 |
| Foto: Emil Bremnes/Nordlys |
Som alle vet, er jeg ikke akkurat noen rockedronning, og foretrekker elektronika og indiepop (for ikke å snakke om ostepop!) framfor beinhard fortgitarrock. Årets Bukta-program framkalte derfor ikke ekstatiske tilstander hos undertegnede. Men jeg er ikke så veldig kresen, og kjøpte billett med en gang Raga Rockers ble annonsert!
En stor bit av Bukta-opplevelsen er glade mennesker, kjente og ukjente, god mat og vær i alle fasonger. Sistnevnte viste seg som nevnt fra sin beste side, noe som bidrar til ekstra god stemning. Og før noen beskylder meg for å betale masse penger for en tredagers utendørsfest - musikken betyr likevel mye! (Ville jo ikke akkurat stilt opp om det var Ariana Grande eller Ole Ivars som sto på scenen!) Jeg prøver å få med meg det meste. Men det skal innrømmes at jeg i år "hoppet over" et par band - enten fordi jeg sto i kø, satt i fjæra og så på sola, eller bare sto og skravla (langt unna scenen, så klart!).
Med nylig vrikket ankel, holdt jeg meg litt på avstand fra den største trengselen foran scenen, men etterhvert turte jeg å bevege meg litt nærmere. Man får rett og slett ikke like mye ut av å oppleve bandene fra ytterkanten av festivalområdet. Så jeg snek meg fram og fant noen lommer uten for heftig og utagerende dansing og hopping. Og jeg overlevde - ingen tråkket meg på foten:) By the way - utagerende dansing på tettpakkede konserter er en uting! Hører dere! (Det går fint an å danse uten å bevege så mye på armer og bein, og holde seg innenfor sitt tilmålte lille areal!)
Det gleder meg forøvrig stort at det var omtrent 'stappfullt' alle tre dagene. Det betyr forhåpentligvis penger i kassa for festivalen, og muligheten til å booke et strålende engelsk pop-band til neste år:)
Torsdag 21. juli:
Gogol Bordello: Amerikansk sigøynerpunk og en knakende god åpning på årets festival. De er på sitt beste når de kjører 'balkan-boogie' og Mano Negra-aktige låter. Når de tipper over i A4-punkrock blir det mer ordinært.Hubro: Ungt Bodø-band med festivalens peneste vokalist og absolutt med potensiale, musikalsk sett. Klarte jeg ikke å bestemme meg for om jeg skulle se Bendik eller Hubro, og endte dermed opp med å høre litt på hver. Fikk derfor bare med meg den første halvdelen av Hubro. Åpningen var noe ustø og vokalen kunne vært bedre, men noen av låtene var slett ikke verst, særlig låt 2 og 4.
Bendik: Bendik-vokalisten synger utrolig bra, men hun treffer ikke meg helt. Jeg mistenker at jeg ville foretrukket at hun sang på engelsk, men skjønner jo at det ikke er lov å si høyt! Nok energi, men savnet mer driv og et tettere (elektronisk) lydbilde.
Cosmic Psychos: Australsk punkrock er ikke hverdagskost i Tromsø, og etter samtale med noen hardbarka fans hadde jeg egentlig litt forventninger til denne konserten, men det ble for tradisjonelt og A4 for meg. Og når sant skal sies virket bandet ganske slitne etter flere tiår med rock 'n' roll.
Iggy Pop: Hva kan man si? Iggy er Iggy, og veldig i live. Jeg er Iggy-analfabet og eier bare en plate med ham. Det er derfor stort sett bare hitene jeg har et forhold til. Favoritter ble derfor Passenger, Lust for Life, Wild One og Nightclubbing.
Dagens høydepunkt: Gogol Bordello
Dagens nedtur: Slutt på gratis tørrfisk:(
Fredag 22. juli:
Sondre Justad: Her må jeg bøye meg i støvet og trekke tilbake alt jeg har sagt om Justad i min tidligere uvitenhet. Han er ikke helt i min gate, men jeg er bare søkkimponert over opptredenen hans. Han er rett og slett popstjerne. Han hopper og spretter rundt på scenen med stor energi, han har publikum i sin hule hånd, og han synger veldig bra. En uventa, men strålende åpning på den utrolig varme og deilige fredagskvelden. Og modig av Bukta å booke ham!Sunshine Reverberation: Tromsøband. Ikke så veldig mye publikumsfrieri her i gården, men absolutt potensiale her også. De to første låtene var noe anonyme, men så tok det seg opp, med opptil flere veldig gode melodier. Men noen av gitarsoloene kunne jeg klart meg uten. (Gitarsoloer er oppskrytt. Slutt med det!)
Robaat: Ypperlig og trivelig konsert. Men hvorfor i all verden ble de plassert på den minste scenen? De kunne med fordel vært sluppet til i Paradisbukta. Liker veldig godt visefolkpopen de serverer, og synes nesten de var hakket bedre her enn sist jeg hørte dem (Rakettnatt 2015). Eller kanskje var det bare sola og stemninga? Det eneste jeg har å utsette er at jeg ikke syntes lyden var helt genial på Little Henrik-scenen. Det gjaldt ikke bare Robaat, men også andre band jeg hørte der.
Karlsøy Prestegaard: Jeg er faktisk bittelitt fan av dette bandet. Jeg ble kjent med musikken deres på slutten av 80-tallet, altså noe seinere enn resten av verden. 'Barn av lyset' ble derfor sangen jeg først og fremst forbandt med bandet. Og den spilte de ikke i Bukta denne kvelden. Skuffende! Når det er sagt spilte de både 'Lovmann', 'Khomeini' og 'Dyret666'. De spilte også noe hardere rock enn jeg husker. Jeg minnes dem mer som et ska-/viserockband, enn et heavyrockband, men hukommelsen min er stort sett ikke noe særlig å stole på, så kanskje jeg tar feil her. Også.
Dweezil Zappa plays Frank Zappa: Dette var en uheldig avslutning, kun for spesielt interesserte. (Og joda, det var en del av dem til stede ...) Men for meg ble dette ulidelig kjedelig, men laaaange instrumentalpartier uten mål og mening. For første gang i historie forlot jeg en Bukta-dag før siste takt var spilt. Burde vært satt til Paradisbukta tidligere på kvelden.
Høydepunkt: Sondre Justad og Robaat og varmegradene!
Nedtur: Dweezil
Lørdag 23. juli:
Valentourettes: Nok et utmerket åpningsband. Jokke lever videre og sangene er fortsatt høyt elsket blant publikum. Nok til å få varmet opp applausmuskelen og få oss i festivalhumør.Jacco Gardner: Vi gikk glipp av Temples i fjor, men i år fikk vi Jacco Gardner, psykedelia-pop fra Nederland. Og jeg må ærlig innrømme at jeg aldri har hørt om ham/dem. (Regnes de som et band, eller som en artist - med band?) Og nettopp dette er det fine med Buktafestivalen - man oppdager band man sannsynligvis ikke ville funnet ellers. Anyway - dette var happy hour for Løkse, til tross for en noe melankolsk ånd over sangene.
Raga Rockers: Når det gjelder norsk rock er det Raga Rockers som rager høyest! Ingen diskusjon! Jeg digger Michael Krohns herlige stemme og hans überkule stil. Han var kanskje litt for kul i kveld. Kunne ønsket litt mer engasjement. Og 'Fritt liv'! En skam å utelate denne perlen.
There Will Be Blood: Italiensk bluesrock skal man ikke kimse av. Dessverre gikk jeg glipp av første del - traff for mange kjentfolk på vei til Little Henrik! Men det jeg fikk med meg oste av spilleglede og sjarme. Og litt dårlig engelsk uttale, men det tilgir man jo lett:)
Dum Dum Boys: Jeg er ikke fan. (Foretrekker Dum Dum Girls!) Fikk kanskje overdose på slutten av 80-tallet. Men her ble det ikke holdt tilbake på noe, og jeg kan ikke annet enn å bli imponert over showet de leverte. Hit etter hit og allsang og Knutsen og Ludvigsen og full klaff i Bukta.
Høydepunkt: Jacco Gardner
Nedtur: Havtåka som slo innover Bukta mot slutten av kvelden og som selv ikke to lag ull klarte å overvinne.
