Arbeidere i alle land, foren dere ...

Det er valgkamptid i Norge og Folket skal velge hvem de vil skal styre landet de neste 4 årene. Jeg er en av mange politisk passive mennesker med sterke og inderlige meninger og noe uklare argumenter. Unntatt når jeg får tenkt meg om noen dager.

Jeg holder meg egentlig unna politiske debatter fordi jeg synes de likner mer på sirkus enn opplysende samtaler. Og jeg blir oppriktig trist av å lese all uvitenhet og alle fordommene som florerer blant «folket» i kommentarfeltene. Men noe siver inn. Blant annet har jeg lagt merke til den sterke, og for meg helt merkelige, kritikken mot Arbeiderpartiet fordi de visstnok ikke lenger representerer «arbeiderne». Og da spør jeg meg – hva er en arbeider i 2017?

Nesten alle i landet er i arbeid. Arbeidsledigheten er på knappe 3 %. (Den burde selvsagt vært enda lavere, men vi klarer oss tross alt bra her i landet sammenliknet med andre land.) Det er godt å være arbeider i Norge. De fleste av oss har (forholdsvis) god lønn og sikre jobber. Folk flest har råd til bil og hytte og årlige sydenturer. Vi har fagforeninger og gode ordninger som sørger for sikkerhet i yrkeslivet. Denne tryggheten har ikke kommet av seg selv. Den har vært politisk styrt. Og det er ikke høyresiden som har gått i bresjen for dette, for å si det sånn.

Både i Store norske leksikon og i Bokmålsordboka defineres arbeider som en «person som arbeider». Ikke på noe sted finner jeg at for å være arbeider må du bli skitten på hendene eller bli svett. Selv har jeg vært i full jobb siden midten av 90-tallet og jeg har hele tiden definert meg selv som arbeider, og på lik linje med svært mange andre i landet er det hjernen, og ikke nødvendigvis hendende, som er den kroppsdelen som brukes flittigst. 

Antall mennesker som jobber i primær- og sekundærnæringene i Norge går stadig nedover. Dette skyldes verken Høyre eller Arbeiderpartiet, men at verden har endret seg og samfunnet har behov for annen kompetanse. Ikke misforstå, vi har fortsatt i meget høy grad behov for mennesker med forskjellige former for fagkompetanse. Det burde ikke være noen tvil om at flere unge burde velge yrkesfaglig utdanning. Og vi har definitivt behov for flere som velger jordbruk i dette landet. (Nei, jeg vil aldri finne på å stemme Senterpartiet!) 

Men altså - er det riktig å begrense 'arbeider'-begrepet på den tradisjonelle måten, når det er forholdsvis mange som i så fall faller utenfor denne benevnelsen. Skal man kunne være like stolt arbeider når man er bibliotekar som når man er bilmekaniker? Selvsagt! Mener jeg.

Tilbake til poenget mitt. Jeg ser at politikere refses for å ha tilbrakt mye tid på skolebenken i stedet for å ha tilbrakt tid ute i «det virkelige liv». Men ærlig talt – er det bedre med politikere som aldri har tatt høyere utdanning? Andelen nordmenn som tar høyere utdanning er i stadig vekst. I dag har nesten en tredjedel av befolkinga høyere utdanning. Det utgjør en meget stor andel av velgermassen. Vi trenger en høyt utdannet befolkning. Og vi trenger høyt utdannede politikere. Også. Og mest av alt trenger vi smarte politikere som er i stand til å tenke lenger enn sin egen segway. (Og NB – før du får hysterisk anfall: Jeg ser ingen nødvendig sammenheng mellom smarthet og antall studiepoeng. Bare så det er sagt! ) Og det å være politiker er forøvrig også en jobb. (Hverdagen til en politiker er antakelig ganske lik den til oss ordinære 'kontorarbeidere': Vi tilbringer mesteparten av tida i møter, eller vi leser/skriver sakspapirer og svarer på e-poster ...)

Så jeg nekter å bruke mot noen at de er for smarte. Og derfor heier jeg med glede på Jonas Gahr Støre som vår nye statsminister. Selv om jeg ikke stemmer på Arbeiderpartiet. (Til det er de altfor konservative, blant annet i miljøspørsmål.) Men jeg stemmer på et parti som vil samarbeide med Arbeiderpartiet og som forhåpentligvis blir så sterkt at vi kan hindre oljevirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. (Det er lov å håpe!)

Skal vi ha en sjanse til å kaste den sittende mørkeblå regjeringa må vi stå sammen på venstresida, i stedet for å kritisere hverandre. Arbeiderpartiet har fått latterlig og unødig mye kritikk fra 'sine egne' denne valgkampen. Et stortingsvalg er et valg om verdier og strategier. Er solidaritet og velferd for alle (ikke bare de som har mest) viktig for deg skulle det ikke være så vanskelig å velge side. Vi er alle arbeidere! Og vi ønsker oss regjeringsskifte. Ikke bare fordi vi vil ha noe nytt. Men fordi landet fortjener det:) Og da er det kun Arbeiderpartiet som kan ta kapteinrollen!