Mariann sin blogg

Det er søndag, det er farsdag, første kakespising er allerede unnagjort, og det er nå helt stille i huset. Akkurat det siste skyldes at resten av husholdninga har dratt på basketkamp for å se Tromsø Storm (forhåpentligvis) slå Asker. Men her sitter jeg altså og lurer på hva jeg skal bruke disse fritimene på. Lese avisa? Lese en av de mange bøkene jeg allerede har begynt på? Sortere bilder? Tenke på middag? Men det jeg tenker på er bestefaren min - en av de flotteste menneskene jeg kjenner her i verden. For en uke siden ble han lagt inn på UNN med hjerneslag. Blodpropp i hjernen. Slaget rammet særlig talesenteret og høyre arm. Han er 90 år og for gammel til trombolyse-behandling. For en uke siden var vi meget bekymret. For en uke siden kunne han verken snakke eller løfte kaffekoppen. Allerede etter en dag kom de første ordene tilbake. Etter få dager klarte han å bevege fingrene. Etter 4-5 dager danset han vals med fysioterapeuten. Etter en uke kan han si hele setninger. Og bli forstått....

I enkelte land feires Guy Fawkes Day 5. november. Som anglofil burde jeg selvsagt ha inngående kjennskap til denne fargerike briten, men sannheten er at alt jeg forbinder med mr. Fawkes er bål og sprengstoff og at han gjorde et eller annet ikke helt lovlig for ganske lenge siden. Historieløs! Det er det jeg er! Men jeg vet da å finne svar på saker og ting. Vi har da Wikipedia! For eksempel. Det første jeg finner ut er at vi snakker om 1500-tallets England, nærmere bestemt 1570-1606 . Mannen ble altså ikke særlig gammel. Og det verste av alt: han ble født i Stonegate i York. Min by!!! Og i Stonegate ligger jo både Bettys Tearooms 2 og The Teddy Bear Tearooms. Med andre ord en gate jeg frekventer så ofte jeg kan. Men så til mannen himself. Jeg kunne ha ramset opp en rekke av hans bragder, og uttalige godord om mannen. Jeg nøyer meg med å beskrive utseende hans (det er jo det som teller, er det ikke?): Han var visstnok en høy, kraftig mann med tykt rødbrunt hår, en flagrende bar...

Det er ikke alltid så lett å være voksen. Det stilles krav fra alle kanter. Det hender dine omgivelser skuffer deg. Det hender hverdagsslitet sniker seg inn i helgene også. Det er da du trenger noen som betyr noe helt spesielt i livet ditt. En som ikke sårer, skuffer eller gjør deg sint. En som alltid stiller opp, som alltid trøster og aldri svikter. Jeg har en sånn venn. Jeg ser ham ikke så ofte, bare et par ganger i året. Dette er vi begge innforstått med og slik vil vi fortsatt ha det. Forholdet vårt er såpass lidenskapelig at når vi først treffes er det lite annet som betyr noe, selv om det faktisk kan bli litt for mye noen ganger. Men det har vi alltid glemt til neste gang vi treffes. Vi hadde ikke sett hverandre på lenge, men plutselig var han der. Søt og innbydende. Jeg holdt ham på pinebenken en hel uke før jeg ga etter og tok ham med hjem. Det passet for øvrig utmerket. Mannen min var bortreist og jeg var sliten og lei og trengte noe oppmuntrende. Vi går så ...