 |
| Verdens vakreste Buktafestival! |
Av en eller annen mystisk og mirakuløs årsak fikk vi nok en gang oppleve Bukta i strålende solskinn og behagelige varmegrader! Såpass varmt var det at jeg dristet meg til å gå i kjole på dag 2 - og selv om det ble kjølig ut på kvelden, ble ullundertøyet liggende i veska! Jeg deler herved ut terningkast 5 til været!
Men så til musikken. Programmet i år var uvanlig poporientert - midt i blinken for en middelaldrende post-punk-pop- og elektronika-dame som meg. Hvilken sjanger Jørn Hoel befinner seg i er uklart, men han fikk i alle fall den tvilsomme æren av å åpne fredagsprogrammet. Jeg hadde faktisk trodd at han kanskje ikke kom til å trekke de helt store massene, men tok selvsagt feil. Stor stemning og mye liv i Paradisbukta! På grunn av tidligere nevnt stress, og laaaange køer ved inngangen fikk jeg bare med meg rundt halvparten, men absolutt ståkarakter.
Neste band ut var Moillrock, som har tatt Bukta (og flere deler av landet) med storm med sin noe naivistiske hverdagsrock 'n' roll! (Og det sier jeg med positivt fortegn!) De synger godt, har mye humør og er svært populære blant publikum. Jeg skal ikke mene så mye om musikken, ettersom jeg befant meg langt bak, men alle var enige om at det var en fin tur!
Bandet No 4 skulle egentlig spilt i fjor, men kom seg ikke nordover pga flykrøll eller noe sånt. De spiller slentrepop med jazzete innslag, og har gitt ut et knippe finfine radiolåter. Jeg var spent på om de ville funke i Paradisbukta, men det tok ikke lang tid før jeg var overbevist om at dette var en helt riktig booking på en fredag som denne. Solskinnspop av beste slag og en av de 3 beste konsertene på hele festivalen. (Beklager til Aromatic Ooze, som ble nedprioritert. Tror de også gjorde en bra konsert!)
 |
| No 4 |
Ella Marie har mange jern i ilden, og har operert som både musiker, aktivist og skuespiller siden jeg så henne med bandet Isak på Rakettnatt for en del år siden. Isak var glitrende bra, Ella Marie som soloartist mangler nok en del på låtskrivinga. Men hun er en god artist, som jeg helt klart vil høre på. Beklageligvis befant jeg meg langt bak på denne konserten også, så lyden var ikke spesielt bra. Men det var min egen feil, altså. Jeg prioriterte nemlig sosialisering foran Ella Marie, og det skal man alltid gjøre langt bak slik at man ikke forstyrrer de andre i publikum! IKKE SANT??? (Hører dere det, dere skravlebøtter som irriterer vettet av oss andre ved å bable så mye og høyt at man omtrent ikke hører musikken!)
Så var det duket for Erlend Ropstad, som jeg faktisk ikke har sett live før. Er ikke kjempefan, men har blitt fortalt at han er bra. Men før det måtte jeg ha litt mat. Matkøa var laaaang. Og akkurat i det jeg kommer fram og skal bestille stenger de fordi de er tom for mat. Så da måtte jeg stille meg i ny kø et annet sted. Og den køa var også laaaang! Sånn går no dagan, og ingen Erlend Ropstad fikk jeg sett! (Nok en gang - min feil!)
Hadde jeg hatt litt vett i panna, skulle jeg selvsagt ventet med matkjøpet til Hellacopters kom på scenen, for de forstår jeg ingenting av. Dette er så streit hardrock at hele settet hørtes ut som en eneste lang låt. (Beklager, jeg er urettferdig og har ikke brukt nok tid på å bli kjent med musikken.) Det hørtes i alle fall ut som de spilte bra og hadde ufattelig bra 'trøkk'!
Så til kveldens andre høyepunkt, britiske Snayx. Bare det at de er britisk er jo god nok grunn til å glede seg, og det jeg hadde hørt fra før av virket lovende. Og det viste seg å være en god antakelse. Utrolig bra driv, og akkurat passe blanding av punk, hip hop og rock til at jeg blir interessert. Skjønner fortsatt ikke hvorfor Bukta ikke booker flere britiske band! Det blir nesten alltid knakende bra!
 |
| Snayx |
Headliner på fredagen var amerikanske Band of Horses. De spiller snill og melodiøs amerikanapoprock, og har flere slagere på samvittigheten. Ettersom de har spilt i Tromsø før, har jeg antakelig også sett dem før, uten at det satte varige spor. Og det er nok litt at problemet med slike band. De er gode, men kan også bli litt kjedelige. På dette tidspunktet innså jeg at jeg hadde for lite klær på meg, og at ryggen min er blitt enda et år eldre siden sist. Jeg tok meg i å følge med på nedtellingsklokka som sto på siden av scenen og tenke 'Yay, bare 35 minutter igjen til jeg kan gå hjem!'
Lørdagen ble åpnet av bandet jeg så mest fram til å høre, nemlig Seigmen. Jeg har aldri vært blodfan, og foruten om klassikerne 'Metropolis', 'Döderlein' og selvsagt De Lillos-coveren 'Hjernen er alene', har jeg ikke noe nært og inderlig forhold til den tidlige musikken deres. Men plata som kom i fjor, Resonans, traff mitt smågotiske 80-tallshjerte, og havnet på min topp 10 over 2024s plateutgivelser! Konserten ble en innertier på både musikk og framføring. Jeg digger posørfaktene til vokalist Alex. Jeg digger at de er überkule middelaldrende menn i 50-årene og at de fortsatt (tilsynelatene) trives i lag på scenen og i studio. I motsetning til Band of Horses-konserten, håpet jeg denne ikke skulle slutte. Savnet flere av låtene fra Resonans, men skjønner jo at man ikke kan få med alt på en times tid. Heldigvis fikk vi de kjente hitene, og ikke minst, den storslåtte og sakrale 'Angus Dei'. Kort sagt, den beste konserten jeg har sett på år og dag!
Ingenting på resten av festivalen toppet Seigmen, men man er jo på festival for å høre mye musikk, så med energien fra denne konserten fortsatt vibrerende i ryggmargen, ble overgangen stor til Tromsøs egen Vilde Bye. Var på forhånd litt usikker på om hun ville klare å fenge Bukta-publikummet, men det klarte hun med glans. Mye mer driv enn forventet og alt i alt en trivelig konsert, selv om jeg ikke er en typisk fan av country-americana-sang. Paradisbukta i sol og varme er en genial arena for god musikk! (Såpass varmt var det at jeg måtte stikke av for å lete etter vann for å unngå en lettere besvimelse! Det har ikke skjedd på Bukta før!)
Fay Wildehagen har jeg av en eller annen grunn hørt lite på. Også hun viste seg å være mye mer rocka enn jeg trodde og så genuint ut til å trives der hun sto på scenen med bandet sitt. Vanskelig å få helt fot når man ikke kjenner musikken, så til neste gang lover jeg å forberede meg bedre! Men jeg likte i alle fall det jeg hørte.
Festivallivet tar som sagt på for en gammel kropp, så neste konsert satt jeg på en stein i fjæra og hørte på. Amerikanske The Last Internationale på plate har innslag av indierock og ikke bare hardrock, så jeg hadde nok forventet litt mer alternative toner enn det jeg hørte fra steinen min. Litt for hard og streit jenterock for min smak. Men det ville definitivt vært helt annerledes om jeg hadde befunnet meg midt foran scenen!
Eagles of Death Metal var kanskje en enda rarere booking enn pop-artistene No 4, Ella Marie og Gabrielle. Musikken var døll, frontfiguren gjentok seg selv flere ganger i bablinga si mellom låtene, og når de i tillegg er trumpister var det ingen spesiell grunn til å høre på. da står man heller i vaffel-kø!
Pil og Bue hadde kanskje kveldens beste sangstemme. Virkelig imponerende! På plate høres de litt seig og 70-tall ut (på en god måte!), men live ble det litt for høyt og hardt for meg. Men jeg forstår hvorfor de har en lojal fanskare - og det er velfortjent!
Siste artist ut var Gabrielle! Hun leverte et utrolig visuelt og gjennomkoreografert scenceshow og viste seg å være en utmerket avslutning. (Selv om jeg heller skulle sett Seigmen på dette tidspunktet!) Gabrielle har noe 'Anne fra Bjørkely' over seg. Hun leker seg gjennom 75 minutter med en energi man bare kan bøye seg i støvet for. Selv er jeg en gammel dame på 87 år som ikke kjenner sangene hennes i det hele tatt - med unntak av '5 fine frøkner". Men det gikk helt fint å være publikum likevel!
 |
| Gabrielle |
Dermed var det over og ut. Som vanlig hadde jeg ikke ork til å være med på Bukta nach (og skal man tro det som var sagt av festivalledelsen, var Bukta nach bare for single, så det var sikkert like greit at jeg dro hjem!) Men skulle altså gjerne fått med meg Unge Funksjonell på fredag og Ora the Molecule på lørdag. Men det får bli en annen gang!
Kjapt oppsummert: Været betyr mye og musikken enda mer! No 4, Snayx og Seigmen var best! Maten var dyr og porsjonene var små. Køene var laaaange. Men steminga var på topp! Og selv om jeg gikk glipp av noe musikk, var det kun for å prate med gode festivalvenner. Og det er jo også lov! Var det for mye popmusikk? På ingen måte! Og det er jo litt forfriskende å se at også den yngre garde kjenner sin besøkelsestid, slik at festivalen ikke dør ut med oss fossiler. Jeg gleder meg til neste år!
Og tusen takk til Kai som var sjåfør begge dagene!
