Harde, flate pakker

 

Føler du julegavejaget allerede? Synes du det er vanskelig å finne gode presanger til den som har alt? Du er ikke alene! Her kommer et godt tips:

Gi en bok!

Det finnes bøker om all verdens emner og interesser. Tar vi med alt som skrives av romaner og noveller kan vi trygt påstå at det finnes lesestoff for enhver smak. Utfordringen blir selvsagt å finne en bok som vil bli verdsatt. Og ikke minst en bok som vil bli lest.

I en nylig publisert bok, Like muligheter til god leseforståelse?, redigert av Tove Stjern Frønes og Fredrik Jensen, rettes søkelyset blant annet på norske skoleelevers lesevaner. Eller snarere mangelen på lesevaner. I 2018 svarte halvparten av de spurte tenåringene at de ikke leste på fritida. De er heller ikke spesielt positive til lesing. Og det går sakte, men sikkert nedover. Vi er faktisk dårligst i Norden når det kommer til leseferdigheter blant 15-åringer.

Hvordan kom vi hit? Vi kan selvsagt skylde på internett og teknologi. Det kan også være en delvis forklaring på hvorfor jentene leser bedre enn guttene. Med det kan vel ikke være den eneste forklaringen? Hva gjør vi som voksne? Er vi flinke til å lese selv? Og hvordan oppmuntrer vi våre barn til å finne glede i lesing?

Gode bøker stimulerer til lesing. Og gode leseferdigheter er gull verdt i dagens informasjonssamfunn.

Svært mange velger i dag å ta høyere utdanning, enten rett etter videregående eller etter å ha vært i arbeidslivet en stund. Det er en kjensgjerning at høyere utdanning medfører lesing av store mengder faglitteratur, og ikke minst fordrer det at man er i stand til å forstå det man leser. På en forelesning spurte jeg studentene jeg underviste hva de syntes var aller vanskeligst med å være student. Nesten 70 prosent av studentene svarte «Å forstå pensum» eller «Få tid til å lese alt pensum». Det er her julegavene dine kommer inn.

Som foreldre, lærere og bibliotekarer, og samfunn generelt, er det vår oppgave å gi barna lesetrening. Både for å gi dem gleden ved å leve seg inn i en spennende fortelling, men også for å gjøre dem vant med lesing. Mengdetrening for lesing er like viktig som mengdetrening når man skal bli en god håndballspiller eller bli god på gitar.

Lesing gir ikke bare opplevelser. Lesing gir viktige ferdigheter for både skolegang og store deler av yrkeslivet. Leseferdigheter ser ikke ut til å ha blitt mindre viktig med årene. Snarere tvert imot. Barn som lærer seg å bli glad i å lese, tar med seg en viktig kompetanse resten av livet. Dette underbygges i boka jeg refererte til over. Positive holdninger til lesing henger klart sammen med leseprestasjoner.

Det er selvsagt mange av oss som slett ikke liker å lese. Dette gjelder også barn. Det finnes mange årsaker til dette som jeg på ingen måte har kompetanse til å mene så mye om. Men jeg merker meg at lesing ikke er en aktivitet som har spesielt høy status. Dersom man ser på hvor stor oppmerksomhet fysisk aktivitet (med rette) har i dagens samfunn, er det grunn til å undre seg over at det ikke rettes like stort fokus mot å trene vårt kanskje viktigste organ: hjernen. Å sørge for at den kommende slekt er i stand til å tilegne seg kunnskap via lesing (jeg tror ennå det tar en stund før vi kan ta til oss kunnskap intravenøst) er en oppgave for hele samfunnet. Det er en oppgave for alle som har barn eller barnebarn. Det er en oppgave for alle som jobber med barn, enten det er i skole, bibliotek eller barnehage. Og det er en oppgave for alle som bestemmer og for eksempel prioriterer hva som er viktig i skolen og hvilke ressurser som tilgodeses våre bibliotek, samfunnets viktigste litteraturformidler.

Jeg kunne skrevet dette som et opprop for å styrke våre mange gode biblioteker. Men minst like viktig synes jeg det er at vi som samfunn anerkjenner lesing som en viktig kompetanse i våre moderne liv. Det holder ikke å lære seg å lese. Man må vedlikeholde lesemuskelen og stadig gi den større utfordringer. Parallellen til idretten er klar og tydelig. Men det er ennå ren utopi å tenke seg at mediene lager like store oppslag om litteratur som de gjør om sport. Det sier noe om vår kultur, og sammen med den sterke dreininga mot digital underholdning kan det være med på å forklare hvorfor lesingens status har falt.  

Så hva gjør du når barnet slett ikke ønsker seg bøker til jul? For noen er det kanskje allerede for sent å oppdage gleden ved lesing. Men er man heldig, finner man en vei inn. Jeg vet at kompetansen på barne- og ungdomslitteratur er høy hos både bokhandelen og biblioteket. Spør dem om råd til å finne noe som vil fenge akkurat din gutt/jente. Og mens du er i farta, kjøp eller lån deg en bok selv, og gå foran med et godt eksempel. Det er selvsagt tullete å tro at lesing noensinne vil bli mer populært enn dataspill, men det er ikke poenget her. Dataspill er ofte både underholdende og lærerikt, og det å beherske vår digitale verden er også en svært viktig ferdighet å ta med seg i livet. Poenget er at vi må berge lesekunsten og barn og unges evner til å forstå og eventuelt lære fra tekstlig informasjon, og etter hvert også skape ny kunnskap. Der er boka fortsatt knakende god – enten den er digital eller i papirform.

 

Kilder:

Frønes, Tove Stjern og Fredrik Jensen: Like muligheter til god leseforståelse? 20 år med lesing i PISA, Universitetsforlaget, 2020. Doi.org/10.18261/9788215040066-2020.

 

Heie, Magnus. «En av fem 15-åringer leser så dårlig at de vil få problemer i videre utdanning og yrkesliv» Forskning.no. 27.10.2020.

 

Innlegget sto på trykk i Nordlys, 16.11.2020, med overskrifta "Gi en bok". 

Betraktninger fra årets road-trip

Av uforutsette årsaker endte jeg opp på en one-woman-road-trip i Lofoten og Vesterålen i år. I en uke fartet jeg rundt sammen med min kjære Yaris og fant ut at jeg digget bilferie. Antakelig var det de gode minnene fra barndommens ferier som spilte inn, men når sola skinner og musikken er perfekt og man kan kjøre og stoppe akkurat når og hvor man vil skal det godt gjøres å ikke føle seg fri som fuglen. Til tross for smale veier. Men det er man jo vant til her nord. Bilferie er kanskje ikke spesielt miljøvennlig, men bedre enn fly, vil jeg tro. Brukte godt under 1000 kroner på bensin de 8 dagene jeg var på veien, så man skal ikke klage.

Dag 1: Tromsø - Svolvær

Kjøreturen tok drøyt 6 timer, inkludert fylling av bensin i Bjerkvik og matpakkepause et eller annet sted mellom Bjerkvik og Svolvær. På forhånd fryktet jeg det verste når det gjaldt trafikken, ettersom "hele Norge" visstnok var i Lofoten. Heldigvis var den verste trafikken mellom Tromsø og Bjerkvik. En del saktegående kjøretøy var det riktignok hele veien. Like mange trege personbiler som bobiler/campingvogner omtrent, og de aller fleste med norsk registreringsnummer. En del av bobilene var faktisk såpass hensynsfulle at de slapp køa forbi ved jevne mellomrom. Det gjorde ikke personbilene, som tydeligvis ikke var helt vant til å ferdes på veier smalere enn 5,5 meter.

I Svolvær sjekket jeg inn på Thon Hotel Lofoten. Svindyrt rom med fantastisk utsikt! Middag på hotellets pub, Styrhuset. Kjip plass, men ok burger. Sovnet til måsesang på full styrke, samt ivrige og høylytte turister som benyttet natta til et lite bad i Svolvær havn. Det var tross alt lørdagskveld!

Utsikt fra rommet!                   

Bordpynt på Anker brygge

        

Utsikt mot Svinøya

Dag 2: Svolvær: Fløya

Hva gjør man så i Svolvær en alminnelig solskinnssøndag? Jo, man går på tur. Det hadde sannelig alle andre turistene i Svolvær også bestemt seg for, men det overlever man. Selv er jeg glad i å rusle på tur, men absolutt amatør, småredd for høyder og uten retningssans. Likevel satte jeg kursen for fjellet Fløya. Hadde jeg gjort såpass forarbeid at jeg hadde kastet noen blikk på dette fjellet ville jeg aldri startet. Men jeg tar av gammel vane ett skritt om gangen, og så egentlig ikke opp før jeg var halvveis. Og da ble det for teit å snu:)

Målet: Øverste del av Fløya, med Svolværgeita under!

Det tok en knapp halvtime å gå fra hotellet til starten på ruta. Begynnelsen var veldig fin. Sherpatrapp og det hele et godt stykke oppover. Så gikk det plutselig opp for meg at jeg hadde mistet stien. Jeg vandret i egne tanker og fulgte bare etter hordene som var på samme tur som meg. Det viste seg at en liten flokk av hordene også hadde gått feil. Jeg valgte derfor å gå straka vegen over en liten dal for å komme til den rette stien. Det var en farefull ferd, med angrep av skumle dyr og et altfor langt besøk i et myrhull. Ikke før hadde jeg klart å liste meg unna to arge ryper som mente jeg forstyrret reiret deres, selv om jeg prøvde alt jeg kunne å forklare dem at jeg bare var på gjennomreise, ramlet jeg ned i et hull og sto i gjørme og myrvann opp til lårene. Kom meg opp på egen hånd, noe skjelven, og dekket av gjørme. Etter en liten kattevask - godt man hadde med nok drikkevann! - var jeg på plass på den opprinnelige stien og vandret freidig fremad.

Djevelporten

Etter en liten stigning kom stien til en liten kø av mennesker som ventet på å risikere livet sitt ved å bli avfotografert på Djevelporten. Jeg holdt pusten og listet meg forbi så fort jeg kunne. Men først måtte jeg spørre en medturist hvor Fløya var. Først da hun pekte på nærmeste topp, med utsikt over Svolværgeita (også det en magnet for gærne fjellfolk, riktignok med klatrekompetanse), gikk det opp for meg hvor jeg hadde tenkt meg. Og at det slett ikke var min type tur som lå foran meg nå. Men opp skulle jeg - uten å se for mye verken opp eller ned. Men ikke tale om at jeg gikk helt ut på pynten for å skue ned på Svolværgeita. Og ikke tale om at jeg turte å spise matpakken min der oppe. Så jeg kom meg i sikkerhet før jeg satte meg ned i lyngen og solskinnet og nøt te og mat. Klok av skade, holdt jeg øye med merkinga og fulgte stien helt ned.

Takk og lov for gode fjellsko, sier jeg bare! Men ærlig talt, hva med å merke disse turstiene bedre? Sprekinger jogger vel opp der på daglig basis. Ta med et malingsspann neste gang, hva? Det skal forøvrig sies at ingen av stedene jeg gkk tur var spesielt godt merket for amatører som meg:)

God utsikt, men en smule for luftig for meg:)

Utslitt og fornøyd etter dagens tur, spanderte jeg på meg en is og satte meg på torget i Svolvær. Og der traff jeg sannelig på et søskenbarn! Dvs. det var selvsagt hun som så meg:) Hallo Marinell! Small world! På kvelden inntok jeg en middelmådig middag i hotellets oppskrytte restaurant, Paleo Arctic. Dagens fangst skulle være sei, men smakte på det beste ihelkokt torsk, servert med et tilbehør som ikke passet spesielt godt. Men potetene var gode, så det var jo en trøst.

Dag 3: Hov

Med Svolvær som base har man ganske mange muligheter til å farte rundt omkring. Jeg hadde laget meg en plan over aktiviteter, men ettersom været ble så bra, valgte jeg bort gallerier og slike ting, og prioriterte anskaffelse av så mye D-vitamin som mulig. Sol og strand er en god kombinasjon, så jeg satte kursen mot Hovstranda, ca. 40 minutters kjøring fra Svolvær. Absolutt nydelig strand - og det beste av alt - nesten ingen folk! Fant til og med gratis parkeringsplass. Lykke! Etter noen timer på stranda kom jeg på at jeg egentlig ikke liker sand. Dessuten blåste det litt, så jeg vandret forbi stranda og fant meg en plass i fjæra, i le for vinden, og med litt mindre sand. Det eneste minuset med denne stranda må nok være at den ligger like ved Hov gård. Dette er en ordentlig gård, og dermed var det en del insekter der. Ikke av den stikkende sorten, men litt flere fluer enn ellers. Tror jeg. Ikke at det gjorde meg noe. Dessuten fant jeg flere håndfuller med molte som jeg spise til dessert:) Helt til det begynte å regne. Kom meg nesten til bilen før regnbygene! Ikke alle var så heldige at de hadde bil, så jeg plukket opp et par våte og kalde haikere på veien hjem:)

Ikke akkurat folksomt!

Middagen ble inntatt på Fiskekrogen i Henningsvær, ca. 30 minutter fra Svolvær. Meget smale veier siste del! Nydelig og idyllisk fiskevær, overfylt av turister. Området rundt så ut som et fuglefjell, dekket av telt og bobiler. Nesten helt umulig å finne parkeringsplass, men satte fra meg bilen utenfor kirka. Ingen klaget på det! Nydelig mat, by the way. Særlig forretten, en falaffelsalat. Den berømte fiskesuppa, smakte litt for mye fløte. Den er nok laget for folk som egentlig ikke liker fisk, mistenker jeg.

Henningsvær

Dag 4: Hov igjen

Tirsdagen starter lovende med strålende sol, så jeg bestemmer meg for å dra tilbake til 'stedet mitt' ved Hov, ettersom regnet avbrøt oppholdet dagen før. En hel dag med avslapning og bok og te og mat og multebærspising. Tror nesten jeg synes dette er hakket bedre enn en strand ved Middelhavet:)

Utrolig fin strand!

Kveldens måltid ble inntatt på Børsen spiseri på Svinøya, i Svolvær. Eller Kuba, som en kollega informerer meg at lokalbefolkingen kaller øya, som er forbundet med Svolvær via en bro. Ettersom dette var en 'ordentlig' restaurant, lekte jeg skikkelig turist og bestilte En smak av Lofoten (tørrfiskmos, ishavsrøye og hval) til forrett og Tørrfisk royal til hovedrett. Begge deler helt utmerket. Men potetene smakte oppvarma. Det holder ikke for en landsens kvinne som meg, og som var potetåker i mitt forrige liv. Kjedelig dessertemeny, så den hoppet jeg over.

Torskehoder i fleng på Svinøya! Veldig fascinerende!

Dag 5: Eggum - Undstad

Fantastisk fint vær og en utmerket dag å bruke utendørs. Igjen. Eggum ligger ca 1 times kjøring fra Svolvær og er en idyllisk liten bygd. Herfra går det en tursti langs kysten til en annen bygd, surfepardiset Undstad. Turen beskrives som lett på Ut.no, noe jeg ikke er helt enig i, og tok meg ca. 2,5 timer hver vei. Inkludert matpause. Stien starter veldig fint og passerer blant annet Markus Raetz sin fabelaktige skulptur Hode. Et hode som forandrer form ettersom hvilken side du ser det fra. Digger det!

                 

Borga Eggum

Sånn rundt midten av ruta, blir stien mer komplisert og bratt. Og jeg gikk selvsagt feil igjen, selv om det egentlig ikke gjorde noe siden man uansett følger kysten hele veien. Fant stien fort igjen, men når jeg mener dette ikke er en enkel tur er det fordi det var en smule bratt flere steder. Ikke noe for høydeskrekkere med andre ord. På vei hjem igjen holdt jeg stien hele veien, men det viste seg faktisk at partiet der jeg hadde gått feil egentlig var mindre skummelt enn den opprinnelige stien. Får huske det til neste gang:) Det var også her ganske lite folk. Til gjengjeld masse sauer, som var vesentlig mer fjellvante enn meg, og som observerte oss turister med tilsynlatende fullstendig likegyldighet. Fine dyr:)

Undstad åpenbarer seg!

Ingen surfere, men en håndfull badegjester!

Siste del av stien gikk uproblematisk, og jeg nådde Undstad med alle kroppsdeler i behold og uten uhell. Som tidligere nevnt er jeg ingen fan av sand, så jeg tok kun en kort promenade langs stranda på Undstad, observerte ingen surfere, og tok fatt på tilbaketuren. På veien hadde jeg sett meg ut en fin plass å spise matpakken, så der stoppet jeg og tok en pause, sammen med noen nysgjerrige sauer:)

Etter gårdagens utskeielse på middagsfronten, ble det enkelt i dag. Vårruller på kafeen på Eggum. (Anbefales ikke!) Skulle gjerne tilbrakt mer tid på Eggum. Fint sted.

Stranda på Eggum i ettermiddagssola

Dag 6: Svolvær - Nyksund

På tide å forlate Lofoten og sette kursen mot Vesterålen. Måtte gjøre noen endringer i de opprinnelige planene og endte derfor opp med rom uten bad på Ekspedisjonen i Nyksund. (Anbefales ikke!) Før det stoppet jeg imidlertid på Sortland for å hilse på Marinell (igjen). Alltid trivelig å si hei til slekt man ikke ser spesielt ofte!

Nyksund og omegn i panoramautgave

Nyksund er en spesiell plass. Og jeg synes ærlig talt de bare skal gi opp å lage et turistparadis av stedet. DET ER IKKE PLASS! Det er et bittelite forhenværende fiskevær der det meste er forfallent. Potensialet er stort for de med nok penger til å pusse opp noen av rønnene der (som noen allerede har gjort), men som sagt - stedet er ikke egnet for store folkemengder. Siden kvelden var ung og lovende, tok jeg med meg en termos og min kjære Kindle og ble sittene oppe i en knaus og se på havet og lese og drikke te til i 21-tida. I shorts og bikinioverdel. Just saying! Og boka, forresten: Utopia Avenue av David Mitchell. Perfekt lektyre for sånne som meg. (Så langt - ble ikke ferdig!)

Dag 7: Nyksund og Myre

Altså - denne ungdomsherbergetilværelsen er ikke noe for meg. Å dele bad med andre i min alder ... Stedet hadde 2 damedusjer. Men det hjalp ikke, ettersom noen av damene var helt hysteriske og låste rommet til dusjene, selv om de bare brukte den ene. Så da kom man ikke inn, verken for å vaske hendende etter toalettbesøk, eller for å dusje. Folk er rare og ikke særlig hensynsfulle! Rommet på Ekspedisjonen var meget asketisk, men veldig myk seng ga pluss i boka. Utenfor var det et lite fuglefjell med krykkjer som holdt et infernalsk leven døgnet rundt. Ikke et sted for de sarte, med andre ord. Jeg lot meg imidlertid heller irritere av røykerne på stedets uteservering, og støyen fra fulle (og edrue) vestlendinger som aldri gikk og la seg. Men sov godt, tross alt:) Og frokosten var faktisk ganske god, og ble inntatt på brygga i nydelig sol. Mye bedre enn på Thon i Svolvær, som for øvrig var en skandale.

Nyksund sentrum!

Men så kom tåka, og den ble liggende resten av oppholdet. Omtrent. Jeg bestemte meg likevel for å gå en liten tur, og pakka sekken med livets nødvendigheter. Kom meg ikke så veldig langt før jeg fant en håndfull multer. Så fant jeg litt mer. Og hva gjør man da - uten noe å plukke i, uten kjølemuligheter, og uten syltemuligheter? Man konfererer med sin kjære mor og kommer fram til at molta holder seg fint et døgn utenfor kjøleskapet. Og heldigvis har jeg en pose til matpakken. Ut med matpakken og inn med molta. Så da ble det en minibærtur på meg og en forholdsvis kort fjelltur:)

Siden jeg er halvt myreværing, satte jeg deretter kursen mot Myre og kirkegården der. Der vandra jeg rundt en god stund, før jeg traff en venninne som var på ferie på hjemstedet. Sammen med Anita og Dag spise jeg en aldeles utmerket fish & chips på Myre hotell. En smule overrasket over den gode maten, etter et heller kjipt overnattingsopphold der for 100 år siden:)

Dag 8: Nyksund - Langnes - Tromsø

Hurra! Det er bursdagen min! Jeg spiser frokost og kjører 5,5 timer til Langnes, heimbygda mi, der familien venter med kake og mat. Tid til bestemorbesøk sammen med Martin og Ann-Mari blir det også. Så venter drøye to timers kjøring tilbake til Tromsø og ferieturen anses som vellykket og avsluttet. Heldigvis kjørte Martin denne biten, så jeg kunne bare sitte og nyte turen.

Oppsummering:

- Det er god plass til alle i Lofoten. Unntatt i Henningsvær.

- Det er like fint i Vesterålen, og enda bedre plass. Unntatt i Nyksund. Men færre overnattingssteder og restauranter med respekt for seg selv. (Men det skjærer meg i hjertet av jeg måtte avbestille oppholdet på Kvitnes gård.)

- Gode fjellsko er et must. Særlig sånne som sitter godt på stein.

- Det var en genistrek å ta med en mini-vannkoker. Norge kan fortsatt ikke te!

- Det er supert å ha en liten bil når man er på bilferie på smale veier.

- Ta med noe å plukke molte i neste gang!

- Jeg vurderer å ta med telt neste gang. (Ikke egentlig.)

Utsikt fra Svinøya

Sleepless in Corona

Så ligger man der og tenker at heller ikke i morgen skal jeg gå på kontoret. Det ordentlige kontoret, altså. Mitt korona-kontor befinner seg ved kjøkkenbordet. I nær tilknytning til te og sjokolade - og resten av husstanden som har hjemmeskole, lager lunsj eller rydder (!!!) midt i mine utallige Teams-møter. Ikke at jeg klager, altså. Jeg trives utmerket i semi-isolasjon, og har det minst like hektisk på jobb nå som tidligere. Ingen overraskelse der, i alle fall. Med mitt grunnleggende naturlige syn på fysisk aktivitet, savner jeg heller ikke treningssentrene. Jeg savner ikke heller min daglige spasertur til og fra jobb - og min eneste form for trim. Bortsett fra at de to daglige halvtimene ble brukt til å lytte til ny musikk, i tillegg til å transportere meg til og fra kontoret. Det blir ikke så mange muligheter til å høre på musikk når man sitter i online-møter hele dagen.

Som sagt, jeg har det utmerket! Men så er det det med denne merkelige hjernen da. Eller er det viljestyrken? Men den sitter jo i hjernen, den også ... Det skjer noe med meg når klokka nærmer seg midnatt. Det er nesten som noe magisk som skjer - ikke akkurat i Askepott-stil, med vogner som blir til gresskar og slikt, men nesten. Kanskje hjernen min blir til et gresskar hver dag kl 24? For dette er ikke noe nytt, utløst av korona-viruset. Men det har en forsterkende effekt. For når det nærmer seg leggetid begynner det å plinge i hodet mitt. Plutselig får jeg det for meg at jeg skal bake en kake. Eller vaske noen skap. Eller rydde i godteriskuffa. (Det gjorde jeg forrige uke!) Saker og ting man skulle gjort tidligere på dagen. Men for å ikke skryte på meg for mye husarbeid, får jeg også en intens trang til å se 'bare en ekstra' episode av en (britisk) serie. Eller ta en runde til med gigant-sudoku, som minimum tar 45 minutter å løse. Eller jeg 'skal bare' lese ferdig boka jeg begynte på forleden. Eller jeg roter meg inn på Spotify og da går timene fort, kan jeg fortelle deg. I min verden, i hvert fall.

Det som skjer nå er altså at jeg tenker på at jeg bør legge meg. For å arbeide hjemmefra betyr fortsatt normal arbeidstid. Jeg må med andre ord være våken og nydusja og klar til dyst seinest klokka 9. Og likevel er det en stemme som hvisker til meg hver kveld at jeg godt kan sitte oppe litt til, for jeg skal jo ingen steder neste dag. Og jeg lar meg overtale nesten hver eneste kveld. Og døgnet forskyves sakte med sikkert til juleferienivå. Mitt mål om å være i seng ved midnatt blir til senest 1, deretter senest 2 ... Og jeg fatter ikke hvorfor jeg er så ufattelig dum. For hver eneste morgen når klokka ringer (alt for tidlig) har jeg det grusomt. Hele meg protesterer der jeg sliter meg ut av senga og går i halvsøvne inn i dusjen. Jeg hater å stå opp tidlig (alltid!), men jeg vet også at det hjelper å sove om natta. Men etter 50 år med denne trangen til å ikke legge seg når man skal, begynner jeg nesten å tvile på at jeg noensinne vil klare å våkne uthvilt klokka 7 om morgenen. Tror aldri det har skjedd til nå.

Jeg har heldigvis en morsom jobb som gjør det uproblematisk å holde seg våken i 8 timer foran laptopen på kjøkkenbordet. Men så - når ettermiddagen senker seg, senker også jeg meg ned - gjerne på sofaen. Og forvandles til et amøbeliknende vesen uten evner til verken kommunikasjon eller bevegelse. Og sånn blir jeg liggende til jeg har samlet nok energi til å gjøre noe fornuftig resten av kvelden, før jeg plutselig blir meg selv igjen når klokka nærmer seg natt. Jeg føler nå at dette korona-viruset jobber hardt og intenst med å ta fra meg siste rest av viljestyrke, slik at jeg bare gir etter for min naturlige døgnrytme. Så takk til mine kolleger, som holder daglige 9-møter og hjelper meg å overvinne en tilsynelatende uovervinnelig trang til å starte dagen klokka 12:)

Musikkåret 2019

Hu hei, hvor det går! Her sitter jeg og skal oppsummere musikkåret 2019, og føler meg som en skoleelev som ikke har gjort leksene sine. Jeg har rett og slett ikke rukket og høre på all den fantastiske musikken som kom ut i år. Gudene må vite hva jeg har brukt tida mi til, men jeg har tydeligvis skulket litt for mange musikktimer. Her jeg sitter og skriver og prøver å stable på beina en topp 10-liste, må jeg stadig vekk notere meg at jeg har hørt for lite på plata til å ha gjort meg opp en mening.Tragisk! Noe av skylda kan jeg gi til det faktum at store deler av sommeren gikk med til å forberede meg til Buktafestivalen og Rakettnatt, samt forberede soundtracket til livet mitt i forbindelse med min nå vel overståtte 50-årsdag. Well, forhåpentligvis har jeg fått meg en lærepenge, og jobber hardere til neste år.

Siste del av året ble tilbragt under dyna med sammen med et illsint virus, så heller ikke romjula ble utnytta fullt ut. Men her er jeg altså i gang, mens kattene maler og nyttårsrakettene smeller rundt ørene på meg. Ikke så mange wow-øyeblikk i år heller. Men førsteplassen var kjærlighet ved første lytt. (Rekkefølgen videre i lista er en smule tilfeldig!)

1. ISÁK: Ealán
Herlig elektronika, ekte Mariann-musikk. Originalt, men med gjenklang til 80-tallets synthguder (Jarre, Vangelis). Det eneste negative jeg kan si om denne plata er at den er for kort. Og mangler en sang. Minst. Hvorfor er ikke fabelaktige "Čurves Munnje" med på plata, for eksempel?

2. Aldous Harding: Designer
New Zealandske Aldous Harding har en helt spesiell stemme og noe veldig avslappende over musikken sin. Man får lyst til å slentre av gårde uten mål og mening og bare nyte livet.

3. Michael Kiwanuka: Kiwanuka
Kiwanuka har vært på listene mine før, men nådde bare en 14. plass i 2016. Denne gangen har han klatret seg gradvis oppover med sine flotte melodier. Jeg liker at man ofte ikke vet hva som venter seg rundt neste sving i hver sang. Og så faller jeg pladask for den komplette tristheten som står så sterkt i mange av sangene.

4. IRAH: Diamond grid
Danskene er slett ikke kjent for å lage god musikk, men IRAH er et vakkert unntak. (Også Trentemøller selvsagt, som i 2016 ga ut den beste plata så langt dette årtusenet!) IRAH har noe eksotisk over seg som på ingen måte vekker assosiasjoner til Danmark, snarere fjernere steder og tider. Forrige plate (2016) nådde en tredjeplass hos meg, så et eller annet har de som slår an.

5. Lamb: The secret of letting go
Lamb har aldri før havnet på listene mine. Nå gjør de på grunn av sangen "Illumina" som jeg ble hekta på en stund. Manchester-trip hop på sitt beste.

6. James Blake: Assume form
Min venn Blake lot oss jobbe litt mer for saken denne gangen. Plata er ikke fullt så iørefallende som Overgrown, men full av godbiter, noen litt særere enn andre. Flere gjestevokalister, blant annet Andre 3000 fra OutKast, er med på plata, uten at det ødelegger det minste.

7. Richard Hawley: Further
Heller ikke Hawley er en nykommer på listene mine. I 2012 havnet han på en hederlig sølvplass. Årets plate er ikke fullt så genial som den, men stemmen hans er fortsatt både fløyel og rock 'n' roll. PS. er det bare jeg som synes han høres ut som Morrissey på sangen "Alone"? Ikke at jeg bruker det mot han, altså.

8. Cigarettes after sex: Cry
Og mens vi snakker om fløyel. Det blir ikke fløyelere enn dette. Svakere enn forrige album, men perfekt til sene søndager eller sene torsdager eller når som helst. Og ja, jeg synes fortsatt navnet er teit.

9. Fieh: Cold water burning skin
Her begår jeg antakelig et listelovbrudd, ettersom Fieh antakelig skulle vært på lista mi over årets beste jazzalbum. Men ettersom den lista ikke eksisterer får de plass her. Jeg synes "Glu" er en strålende popsang. Skjønner ikke hvorfor ikke tenåringen i huset er enig ... Forfriskende for en kronisk poptilhenger som meg.

10. Ladytron: Ladytron
Om jeg sier at Ladytron skjøv Mark Lanegan ut fra lista tør jeg vel ikke vise meg offentlig mer. Derfor sier jeg det ikke. Men altså - Ladytron høres akkurat ut som de gjorde den gangen i 2001 eller noe sånt da de platedebuterte. Tida har stått stille i nesten 20 år og det er helt i orden. Vi eldre må få lov til å mimre litt. Og "The Animals" er allerede en klassiker!

Så var det alle som ikke kom med. Hovedsaklig fordi de ikke var gode nok i mine ører for øyeblikket. Eller at jeg aldri rakk å høre nok på dem.
Vi nevner i fleng: Andrew Bird, Bat for Lashes, Big Thief, Brolin, Chemical Brothers, Chromatics, Crooked Colours, Foals, The Golden Filter, Hælos, I Was King, Jay-Jay Johansen, Jesca Hoop, Josefin Öhrn & The Liberation, Keane, Kishi Bashi, Liam Gallagher, Lucy Rose, Mac DeMarco, Marika Hackman, Marina, Mark Lanegan, Moon Duo, The National, Of Monsters and Men, Paul Kelly, Piroshka, Ride, Sault, Sgrow, The Soft Cavalry, Steve Mason, Temples, Trentemøller (ja, litt skuffet!), Two Door Cinema Club, Unloved, White Lies. Minst.
(La du merke til at disse kom alfabetisk? Jeg elsker Excel!)

Topp 10-lista finner du på Spotify:
Top 10 2019: The short list
Top 10 2019: The long list

Der finner du også en resteliste med litt av hver fra 2019:
The best of the rest 2019
(Her finner du blant annet "Violence" av og med Grimes, som jeg synes er fabelaktig for tida!)