på indisk igjen i Tromsø Alle gode ting er tre, eller?] Tenk at vi ikke har hatt indisk restaurant i Tromsø på mange år! Skandale! Spenningen var derfor stor da Indian House plutselig åpenbarte seg sentralt i byen. (I lokalene til tidligere Godfathers eller Peacock.) De første rapportene var svært negative, men det kan kanskje skyldes innkjøringsproblemer? Sammen med 11 kolleger trosset vi likevel den dårlige kritikken, og inntok restauranten tidligere i kveld. Og for å avsløre konklusjonen med en gang: vi forlot stedet mette og fornøyde! Lokalene er litt trasige og kunne trengt en kyndig oppussingshånd. Nå skal det sies at jeg har vært på utallige indiske restauranter med trashy interiør, så det hører liksom med. Men en del småting burde være mulig å rette på - fjerne tomgods fra restaurantdelen, skifte ut den ene...

I går leste jeg musikkspalten til Egon i Nordlys og denne gangen var faktisk temaet interessant i mine øyne. Jeg er nemlig også en av dem som elsker å studere musikksamlingen til folk jeg er på besøk hos. Og boksamlingen. Og ja, jeg dømmer (ofte urettferdig) folk etter kulturell legning. Artikkelen "Vis meg din samling!" ga derfor mening for meg. Jeg har i grunnen flere ganger tenkt over hva overgangen til elektronisk musikk betyr for interiøret i heimen. Folk som kommer hjem til meg ser en vinyl- og cd-samling som er nokså tung på 80- og 90-tallet. Man kunne faktisk komme til å tro at jeg ikke lenger interesserer meg for musikk! Stagnert i 1992, eller noe sånt. For ikke å snakke om barna! Jeg husker hvordan jeg som ung og nysgjerrig spilte meg gjennom min mors Rolling Stones- og Kinks-plater. Og jeg husker at jeg ikke var spesielt begeistra for alt, men selve handlingen - det å høre gjennom det som for min mor var viktig musikk - føltes bra. Selv min fars Hank Williams-singl...