Jeg holder meg egentlig unna
politiske debatter fordi jeg synes de likner mer på sirkus enn opplysende
samtaler. Og jeg blir oppriktig trist av å lese all uvitenhet og alle
fordommene som florerer blant «folket» i kommentarfeltene. Men noe siver inn.
Blant annet har jeg lagt merke til den sterke, og for meg helt merkelige,
kritikken mot Arbeiderpartiet fordi de visstnok ikke lenger representerer
«arbeiderne». Og da spør jeg meg – hva er en arbeider i 2017?
Nesten alle i landet er i
arbeid. Arbeidsledigheten er på knappe 3 %. (Den burde selvsagt vært enda
lavere, men vi klarer oss tross alt bra her i landet sammenliknet med andre
land.) Det er godt å være arbeider i Norge. De fleste av oss har (forholdsvis)
god lønn og sikre jobber. Folk flest har råd til bil og hytte og årlige
sydenturer. Vi har fagforeninger og gode ordninger som sørger for sikkerhet i
yrkeslivet. Denne tryggheten har ikke kommet av seg selv. Den har vært politisk
styrt. Og det er ikke høyresiden som har gått i bresjen for dette, for å si det
sånn.
Både i Store norske leksikon
og i Bokmålsordboka defineres arbeider
som en «person som arbeider». Ikke på noe sted finner jeg at for å være
arbeider må du bli skitten på hendene eller bli svett. Selv har jeg vært i full
jobb siden midten av 90-tallet og jeg har hele tiden definert meg selv som
arbeider, og på lik linje med svært mange andre i landet er det hjernen, og
ikke nødvendigvis hendende, som er den kroppsdelen som brukes flittigst.
Antall mennesker
som jobber i
primær- og sekundærnæringene i Norge går stadig nedover. Dette skyldes
verken
Høyre eller Arbeiderpartiet, men at verden har endret seg og samfunnet
har
behov for annen kompetanse. Ikke misforstå, vi har fortsatt i meget høy
grad
behov for mennesker med forskjellige former for fagkompetanse. Det burde
ikke være noen tvil om at flere unge burde
velge yrkesfaglig utdanning. Og vi har definitivt behov for flere som
velger
jordbruk i dette landet. (Nei, jeg vil aldri finne på å stemme
Senterpartiet!)
Men altså - er det riktig å begrense 'arbeider'-begrepet på den tradisjonelle måten, når det er forholdsvis mange som i så fall faller utenfor denne benevnelsen. Skal man kunne være like stolt arbeider når man er bibliotekar som når man er bilmekaniker? Selvsagt! Mener jeg.
Men altså - er det riktig å begrense 'arbeider'-begrepet på den tradisjonelle måten, når det er forholdsvis mange som i så fall faller utenfor denne benevnelsen. Skal man kunne være like stolt arbeider når man er bibliotekar som når man er bilmekaniker? Selvsagt! Mener jeg.
Tilbake til
poenget mitt. Jeg
ser at politikere refses for å ha tilbrakt mye tid på skolebenken i
stedet for
å ha tilbrakt tid ute i «det virkelige liv». Men ærlig talt – er det
bedre med
politikere som aldri har tatt høyere utdanning? Andelen nordmenn som tar
høyere
utdanning er i stadig vekst. I dag har nesten en tredjedel av befolkinga
høyere
utdanning. Det utgjør en meget stor andel av velgermassen. Vi trenger en
høyt
utdannet befolkning. Og vi trenger høyt utdannede politikere. Også. Og
mest av
alt trenger vi smarte politikere som er i stand til å tenke lenger enn
sin egen
segway. (Og NB – før du får hysterisk anfall: Jeg ser ingen nødvendig
sammenheng mellom smarthet og antall studiepoeng. Bare så det er sagt! )
Og det å være politiker er forøvrig også en jobb. (Hverdagen til en
politiker er antakelig ganske lik den til oss ordinære 'kontorarbeidere': Vi
tilbringer mesteparten av tida i møter, eller vi leser/skriver
sakspapirer og svarer på e-poster ...)
Så jeg nekter å bruke mot noen at de er for smarte. Og derfor heier jeg med glede på
Jonas Gahr Støre som vår nye statsminister. Selv om jeg ikke stemmer på
Arbeiderpartiet. (Til det er de altfor konservative, blant annet i
miljøspørsmål.) Men jeg stemmer på et parti som vil samarbeide med
Arbeiderpartiet og som forhåpentligvis blir så sterkt at vi kan hindre
oljevirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. (Det er lov å håpe!)