Bukta 2017

Skal man tørre å skrive noe om Buktafestivalen i år også, selv om man vet at man slett ikke er i målgruppa til festivalen? Jada, det tør man. Som høyt og tydelig erklært tilhenger av elektronika og indiepop skal man kanskje trå litt varsomt. Og når man i tillegg innrømmer å like Harry Styles sin "Sign of the times" er det nok åpenbart at Bukta ikke er laget for sånne som meg.
Men så er den det likevel.

Som vanlig består programmet av en haug band og artister jeg aldri har hørt på tidligere. (Og jeg hører på MYE musikk!) En rask opptelling av årets artister viser at jeg kun har hørt om 11 av 27 band (teller ikke med Bukta for alle og Bukta i byen), og bare har et "forhold" til 5 av dem. Sånn er det hvert år. Og det er helt greit. Men for en som liker å vite hva hun holder på med krever det forberedelse i form av å gjøre seg kjent med de forskjellige bandene på forhånd for å kunne velge rett scene - Paradisbukta eller Little Henrik - mellom hovedartistene. Jeg merker allerede at Spotify har begynt å anbefale musikk til meg som er i tyngste laget. Får kjøre på med heftig dansemusikk noen uker, så anbefalingene kommer tilbake til normalen:)

Planen var som følger:

Torsdag: Stein Torleif Bjella, King Buffalo, Ron Gallo, Highasakite.
Fredag: Ane Brun, Sunshone Reverberation, Union Carbide Productions, De Press, The Mystery Lights, Alice Cooper.
Lørdag: Turboneger, Frank Carter & The Rattlesnakes, Midnight Choir, The Modern Times, Child, Seigmen.

For en gangs skyld klarte jeg nesten å holde meg til oppsatt plan. Kun Mystery Lights glapp  - som vanlig fordi man traff kjentfolk på veien og ikke konsentrerte seg om musikken. Sto forresten i kø da Turboneger begynte, så der fikk jeg are med meg siste del. I tillegg var det en smule irriterende (men sånt skjer!) at Frank Carter og Child byttet plass. Dermed missa jeg 10th Harmonic som egentlig sto på min plan.

Hva var bra?

Bjella var selvsagt morsom og bra. Highasakite var det bandet som passer best min musikkprofil, og leverte et bra show, men litt for rolig, synes jeg. De kunne med fordel ha økt energinivået en smule. Men hurra for mer synth i Bukta! Den mest positive overraskelsen torsdagen var faktisk King Buffalo. Koste meg med den litt seige, 70-tallsinspirerte bluesrocken. Hadde forventninger til Ron Gallo, men lyden var dårlig og det tok aldri helt av.

Fredagen ble preget av to absolutt strålende konserter av henholdsvis Ane Brun og De Press. Jeg liker egentlig ikke stemmen til Ane Brun, men musikken er bra. Har sett henne før ved et par anledninger og har mildt sagt kjedet meg, men det er noen år siden nå. I Bukta var hun en perfekt åpning på fredagen, og konserten ble stående som en av årets beste. Det samme kan sies om De Press sin konsert. Jeg var 12 år da "Bo jo cie kochom" kom ut. Den sitter som klistret, nå en evighet etter, så den må jo ha vært en kjempehit. Eller var det bare hos familien Løkse? Er litt usikker, nettopp fordi jeg har møtt så mange som slett ikke husker den:) Anyway, strålende konsert fra Nebb og co. Alice Cooper var mer musikal og sirkus, og selv om det var veldig underholdende er det ikke akkurat noe som får meg i ekstase.

På lørdag var det Frank Carter & The Rattlesnakes som var de første til å imponere. Det er bare så befriende med britiske artister. Skjønner altså ikke hvorfor Bukta driver og booker totalt uinteressante band fra USA og Australia (f.eks. Child, Converge, Ron Gallo), når Storbritannia har haugevis av band som er mye bedre og - antakelig - koster mindre å frakte! (Og som snakker britisk! Sukk ...) Frank Carter hadde energi nok til alle og mer til, og leverte pop-punk a la Arctic Monkeys/Kaiser Chiefs/Kasabian etc., bare en smule mer røffere.

Tromsøbandet The Modern Times passer også godt inn i min  musikksmak med sin Strokes/Libertines-inspirerte poprock. (Legg merke til hvordan jeg snikinnfører pop-begrepet i tide og utide. Mer POP til Bukta!) "Keyholes & Birds" er en utmerket slager!

Seigmen avsluttet kalaset med en kjempekonsert.  Og her tok begge byens aviser kraftig feil! (What else is new!). Konserten var nemlig utrolig bra - nok til at man ikke kjente at man hadde alt for lite klær på seg til å oppholde seg ute i nattekulda. Nå skal det sies at jeg liker det pompøse og episke ved musikken deres. Jeg liker band som kan mer enn tre akkorder og har hørt på flere band enn Ramones. Har aldri vært blodfan av Seigmen, men husker at jeg likte "Metropolis" meget godt da den kom på 90-tallet. Lyrisk goth-metal med innslag av noe sakralt og monumentalt. Sammenliknet med Alice Cooper var det utklassing fra Seigmen sin side - både musikalsk og showmessig. (Motorpsycho og Child som spilte Seigmen dem var utrolig kjedelige, og førte nesten til at jeg tok tidlig kveld. Heldigvis holdt jeg ut!)

Stemning og sånn

Sol! Bukta i solskinn er uslåelig. Man kan høre på mye kjedelig heavyrock, bare sola skinner. Fos oss litt naturromantiske sjeler er det jo gull å sitte i fjæra og se på hav og fjell, omringet av blide mennesker og (til tider) god musikk. Maten må også nevnes, til tross for at de ble fri for boknafisk og tørrfisken fortsatt er borte. Fikk smakt på både fisk & chips (ny leverandør, men ok), og suppa. Bolinhosene var jeg nok litt uheldig med. De var kalde inni. Og ikke beinfrie. (OK, de er laget av fisk, så jeg kan tilgi det!)

 

Til tross for masse folk i godværet var køene små og det gikk kjapt å både komme seg inn og få kjøpt mat og drikke. Generelt sett er dette en meget velsmurt festival. Det er forholdsvis lite fyll og bråk, og folk er i stor grad vennligsinna. Og så treffer man merkelig nok alltid kjente! (Tromsø er en liten by!) Men neste år skal jeg ta på meg enda mer klær enn jeg tror jeg trenger! Og lurer du på hvorfor jeg i det hele tatt skriver akkurat dette, er det for å huske hva jeg har sett og hørt i år. For noen av disse bandene kommer helt sikkert tilbake - og da er jeg beredt:)

Det skader ikke den gode stemninga å vandre hjemover i dette landskapet!